Spørsmål fra leserne

● Overså Gud at Lot drakk seg beruset og fikk sønner med sine egne døtre? — USA.

For å få svar på dette spørsmålet må en ta i betraktning hvilke omstendigheter dette skjedde under, og se hendelsen i lys av andre skriftsteder.

Lot og hans to døtre var de eneste som overlevde ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Etter denne ødeleggelsen slo de seg ned i byen Soar. Av en eller annen grunn var imidlertid Lot redd for å fortsette å bo der, og sammen med døtrene flyttet han inn i en hule. (1 Mos. 19: 30) Det var her den eldste sa til den yngste: «Vår far er gammel, og det finnes ingen mann her i landet som kan gå inn til oss etter all verdens vis. Kom, la oss gi vår far vin å drikke og legge oss hos ham, så vi kan holde ætten i live ved vår far!» — 1 Mos. 19: 31, 32.

Det faktum at de ville få sin far til å drikke seg beruset, viser at de innså at han aldri ville ha gått med på å ha kjønnslig omgang med dem hvis han ikke hadde vært drukken. Men under disse omstendighetene mente de at dette var den eneste mulighet for å hindre at Lots familie døde ut. De var fremmede i landet, og det var ingen av deres slekt som de kunne bli gift med og derved føre slektlinjen videre. En bør heller ikke glemme at Lots døtre hadde bodd blant de moralsk fordervede innbyggerne i Sodoma. I betraktning av dette ville det ikke ha vært vanskelig for dem å rettferdiggjøre sin handlemåte overfor seg selv. Men hvorfor er beretningen om dette tatt med i Bibelen?

Beretningen er ikke tatt med for å vekke erotiske tanker, men for å vise slektskapet mellom moabittene og ammonittene og Abrahams etterkommere, som ble kjent som israelittene. Lot var Abrahams nevø, og israelittene var derfor beslektet med moabittene og ammonittene, som stammet fra de to sønner som Lot fikk med sine døtre. (1 Mos. 11: 27) Senere kom dette kjødelige slektskapet til å bestemme Israels handlemåte overfor moabittene og ammonittene. Da israelittene inntok landet øst for Jordan-elven, befalte Gud for eksempel at de ikke måtte innta ammonittenes og moabittenes landområder. — 5 Mos. 2: 9, 18, 19, 37.

Kan noen oppriktig bibelleser være i tvil om hvilken slutning han skal trekke etter å ha lest beretningen om Lot og hans døtre? Får han inntrykk av at Gud kanskje godkjenner en slik handlemåte?

Det er riktig nok at det i 1 Mosebok, kapittel 19, ikke blir gitt noen kommentarer til denne beretningen som viser hvorvidt Gud godkjente eller fordømte at Lot to ganger begikk blodskam i beruset tilstand. Men senere i den bibelske beretning blir det gang på gang slått fast at Gud fordømmer drukkenskap. (Ordspr. 20: 1; 23: 20, 21, 29—35; 1 Kor. 6: 9, 10) Da Gud senere ga sin lov til Israel, gjorde han det likeledes klart at blodskam var forbudt. Han sa: «Ingen av eder skal røre ved noen kvinne av sin nære slekt for å ha omgang med henne; . . . Din fars og din mors leie skal du ikke vanære.» (3 Mos. 18: 6, 7) Straffen for å bryte loven om blodskam var døden. (3 Mos. 18: 29) Lot og hans døtre var ikke under loven, men døtrene var ikke desto mindre klar over at det var upassende for dem å ha omgang med sin egen far, noe som framgår av at de først gjorde ham drukken.

Men hvordan kan Lot i betraktning av dette bli omtalt som den «rettferdige», i 2 Peter 2: 8? Det er ikke fordi Gud godkjente at han ble drukken, eller fordi Gud godkjente den blodskam som ble begått. Gud hadde ikke behag i dette. Men en skal legge merke til at det ikke står noe i Bibelen som viser at Lot hadde for vane å drikke seg beruset eller gjøre seg skyldig i blodskam. Han var kjent som en ’rettferdig’ mann, og slik var han kjent av Gud, som ransaker hjertet. Lot beklaget dypt de «lovløse gjerninger» som menneskene i Sodoma begikk. Og hvis Han som ransaker hjertene, kunne betrakte ham som rettferdig, må Lot også ha sørget over den urette gjerning som han ble delaktig i.

Det at beretningen om Lot og hans døtre er tatt med i Bibelen, burde hjelpe oss til å innse at Bibelen er en sannferdig bok. Den forsøker ikke å skjule at mennesker som var kjent som Guds tjenere, kunne bli delaktige i urette handlinger. Slike ting blir imidlertid ikke tatt med i den bibelske beretning for å underholde leserne eller vekke et ønske hos dem om å begå umoralske handlinger, men for å gi bakgrunnsopplysninger som vil hjelpe dem til å forstå andre begivenheter.

● Det sies at et stort antall kristne ble drept under den romerske forfølgelse i løpet av de første århundrer av vår tidsregning. Hvordan kan det da ha seg at tusener av mennesker i vårt århundre er blitt kalt til å bli en del av Kristi legeme, som jo består av bare 144 000? — USA.

Det finnes historiske vitnesbyrd om at mange kristne ble utsatt for hard forfølgelse og til og med drept i løpet av de første århundrer. Vi bør imidlertid huske at martyrdøden i seg selv ikke gir et menneske fortjenstfullhet i Jehova Guds øyne eller garanterer det plass i det himmelske rike. Det er mange, også i nyere tid, som har vært villige til å dø for en sak, enten det nå har vært en religiøs sak eller ikke. Det at en person kaller seg en kristen og til og med går i døden for sin tros skyld, betyr ikke i seg selv at han er en godkjent tjener for Jehova Gud. Som apostelen Paulus skrev til korintierne: «Om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» (1 Kor. 13: 3) Det er ikke døden, men trofasthet inntil døden som avgjør om en person vil få «livsens krone». — Åpb. 2: 10.

Det faktum at det i dag fortsatt finnes en levning av de 144 000 på jorden, må derfor vise at de som har fullført sitt jordiske løp i trofasthet fram til det 20. århundre, har vært færre enn 144 000.

Noen vil kanskje mene at det må ha dreid seg om flere, til og med i de første århundrer av vår tidsregning, men en har ikke noen virkelige beviser for dette. I vår tid kan en ikke engang fastslå hvor mange som ble drept, langt mindre hvor mange som var trofaste inntil døden. «Vi har faktisk bare ganske få kjensgjerninger å støtte oss til,» skriver Frederick John Foakes-Jackson i boken History of Christianity in the Light of Modern Knowledge. Han sier videre: «Vitnesbyrdet om Neros forfølgelse er nedskrevet av to romerske historikere, Tacitus og Suetonius, som begge var svært unge da den fant sted, og skrev i moden alder. Det finnes ikke noe samtidig kristent dokument som beskriver den, selv om det kanskje hentydes til den i Åpenbaringen. . . . Tertullianus, som levde i slutten av det annet århundre, er vår autoritet når det gjelder opplysningene om at Nero og Domitian som de to verste keisere i de første århundrer forfulgte de kristne.» Origenes (en kristen forfatter og lærer) skrev i begynnelsen av det tredje århundre etter Kristus: «Det har bare vært noen få nå og da som har dødd for den kristne religion, og det er lett å telle dem.»

Mye av det som er blitt skrevet om kristne martyrer, er blitt pyntet på av tradisjonen og er derfor ikke pålitelig. Se for eksempel hvordan Polykarps martyrdød, som fant sted i det annet århundre, blir beskrevet i Fox’s Book of Martyrs: «Han ble . . . bundet til en pel, og det ble satt fyr på kvistfangene som han var omgitt av, men da det ble så varmt at soldatene ble nødt til å trekke seg tilbake, fortsatte han i lang tid å be og synge lovsanger til Gud. Flammene raste voldsomt, men hans legeme ble likevel ikke fortært, og det skinte som polert gull. Det sies også at en behagelig duft, i likhet med duften av myrra, steg opp av ilden og gjorde tilskuerne så forbauset at mange av dem på grunn av det omvendte seg til kristendommen. Da hans bødler fant at det var umulig å ta hans liv ved hjelp av ild, stakk de et spyd i siden på ham, og blodet strømmet ut i slike mengder at det slokket flammene. Hans legeme ble så på prokonsulens befaling brent til aske for at hans tilhengere ikke skulle gjøre det til gjenstand for tilbedelse.»

Uansett hvor Fox har sine opplysninger fra, er det tydelig at det er lite av denne beretningen som virkelig er historisk. Men hvis en skal ta hentydningen til at folk ville tilbe Polykarps jordiske levninger, som et tegn på at noen av dem som i det annet århundre bekjente seg til kristendommen, dyrket relikvier, er det bare enda et bevis for at mange på den tiden ikke var trofaste tilbedere av Jehova Gud. De kristne hadde fått befaling om å tilbe Gud, ikke relikvier. (Åpb. 19: 10) Ja, avgudsdyrkere er blant dem som blir spesielt nevnt når Bibelen sier hvem som ikke skal arve Guds rike. — 1 Kor. 6: 9, 10.

● Kan det i betraktning av at Guds lov forbyr menneskene å spise blod, innvendes noe mot bruken av vitaminer som inneholder rød beinmarg, tørket lever og lignende organiske produkter? — USA.

Guds lov om blod som ble gitt til Noah og hans familie, krevde at blodet på rette måte skulle tappes av et dyr før kjøttet ble brukt til føde. (1 Mos. 9: 3, 4) Dette krav gjelder også de kristne, slik det framgår av Apostlenes gjerninger 21: 25.

Til jødene, som var under lovpakten, ble det gitt ytterligere opplysninger. Det ble sagt: «Ellers kan du etter ditt hjertes lyst slakte og ete kjøtt . . . Men blodet må I ikke ete; I skal helle det ut på jorden liksom vann.» Og: «Intet fett og intet blod skal I ete.» (5 Mos. 12: 15, 16; 3 Mos. 3: 17) Noah fikk ikke noe forbud mot å spise fett, og da det kristne styrende råd i det første århundre gjentok forbudet mot å spise blod, ble ikke forbudet mot å spise fett tatt med. Dette gjaldt derfor bare israelittene. Forbudet mot å spise blod gjelder imidlertid også de kristne, og de opplysninger som blir gitt i Moseloven, hjelper oss til å forstå forbudets omfang.

Selv om en på rette måte har latt blodet renne ut av et dyr, er naturligvis ikke hver eneste dråpe blod fra dyrets muskler og organer forsvunnet. Men når blodet på rette måte har fått renne ut av et dyr, kan en benytte en hvilken som helst del av dyret til føde eller på andre måter.

Selv om den røde beinmargen spiller en viktig rolle i forbindelse med dannelsen av blod, gjør ikke dette beinmargen uegnet til føde. Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at profeten Esaias omtaler «fete, margfulle retter» i forbindelse med «et gjestebud» som Jehova selv holder for sitt folk. — Es. 25: 6.

Dette viser tydelig at det ikke kan innvendes noe mot at en benytter animalske produkter, forutsatt at Guds lov om blod er blitt fulgt. Hvis noen er i tvil om hvorvidt blodet på rette måte er blitt tappet av dyr som er anvendt ved framstillingen av visse vitaminer og andre produkter, er det best at vedkommende undersøker saken personlig ved å skrive til det firma som framstiller de produkter det dreier seg om.