Hva er navnet?
Har Gud et navn? Hvordan skal det i så tilfelle uttales?
«HVORFOR bruker de ikke lenger Guds navn, ’Jehova’, i Bibelen?» spurte en leser i spalten for religiøse spørsmål i Washington-avisen Evening Star for 30. september 1961. Spørsmålet ble besvart av en prest som sa: «Den viktigste årsaken til at dette navnet er blitt utelatt i de fleste engelske bibler, er at det ikke forekommer i det originale hebraiske manuskript.»
Da bibeloversettelsen Revised Standard Version ble utgitt i 1952, var også navnet «Jehova» på lignende måte blitt utelatt, og oversetterne sa: «Ordet ’Jehova’ [svarer ikke] nøyaktig til noen form av navnet som noensinne er blitt brukt på hebraisk.»
I det katolske tidsskriftet Our Sunday Visitor for 1. oktober 1961 ble det sagt følgende om navnet «Jehova»: «Jehova beror på en feiltagelse fra de kristnes side. Navnet ble hverken skrevet eller uttalt på den måten av jødene.»
En slik tenkemåte er helt alminnelig blant de religiøse ledere i kristenheten. De hevder som oftest at det ikke er korrekt å bruke navnet «Jehova» når en taler om den allmektige Gud. Derfor utelater mange av dem det i sine bibeloversettelser, og de nevner det heller ikke i sine taler og skrifter eller ved tilbedelsen. Ja, de fleste av kristenhetens religionssamfunn har praktisk talt sluttet å omtale Skaperen ved navn og mener at det er nok å bruke slike titler som «Herren» eller «Gud».
Har Gud et navn?
I betraktning av alt dette vil kanskje mennesker som ikke er særlig kjent i Bibelen, trekke den slutning at Gud ikke har noe navn, og at uttrykket «Jehova» er et påfunn som i virkeligheten ikke har noe grunnlag. Spørsmålet blir da: Har Gud et navn?
Hvor må en vende seg for å finne svaret på dette spørsmålet? Hvis noen tvilte på at du hadde et navn, ville det ikke da være mest logisk at de spurte deg? Jo, for du er den som har best forutsetning for å vite det, skjønt spørsmålet ville sikkert virke svært tåpelig på deg ettersom du har brukt navnet ditt hele ditt liv.
Det er derfor også mest logisk å spørre Gud selv om han har et navn. Hvordan kan vi gjøre det? Vi kan gjøre det ved, å vende oss til den beretning som han har inspirert med sin hellige ånd, nemlig Bibelen, Guds Ord. Der sies det ifølge «Ungdomsoversettelsen»: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn bli helliget!» (Matt. 6: 9) I Salme 22: 23 sies det: «Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre.» Esaias 12: 4 lyder: «Og I skal si på den tid: Takk [Jehova], påkall hans navn, kunngjør hans gjerninger blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyd!» I Johannes 17: 6 heter det: «Jeg har åpenbart ditt navn.»
Det kunne også siteres mange andre skriftsteder fra mange andre oversettelser for å vise det samme, men skulle ikke disse eksemplene få oss til å trekke den slutning at Gud har et navn? Alle fornuftige mennesker vil svare ja på dette spørsmålet. Men er navnet «Gud» eller «Herren»? Nei, for det er bare titler, i likhet med tittelen «herr» som du kanskje blir kalt med.
Guds Ord viser tydelig at det er viktig å kjenne Guds navn og bruke det, for i Romerne, kapittel 10, vers 13, som er et sitat fra Joel, kapittel 3, vers 5, sies det: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»
Det er derfor tydelige beviser fra Guds Ord for at Gud virkelig har et navn, og at det er av stor betydning å kjenne det og bruke det for alle mennesker som ønsker å oppnå evig liv. Å tvile på at Gud har et navn, er enda tåpeligere enn å tvile på at du selv har et navn.
Hvorfor er det et problem?
Det kan ikke være tvil om at Gud har et navn, men hva er så dette navnet?
I den hebraiske del av Bibelen blir navnet stavet med fire hebraiske bokstaver som kalles tetragrammet. Disse fire hebraiske bokstavene tilsvarer våre fire norske bokstaver JHVH. I den tidligere nevnte artikkelen i Washington-avisen Evening Star ble det i denne forbindelse sagt at det guddommelige navn «ble stavet med hebraiske bokstaver som tilsvarer JHVH». I Our Sunday Visitor het det: «Det ble skrevet utelukkende med konsonanter: JHVH.» Forordet til Revised Standard Version taler om «Navnets fire konsonanter, JHVH».
Hvorfor er det da så vanskelig å avgjøre hva det guddommelige navn er, når navnets hebraiske bokstaver er så godt kjent? Vanskeligheten oppstår når det gamle hebraiske språket skal oversettes til andre språk. I det gamle hebraiske skriftspråk ble det bare brukt konsonanter og ikke vokaler. De som talte hebraisk, satte selv inn vokallydene på grunnlag av sin kjennskap til hebraisk uttale.
Det er fordi det guddommelige navn blir framstilt ved fire hebraiske konsonanter og ingen vokaler, at vanskeligheten oppstår. De som kunne hebraisk, for eksempel Jesus og de hebreerne som levde før ham, visste selvfølgelig hva som var den korrekte uttale av navnet, ettersom det forekom 6962 ganger i de hebraiske skrifter. Men det var særlig etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr. at den korrekte uttale gradvis ble glemt. Dertil kom at de frafalne jøder i sin overtro mente at det var synd å uttale det guddommelige navn, en overtro som Jesus, de første kristne og de trofaste hebreere selvfølgelig ikke støttet. Med tiden ble derfor den rette uttale av de hebraiske bokstavene JHVH glemt.
Vokalpunkter i hebraiske avskrifter av Bibelen kom i bruk først i det sjuende århundre av vår tidsregning. Disse punktene antydet hvilke vokallyder som skulle brukes når det ble lest fra den hebraiske teksten, som bare besto av konsonanter. Men på grunn av en overtroisk frykt for å uttale det guddommelige navn ble vokalpunktene for Elohim (Gud) og Adonaj (Herren) satt inn for å minne leseren om å si disse ordene i stedet for det guddommelige navn. Ved at disse vokalpunktene ble satt sammen med de fire hebraiske konsonantene, ble formene Jehovih’ og Jehovah’ dannet, og det norske «Jehova» er avledet fra disse. Det kom således inn i forskjellige oversettelser av Bibelen.
Det er nok så at en i dag ikke kjenner den nøyaktige uttale av det guddommelige navn, men hvilken uttale ser ut til å være den mest riktige? I en romersk-katolsk oversettelse av Bibelen som nylig ble utgitt av Monsignor T. O’Connel, ble det sagt følgende angående 2 Mosebok 3: 14: «Jeg er den jeg er: Denne uttalelsen er tydeligvis kilden til ordet Jahve, det rette personlige navn på Israels Gud.» Revised Standard Version sier: «Det er nesten, om ikke helt, sikkert at Navnet opprinnelig ble uttalt ’Jahve’.» I artikkelen i Evening Star het det: «Hvis navnet skulle staves helt ut, ville det være riktigere å stave det som ’Jahve’.»
Ja, mange bibellærde innrømmer at «Jahve» kommer nærmere den hebraiske uttale av det guddommelige navn. Men dette viser også at de kirkesamfunn innen kristenheten som tar det guddommelige navn bort fra Bibelen og tilbedelsen, ikke kan unnskyldes. Hvis «Jahve» eller en annen form sies å være mer korrekt, hvorfor bruker de den da ikke? Er det noen mening i å innrømme at en annen form er mer korrekt, og så ikke bruke noen form i det hele tatt? Det er rett og slett hykleri å forsvare en form framfor en annen, og så aldri bruke noen av formene!
Bruk ditt eget språk
Hvilken form betrakter Jehovas vitner som den mest korrekte? På side 25 i forordet til New World Translation of the Christian Greek Scriptures, som ble utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap i 1950, skrev oversetterne at de var tilbøyelige til «å betrakte formen ’Jahve’ som den mest korrekte».
Ettersom det selskap som utgir Jehovas vitners litteratur, er klar over at «Jahve» er mer korrekt, hvorfor bruker de så «Jehova» i sin bibeloversettelse, sine skrifter og sin tilbedelse? Jo, fordi folk i mange hundre år har vært kjent med formen «Jehovah» (som tilsvarer den norske formen «Jehova»), og fordi denne formen av navnet gjengir tetragrammets fire konsonanter like nøyaktig som andre former. Vi snakker dessuten ikke hebraisk i vår tid. Vi snakker andre språk. Når vi for eksempel snakker norsk, bruker vi den norske uttale av det guddommelige navn, nemlig «Jehova». På andre språk blir navnet uttalt annerledes, skjønt i de fleste tilfelle er det ikke så stor forskjell.
De som forkaster den norske formen «Jehova» og insisterer på at den hebraiske formen må brukes, bør spørre seg selv hvorfor de sier Jesus Kristus, når hans navn ikke blir uttalt på den måten på hebraisk. Det er den norske måten å si det på, en måte som er avledet av den greske formen. På hebraisk ville Jesus vær noe i likhet med «Jehóshua» og Kristus «Mashíahh» Akkurat som vi på norsk sier «Jesus Kristus», sier vi også «Jehova», og begge former er korrekt når en snakker norsk.
The Catholic Encyclopedia, bind 8, 1910-utgaven, side 329, hevder at det er riktig å bruke formen «Jehova», ved å si: «Jehova, det rette navn på Det gamle testamentes Gud.» Det er også interessant å merke seg hva dette verket videre sier: «Enkelte lærde i vår tid har hevdet at ordet Jehova bare daterer seg fra år 1520. . . . Men det 16. århundres skribenter, både de katolske og de protestantiske, er fullstendig kjent med ordet. . . . Drusius oppdaget det dessuten hos Porchetus, en teolog i det 14. århundre. Ordet blir til og med funnet i ’Pugio ’fidei’ av Raymond Martin, et verk som ble skrevet omkring år 1270. Sannsynligvis ble navnet Jehova innført til og med før R. Martins tid.»
Det er derfor helt korrekt at King James Version i Salme 83: 19 sier: «For at menneskene kan vite at du, som alene har navnet JEHOVA, er den Høyeste over all jorden.» Det er også korrekt at andre bibeloversettelser bruker «Jehova», for eksempel American Standard Version, Moultons Modern Reader’s Bible, Robert Youngs oversettelse og New World Translation of the Holy Scriptures. Ja, bibeloversettelser på mange forskjellige språk bruker det guddommelige navn.
At det guddommelige navn skulle bli brukt, ga Johann David Michaelis tydelig uttrykk for i sin tyske oversettelse av Det gamle testamente i det 18. århundre. I sin kommentar til 1 Mosebok sa han blant annet: «Navnet Jehova blir på den annen side brukt i like lange avsnitt [i Bibelen], og det høyeste Vesen blir gjentatte ganger kalt Jehova Gud, sannsynligvis for å gjøre leseren oppmerksom på at den Gud Moses taler om, er den ene Gud som hadde gjort seg kjent for ham ved navnet Jehova, og som skiller seg ut fra alle andre guder ved hjelp av dette spesielle navnet. . . . jeg betraktet det derfor som et spørsmål om ærlighet i oversettelsen å identifisere det, selv om det kanskje ikke bestandig behager det tyske øre.»
I sin kommentar til Jobs bok sa Michaelis: «Ingenting ved oversettelsen har så ofte gjort meg tvilrådig som Guds navn, Jehova, som så ofte forekommer i de hebraiske [skrifter]. Flere av mine venner insisterte på at jeg i det hele tatt ikke skulle sette inn dette fremmede ordet. . . . Jehova er et Nomen Proprium [egennavn], og like berettiget som det er at jeg beholder andre nomina propria, [for eksempel] Abraham, Isak, Jakob, eller tar navn på andre guder som eksempler, Ba’al, Ashtaroth, Dagon — hvor fremmedartede de enn må lyde — er det at jeg beholder det i tilfellet med Jehova. I oversettelsen av en klassisk gresk forfatters verk ville en ikke nøle det minste med å bruke navnene Jupiter, Apollon [og] Diana, og hvorfor skulle da navnet til den eneste sanne Gud lyde mer anstøtelig? Jeg kan derfor ikke innse hvorfor jeg ikke skulle bruke navnet Jehova i den tyske Bibelen.»
Denne oversetteren viser klart og tydelig at Guds navn, Jehova, forekommer så ofte i Bibelen at ærlige, gudfryktige menneskers samvittighet tilsier dem å gjengi det guddommelige navn i sine oversettelser og bruke det i sin tilbedelse, uansett hvilket språk de taler.
Det burde ikke forundre en at det er riktig å bruke det guddommelige navn på vårt eget språk. Slik er det jo også med andre navn. Heter du kanskje «Johannes»? Da ville ditt navn være «Juan» på spansk. På fransk ville det samme navnet være «Jean», og på engelsk ville det være «John». Det hebraiske navnet for Johannes er «Jobbanán». Det samme navnet kunne bli uttalt på enda flere forskjellige måter på andre språk. Men ville du slutte å bruke navnet ditt bare fordi det blir uttalt forskjellig på forskjellige språk? Selvfølgelig ikke! Derfor bør heller ikke Guds navn bli utelatt fordi om det uttales forskjellig på forskjellige språk!
Det som er av betydning
Det som er av betydning, er ikke om «Jahve» eller en annen form av det guddommelige navn er mer korrekt på hebraisk. Hovedsaken er at du uttaler navnet på den måten som er mest alminnelig på ditt eget språk. Et religionssamfunn som ikke bruker Guds navn, kan ikke ha den sanne religion, for Gud sa: «Derfor skal mitt folk lære å kjenne mitt navn.» De ikke bare kjenner navnet, men de behandler det med respekt, for for dem er det et navn som er høyt opphøyd. — Es. 52: 6.
De som ønsker å tjene Gud trofast og bli velsignet av ham, bruker hans navn. De bruker det guddommelige navn på sitt eget språk og bestreber seg på å herliggjøre det i så stor utstrekning som mulig. De er klar over at Gud har «rettet sin oppmerksomhet mot folkeslagene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn», og de ønsker å være blant dette folket. — Ap. gj. 15: 14, NW.
Hva er altså Guds navn? Bibelen gir oss svaret på dette. New World Translation of the Holy Scriptures, en oversettelse som nøyaktig gjengir den hebraiske grunnteksten, sier: «Jeg er Jehova. Det er mitt navn.» — Es. 42: 8.