Nebukadnesars Babylon

M’Clintock og Strongs Cyclopædia sier om Babylon på Nebukadnesars tid: «Som sentret for et stort rike var Babylon preget av grenseløs luksus, og byens innbyggere var beryktet for sin nytelsessyke og bløtaktighet. [Teologen Curtius] hevder at ’ikke noe kunne være mer fordervet enn dens moral, ikke noe mer egnet til å oppmuntre til overdrevne nytelser. Gjestfrihetens ritualer ble fordervet av den groveste og mest skamløse vellyst’.» Etter å ha beskrevet den lastefulle sexdyrkelsen og det moralske forderv i byen konkluderer Cyclopædia med å si: «Babylon står da også i Det nye testamente (Åp. XVII, 5) som et bilde på den mest skamløse tøylesløshet og avgudsdyrkelse.»

Spørsmål fra leserne

■ Hvorfor fikk Gud Moses til å be farao om lov til å «dra tre dagsreiser ut i ørkenen», når det var hans hensikt at israelittene skulle forlate Egypt for godt?

Ved den brennende busken sa Gud til Moses at han ville bruke ham som sitt redskap til å utfri israelittene av Egypt og føre dem til et land som fløt med melk og honning. Gud bad Moses om å si til farao: «[Jehova], hebreernes Gud, har møtt oss. La oss nå få lov til å dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til [Jehova] vår Gud!» — 2. Mos. 3: 18.

Ettersom Gud nettopp hadde sagt til Moses at israelittene skulle dra til det lovte land, kan det se ut som om han ikke lot farao få kjennskap til alle de faktiske forhold. Men den måten det hele utviklet seg på, viser at Gud behandlet saken på en redelig måte, en måte som tjente hans hensikt.

Israelittene hadde vært i Egypt i over 200 år og ble behandlet som et slavefolk. Men i overensstemmelse med sitt uforanderlige løfte til Abraham skulle Gud gjøre Israel til et stort folk. De skulle bo i frihet i det landet som Gud hadde vist Abraham, Kanaans land. (1. Mos. 12: 1, 2, 7; 18: 18; 22: 17, 18) Var farao villig til å samarbeide med Gud om å gjennomføre hans hensikt?

Nei, Jehova visste på forhånd at farao hårdnakket ville nekte israelittene å forlate Egypt, selv for en kort tid. Hvis Gud hadde antydet gjennom Moses og Aron at det var hans vilje at Israel skulle forlate Egypt for godt, ville farao kanskje ha kommet med innvendinger som kunne ha virket forståelige, for eksempel at det ville bli store problemer i landet hvis over en million forlot det samtidig og for godt. Andre ville kanskje ha unnskyldt farao eller sympatisert med ham. Hvis Israel bare forlot Gosen noen få dager, ville ikke det bety noe vesentlig tap for egypterne.

Da farao hårdnakket nektet å la israelittene dra, selv bare for tre dager, var det helt tydelig at hans hjerte var og ble hardt. Det var ingen unnskyldning for å ha en slik holdning og heller ikke for å undertrykke israelittene enda mer, slik farao gjorde som en reaksjon på anmodningen. — 2. Mos. 5: 1—9

Selv etter en rekke plager ville den hårdnakkete farao ikke la Israel forlate Egypt. Men den tiende plagen var så katastrofal for Egypt at Farao bad Moses om å ta med seg folket og dra — uten at det ble gjort noen avtale om en tredagers periode. Allerede mens israelittene var på vei ut fra Egypt, prøvde farao å innhente dem for å føre dem tilbake. Det mislyktes, og farao omkom i Rødehavet. — 2. Mos. 12: 31—39; 14: 5—9, 21—28; Sal. 136: 15.

Da Gud bad Moses om å spørre farao om tillatelse til å forlate landet i tre dager, var det følgelig en rimelig forespørsel som tjente som en prøve for farao. Hans reaksjon viste hva som bodde i hans hjerte.