Hva er det bibelske syn?
Hvorfor og hvordan ble Adam og Eva straffet?
MANGE oppriktige mennesker som tror på Bibelen, har fra tid til annen undret seg over at Adam og Eva mistet sitt paradisiske hjem og også selve livet på grunn av noe som for dem ser ut til å være en bagatellmessig overtredelse, nemlig at de spiste av frukten på et tre som det var forbudt å spise av. De har også spekulert på hva som skjedde med Adam og Eva da de døde. — 1 Mos. 3: 1—19.
La oss for det første merke oss at ettersom det var Gud som hadde gitt Adam og Eva livet og de velsignelser de hadde i paradiset, hadde han rett til å stille visse betingelser som de måtte oppfylle for å få fortsette å glede seg over de ting han hadde gitt dem. Han sa til Adam at betingelsen var at han ikke spiste av frukten på et bestemt tre. Gud krevde ikke noe som var altfor vanskelig for våre første foreldre, da han gjorde dette. Han ga dem bare et enkelt forbud: ’Spis ikke av treet til kunnskap om godt og ondt.’ — 1 Mos. 2: 16, 17.
Noen vil kanskje si: «Jo, Gud hadde naturligvis rett til å komme med et slikt forbud, men var han nødt til å gjøre det?» Jehova Gud hadde gitt Adam og Eva utallige velsignelser. Men verdsatte de disse velsignelsene? Var de takknemlige for alt det deres Skaper hadde gjort for dem? Hvis Gud skulle ha fortsatt å utøse velsignelser over dem uten at de ga uttrykk for verdsettelse, ville det ha gjort dem selviske og fått dem til å ignorere sin velgjører.
Jehova Gud satte dem derfor på en ytterst enkel prøve: De skulle ikke spise av et bestemt tre som var blitt tydelig pekt ut for dem, og som sto i en hage som var full av alle slags fine frukttrær; men de kunne spise av alle de andre trærne. Det er innlysende at dette ikke var noen altfor vanskelig prøve. Adam var fullt klar over hva som var straffen for å bryte dette påbudet, og det samme var Eva. Eva valgte imidlertid å tro på den som talte gjennom slangen, i stedet for å tro på Gud, og Adam valgte å høre på sin hustru, som sa: ’Spis!’, i stedet for å høre på Jehova Gud, som hadde sagt: ’Ikke spis!’ Fordi Adam med fullt overlegg handlet i strid med Guds lov, fullbyrdet Gud straffen.
Men kunne ikke Gud ha vært ettergivende, slik dommere og foreldre i vår tid ofte er? Hvis han hadde vært det, ville han ikke da ha vært ansvarlig for utfallet? Har ikke menneskers ettergivenhet ført til ringeakt for rettferdige lover og en økning av kriminalitet og lovløshet? Jehova Gud kunne ikke være medskyldig i slike handlinger, kunne han vel? Hvis han hadde vært det, ville alle andre skapninger i universet ha trukket den slutning at Guds ord ikke er til å stole på, at Gud forandrer seg, at han ikke mener det han sier, og at en kan bryte hans lover uten å bli straffet. — Heb. 6: 18.
Ved sine handlinger viste Adam og Eva at de ikke elsket sin Skaper, Jehova Gud, av alt sitt hjerte og av all sin sjel og makt og hu; de viste at de ikke verdsatte alt det Gud hadde gjort for dem. Jehova Gud tok derfor fra dem både paradiset og selve livet. Vi som lever nå, kan lære noe av dette. Hvis vi ikke verdsetter Guds velsignelser, uansett hvilke velsignelser det er, vil vi miste dem. Mennesker som ikke verdsetter sin helse så mye at de tar vare på den, mister den før eller senere. Ektemenn og hustruer som ikke verdsetter sin ektefelle, står i fare for å miste henne eller ham enten på den ene eller på den andre måten.
Hvordan ble Adam og Eva straffet for sin ulydighet, for sin mangel på verdsettelse? Ifølge enkelte religiøse lærere kom Adam og Eva til himmelen da de døde. Men er det fornuftig å tro det? Sier Bibelen at de kom til himmelen? Hvis det hadde vært tilfelle, ville jo Adam og Eva ha oppnådd en større belønning og velsignelse fordi de syndet, enn de ville ha fått hvis de hadde vært lydige. Hvis de ikke hadde syndet, ville de ha kunnet leve evig i et jordisk paradis, for Gud sa ikke noe om at de skulle leve et annet sted. Nei, det er ikke fornuftig å tro at Adam og Eva fikk det bedre fordi de var ulydige mot Gud.
Kom så Adam og Eva til et brennende helvete for å bli pint der i all evighet? Hvis Gud hadde hatt til hensikt å straffe dem på den måten, ville han sikkert ha advart dem om det. Jehova ville da ha sagt til Adam: ’Dersom du eter av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt, vil du komme til helvete og bli pint i all evighet.’ Men Gud sa ikke noe slikt. Forandret han så straffen for forbrytelsen etter at den var blitt begått? Selv ufullkomne mennesker vil synes at det ville være urettferdig å handle slik. Gud er ikke mindre rettferdig enn mennesker, er han vel? — 1 Mos. 18: 25.
Faktum er at Gud snakket hverken om himmelen eller om et brennende helvete da han uttalte dommen over Adam og Eva. De hadde fått livet på den betingelse at de var lydige. Da de var ulydige, hadde ikke Jehova noe annet valg enn å fullbyrde den dom som han hadde advart dem om, og ta fra dem det han hadde gitt dem. Gud sa derfor til Adam: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden . . . for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» — 1 Mos. 3: 17—19.
Da Adam vendte tilbake til støvet, opphørte han å eksistere. Han visste ikke om noe som helst, for vi leser: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting.» Hva så med Adams sjel? Adam «ble til en levende sjel» da han ble skapt. Da han døde, døde han derfor som en sjel. Ja, «den sjel, som synder, den skal dø». — Pred. 9: 5; 1 Mos. 2: 7; Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.
Noen sier kanskje nå: «Det er sant at Adam fikk en rettferdig straff. Men er ikke Gud også barmhjertig? Hvor kommer barmhjertigheten inn i bildet?» (2 Mos. 34: 6) Vi må huske at det å være barmhjertig ikke betyr å se gjennom fingrene med lovløshet og la dem som forsettlig bryter Guds lov, være ustraffet. Men i og med at Jehova Gud lot Adam og Eva fortsette å leve en tid og få barn, handlet han barmhjertig overfor dem som ikke ble syndere fordi de selv valgte det, men fordi de arvet synden fra Adam. Jehova lot ikke bare Adams etterkommere få glede seg over livet i en begrenset tid, men på grunnlag av sin elskede Sønns offer traff han foranstaltning for at alle skal bli frigjort fra synd og død. (Joh. 3: 16; 1 Tim. 2: 3—6) Som en barmhjertig Gud har han tålmodig latt tiden gå for å gi menneskene anledning til å lære om denne foranstaltning og velge å gjøre hans vilje. «Han [vil ikke] at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» (2 Pet. 3: 9) De av Adams etterkommere som ikke vil angre og vende om, og som ikke har noe ønske om å bli Jehova Guds tjenere, vil ikke unngå å bli straffet. — Se 2 Mosebok 34: 6, 7.
Dette skulle tilskynde oss til å vise verdsettelse av det Gud har gjort for oss, ved å være fullstendig hengitt til ham og bruke vår tid og våre krefter til å hjelpe andre til å oppnå hans godkjennelse og liv. Dette krever at vi adlyder det nye bud som Jesus kom med da han sa: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» (Joh. 13: 34) Bestreber du deg på å legge en slik uselvisk, selvoppofrende kjærlighet for dagen?