Guds miskunnhet og Riket

«Så skal tronen bli grunnfestet ved miskunnhet, og en konge skal sitte trygt på den i Davids telt, en fyrste som søker rett og fremmer rettferdighet.» — Es. 16: 5.

1, 2. a) Hvilken innbydelse kommer Jehova med til de tørste og hungrende, og hvilket løfte gir han dem som tar imot innbydelsen? b) Hva var det de tørstet og hungret etter, og hvorfor vil den pakten som her er omtalt, bli oppfylt?

«ALLE I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede seg ved de fete retter. Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør! Så skal eders sjel leve; og jeg vil opprette en evig pakt med eder, gi eder Davids rike nåde, den visse [jeg vil beredvillig slutte en pakt av ubegrenset varighet med dere angående den kjærlige godhet overfor David, som er trofast, NW]. Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.» — Es. 55: 1—4.

² Det var Jehova Gud som kom med denne oppfordring og innbød de tørste og hungrige til å komme. Hva var det de tørstet og hungret etter? Jo, en rettferdig konge og et godt styre i overensstemmelse med den pakt Jehova Gud hadde sluttet med kong David. Aldri før var det blitt opprettet noen pakt som var viktigere enn denne pakt som Gud selv hadde inngått med mennesket David. Alle som tørster og hungrer etter et styre som kjennetegnes av rettferdighet, fred og fullkommen ulastelighet, må vente på at Gud skal oppfylle denne pakten fullt ut. Denne pakten er ikke et verdiløst papir som trossige paktsbrytere kan rive i stykker og trampe på i forakt. Pakten er ubrytelig og bindende for alltid. Den må og skal bli oppfylt.

3. Hvem foreslo denne pakten, og hva er det som gjør den så opphøyet?

³ Det kan nesten lyde utrolig at den høyeste Gud i himmelen ville opprette en pakt eller en høytidelig, bindende overenskomst med et lite menneske på jorden. Ikke desto mindre har Gud selv forsynt oss med en skriftlig redegjørelse for sine pakter med menneskene. Det var han som foreslo pakten med kong David. Et fallent, ufullkomment menneske kunne aldri fordriste seg til å framsette forslag om noe slikt. Etter som en så høy og mektig personlighet som Jehova Gud tok initiativet til pakten, må den være så storslagen at ikke noe menneske kunne uttenke en slik ordning. Den må være noe utenom det alminnelige. Den må være meget viktig for Gud og til gagn for menneskene. Det er dette som gjør pakten så opphøyet.

4. Hva fikk Abraham høre Jehova si med en ed gjennom sin engel?

⁴ Forestill deg et menneske i den situasjon at han får høre Jehova Gud si: «Ved meg selv sverger jeg, sier [Jehova]: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes [velsigne seg, NW], fordi du lød mitt ord.» (1 Mos. 22: 15—18) Den hebraiske patriarken Abraham fikk virkelig høre Gud si dette gjennom sin engel. Han hørte Gud sverge ved seg selv som en stadfestelse av den pakt som ble bekjentgjort med disse ord.

5. Hvorfor bør vi som lever i dag, verdsette denne pakt og dens betydning, og hvilket spørsmål av betydning for oss selv må vi besvare?

⁵ Vi som lever i dag, bør mer enn noen verdsette denne pakt og dens betydning. Vi i vår tid burde forstå at det er høyst påkrevet for folkeslagene å føre velsignelse over seg ved et middel Gud har skaffet til veie. Det som skjer i dag, er at alle de verdslige nasjoner, også den israelske republikk, faktisk fører forbannelse over seg ved sin materialisme og militarisme. Dette skyldes ikke at den lovte Abrahams ætt eller etterkommer er uteblitt, slik at det ikke er mulig for folkene å skaffe seg noen velsignelse. Nei, det skyldes at nasjonene er blottet for tro på Guds egen pakt med Abraham, og at de i selviskhet og stolthet ignorerer hans ætt eller etterkommer. Det er tydelig for enhver hvor inderlig dåraktig det er av nasjonene å gjøre dette. Følgende spørsmål blir derfor av personlig betydning for det enkelte menneske: Hvilke mennesker blant «alle jordens folk» vil skaffe seg velsignelse på den måten Gud har gjort det mulig?

6, 7. a) Hvilken annen pakt bestyrker pakten med Abraham? b) Hvilket spørsmål i forbindelse med kong David avgjorde denne pakten, og hvilken av Jehovas egenskaper henledet den oppmerksomheten på?

⁶ Hvis vi følger de verdslige nasjoner eller deres politiske ledere og deres økonomiske og religiøse veiledere, vil vi avgjort pådra oss en forbannelse i stedet for en velsignelse fra Gud ved Abrahams ætt. Pakten med Abraham bestyrkes av Guds pakt med kong David. David var fjortende ledd i rett linje fra Abraham. Han ble derfor kalt Abrahams sønn. (Matt. 1: 1) Ved sin pakt med David, Abrahams sønn, gjorde Gud det klart at Abrahamspakten, som skulle bli til velsignelse for alle jordens folk og slekter, ville bli oppfylt i forbindelse med en regjering, et teokratisk rike. David var i sin tid konge over et teokratisk folk, fortidens Israel, og Jerusalem var hans hovedstad. Hans forgjenger som konge, Saul av Benjamin stamme, hadde dødd i kamp uten å etterlate seg en tronfølger som fikk makten over hele Israel. Følgende spørsmål oppsto da: Ville kong David få en etterfølger på Jerusalems trone, en som var av hans egen familie? Jehova Gud forvisset ham om dette. Fordi kong David la for dagen så stor hellig nidkjærhet for Guds tilbedelses hus eller tempel, opprettet Jehova Gud en ny pakt av betydning for hele menneskeheten. Gjennom sin profet Natan sa han til David:

⁷ «Nå forkynner [Jehova] deg at [Jehova] vil bygge deg et hus. Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager; men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for deg. Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.» — 2 Sam. 7: 11—16.

Lojal kjærlighet

8. Hvorfor blir denne pakten omtalt som «en pakt av ubegrenset varighet . . . angående den kjærlige godhet overfor David, som er trofast»?

⁸ For en storslagen pakt dette var, en pakt om et kongedømme som skulle stå fast for bestandig, og om en trone som aldri skulle omstyrtes! For et usigelig privilegium det var for en trofast mann og hans hus å bli forbundet med denne pakten om riket! Denne pakt skulle oppfylles ved Guds miskunnhet, en meget viktig faktor som måtte til forat pakten skulle nå sitt klimaks i et evig og urokkelig rike. Det at Gud i det hele tatt fikk pakten i stand, skyldtes miskunnhet. Med dette for øye kan vi forstå hvorfor Jehova ved sin profet Esaias omtaler den som «en pakt av ubegrenset varighet . . . angående den kjærlige godhet overfor David, som er trofast»

9. Hvordan kommer denne kjærlige godhet til uttrykk, og hvilken annen oversettelse av det hebraiske ordet hhésed er derfor mulig ifølge fotnoter i New World-oversettelsen av Bibelen?

⁹ Meget avhenger derfor av Jehovas miskunnhet. Denne egenskapen er et av hans mest fremtredende trekk, og den har særlig kommet til anvendelse overfor oss menneskeskapninger. La oss se litt nærmere på hva miskunnhet vil si. Det tilsvarende engelske uttrykket er «loving-kindness», eller ordrett oversatt: «kjærlig godhet». Det innebærer imidlertid mer enn det å vise godhet av et kjærlig motiv. Det fastslår forholdet mellom den som viser og den som blir vist miskunnhet. Det er en godhet som kjærlig knyttes til den som er gjenstand for miskunnheten, og som lojalt holdes bundet til ham helt til det gode formål med miskunnheten er nådd. Ifølge fotnoter i New World-oversettelsen av Bibelen kan det hebraiske ordet hhésed også gjengis med «lojal kjærlighet», og dette hebraiske ord i flertall kan også gjengis med «handlinger ut fra (eller tilfelle av) lojal kjærlighet», «rik kjærlig godhet» eller «rik lojal kjærlighet».

10. Hvordan kan den omtalte vendingen i Esaias 55: 3 uttrykkes ifølge et nylig utkommet leksikon, og hva er det derfor som gir visshet for at formålet med miskunnheten blir oppnådd?

¹⁰ Et nylig utkommet hebraisk-engelsk leksikon foreslår at slike stadige beviser på miskunnhet bør uttrykkes med ordene «den alltid beviste lojalitet». Vendingen «en pakt av ubegrenset varighet . . . angående den kjærlige godhet overfor David, som er trofast», ville da lyde slik: «en pakt av ubegrenset varighet . . . angående den alltid beviste lojalitet overfor David, som er trofast». Det er disse gjentatte bekreftelser på Guds lojalitet som gjør at den må betegnes som trofast. Guds lojalitet overfor den han inngår en pakt med, viser seg derfor å være en aldri sviktende lojalitet. Den viser hvor solidarisk Gud stiller seg med den han har ført inn i paktsforhold med seg selv. Dette gjør at pakten kan bestå uansett hva den andre part foretar seg. Det gir visshet for at formålet med miskunnheten blir oppnådd.

11, 12. a) Hva kan vi i samsvar med dette si at Jehova er overfor sine trofaste tilbedere? b) I hvilken forbindelse ble ordet «miskunnhet» for første gang brukt i Bibelen?

¹¹ La det være fastslått til Guds ære: Jehova Gud er lojal. Helt fra første gang det meningsfylte ordet som gjengis med miskunnhet, er nevnt i den hebraiske tekst, står det en inderlig varme av det — en finner uvilkårlig trøst ved tanken på den miskunnhet som blir lagt for dagen av den store Gud som bevarer sine trofaste tilbedere. Første gang det ble nevnt, bodde patriarken Abrahams nevø i byen Sodoma. Jehova Gud underrettet-Abraham om at han skulle ødelegge denne onde og umoralske byen. Abraham visste at hans brorsønn Lot oppholdt seg i byen sammen med sin hustru og sine to døtre — i alt fire mennesker — og at deres liv var i fare. Han ønsket tydeligvis at deres liv skulle bli spart ved at Sodoma ble spart, og bønnfalt Jehova om dette helt til Jehova til slutt lovte at hvis det fantes et minimum av ti rettferdige mennesker i Sodoma, så ville han ikke ødelegge byen.

¹² To av Jehovas engler bega seg til Sodoma i menneskeskikkelse, og Lot tok gjestfritt imot dem i sitt hjem. Ved at Lot tok imot dem som sine gjester, var han forpliktet til å være lojal mot dem. Han la for dagen at han var lojal da sodomittene kom og angrep hans hus. I tro advarte han dem som skulle bli hans svigersønner, om den forestående ødeleggelse av den dødsdømte byen. Morgenen etter, før soloppgang, førte englene skyndsomt Lot og hans familie ut av byen. «Fly opp i fjellene, forat du ikke skal bli revet bort!» sa en av Jehovas engler. Lot ba da om en ytterligere gunstbevisning: «Å nei, [Jehova]! Se, din tjener har funnet nåde for dine øyne, og stor er den miskunnhet du har vist meg ved å frelse mitt liv. Men jeg kan ikke fly opp i fjellene.» Jehovas engel lot ham hensynsfullt få sitt ønske oppfylt, og Lot og hans to døtre kom seg unna og berget livet mens Sodoma gikk til grunne i ild og svovel. — 1 Mos. 18: 16 til 19: 26.

13. a) Hvilken av Guds egenskaper ble fremhevet ved at Lot og hans døtre ble reddet? b) Hvorfor behøver ikke de «andre får» i våre dager å frykte for at Jehovas miskunnhet skal svikte dem?

¹³ Det at Lot og hans døtre ble reddet på denne måten, viste hvor stor Jehovas lojale kjærlighet var, spesielt overfor Lots onkel Abraham, for med ham hadde Jehova inngått den pakt som skulle bli til velsignelse for alle jordens slekter. (1 Mos. 12: 1—3) Dette var en illustrasjon som har betydning for oss i vår tid, for de får-lignende mennesker som blir samlet og skjenket Guds gunst. De er nødt til å få nyte godt av den samme miskunnhet, av den samme lojale kjærlighet fra Jehovas side, for å kunne bli bevart gjennom den brennende ødeleggelse av den verdensorganisasjon som i åndelig mening kalles Sodoma. (Åpb. 11: 8) Disse «andre får» under den store hyrde behøver ikke å frykte for at hans miskunnhet skal svikte dem. Bare i Salme 136 blir det hele 26 ganger slått fast at vi har grunn til å prise Jehova fordi «hans miskunnhet varer evindelig». Da han gjorde sitt eget navn kjent for profeten Moses på Sinai berg dengang de ti bud ble nedtegnet, beskrev han seg selv på denne måten: «[Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet mot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; . . . Se, jeg vil gjøre en pakt: . . . Du skal ikke tilbe noen fremmed gud; for Herren heter Nidkjær, en nidkjær Gud er han [for Jehova er fullstendig hengitt til sitt navn. Han er en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW].» (2 Mos. 34: 4—14) Denne Gud, som er imot å bli framstilt i et feilaktig lys, og som fordrer udelt hengivenhet, gir en beskrivelse av seg selv som er korrekt i alle detaljer. Vi kan derfor trygt regne med hans lojalitet.

Lojalitet mot Riket

14. Hva har pakten om riket hatt krav på helt fra den ble opprettet, og hvilket prinsipp må vi derfor aldri fravike?

¹⁴ Helt fra den tid Jehova opprettet pakten om det evige rike med David, har denne pakten hatt krav på lojal støtte både fra Guds og fra menneskers side. Pakten var uløselig knyttet til kong David og hans kongelige etterkommere. Ja, pakten var så nøye forbundet med Davids kongehus eller dynasti at lojalitet mot pakten betydde lojalitet mot Davids hus under Jehova Gud. Menneskenes lojalitet måtte komme til uttrykk i forbindelse med denne pakten. Helt fram til dette år, 1959, er dette et prinsipp vi ikke kan fravike så sant vi ønsker å behage paktens store stifter, Jehova Gud. Jehova Gud selv er et fullkomment eksempel for oss med hensyn til det å vise lojalitet.

15. Hvilke forbrytelser falt kong David for fristelsen til å begå etterat denne pakten var opprettet?

¹⁵ En god stund etterat Gud hadde vist kong David så stor gunst i forbindelse med denne pakten, ble David overlistet av en rekke sjokkerende synder, grove forbrytelser, som var en krenkelse av de ti bud. Han begjærte en annen manns hustru og begikk ekteskapsbrudd med henne, hustruen til sin egen trofaste militære høvedsmann, hetitten Uria, Da kvinnen ble gravid, søkte David, som var ute av åndelig likevekt, å dekke seg. Han fikk ordnet det slik at hennes mann ble satt på en meget utsatt post i et slag, forat han skulle bli dødens sikre bytte. Etterat den modige og lojale Uria var blitt sendt i døden på denne måten, lot David Urias hustru hente til sitt eget hus, og han gjorde henne til en av sine mange hustruer. Skulle en ikke tro at den urene og blodbesudlede David ville bli dømt til døden for disse forbrytelser, og at pakten med ham ville bli annullert?

16. Hvordan skulle David bli straffet for dette, og hvem led døden?

¹⁶ Det ble profeten Natan, den mann Jehova hadde benyttet til å gjøre David kjent med pakten om Riket, som også ble benyttet til å overbringe David fordømmelsens budskap fra Jehova og påpeke hvor nedrig han hadde handlet. David skulle straffes ved at sverdet aldri skulle vike fra hans hus, ved at ulykke skulle komme over ham fra hans eget hus, og ved at noen av hans hustruer skulle bli krenket åpenlyst. David innså at han hadde foraktet Jehova og handlet respektløst mot paktens Gud. Han bekjente sorgfullt sin synd imot Jehova. Han fryktet at han ville bli nødt til å bøte med livet. «Du skal ikke dø,» sa Natan til ham. Men det illegitime barnet som var et resultat av hans begjærlige ekteskapsbrudd, skulle dø. Intet fikk Jehova til å omstøte denne dommen. Barnet levde bare i sju dager, og døde.

17. a) Hadde dette noen innvirkning på pakten om riket med David? b) Hvordan kom Jehovas store miskunnhet til uttrykk i forbindelse med Davids første etterfølger?

¹⁷ Hva så med den pakt om riket som var inngått med David? Jehova opphevet ikke den. Han var lojal mot den. Han lot den miskunnhet som denne pakten skulle være forbundet med, komme til uttrykk for derved å muliggjøre et vellykket sluttresultat. David ble på nytt gjenstand for Guds gunst, og han fikk fortsette å sitte på «Jehovas trone» i Jerusalem, men alle de straffedommer som ble bebudet i forbindelse med den dom Jehova felte over ham, hjemsøkte ham i tidens løp. Hvor omfattende Jehovas miskunnhet eller lojale kjærlighet er, kom enda tydeligere til uttrykk ved at den neste sønn David fikk med Urias tidligere hustru, et ektefødt barn, ble utvalgt av Gud til å bli Davids etterfølger på tronen og føre pakten om riket videre. David døde så i Guds gunst, og «Salomo satt på [Jehovas] trone som konge i sin far Davids sted; har hadde lykken med seg, og hele Israel var ham lydig». (1 Krøn. 29: 23; 2 Sam. 11: 1 til 12: 25) Jehovas miskunnhet i tilknytning til pakten om riket viste seg å være et middel til frelse. Hvor storslagent!

18. Hvordan kunne derfor kong David uttrykke seg i sin salme, og hva sa hans sønn Salomo i sin bønn da templet ble innvigd?

¹⁸ Derfor kunne kong David si følgende i sin salme: «Derfor vil jeg prise deg, [Jehova], blant hedningene og lovsynge ditt navn. Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.» (2 Sam. 22: 50, 51) Da hans sønn og etterfølger Salomo innvigde det praktfulle tempel som David hadde gjort store forberedelser til, kunne han av et takknemlig hjerte be følgende bønn til Gud i folkets påhør: «[Jehova], Israels Gud! Det er ikke noen Gud som du, hverken i himmelen der oppe eller på jorden her nede, du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dine tjenere, når de vandrer for ditt åsyn av alt sitt hjerte, du som har holdt det du lovte din tjener David, min far; du lovte det med din munn, og med din hånd har du oppfylt det, som det viser seg i dag. Så hold nå og, [Jehova], Israels Gud, det du lovte din tjener David, min far, da du sa: Det skal aldri fattes en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt åsyn; så sant dine barn akter på sin vei og vandrer for mitt åsyn, som du har vandret for mitt åsyn. Så la nå, Israels Gud, de ord bli sannhet som du har talt til din tjener David, min far.» — 1 Kong. 8: 22—26.

19. Hvordan ble det i Salomos alderdom atter nødvendig for Jehova å vise miskunnhet, og hvorfor fikk Abia lov til å etterfølge Rehabeam på tronen?

¹⁹ I tragisk motsetning til sin far David falt kong Salomo i sin alderdom fra Jehova. Det ble atter nødvendig for Jehova å legge sin miskunnhet for dagen av hensyn til den evige pakt om riket. Pakten ble ikke opphevet. Salomos sønn Rehabeam fikk derfor sitte på Jehovas trone i Jerusalem, men ikke som konge over alle Israels tolv stammer. I overensstemmelse med Jehovas straffefastsettelse ble de ti stammer revet fra kongene av Davids hus, fra deres herredømme. Rehabeam hersket derfor bare over to trofaste stammer, Juda og Benjamin. (1 Kong. 11: 1—13; 12: 19—24) Rehabeam døde som en ond konge. Likevel kom hans sønn Abia på tranen i Juda rike. Hvorfor? Det inspirerte svar lyder slik: «For Davids skyld lot [Jehova] hans Gud en lampe brenne for ham i Jerusalem, idet han oppreiste hans sønn etter ham og lot Jerusalem bli stående, fordi David gjorde hva rett var i [Jehovas] øyne, og i hele sitt liv ikke vek av fra noe av det han hadde befalt ham, unntagen det som hendte med hetitten Uria.» — 1 Kong. 15: 4, 5.

20. Hvilken appell kom kong Abia med til israelittenes hær, og hvem vant Jehova krigen for?

²⁰ Da kong Abia gikk til krig mot de ti opprørske Israels stammer, appellerte han først til dem fra en fjelltopp i følgende ordelag: «Skulle I ikke vite at [Jehova], Israels Gud, har gitt David kongedømmet over Israel til evig tid, ham og hans sønner, ved en saltpakt? . . . Og nå tenker I at I kan stå eder mot [Jehovas] kongedømme, som Davids sønner har i hende, fordi I er en stor hop og har hos eder de gullkalver som Jeroboam [deres konge] lot gjøre forat de skulle være eders guder. . . . Sannelig, Gud er med oss, han er vår fører, og vi har hans prester med larmtrompetene for å blåse til strid mot eder. I Israels barn, strid ikke mot [Jehova], eders fedres Gud! For det vil ikke lykkes for eder!» (2 Krøn. 13: 3—12) Pakten om riket og oppfordringen om å holde seg lojalt til Jehova Gud, paktens stifter, betydde imidlertid ingenting for de opprørske israelitter. De gikk i gang med kampen. Men Jehova vant krigen for dem som holdt seg lojalt til den pakt han hadde inngått med David om riket.

21, 22. Hvem tjener som et eksempel for oss med hensyn til å la Guds tilbedelse og pakten om riket komme foran nasjonalisme, og hvordan lyder beretningen om dem?

²¹ I og med at de tolv Israels stammet ble splittet i to riker, ble israelittene satt på en streng prøve i forbindelse med sin lojalitet mot pakten om riket. Det var imidlertid mange israelitter som lot tilbedelsen av Gud og pakten om riket komme foran nasjonalismen. De er et eksempel for oss i vår tid. Tenk for eksempel på de prester og levitter som tjenstgjorde ved Jehovas tempel i Jerusalem, men som hadde sine hjem i 48 byer som var spredt omkring i Israels tolv stammer. (4 Mos. 35: 6—8; Jos. 21: 1—41) Beretningen om dem lyder slik:

²² «Prestene og levittene i hele Israel gikk over til ham [kong Salomos sønn] fra alle de bygder de bodde i; for levittene forlot sine jorder og sin eiendom og dro til Juda og Jerusalem, fordi Jeroboam [kongen over de ti stammene som gjorde opprør] og hans sønner drev dem bort fra deres tjeneste som prester for [Jehova], . . . Og med dem [levittene] fulgte fra alle Israels stammer de som vendte sitt hjerte til å søke [Jehova], Israels Gud; de kom til Jerusalem for å ofre til [Jehova], sine fedres Gud. De styrket Judas rike og trygget kongedømmet for Rehabeam, Salomos sønn.» — 2 Krøn. 11: 13—17.

23. Hvordan forholdt de israelitter seg som allerede bodde i Juda?

²³ Israelitter som var midlertidig bosatt i Juda, gjorde ikke opprør og satte ikke i gang noen borgerkrig, men underkastet seg lojalt den konge som hadde tilknytning til Jehovas pakt med David om riket. Beretningen sier: «Over de Israels barn som bodde i Judas byer, ble Rehabeam konge.» — 2 Krøn. 10: 17.

24. Hvem flyktet til Juda rike mens flere av Judas konger regjerte, hvem samlet Asa i Jerusalem, og hvilken pakt ble da opprettet?

²⁴ I mange av Judas kongers regjeringstid hendte det rett som det var at trofaste israelitter rømte til Juda rike fordi dets konge nøt godt av Jehovas miskunnhet eller lojale kjærlighet. Kong Asa, Rehabeams sønnesønn, samlet på sin tid «hele Juda og Benjamin og de fremmede fra [opprørsstammene] Erfra’im og Manasse og Simeon som bodde iblant dem; for mange gikk over til ham fra Israel, da de så at [Jehova], hans Gud, var med ham. I den tredje måned i det femtende år av Asas regjering samlet de seg i Jerusalem. . . . Og de gjorde en pakt om at de ville søke [Jehova], sine fedres Gud, av alt sitt hjerte og av all sin sjel.» De søkte ham mens han kunne finnes, og «han lot seg finne av dem». — 2 Krøn. 15: 9—15.

25, 26. a) Hvilken bemerkelsesverdig demonstrasjon av lojalitet overfor pakten om riket ble gitt da kong Akasja av Jerusalem døde? b) Hvordan ble til slutt den eneste arving til pakten om riket salvet til konge?

²⁵ Kong Akasja var den åttende hersker i Jerusalem av kong Davids slektslinje. Ved hans død ble det gitt en bemerkelsesverdig demonstrasjon av lojalitet overfor pakten om riket i og med at det ble vist lojalitet mot Davids kongelige hus. Akasjas mor, Atalja, sønnedatter av den onde kong Omri som hadde hersket over de ti opprørsstammene, ranet til seg Jerusalems trone. Denne tronen var utelukkende forbeholdt menn som kom inn under Jehovas pakt om riket. For å sikre seg at hun fikk beholde tronen, «tok hun seg for å utrydde hele kongeætten i Judas hus», og hun fikk utryddet alle unntatt et lite guttebarn, Joas. Hans tante Joseba hadde giftet seg med den levittiske ypperstepresten Jojada. Joseba var fast besluttet på å bevare kong Davids slektslinje i overensstemmelse med den pakt som gikk ut på at det aldri skulle fattes en mann av Davids ætt til å sitte på hans trone, og derfor tok hun barnet Joas og førte ham hemmelig bort. Hun holdt ham og hans amme skjult i et sengkammer i Jehovas tempel.

²⁶ Hvor passende var det ikke at Jehovas tempel tjente som et trygt skjulested for den eneste arving til hans pakt om riket! I det sjuende år Joas var i dekning, førte den lojale yppersteprest Jojada ham fram og salvet ham til konge ved en av templets søyler. Den morderiske tronraner Atalja hørte gledesbruset. «Opprør, opprør!» ropte hun da hun kom til og så hva som hadde skjedd. I lojalitet mot Jehovas rettmessige konge sørget ypperstepresten Jojada for at hun ble ført utenfor og drept ved en av portene til kongeboligen. (2 Krøn. 22: 10 til 23: 15; 2 Kong. 11: 1—16) I sin miskunnhet beviste Jehova ved sine lojale tilbedere sin troskap mot den pakt han hadde inngått med sin tjener kong David.

27. Hvordan førte mangel på verdsettelse til troløshet i Joas’ tilfelle, men på grunn av hva fortsatte pakten om riket å gjelde?

²⁷ Hvis en taper sin evne til verdsettelse, fører det til troløshet. Selv i kong Joas har vi et eksempel på dette. Så lenge ypperstepresten Jojada levde og var hans åndelige rådgiver, vandret han på rette veier. Etterat Jojada døde, hørte Joas på Judas avguderiske høvdinger. Jojadas sønn, ypperstepresten Sakarias, protesterte. «Fordi I har forlatt [Jehova], forlater han eder,» sa han. På kong Joas’ egen befaling sammensvor folket seg til slutt mot ypperstepresten Sakarias og stenet ham til døde i forgården til Jehovas tempel. For en nedrig utakknemlighet! I 2 Krønikebok 24: 22 står det: «Kong Joas kom ikke i hu den kjærlighet som hans [Sakarias’] far Jojada hadde vist ham — han drepte hans sønn; men i det samme han døde, ropte han: [Jehova] skal se det og hevne det.» Jehova gjorde dette. Beretningen viser hvordan Joas døde: ’Hans tjenere sammensvor seg mot ham, fordi han hadde drept presten Jojadas sønner, og de drepte ham på hans leie.’ (2 Krøn. 24: 25) Hans sønn Amasja etterfulgte ham på «Jehovas trone». Ved Jehovas miskunnhet fortsatte således pakten om riket å gjelde.