Spørsmål fra leserne
• Hvordan kan vi få Esekiel 18: 20, som sier at en sønn ikke skal bære sin fars misgjerning, til å harmonere med 2 Mosebok 20: 5, som sier at Gud hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd? — M. L., Tyskland.
Esekiel 18: 20 viser at hver enkelt som har nådd ansvarlig alder, blir dømt på grunnlag av sin egen holdning og oppførsel. Tidlig opplæring og familiemiljø kan være en stor hjelp eller hindring for avkommet, og i alminnelighet gjelder den regelen at barna fortsetter å følge de mønster for oppførsel som ble opprettet i de årene deres personlighet tok form. (Ordspr. 22: 6) Dette er imidlertid ikke tilfelle bestandig eller uten unntagelse, og når avkommet når ansvarlig alder, handler det etter eget valg, uansett hvor lite eller hvor meget dets avgjørelser blir påvirket av de første års opplæring og miljø. Det slår inn på en bestemt løpebane her i livet, og blir dømt etter sine egne gjerninger. «Gud lar seg ikke spotte; for det som et menneske sår, det skal han og høste.» «Han . . . skal betale enhver etter hans gjerninger.» Jesus viste at mange familier skulle komme til å bli splittet på grunn av ham, etter som noen ville velge å følge ham i Jehovas tjeneste, mens andre av familiens medlemmer ville være motstandere: «Jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor.» En kristen sønn som har en motstander til far, må ikke bære sin fars misgjerning, men får heller en gunstig dom på grunnlag av sine egne kristne gjerninger. — Gal. 6: 7; Rom. 2: 6; Matt. 10: 35.
Esekiel 18: 20 omtaler den høyeste straff, dødsstraff: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Eldre norsk overs.) Hvis den ugudelige vendte om til rettferdighet, «da skal han visselig leve — han skal ikke dø». Hvis den rettferdige vendte om til ugudelighet, ville det bli slik at «for den troløshet han har vist, og for den synd han har gjort, skal han dø». Derfor kommer følgende rop fra Jehova som et høydepunkt til slutt: «Hvorfor vil I dø, Israels hus? . . . så omvend eder da, og I skal leve!» (Esek. 18: 21, 24, 31, 32) Esekiel 18: 20 svarer derfor til 5 Mosebok 24: 16 med hensyn til hvem søm blir straffet med døden: «Foreldre skal ikke lide døden for sine barns skyld, og barn ikke lide døden før sine foreldres skyld; enhver skal lide døden for sin egen synd.»
Med 2 Mosebok 20: 5 forholder det seg annerledes. Ved Moses sa Jehova følgende til Israel: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» De eldste, som representerte folket, ga Moses folkets svar til Gud: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» Pakten ble inngått med folket, ikke med enkeltpersoner. Åpningsordene i denne pakten gikk ut på at Jehova var deres Gud, at de aldri måtte ha noen andre guder og således trosse ham, og at de aldri måtte lage seg bilder for å tilbe dem. I forbindelse med dette forbudet mot avgudsdyrkelse, oppga så Gud grunnen til dette budet: «For jeg, Jehova din Gud, er en Gud som fordrer fullstendig hengivenhet, som fører straff for fedrenes ondskap over sønner helt ned til sønnesønns sønner og sønnesønns sønnesønner når det gjelder dem som hater meg, men som øver barmhjertighet mot tusener av slike som elsker meg og holder mine bud.» — 2 Mos. 19: 3—8; 20: 1—6, NW.
Her framholdes prinsippet for hvordan Gud gjengjelder trofasthet og troløshet, og dette prinsipp kan anvendes både mot enkeltpersoner og mot et folk i forbindelse med avgudsdyrkelse eller annen synd. Israels folks historie fra da av var i overensstemmelse med Jehovas advarsel. Når folket vendte om til avgudsdyrkelse, led de under de onde følger det fikk i flere generasjoner baketter. Det var alltid noen som bevarte rettskaffenheten, og noen ganger kunne det være opptil flere tusen som elsket Gud og holdt hans bud til tross forat folket var avguderisk. (1 Kong. 19: 14, 18) De trofaste ble ikke straffet for folkets synder, men til tross for at de led under virkningen av dem, hadde de fordel av Guds barmhjertighet. Selv om enkeltmennesker kunne ta avstand fra den landsomfattende avgudsdyrkelsen og faktisk også gjorde det, var det vanskelig for dem å kave imot strømmen når hele folket religiøst sett var på forbryterbanen.
Da folkets ledere henfalt til avgudsdyrkelse falt folket i sin alminnelighet sammen med dem, og folkets miljø ble åndelig talt usunt. I dette dårlige miljø vokste den nye generasjon opp, og de fikk da en sterk tendens til å drive med i sine fedres avguderiske religioner. Enkelte ganger var det først flere generasjoner etterpå at de veer som skrev seg fra deres avgudsdyrkelse, var blitt så sterke at de plutselig framkalte en nasjonal krise som vanligvis førte til en delvis, om ikke fullstendig, gjenopprettelse fra den urene tilbedelse.
Det var i ethvert fall slik at folket led gjennom flere generasjoner etterat det falt, hvis ikke de senere generasjonene angret og omvendte seg til Jehova Guds pakt. Dommernes bok er full av beretninger om nasjonale tilbakefall og de ulykkelige resultater det førte til. (Dom. 2: 11—19) Vi finner at situasjonen var den samme i den perioden kongene regjerte. Jehova besluttet for eksempel å straffe folket for dets avgudsdyrkelse i Manasses regjeringstid, og ikke engang Josias’ etterfølgende gode styre fikk Gud til å vende om fra denne hensikt. (2 Kong. 22: 13—20; 23: 25—27) Til tross for en midlertidig gjenopprettelse i Josias’ regjeringstid, gikk folket fra galt til verre helt til det ble ført i fangenskap i Babylon og ble der i sytti år. Det var et tilfelle da folket ble straffet for foreldrenes misgjerninger i en periode som strakte seg over tre eller fire eller kanskje til og med enda flere generasjoner. På Jesu tid påvirket folkets ledere selve folket til å rope og be om at Jesus måtte dø, og da Pilatus erklærte at han var uskyldig i spørsmålet om å utgyte Jesu blod, svarte folket: «Hans blod komme over oss og over våre barn!» (Matt. 27: 25) Det jødiske folk forkastet Messias og vendte seg til det avguderiske romerske rike, og det var i første rekke barna til disse voksne jøder som utgjorde folket da det fikk lide for disse fedrenes synder da romerne kom i 70 e. Kr.
Det å hjemsøke misgjerninger på etterkommere betyr ikke nødvendigvis dødsstraff, for hvordan skulle de fedre som forbrøt seg, kunne få barnebarns barnebarn hvis det var meningen at straffen skulle være å dø? Eksempler på at Jehova anvendte prinsippet mot enkeltpersoner har vi i Eli, som på grunn av sin forsømmelighet fikk høre at yppersteprestene ikke lenger skulle hentes fra hans familie, og dette ble oppfylt på Abjatar, Elis sønnesønns sønnesønn (1 Sam. 2: 27—36; 3: 11—14; 14: 3; 22: 20; 1 Kong. 2: 26, 27); videre i Gehasi, som ble slått med spedalskhet fordi han hadde løpt etter dem helbredede syriske hærfører Na’aman for å få belønning i strid med Elisas ønske. Elisa sa da til Gehasi: «Derfor skal Na’amans spedalskhet henge ved deg og ved din ætt til evig tid.» (2 Kong. 5: 1—27) Dermed ble ikke deres barn eller etterkommere dømt til den høyeste straff, døden, men de ble overgitt til å føle de uheldige virkninger av deres forfedres ondskap. Enkeltpersoner blant deres etterkommere hadde mulighet til å vende om til Jehova og få et visst mål av befrielse og gunst.
• 1 Mosebok 7: 2 bød Noah: «Av hvert rent dyr skal du ta til deg sju og sju, hannen og dens hun.» [KJ] Dette betyr i tilfelle sju av hvert rent slag, men noen moderne oversettelser gjengir det «sju par», som i tilfelle ville bety fjorten rene dyr av hvert slag. Hva er riktig? — C. M., USA.
Det opprinnelige hebraiske uttrykket sier bokstavelig «sju sju». På hebraisk blir oppdeling eller fordeling ofte antydet bare ved at tallordet blir gjentatt. Harpers Introductory Hebrew Method and Manual drøfter 1 Mosebok 7: 2, 9, på side 176, og sier: «Ord blir ofte gjentatt for å uttrykke forholdsmessig fordeling.» Under overskriften «Tallordenes syntaks» framholder også Gesenius’ Hebrew Grammar (annen amerikanske utgave) på side 409 at det å gjenta tallordet, er en måte å vise fordeling på. De gjentatte tallene skal ikke legges sammen, men antyder bare en fordeling.
I 2 Samuel 21: 20 står det om en kjempe som hadde seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot. På hebraisk gjentas tallordet «seks», og det betyr ikke at hver hånd hadde seks par fingre, altså tolv fingre, eller at hver fot hadde seks par tær, altså tolv tær. Tallet blir gjentatt fordi en fordeling spiller inn, og gjentagelsen viser dette. 4 Mosebok 13: 2 og Josva 3: 12 taler om at det skal tas en mann fra hver stamme, og på hebraisk står det bokstavelig «en mann en mann». Gjentagelsen tjener til å vise forholdsmessig fordeling, og betyr ikke at det skulle tas et par menn, altså to menn, fra hver stamme. Når 4 Mosebok 34: 18 befaler at det skal tas en høvding fra hver stamme, heter det bokstavelig på hebraisk «en høvding en høvding». Dette viser den forholdsmessige fordeling, og ikke at det skulle være to høvdinger.
Når «sju» blir gjentatt i 1 Mosebok 7: 2, betyr det derfor ikke sju par, eller fjorten rene dyr, men at det skulle uttas sju av hvert slag. I versene 9 og 15 i dette kapitel blir tallordet «to» gjentatt, men de moderne oversettelser som sier «sju par» i vers 2, sier ikke «to par» i versene 9 og 15, noe de måtte gjøre hvis de ville være konsekvente. I disse versene er meningen opplagt at de urene dyrene gikk inn i arken «to og to». På samme måte viser vers 2 at de rene dyrene ble tatt inn i arken «sju og sju», slik uttrykket blir oversatt i New World Translation of the Hebrew Scriptures. Noen tror at det må menes sju par etter som det etter «sju» står «hannen og dens hun», slik at det måtte være et like tall hvis hver han hadde sin egen hun. 1 Mosebok 8: 20 viser imidlertid at noen «av alle de rene dyr og av alle de rene fugler» ble ofret som brennoffer da Noah kom ut av arken. Han behøvde ikke å splitte opp et par for å gjøre dette, etter som han førte tre par og et ekstra dyr inn i arken, og det som var til overs da, kunne brukes som offer. Dette sier også boken «New Heavens and a New Earth» på side 102, avsnitt 3.