Hvordan Gud bruker sin forutviten
ALTERNATIVET til predestinasjon, nemlig at Gud bare i bestemte tilfelle velger å bruke sin forutviten, må være i harmoni med Guds egne rettferdige normer og med det han åpenbarer om seg selv i sitt Ord. Stikk i strid med det predestinasjonslæren går ut på, viser en rekke skriftsteder at Gud har undersøkt en bestemt situasjon og så på grunnlag av sin undersøkelse truffet en beslutning.
Etter at ondskapen hadde utviklet seg i byene Sodoma og Gomorra, underrettet således Jehova Abraham om at han (ved hjelp av sine engler) ville undersøke «om de i alt har båret seg slik at som det lyder det rop som er nådd opp til meg, og hvis ikke, så vil jeg vite det». (1 Mos. 18: 20—22; 19: 1) Gud sa at han var blitt ’kjent med Abraham’, og da Abraham hadde gått så langt at han hadde prøvd å ofre Isak, sa Jehova: «For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.» — 1 Mos. 18: 19, NW; 22: 11, 12.
Det at Gud selv velger når han skal bruke sin forutviten, innebærer også at han kan velge ikke på forhånd å kjenne til alt det hans skapninger kommer til å gjøre i framtiden. Det betyr at Gud i stedet for bare å la alt det som har skjedd siden skapelsen, være en kopi av det han allerede hadde forutsett og forutbestemt, i all oppriktighet kunne framholde for det første menneskepar utsiktene til å oppnå evig liv på en jord uten ondskap. Hans påbud til sin første jordiske sønn og datter om å handle som hans fullkomne og syndfrie skapninger og oppfylle jorden med avkom, gjøre den til et paradis og herske over dyrene var således et kjærlig uttrykk for et enestående privilegium og for det oppriktige ønske han hadde i forbindelse med dem — og ikke bare et oppdrag som på forhånd var dømt til å mislykkes. Det at Gud satte dem på prøve ved hjelp av «treet til kunnskap om godt og ondt», og at han også skapte «livsens tre» i Edens hage, ville ha vært meningsløst og kynisk hvis han på forhånd hadde visst at menneskene ville komme til å synde og aldri få spise av «livsens tre». — 1 Mos. 1: 28; 2: 7—9, 15—17; 3: 22—24
Det er både hyklersk og grusomt å tilby en annen noe som er svært ønskverdig, på betingelser som en på forhånd vet at vedkommende ikke kan oppfylle. Evig liv blir i Guds Ord framholdt som et mål som det er mulig for alle mennesker å nå. Etter at Jesus hadde oppfordret sine tilhørere til å fortsette å ’be og lete’ for å få gode ting fra Gud, påpekte han at en far ikke gir sin sønn en stein eller en orm når sønnen ber om brød eller en fisk. Han viste deretter hvordan hans Far ser på det å oppfylle forhåpninger som en person med rette gjør seg, og sa: «Dersom da I, som er onde, vet å gi eders barn gode gaver, hvor meget mer skal da eders Fader i himmelen gi dem gode gaver som ber ham!» — Matt. 7: 7—11.
Vi forstår således at Gud mener det når han framholder mulighetene til å oppnå evige goder og velsignelser for alle mennesker. (Matt. 21: 22; Jak. 1: 5, 6) Han kan i full oppriktighet oppfordre mennesker til å ’vende seg bort fra alle sine overtredelser og leve’, slik han oppfordret Israels folk til å gjøre. (Esek. 18: 23, 30—32) Han kunne naturligvis ikke gjøre dette hvis han på forhånd visste at hver enkelt av dem var dømt til å dø i ondskap. Som Jehova sa til Israel: «Jeg har ikke sagt til Jakobs ætt: Søk meg uten nytte! Jeg, [Jehova], taler rettferdighet, forkynner det som rett er. . . . Vend eder til meg og bli frelst, alle jordens ender!» — Es. 45: 19—22.
Apostelen Peter uttrykker seg i lignende vendinger når han skriver: «Herren er ikke sen med løftet [om Guds dags komme], således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» (2 Pet. 3: 9, 12) Hvis Gud mange tusen år i forveien visste og hadde bestemt nøyaktig hvem som skulle oppnå evig frelse, og hvem som skulle bli tilintetgjort for bestandig, kunne en med rette spørre om hvilken betydning en slik «langmodighet» fra Guds side ville ha, og hvor oppriktig hans ønske om at «alle skal komme til omvendelse», var. Apostelen Johannes skrev under inspirasjon at «Gud er kjærlighet», og apostelen Paulus sier at kjærligheten «håper alt». (1 Joh. 4: 8; 1 Kor. 13: 4, 7) Det er i harmoni med denne fremtredende egenskap hos Gud at han har en åpen, vennlig innstilling til alle mennesker, idet han ønsker at de skal oppnå frelse, og denne innstillingen bevarer han helt til de selv viser seg uverdige i en slik grad at det ikke lenger er noe håp for dem. (Se 2 Peter 3: 9; Hebreerne 6: 4—12.) Apostelen Paulus taler således om at «Guds godhet driver deg til omvendelse». — Rom. 2: 4—6.
Det kunne heller ikke sies at Kristi Jesu gjenløsningsoffer ble gjort tilgjengelig for alle mennesker, hvis noen — kanskje millioner av mennesker — på grunn av det Gud forut visste om dem, til og med før de ble født, var avskåret fra muligheten til å få gagn av det og aldri ville kunne vise seg verdige til det. (2 Kor. 5: 14, 15; 1 Tim. 2: 5, 6; Heb. 2: 9) Det er ikke bare en talemåte som blir brukt, når det sies at Gud ikke gjør forskjell på folk. «Blant ethvert folkeslag tar [Gud] imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.» (Ap. gj. 10: 34, 35; 5 Mos. 10: 17; Rom. 2: 11) Det er virkelig sant at alle mennesker har anledning til å «lete etter Gud, om de dog kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss». (Ap. gj. 17: 26, 27) Det er følgelig ikke et falskt håp eller et tomt løfte som blir framholdt i den guddommelige oppfordring i slutten av Åpenbaringen: «Den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» — Åpb. 22: 17.