Andre Mosebok — fra tyranni til teokrati
JEHOVA hørte deres rop som «slaver under tyranni». Tiden var inne til å gå til handling, og som deres allmektige Befrier gjorde han det. Kort tid senere lot Gud sitt utvalgte folk bli underlagt et godt organisert teokrati.
Det er den gripende beretningen om dette du vil finne i den bibelske boken som kalles 2. Mosebok. Den er skrevet av den hebraiske profeten Moses og forteller om det som israelittene opplevde fra 1657 til 1512 f. Kr. Blant de fengslende trekk ved boken er beretningene om de oppsiktsvekkende mirakler som ble utført, og de fortrinnlige lover som ble gitt.
Men har 2. Mosebok noen praktisk betydning nå i det 20. århundre? Ja, det har den, noe vår kortfattede drøftelse av den vil vise.
Sammendrag av 2. Mosebok
Mens Jakobs etterkommere oppholder seg i Egypt, øker de så hurtig i antall at kongen gir befaling om at de skal være «slaver under tyranni». (2. Mosebok 1: 14, NW) Farao påbyr til og med at alle israelittiske guttebarn skal drepes. Et lite barn unnslipper døden ved at dets mor legger det i en kiste av papyrusrør som hun lar flyte på Nilen. Faraos datter finner barnet, adopterer det og gir det navnet Moses, som betyr «reddet opp av vannet». Selv om Moses er oppdratt ved det kongelige hoff, skjer det at han, da han er 40 år gammel, dreper en egypter og derved tilkjennegir at han tar parti for sitt eget undertrykte folk. Han må flykte, og han drar til Midjan, hvor han gifter seg og lever som gjeter. Imens dør farao, men en ny farao tyranniserer israelittene. I sin tid hører Gud deres rop om hjelp. — 2. Mosebok 1: 1 til 2: 25.
En dag får Moses øye på en busk som står i lys lue, men som på mirakuløst vis ikke brenner opp. Gjennom en engel gir Jehova ham der i oppdrag å vende tilbake til Egypt og føre israelittene ut av det undertrykkende slaveriet. Gud utnevner hans bror, Aron, til å være hans talsmann. — 2. Mosebok 3: 1 til 4: 31.
Moses og Aron trer fram for farao og ber om at israelittene må få lov til å holde høytid for Jehova i ørkenen. Den egyptiske herskeren nekter hårdnakket å gå med på dette, og Jehova går da til handling for å gjøre seg et navn. Den hovmodige farao og hans spåmenn kan ikke hamle opp med Moses, som Jehova benytter i forbindelse med noen knusende slag som han rettet mot egypterne. Men selv etter at ni plager er blitt ført over landet, er den egyptiske tyrannen like gjenstridig. — 2. Mosebok 5: 1 til 10: 29.
Før den tiende plagen kommer, gir Jehova israelittene befaling om at de skal holde «påske». Den 10. nisan tar de ut et lam eller et kje for hver husstand. Dyret blir slaktet den 14. nisan, og blodet av det blir strøket på dørstolpene og dørbjelkene i husene deres. Etter solnedgang steker og spiser de det sammen med bitre urter og usyret brød. Midt på natten, mens alle disse familiene er inne i husene sine, drar Jehovas engel gjennom landet, men den går forbi alle israelittiske hjem. Den tiende plagen rammer egypterne. Alle Egypts førstefødte blir drept, faraos eldste sønn innbefattet. Da lar farao israelittene få dra. — 2. Mosebok 11: 1 til 12: 36.
Det går imidlertid ikke lang tid før den egyptiske undertrykkeren og hans militære styrker tar opp jakten på dem. Men Jehova sørger for utfrielse ved å lage en passasje gjennom Rødehavet, hvor de kan unnslippe. Da israelittene befinner seg trygt på den andre siden, lar så Gud havet vende tilbake og omslutte forfølgerne, farao og hans hær, og alle drukner. For en måte å få kjenne Jehova og hans ærefryktinngytende makt på! — 2. Mosebok 12: 37 til 15: 21.
Mens israelittene er på vei derfra til fjellet Sinai i Arabia, får de ved flere anledninger lære mer om Jehova, når han gjør beskt vann godt, skaffer til veie en mengde vaktler og sørger for en velsmakende føde, som de kaller manna. I den tredje måneden etter utfrielsen av det egyptiske tyranniet slår de leir ved foten av fjellet Sinai. Der mottar de Guds lov, «de ti ord» (De ti bud) innbefattet, og blir tatt inn i en pakt med Jehova, deres allmektige Befrier. — 2. Mosebok 15: 22 til 24: 18; 5. Mosebok 4: 13, EN.
Moses oppholder seg 40 døgn på fjellet og får instrukser angående utøvelsen av den sanne tilbedelse og oppførelsen av Jehovas tabernakel eller helligdom, som skulle være et transportabelt tempel. I mellomtiden lager israelittene en gullkalv og tilber den. Da Moses kommer ned fra fjellet og får se dette, blir han så oppbrakt at han knuser de to tavlene som De ti bud på mirakuløst vis er blitt skrevet på. Etter at de avgudsdyrkende ugjerningsmenn har fått sin straff, stiger han igjen opp på fjellet, hvor han får to nye tavler. Moses får et syn av Guds herlighet og hører Jehova erklære at Han er barmhjertig, men at Han ikke lar den skyldige slippe straff. — 2. Mosebok 25: 1 til 34: 7.
Etter at Moses har kommet ned fra fjellet for annen gang, påbegynnes oppførelsen av helligdommen, og det mønster som er blitt tilveiebrakt av Jehova, blir fulgt. Ved slutten av Israels første år i frihet, er dette enestående teltet med alt dets utstyr blitt oppført. Helligdommen er blitt reist og fullstendig utstyrt, og Jehova fyller den med sin herlighet. — 2. Mosebok 34: 8 til 40: 38.
Dette tilbakeblikket på disse interessante begivenhetene har sannsynligvis gjort et dypt inntrykk på deg. Når du leser 2. Mosebok for deg selv, kan det imidlertid være forskjellige spørsmål som melder seg, og noen av disse får du kanskje svar på når vi nå tar for oss tre hovedtrekk ved boken ved å stille noen spørsmål som det blir gitt svar på.
«Slaver under tyranni»
● 3: 1 — Hva slags prest var Jetro, Moses’ svigerfar?
Jetro var tydeligvis det patriarkalske overhodet for Midjans stamme, og han hadde ansvaret for å undervise og veilede midjanittene i verdslige og religiøse saker. Ettersom midjanittene var Abrahams etterkommere ved Ketura, hadde de visse erindringer om tilbedelsen av Jehova, som Abraham alltid påla sin husstand å utøve. Vi kan ikke være sikre på hvor ren stammens religion var på Moses’ tid. Jetro viste imidlertid nokså stor verdsettelse av Jehova, selv om han ikke var spesielt utnevnt av Gud. — 2. Mosebok 18: 1—24.
● 4: 11 — Er Jehova ansvarlig for fysiske mangler, for eksempel blindhet?
Nei, Jehova er ikke ansvarlig for ethvert tilfelle av slike fysiske mangler som blindhet og døvhet. Disse har hovedsakelig oppstått fordi Gud har tillatt en syndig menneskeslekt å få bli til, ettersom synderne Adam og Eva tapte sin fullkommenhet og derved sin evne til å frembringe fullkomne barn. (Job 14: 4; Romerne 5: 12) Etter hvert som deres etterkommere fikk barn, har stadig flere ufullkommenheter, fysiske mangler innbefattet, oppstått. Ved å la slike forhold få utvikle seg kunne Gud omtale seg selv som den som «gjør» stum, døv og blind. Av spesielle grunner, om enn bare leilighetsvis, har Jehova forårsaket fysisk blindhet og stumhet. (1. Mosebok 19: 11; Lukas 1: 20—22, 62—64; Apostlenes gjerninger 13: 8—11) Hvis noen velger å være døv og blind i åndelig henseende, lar han dem få fortsette å være vantro og forkaste hans budskap, og på den måten «gjør» han døv og blind i åndelig forstand. (Jesaja 6: 9, 10) Men Jehova har latt dem som søker å behage ham, få høre og se i åndelig henseende. Gjennom sitt rike ved Jesus Kristus vil den kjærlige Gud, Jehova, dessuten befri menneskeheten for fysisk blindhet og alle andre ufullkommenheter. — Jesaja 61: 1, 2; 1. Johannes 4: 8; Åpenbaringen 21: 1—4.
● 4: 24—26, EN — Hvis liv var i fare, og hva skjedde?
Teksten her er uklar, så vi foreslår følgende forklaring: Moses’ sønn stod i fare for å bli drept fordi han ikke var blitt omskåret i samsvar med den pakt som tidligere var blitt inngått. (1. Mosebok 17: 9—14) Etter at Sippora hadde fjernet barnets forhud, sørget hun for at dette beviset for at hun hadde handlet i overensstemmelse med pakten, berørte den materialiserte engelens føtter for derved å vise at det ikke lenger var noen grunn til at hennes sønn skulle dø. Hvis det var Jehova som hun gjennom engelen tiltalte som «en blodbrudgom», var det som om hun aksepterte sin hustruelige stilling i pakten om omskjærelsen med Gud som ektemann.
● 6: 3, NW — Ettersom Abraham, Isak og Jakob brukte navnet Jehova, i hvilken forstand var det da at Gud ikke hadde gjort det kjent for dem?
Navnet Jehova betyr bokstavelig «Han lar bli», det vil si i samsvar med sin hensikt. Abraham, Isak og Jakob brukte Guds navn og mottok løfter av Jehova. Likevel kjente eller opplevde de ikke Jehova som den som lot disse løftene få sin fullstendige oppfyllelse. (1. Mosebok 12: 1, 2; 15: 7, 13—16; 26: 24; 28: 10—15) Jehovas navn skulle imidlertid snart komme til å få større betydning for deres etterkommere, israelittene. De skulle bli kjent med den virkelige betydningen av det, når Jehova gjennomførte sin hensikt overfor Israel ved å utfri dem av tyranniet og deretter gi dem det lovte land som en oppfyllelse av sin pakt med deres forfedre.
● 7: 22 — Hvor fikk de egyptiske spåmennene tak i vann som ennå ikke var blitt til blod?
De kunne ha brukt vann som var blitt tatt fra Nilen før denne plagen kom. Vann som ikke var blitt berørt av plagen, kunne en imidlertid også få tak i ved å grave brønner i den fuktige jorden rundt omkring Nilen. (2. Mosebok 7: 24) Spåmennene gjorde kanskje bruk av slikt vann da de utførte sine kunster.
● 12: 29 — Ble både mannlige og kvinnelige etterkommere regnet som førstefødte?
De førstefødte innbefattet bare mannlige etterkommere. Dette fremgår av at da det senere ble foretatt en utveksling for å overgi levittene til Jehova, var det bare mannlige etterkommere som ble regnet opp. (4. Mosebok 3: 40—51) Farao var selv en førstefødt sønn, men han ble ikke drept, ettersom han hadde sin egen husstand, og det var ikke husstandens overhode, men dens førstefødte sønn som døde denne påskenatten. — 2. Mosebok 12: 12.
Utfridd av Jehova
● 15: 8 — Frøs vannet i Rødehavet, ettersom det sies at det «størknet»?
Det hebraiske ordet som her er gjengitt med «størknet», betyr å krympe eller gjøre tykkere. I Job 10: 10 blir ordet brukt i forbindelse med melk som løper sammen som ost. Det behøver derfor ikke nødvendigvis å bety at vannet, som stod som en mur på begge sider, var frossent. Ettersom det ikke var noe synlig som holdt vannet tilbake, kunne det se ut som om det var størknet, stivnet eller gjort tykkere for at det skulle kunne holde seg på plass. Hvis den vinden som ble nevnt før dette skjedde, hadde vært kald nok til at vannet frøs, ville en slik ekstrem kulde uten tvil ha blitt omtalt. — 2. Mosebok 14: 21.
Organisert som et teokrati
● 20: 5 — Betyr dette at trofaste mennesker ville bli straffet?
Nei, for ethvert menneske vil etter at det har nådd en alder da det selv er ansvarlig for det det gjør, bli dømt på basis av sin egen oppførsel og holdning. (Jevnfør Esekiel 18: 20.) Da Israels folk senere begynte å dyrke avguder, fikk de i flere generasjoner merke følgene av det. Trofaste mennesker ble ikke som enkeltindivider straffet for nasjonens synd, selv om de fikk føle noen av syndens virkninger. Det var vanskelig for disse som bevarte sin ulastelighet, å holde stand mot den flodbølge av religiøst forfall som skylte over nasjonen, men de som gjorde det, kunne glede seg over Jehovas miskunn.
● 23: 20—23 — Hvem var den engelen som blir nevnt her, og hvordan kunne det sies at Jehovas navn var «i ham»?
Jesus Kristus hadde riktignok en førmenneskelig tilværelse, men det var andre engler som ble brukt til å overbringe Guds lov til Moses. (Johannes 1: 1—3, 14; Hebreerne 2: 2, 3) Det er imidlertid rimelig å trekke den slutning at den engelen som Jehova hadde i tankene da han sa at «mitt navn er i ham», var Jesus i hans førmenneskelige tilværelse. Han ble brukt til å lede israelittene på deres vei til det lovte land. (1. Korinter 10: 1—4) Jesus, hvis navn betyr «Jehovas frelse», er den som i første rekke forsvarer og herliggjør sin Fars navn.
● 32: 25 — Hvorfor ble ikke Aron straffet for at han laget gullkalven?
Aron gjorde dette på folkets befaling og ikke fordi han så med velvilje på avgudsdyrkelsen. Det fremgår tydelig at han senere i likhet med andre levitter stilte seg på Jehovas side og gikk imot dem som motstod Moses ved denne anledningen. Omkring 3000 mennesker ble drept, men det var flere som var skyldige, for etter at de 3000 var fjernet, minnet Moses folket om at de hadde gjort en stor synd. Det var således flere enn Aron som den gangen ble vist barmhjertighet fra Jehovas side. — 2. Mosebok 32: 1—6, 26—35.
● 34: 26 — Hva betydde dette påbudet om at en ikke skulle koke et kje i melken fra moren?
Å koke et kje eller en ung geit i melken fra moren skal etter sigende ha vært en hedensk seremoni som ble utført for å frembringe regn. Det kan derfor være at israelittene fikk denne loven for at de skulle holde seg borte fra slike skikker. Det ser imidlertid ut til at dette og andre påbud ble gitt for å understreke det forhold at det er noe som er sømmelig og rett i alle ting. Jehova gav moren evnen til å frembringe melk for at hun skulle gi næring til sitt avkom. Å koke hennes avkom i den ville imidlertid medføre skade og død, akkurat det motsatte av det som var den tilsiktede hensikt med melken. Det ser også ut til at denne loven ble gitt til Guds paktsfolk for at de gjennom den skulle lære hvor viktig det er å vise medfølelse og ikke handle på en hjerteløs måte.
Av stor betydning for den trofaste
Andre Mosebok er en gripende beretning om undertrykkende trelldom, om utfrielse ved Guds hjelp og om organiseringen av et teokratisk samfunn. Men hva kan vitner for Jehova nå i det 20. århundre lære av denne boken?
Jehova støtter sitt folk. Han gjorde det ved å støtte og velsigne israelittene da de var «slaver under tyranni». (2. Mosebok 1: 7, 14, NW) Jehova støtter på lignende måte sine vitner i vår tid, også når de blir utsatt for voldsom forfølgelse.
Jehova er den uforlignelige Befrier. Hvor tydelig ble ikke dette vist ved det som skjedde ved Rødehavet! Hans vitner i var tid kan følgelig være forvisset om at de som gruppe betraktet vil få overleve den forestående «store trengsel» under denne store Befriers allmektige hånd. — Matteus 24: 20—22, EN; Åpenbaringen 7: 9, 14.
Jehova er den teokratiske organisasjons Gud. Når israelittene adlød hans lover, kunne de tilbe ham på en ordnet, trygg og gledebringende måte til hans navns ære. Jehova har på en tilsvarende måte organisert sine vitner i vår tid som et ordnet, trygt og lykkelig samfunn av brødre. For å oppnå trygghet og lykke må vi derfor trofast tjene Gud som en del av dette teokratiske samfunn som herliggjør hans hellige navn. — Salme 100: 1—5; 1. Peter 2: 17.
Dette er noen av de mange gode tingene som en kan trekke fram fra 2. Mosebok. Måtte vår tro bli styrket når vi betrakter denne gripende beretningen om hvordan Gud utfridde sitt folk av et tyranni og organiserte dem som et teokrati.
[Bilde på side 26]
Ved fjellet Sinai organiserte Jehova israelittene som et teokrati