Jehova skifter redskap
1. a) Hvordan vet vi at Jehovas hensikt fullt ut vil bli gjennomført? b) Betyr dette at Jehova ikke kan skifte ut det redskap han bruker, med et annet?
«JEG er Gud, og ingen annen, . . . jeg er Gud, . . . jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg.» (Es. 46: 9, 10) Med sin fullkomne visdom og forutviten og med sine ubegrensede krefter og ressurser behøver ikke Jehova å forandre sin hensikt når han først har bestemt seg for å gjennomføre den. Ingen uforutsett situasjon kan oppstå, og ingen listig fiende kan foreta et overraskende angrep som gjør at Jehova må forandre sin hensikt. Dette betyr imidlertid ikke at Jehova ikke kan skifte ut det redskap han bruker til å gjennomføre sin hensikt, med et annet når han foretrekker å gjøre det. Det er en slik utskiftning vi ønsker å gjøre rede for i vår neste rekke av beviser for at det er én, guddommelig Forfatter som står bak Bibelen.
2. Hva var det de som nedskrev de hebraiske skrifter, betraktet som Jehovas redskap?
2 I likhet med det vi har gjort tidligere, vil vi først se på spørsmålet fra menneskers synspunkt. Hvis vi antar at de hebraiske skrifter bare var et produkt av oppriktige hebraiske skribenter, kan vi spørre: Hva var det disse betraktet som Guds redskap? Svaret er opplagt. Alle deres skrifter samstemmer i at det var deres egen nasjon, Guds utvalgte folk, Israel. Ifølge det profeten Amos skrev, sa Jehova angående dem som tilhørte dette folket: «Eder alene har jeg villet kjennes ved blant alle jordens ætter.» — Amos 3: 2.
3, 4. a) Hvordan viser de hebraiske skrifter at Israel hadde de nødvendige kvalifikasjoner for å være Guds utvalgte redskap? b) Hvilken innvending vil kanskje noen komme med angående hvem det var som inspirerte de hebraiske skrifter?
3 De hebraiske skrifter gir oss et fullstendig og harmonisk bilde av de kvalifikasjoner Israel hadde for å være et slikt utvalgt redskap. Foruten at de var tatt inn i den storslagne Abrahams-pakten, som forutsa at den lovte ætt, Messias, skulle komme gjennom dem, hadde de også sin egen lovpakt, som ble innstiftet på Sinai berg ved deres nasjonale leder, Moses. Denne pakten gjorde dem på en spesiell måte til et folk som var atskilt fra alle andre folk, til Jehovas «eiendom». De hadde dessuten sitt eget presteskap med en ubrutt rekke av yppersteprester. De hadde sitt tabernakel med dets ark som representerte Jehovas nærvær, og senere fikk de et tempel med alle de foreskrevne offer som ble frambåret på dets alter. Med tiden fikk de sin kongeslekt, og selv om det ikke hadde vært noen konge av denne slekten som hadde hersket over dem etter at de kom i fangenskap i Babylon i 607 f. Kr., inneholdt deres skrifter løfter om at det i sin tid ville finne sted en endelig gjenopprettelse. Profeten Esekiel beretter for eksempel om det Jehova sa med hensyn til tronen, og herskermakten i Israel: «Heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — 2 Mos. 19: 5; Esek. 21: 27.
4 Mange vil kanskje komme med den innvending at selv om disse hebraiske skrifter befattet seg med et slikt emne, var det slett ikke nødvendig med noen guddommelig inngripen eller guddommelig inspirasjon. Kunne det ikke bare ha vært menneskelig inspirasjon som drev disse skribentene, som alle var hebreere, til å skrive slik om sitt eget folk? Var det ikke en naturlig måte å uttrykke seg på i betraktning av deres utpregede nasjonalistiske innstilling?
5. Hva kan sies om dem som nedskrev de kristne greske skrifter, og hvordan kan Paulus nevnes som et eksempel hva dette angår?
5 Vel, la oss igjen sette denne teorien på prøve. Vi vil ikke nå stoppe opp for å komme med de forskjellige grunner som i tillegg til dem vi allerede har nevnt, tydelig beviser at Gud ikke bare har ledet nedskrivningen av deres hellige skrifter, men også har stått bak selve utformingen av Israels historie som en nasjon. Vi vil i stedet straks gå videre til den senere og mindre gruppe av menn som nedskrev de kristne greske skrifter. Legg for det første merke til at alle disse kristne skribenter også var hebreere eller jøder. Av den grunn ville det være rimelig å vente at de hadde den samme nasjonalistiske innstilling som sine forgjengere. Et fremtredende eksempel på en person som en skulle vente ville ha en slik innstilling, har vi i apostelen Paulus, som beskrev sin tidligere stilling med disse ordene: «En hebreer av hebreere, overfor loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten [av kristne], i rettferdighet etter loven ulastelig.» — Fil. 3: 5, 6.
6. a) Hvordan viste disse kristne skribenter at det var blitt tatt i bruk et annet redskap? b) Hva er det som tydelig viser at disiplene mens de var sammen med Jesus, ikke hadde noen anelse om at Gud var i ferd med å skifte redskap?
6 Nå melder følgende spørsmål seg: Hva var det disse kristne skribenter betraktet som Jehovas redskap? Sett ut fra et menneskelig synspunkt ville vi måtte si at de utgjorde et helt nytt redskap til gjennomføring av den guddommelige hensikt. De viste at det var blitt tatt i bruk et annet redskap, at det ikke lenger var det kjødelige Israel under mellommannen Moses, men at det var det åndelige Israel, den kristne kirke eller menighet, under dens Hode og Mellommann, Kristus Jesus: Hvordan skal en så forklare dette? Noen vil kanskje si at da Jesus var på jorden, var det han som sørget for at hans disipler fikk denne nye oppfatningen. Men dette var slett ikke tilfelle! Bibelen viser at ikke engang hans nærmeste etterfølgere hadde den ringeste anelse om at Gud var i ferd med å skifte redskap. Vi har to beretninger som bekrefter dette. For det første har vi den beretningen som viser at da Jesus etter sin oppstandelse viste seg for to disipler som var på vei til Emmaus, sa de til ham (uten å vite hvem han var): «Vi håpet at han [Jesus] var den som skulle forløse Israel.» For det annet har vi den beretningen som viser at da den oppstandne Jesus for siste gang viste seg for sine disipler, spurte de ham: «Herre! gjenreiser du på den tid riket for Israel?» Selv ikke da fortalte Jesus dem om at et annet redskap skulle bli tatt i bruk, og at de trengte å forandre sin oppfatning. Han sa bare: «Det tilkommer ikke eder å vite tider eller timer som min Fader har fastsatt av sin egen makt.» De kunne ikke få noe annet ut av dette svaret enn at Gud fremdeles ville benytte det samme redskap, og at rikets gjenopprettelse ville finne sted senere enn de hadde regnet med. — Luk. 24: 21; Ap. gj. 1: 6, 7.
7. Når vi sammenligner vår stilling med den stilling disiplene befant seg i, kan vi da si at vi har noe mer å rose oss av enn dem?
7 Er noen av våre lesere fristet til å tro at hvis de hadde vært sammen med Jesus da han virket her på jorden, så ville de nok ha forstått at en eller annen forandring var forestående? La oss da bare få minne om at selv om Jehovas vitner helt siden 1879, da dette bladet først ble utgitt, hadde forkastet mange av kristenhetens falske læresetninger, var det ikke før i 1932 at de ble klar over at de hadde fulgt et falskt spor med hensyn til de kjødelige jøder. I likhet med mange andre hadde de trodd at jødene skulle vende tilbake til Palestina og deretter oppnå Guds gunst igjen og bli brukt av ham som en jordisk del av hans redskap under Kristi tusenårige styre. Det var først i 1932 at de klart kunne se at det sanne «Guds Israel», Guds utvalgte redskap i forbindelse med den større oppfyllelse av de mange hebraiske profetier angående rikets gjenopprettelse, ikke skulle bestå av kjødelige jøder som var omskåret på kjøttet, men av åndelige jøder eller israelitter, det vil si av åndsfødte kristne. Paulus beviser dette ved å si: «Den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven.» Vi har derfor ikke noe mer å rose oss av hva forståelsen av dette angår, enn disse Jesu første etterfølgere. — Gal. 6: 16; Rom. 2: 28, 29.
8. Hvilket mønster følger Guds nye redskap, men betyr dette at det bare rent menneskelig sett ble betraktet på en mer opphøyd måte?
8 Hvis vi ser nærmere på dette nye redskapet som blir beskrevet av de kristne skribenter, hva er det vi finner da? Den første bemerkelsesverdige ting vi legger merke til, er hvor nøye det følger det samme mønster som preget det kjødelige israel. Det er imidlertid slett ikke noe grunnlag for å hevde at denne senere gruppe av bibelske skribenter bare rent menneskelig sett fikk en mer opphøyd oppfatning av Guds redskap. Nei, vi må innrømme at de i sine skrifter gir uttrykk for en oppfatning som er langt mer opphøyd enn en hvilken som helst oppfatning noe dødelig menneske tidligere kan ha hatt. Som vi skal se, er det imidlertid mange mennesker i vår tid som ikke vet hva denne oppfatningen går ut på, og de gjør heller ikke noe for å tilegne seg den, nei, ikke engang de mennesker innen kristenheten som sier at de godtar Bibelen som Guds Ord. Hvordan kan vi bevise dette?
9, 10. a) Hvordan ble det kjødelige Israel på en spesiell måte gjort til en «hellig nasjon»? b) Hvorfor er det i tillegg til dette berettiget å omtale Israel som en nasjon, og hvilket spørsmål vil bli behandlet i neste nummer av Vakttårnet?
9 Da vi betraktet det kjødelige Israel, merket vi oss at det første bemerkelsesverdige trekk i forbindelse med dette folket var at det i seg selv utgjorde en atskilt nasjon, og da særlig etter at det mottok lovpakten på Sinai berg. Jehova befalte Moses å si til israelittene: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, . . . [skal I] være meg et kongerike av prester og et hellig folk [en hellig nasjon, NW].» (2 Mos. 19: 5, 6) Selv om de ikke hadde vært det, ville de naturligvis fremdeles ha vært en særskilt nasjon. De oppfylte de grunnleggende krav for at ordet «nasjon» kunne bli brukt om dem. Israelittene var av felles avstamning, for de var etterkommere av Abraham gjennom Isak og Jakob, som fikk sitt navn forandret til Israel. (1 Mos. 32: 28) De talte det samme språk, hebraisk. De hadde sine felles institusjoner, skikker og tradisjoner. De var alle underlagt ett styre og hadde en felles lovsamling. Selv ikke, under sin 40 år lange vandring i ørkenen skilte de lag med hverandre i likhet med nomader, men holdt seg nær til hverandre. De dro til slutt inn i det land som var blitt lovt dem, og de bosatte seg i sitt eget land som hadde klart opptrukne grenser. Ja, de var en nasjon i enhver betydning av ordet.
10 Det er ikke nødvendig at et folk må oppfylle alle disse kravene for at det med rette skal kunne bli kalt en nasjon. Det kjødelige Israel oppfylte imidlertid alle disse kravene. Men hvordan stiller det seg med den kristne menighet? Utgjør dette nye redskap det vi med rette kan kalle en nasjon? Vi vil behandle dette spørsmål i neste nummer av Vakttårnet.