Et folk med en hensikt

«Dere [er] ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til særlig eiendom, forat dere vidt og bredt skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys.» — 1 Pet. 2: 9, NW.

1. Hvilke opphøyde egenskaper skiller Jehova ut fra alle andre som kalles guder?

JEHOVA viser seg å være en Gud med opphøyde hensikter, ulik alle andre som kalles guder. Som den allmektige Skaper nøyer han seg ikke med å ha til hensikt å la forskjellige ting bli til, men han forårsaker også at de blir til. Ja, selve navnet til dette Vesen, denne fremtredende førsteårsak, er utledet av et hebraisk ord som betyr ’den som forårsaker tilblivelse’. Han sa til Moses: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være.» Hans majestetiske skaperverk og hans fortrolige handlemåte med sine skapninger gir fullgodt bevis for denne evige sannhet. Liksom en som bygger et hus, fra begynnelsen av har en bestemt hensikt, et spesielt mønster i sinne, et endelig mål som han bestreber seg på å nå fram til, så er dette i enda høyere grad tilfelle med universets opphøyde Mesterbygger. Det er ikke nok med at han på forhånd bestemmer hva han skal gjøre, når han skal gjøre det, og hvordan han skal gjøre det, men han lar det også skje, og gjør det alltid med heldig utfall. «Det bli lys» var hans vilje og befaling, og «det ble lys». Jorden ta form, og den tok form. Vannene holde seg innen visse grenser, og de gjorde det. Det bli dannet levende skapninger — fisk i havet, fugler i luften, kveg, krypdyr og dyr av alle slag som skal leve på landjorden — alt dette var Jehovas hensikt, og det ble som han hadde bestemt. «Jeg er Gud, og ingen annen, . . . jeg er Gud, og . . . det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg, . . . jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.» — 2 Mos. 3: 14, NW; 1 Mos. 1: 3; Es. 46: 9—11.

2. Hvorfor kan skapningene stole fullt og fast på Jehova Guds Ord?

² Jehova er også en uforanderlig Gud, den samme i går, i dag og i morgen, urokkelig i sin hellige vilje og hensikt. «Jeg, Jehova, forandrer meg ikke» er en kjensgjerning av evig gyldighet, en uforanderlig sannhet. (Mal. 3: 6, AS) Den høye og opphøyde er ikke et menneske, slik at han trenger å forandre mening om en sak. Han ligner ikke vinglete skapninger som er ustadige og vegelsinnete når de skal ta avgjørelser, som er tilbøyelige til å skifte mening og uberegnelige med hensyn til sine hensikter. «For så sier [Jehova]: . . . jeg har talt det og villet det så, og jeg angrer det ikke og tar det ikke tilbake.» (Jer. 4: 27, 28) Jehova gjør aldri et feilgrep, og han behøver derfor aldri å forandre sin forutbestemte handlemåte. Han behøver aldri å endre sin erklærte hensikt for å tilpasse seg en uforutsett situasjon eller lempe seg etter et uventet krisetilfelle. Den store Jehova er derfor en som skapningene kan ha fullstendig tillit til og stole ubetinget på, for han er beregnelig, pålitelig og ordholden. Når han sier en ting, gjør han det også. «[Jehova], hærskarenes Gud, har svoret og sagt: Sannelig, som jeg har tenkt, så skal det skje, og det jeg har besluttet, det skal stå fast.» — Es. 14: 24.

3. Hva var Jehovas opprinnelige hensikt angående jorden, og hvordan prøvde Satan å forpurre den?

³ Blant de mange ting Jehova opprinnelig hadde til hensikt, var det at jorden skulle være oppfylt av fornuftbegavede skapninger som var legemlig fullkomne, rettferdige i sinn og tanker og fullstendig lydige mot sin Skaper i all sin virksomhet. Med dette for øye skapte Jehova et fullkomment menneskepar, mann og kvinne, og bød dem: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder.» (1 Mos. 1: 28) I den teokratiske tingenes ordning fikk en herlig himmelsk kjerub i oppdrag å føre tilsyn med menneskenes anliggender i Edens hage for å påse at Skaperens vilje og hensikter ble utført. Men hva hendte så? Jo, tidlig i menneskenes historie brøt det ut opprør. Den salvede kjerub var så imponert over sin strålende prakt og usedvanlige skjønnhet at han begjærte en stilling i universet som var lik den Høyestes egen stilling. (Esek. 28: 13—15) Deretter gjorde han opprør mot universets eneveldige Hersker, og overtalte Eva og senere Adam til å bryte sin rettskaffenhet overfor Jehova. I tidens løp fikk han også en stor skare engleskapninger til å bli med i opprøret. Dette førte til at lederen for denne gjeng av forrædere ble utstøtt fra sin ærede stilling i Jehovas organisasjon og ble dømt til døden som en ussel forbryter. Siden den tid har han gått under det avskyelige og foraktelige navn «Satan Djevelen». Fra den tid av og fram til nå er jorden under Satans onde styre blitt fylt med forbrytelser og vold etter hvert som den ene generasjon etter den andre av ufullkomne skapninger, som er født i synd og unnfanget i misgjerning, har fortsatt å være i åpen motstand mot Gud.

4, 5. a) Hvilken feilaktig slutning må vi unngå å trekke? b) Hvilken tosidig hensikt har Jehova med å tillate Satan å bestå helt til nå?

⁴ Når man tenker på disse forferdelige begivenheter, er det da ikke rimelig å anta at Jehovas opprinnelige hensikt angående det at jorden skulle fylles med rettferdighet, er blitt fullstendig forpurret og gjort til intet? Nei, på ingen måte! Trekk ikke en slik forhastet og feilaktig slutning. Hvis man gjør det, røper det enten grov uvitenhet om eller overlagt likegyldighet overfor andre viktige kjensgjerninger, kjensgjerninger som gir overveldende bevis for at dette opprøret på ingen måte forandret eller i den aller minste grad forhalte Jehovas opprinnelige hensikt, som gikk ut på at hele kloden skulle bli til et paradis, fylt med lydige skapninger. Med det samme ulydigheten tok til i Edens hage, erklærte Jehova at alle onde opprørere i sin tid skulle utryddes, og at lydige mennesker skulle velsignes med evig liv. Jehova meddelte Satan i realiteten det følgende, som senere er blitt nedtegnet av Bibelens inspirerte skribenter: «Derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden,» «at mitt navn kunne bli kunngjort over all jorden.» — 2 Mos. 9: 16; Rom. 9: 17.

⁵ Som det framgår av dette, åpenbarer denne uttalelsen av Jehova en tosidig hensikt. For det første blir det her erklært at Jehovas uimotståelige allmakt vil bli tilkjennegitt i all sin fryktelige majestet når Djevelen og hele hans følge av opprørere blir fullstendig ødelagt. Dessuten gis det forsikring om at Jehovas navn, ord og hensikter skal bli kunngjort, erklært, forkynt og vitnet om over hele jorden forat mennesker som elsker Gud, kan få anledning til å unnslippe ødeleggelsen og bli en del av en ny verdens samfunn, som skal fylle jorden med rettferdighet. Det er derfor helt klart at Jehova helt fra den tid menneskene begynte å vike av fra sannheten, hadde til hensikt å ha et folk på jorden som ville være trofast mot hans sak, et folk som ville være hans vitner, et folk for sitt navn, et folk som til og med skulle bære hans opphøyde navn, det vil si, Jehovas vitner.

Et folk for Jehovas hensikt

6. Hvilke beviser gir Bibelen for at Jehovas vitner har vært på jorden i nesten 6000 år?

⁶ Slo denne guddommelige hensikt feil, eller ble den utsatt i lange tider, kanskje helt fram til vår tid, før det ble gjort noe ved den? Historien svarer Nei! Selv blant Adams sønner trådte det fram en som var rettferdig innstilt, nemlig Abel, som offentlig vitnet til andre om sin tillit og sitt håp i forbindelse med det Guds løfte som står nedtegnet i 1 Mosebok 3: 15. Abel la for dagen en så fullstendig tillit til denne profetien at han ofret dyreoffer som pekte fram til det store Guds Lam, som fjerner synd med sitt utgytte blod. «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver.» Og Abel var ikke det eneste vitne for Jehova før vannflommen. Enok, «den syvende fra Adam», fikk likeledes «det vitnesbyrd at han tektes Gud», for han «vandret med Gud». — Heb. 11: 4, 5; Jud. 14, 15; 1 Mos. 5: 24.

7. Hvilken underlig gjerning var Noah opptatt med, og med hvilket utfall?

⁷ Så var det Noah og hans hus. «Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige; Noah vandret med Gud.» Han var en «rettferdighetens forkynner», en som «fant nåde for [Jehovas] øyne». (1 Mos. 6: 9, 8; 2 Pet. 2: 5; Heb. 11: 7) Men for å vandre i lydighet og finne nåde for Jehovas øyne måtte Noah gjøre en gjerning som virket meget underlig for den generasjon som da levde. Der drev den trofaste gamle mannen og bygde en veldig båt på Jehovas befaling, og samtidig forkynte han for sine venner og naboer at de snart skulle bli ødelagt hvis de ikke angret sin ondskap og tok tilflukt til denne foranstaltning Jehova traff. «Så sa [Jehova] til Noah: Gå inn i arken, du og hele ditt hus! For jeg har funnet at du er rettferdig for mitt åsyn i denne slekt.» (1 Mos. 7: 1) Det viste seg at de fleste i den generasjon var spottere, for det var bare åtte, Noah medregnet, som gikk inn i arken, kom levende gjennom ødeleggelsen av den første verden og gikk ut på en renset jord som det forbilledlige nye verdens samfunn!

8. Hvorfor ble Abraham kalt «Jehovas venn»?

⁸ Det var derfor rikelig med trofaste vitner for Jehova (minst ti, et symbol på jordisk fullstendighet) som levde i den verden som var før vannflommen. Etter vannflommen levde Abraham, og han «trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn». (Jak. 2: 23) Han var en mann som sammen med sine hengivne hustru Sara trodde på Jehovas lovte befrier, enda det var gått 2000 år siden løftet om denne befrier var blitt gitt i Eden, og ingen befrier enda hadde vist seg. Abraham tjente ikke Gud bare med leppene, for han ga hele verden åpenlyst vitnesbyrd om sitt håp og sin tro ved å skille seg fullstendig ut fra den daværende tingenes ordning, til tross for at han da måtte ofre meget av sin komfort og bekvemmelighet. «Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme; ved tro oppholdt han seg som utlending i det lovte land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte; for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. . . . derfor skammer Gud seg ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem.» — Heb. 11: 8—10, 16.

9. Hvem vitnet Lot til, og med hvilke resultater?

⁹ Abrahams nevø, «den rettferdige Lot», la også for dagen at han ikke var noen del av Djevelens tingenes ordning. Lot «ble meget plaget ved at mennesker som trosset lov og rett, henga seg til løsaktig oppførsel» i den beryktede byen Sodoma, men som Jehovas tjener ble han likevel boende blant disse menneskene lenge nok til at han fikk avlagt det endelige vitnesbyrd. Han holdt ved med å si: «Stå opp og gå bort fra dette sted! For [Jehova] vil ødelegge byen.» Men liksom menneskene på Noahs tid spottet og hånte Jehovas trofaste vitner, så lo folk også av den rettferdselskende Lot. De tenkte om Lot «at han bare spøkte». Men likevel gjaldt den samme sannhet i Lots tilfelle som i Noahs: «Jehova [vet] hvordan han skal fri gudhengivne mennesker ut av prøve, men å holde tilbake urettferdige mennesker til avskjærelse på dommens dag.» — 2 Pet. 2: 7—9, NW; 1 Mos. 19: 14.

10. Fortell hvordan Job beviste at Djevelen er en løgner.

¹⁰ Et annet fremtredende eksempel blant Jehovas vitner i fordums tid, var Job, en stor mann når det gjelder rettskaffenhet, kjent for å forbli tro og standhaftig overfor Jehova trass i det voldsomste påtrykk fra Satans side. I overensstemmelse med sitt navns betydning, ble Job hatet, plaget og forfulgt av Djevelen, demonene og deres disipler. Likevel var Jobs troskap og hengivenhet for Jehova ubrytelig gjennom all den sadistiske grusomhet og vedholdende tortur hans kropp og sinn ble utsatt for. ’Om jeg enn blir drept, vil jeg stole på Jehova’ — slik tenkte Job. Ved en slik urokkelig og vedvarende trofasthet under prøvelser gledet han Jehovas hjerte, for han skaffet den Høyeste et svar som han kunne gi den hånlige motstanderen. Jehova kunne således si til Satan: «Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han — en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde.» — Job 1: 8; 2: 3; 13: 15, KJ; Ordspr. 27: 11.

11. Hvorfor ble Moses sendt tilbake til Egypt, og hvilke endelige resultater rørte det til?

¹¹ Omtrent hundre år senere nådde Egypt høyden av sin makt. Militært sett var det den første verdensmakt. I vanhellig hovmot og uhyrlig frekkhet holdt det Jehovas utvalgte folk, hans venn Abrahams etterkommere, i slaveri. Jehova besluttet seg derfor til å ydmyke og ødelegge det overmodige egyptiske folk og utfri sitt utvalgte folk, og dette skulle i sin helhet tjene som en illustrasjon på hva Jehova har besluttet seg til å gjøre i Harmageddon mot hele det rike som tilhører den større Farao, Satan Djevelen. Men før Jehova druknet Faraos stolte og hovmodige hærer liksom rotter i Det røde hav, var det hans hensikt at alle egypterne, både de styrende og de styrte, skulle få høre et grundig vitnesbyrd og derved bli advart. Med dette for øye utvalgte Jehova sin trofaste tjener Moses til å være sin talsmann og til å overbringe sitt vitnesbyrd. «Gå inn til Farao og si til ham: Så sier [Jehova].» (2 Mos. 8: 1; 9: 1, 13) Gang på gang adlød Moses disse instruksene, men de hårdhjertede og gjenstridige ble bare enda mer hårdhjertede og gjenstridige. Likevel var Jehova i sin storhet langmodig og barmhjertig. Og hva førte det til? Jo, før den sjuende plagen kom, fant det sted en splittelse blant egypterne, og den skapte så stort skille blant dem at enhver «av Faraos tjenere som fryktet [Jehovas] ord, berget da sine folk og sin buskap i hus; men de som ikke ga akt på [Jehovas] ord, lot sine folk og sin buskap bli ute på marken». (2 Mos. 9: 20, 21) Da den endelige advarsel var gitt, førte Jehova sitt folk ut med en sterk og mektig arm, og sammen med dem «en stor hop av alle slags folk», som ikke var israelitter, men han sørget for at Egypts formentlig uovervinnelige hærer, som satte etter dem og forfulgte dem intenst, ble oppslukt av havet, hvor «de sank som bly». — 2 Mos. 12: 38; 15: 1, 5, 10.

12. Nevn andre fremtredende mennesker som utmerket seg som Jehovas vitner i fordums tid.

¹² I forbigående kan vi også nevne kvinner som Rahab, Debora og Jael, og menn som Gideon, Barak, Samson, Jefta, Samuel, David og en hærskare andre som utmerket seg som Jehovas trofaste vitner. Ja, det var en ’stor sky’ av vitner for Jehova fra Abels tid fram til Kristi tid, medregnet slike fremtredende personligheter som Esaias, Jeremias, Esekiel og Daniel, profeter og vitner som i særlig grad kunngjorde den store Jehova Guds navn og ry. — Heb. 11: 31, 32; 12: 1.

13, 14. Hva slags behandling har Jehovas vitner fått før i tiden, og hvorfor?

¹³ Mange av disse vitner fra fortiden led forferdelige ting og måtte gjennomgå trengsler og forfølgelse som kan måle seg med hva som helst av alt det diktatorer i vår tid har plaget Jehovas tjenere med. Og hvorfor? Hvorfor ble de tvunget til å streife omkring i ørkenen og fjellene og oppholde seg i huler og kløfter i jorden? Hvorfor ble de jaget, slått, stenet, kastet for løvene, stekt i ovner, drept med sverd og gjennomsagd? Hvorfor ble de tvunget til å flakke «omkring i fåreskinn, i gjeteskinn» og lide «mangel, trengsel, hård medferd?» Apostelen Paulus forteller oss at det kom av at de ikke var noen del av denne gamle onde verden under Satans herredømme, men at de søkte den lovte nye verden som Jehova er Skaper og Byggmester til. — Heb. 11: 10, 33—38.

¹⁴ Som trofaste vitner for Jehova la de i sannhet for dagen de samme prisverdige egenskaper som deres Gud og Far har. Deres sinn var innstilt på å gjøre hans vilje. Stridsspørsmålet om hvem som er universets høyeste Overherre, var avgjort i deres hjerte. De visste at de hadde rett. Med fasthet og tillit handlet de derfor i overensstemmelse med dette. De beveget seg taktfast og besluttsomt framover, urokkelige i sin hengivenhet, standhaftige i sin rettskaffenhet og faste i sin tro. De var i sannhet et folk med en bestemt hensikt, en hensikt som gikk ut på at de ville leve et liv i overensstemmelse med sin Skapers fullkomne vilje og hensikt, og de var fast besluttet på at de ved Jehovas ufortjente godhet ville gjøre nettopp dette, hva som enn måtte komme. Det var av disse gode grunner at de holdt ut som de gjorde under de trengsler Djevelen og hans lovløse banditter påførte dem, samtidig med at de avla vitnesbyrd for andre om at deres håp og tillit var knyttet til Guds lovte teokratiske regjering, hans himmelske rike under Messias’ forvaltning. I første rekke tjente disse menn og kvinners levnet til opphøyelse for Jehovas ord og navn, og dessuten betydde det også frelse og befrielse for dem selv og evig liv for alle som ga akt på deres advarende budskap.

De første kristne var også mennesker med en hensikt

15. I hvilke henseender var Jesus fra Nasaret akkurat som de vitner for Jehova som levde før hans tid?

¹⁵ Jesus fra Nasaret var større enn Abel og større enn Moses, ja, hverken før eller siden hans tid har noe vitne for Jehova vært så stort som han. Det var ingen tvil om hvilken hensikt han hadde i livet, for han erklærte: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» (Joh. 18: 37) Han kom ikke i sitt eget navn, men i sin fars, Jehovas, navn. Han avla derfor et sannferdig vitnesbyrd om Jehovas navn, ord og hensikter. Kristus Jesus var virkelig den som var utvalgt til å være Kongen i Jehovas regjering i den nye verden, og dette lovte rike var da også det store tema i hans tjeneste. Naturlig nok ville et slikt frimodig vitne for Jehovas sak på jorden bli voldsomt motarbeidet av Djevelen og hans tjenere, men ved å holde ut all ondsindig forfølgelse uten å beklage seg, skaffet Jesus seg de ærefulle titler «det troverdige vitne» og «det troverdige og sanndru vitne». — Åpb. 1: 5; 3: 14.

16, 17. a) Hvem ga alt på det budskap som ble forkynt av Jesus? b) Hva ble Kristi etterfølgere deretter?

¹⁶ Hele Israels folk visste om Jesus og det budskap han forkynte, men likevel var det ikke mange som ga akt på det han sa. Ifølge Jesus selv var det faktisk slik at bare de som er «på sannhetens side, hører på min røst». (Joh. 18: 37, NW) «Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; . . . I tror ikke, fordi I ikke er av mine får. Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.» (Joh. 10: 25—27) De som hørte på Jesus og ble hans disipler, ble også vitner for Jehova. Til dem sa Jesus: «Også I skal vitne; for I har vært med meg fra begynnelsen av.» (Joh. 15: 27) Jesus sa videre til sine disipler før han forlot dem: «I skal få kraft idet den hellige ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» «Begynn fra Jerusalem av! Dere skal være vidner om dette.» «Gå da ut og vinn disipler blant alle folkene.» — Ap. gj. 1: 8; Luk. 24: 47, 48; Matt. 28: 19, LB.

¹⁷ De spor disse første Kristi etterfølgere har satt i historien, viser at det ikke er tvil om at de adlød sin mesters instrukser. «Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om den Herre Jesu oppstandelse.» (Ap. gj. 4: 33) Apostelen Peter erklærte frimodig overfor Sanhedrinet: «Vi er hans vitner om disse ting, og likeså den hellige ånd, som Gud ga dem som lyder ham.» (Ap. gj. 5: 32) Stefanus var meget åpenhjertig i sitt vitnesbyrd, så åpenhjertig at hans rasende motstandere førte ham ut og stenet ham til døde. (Ap. gj. 7: 1—60; 22: 20) Herren selv ga apostelen Paulus trygghet med disse ord: «Vær frimodig! liksom du vitnet om meg i Jerusalem, således skal du også vitne i Roma.» — Ap. gj. 23: 11.

18. I hvilke henseender var Kristi etterfølgere annerledes enn andre på sin tid?

¹⁸ Hva var det så for en drivende kraft som satte Kristi etterfølgere i det første århundre i stand til å avlegge et så grundig vitnesbyrd? Hvilket mål og hvilken hensikt hadde de i livet, og hvilke motiver hadde de for å gjøre et slikt upopulært arbeid? Hva fikk dem til å våge sitt liv (mange av dem mistet endog livet) for å være Jehovas vitner? Gjorde de det på grunn av selvisk ærgjerrighet eller med tanke på personlig vinning av noe slag, eller gjorde de det fordi de var forstyrret åndelig sett, eller fordi de hadde et eller annet slags kompleks som drev dem til å dø som martyrer? Som et redskap for Djevelen beskyldte landshøvding Festus falskelig Paulus for å være vanvittig da han med stor veltalenhet forklarte seg for kong Agrippa, men det fantes ikke fnugg av sannhet i den hatske beskyldningen. (Ap. gj. 26: 24) Les hele beretningen om de første kristne, og du vil få se at de var forskjellige fra resten av verden, som var korrupt. Forskjellen besto imidlertid ikke i at de var utilregnelige sinnssyke, eller at deres sanser var abnorme og ute av balanse. De var annerledes ved at de var hengitt til sannhet og rettferdighet og til den høyeste Guds tjeneste. De første kristne var i virkeligheten forstandige menn og kvinner, og var langt gløggere enn sine motstandere, som hadde så tungt for å høre og oppfatte at de ikke kunne forstå den vei som fører til livet.

19. a) Hva er kilden til de kristnes nidkjærhet, besluttsomhet og utholdenhet? b) Hvilket mål og hvilken hensikt i livet hadde de kristne i det første århundre?

¹⁹ De kristne i det første århundre hadde nidkjærhet, begeistring, besluttsomhet, kraft og utholdenhet i langt større mål enn tilhengere av andre religioner. Det var Jehova Gud som skaffet dem denne drivende kraft, og de første kristne erkjente denne kilde til deres styrke. Da den trofaste Paulus sto for kong Agrippa, erklærte han i all ydmykhet: «Så har jeg da fått hjelp fra Gud og står til denne dag og vitner både for liten og for stor.» (Ap. gj. 26: 22) Det som gjorde at Kristi trofaste etterfølgere kunne gå på til tross for voldsom og djevelsk motstand, var altså Jehovas virksomme kraft, hans hellige ånd som var over dem. De var ikke interessert i egoistiske foretagender, og de deltok heller ikke i arbeidet bare for å skape seg et navn. De tilhørte den ’utvalgte ætt’, det ’kongelige presteskap’ og det ’hellige folk’, og deres hensikt gikk derfor ut på vidt og bredt å forkynne hans dyder som hadde kalt dem ut av mørke og inn til sitt underfulle lys. De var derfor først og fremst interessert i og opptatt av Jehovas navn, ord og hensikter. Hans navn var blitt vanhelliget av dem som ga seg ut for å tjene ham. Hans hellige Ord var blitt skjult under en hel del ortodokse tradisjoner. Hans uforanderlige hensikter var blitt fordunklet for det jevne folk. Kristi etterfølgere, som var blitt opplyst om disse meget viktige spørsmålene, betraktet det derfor som en stor ære og et privilegium å fortelle sine medskapninger, både liten og stor, om de enestående tiltak Jehova hadde truffet for å frelse og befri dem fra en forestående ødeleggelse. De første kristnes forkynnelsesarbeid var et godt arbeid, til tross for alle de falske beskyldningene. Det var en kjærlighetsgjerning, noe de først og fremst gjorde av kjærlighet til sin Skaper, Jehova Gud, og dernest også av kjærlighet til sin neste, til sine medskapninger.

20. Nevn noen av de spørsmål som fremdeles er ubesvarte.

²⁰ Er sann kristendom annerledes i dag enn i begynnelsen? Har vår moderne tid snudd om på forholdene og omstendighetene og gjort evangelieforkynnelsen avlegs og upraktisk? Kan vi si at Jehovas vitner i dag har samme hensikt som de første kristne for 1900 år siden? Dette er noen av de viktige spørsmål som vil bli behandlet i etterfølgende artikkel.