Spørsmål fra leserne
◼ Hvor tilrådelig er det for foreldre å la sitt barn bo hos verdslige slektninger ganske enkelt fordi de kan tilby barnet materielle fordeler?
Bibelen viser at foreldrene har det privilegium og ansvar å sørge for barna, noe som innbefatter å sørge for dem åndelig sett. Det ville være kortsynt av en kristen ektemann og hustru å ignorere denne gudgitte oppgaven bare for at et barn kanskje kan oppnå materielle fordeler ved å bo hos en ikke-kristen slektning.
I noen land er det ganske vanlig å sende vekk barna for at de skal bo hos slektninger i lengre perioder. Dette blir ofte gjort av foreldre som bor på avsidesliggende steder hvor utdannelsesmulighetene er begrenset. De sender et barn til slektninger i en by (eller til en internatskole), slik at barnet kan få en bedre utdannelse eller bli påvirket av en mer avansert livsstil. Vanligvis ventes det at barnet skal utføre husarbeid eller på en annen måte betale slektningene for at de lar det bo i deres hjem.
En tror at denne ordningen har materielle fordeler, men de behøver ikke å være så store som de kan synes å være. Erfaring har ofte vist at det er uheldig for et barn å bli revet bort fra sine vante omgivelser og sine foreldre og tvunget til å bo hos slektninger. Istedenfor at barnet blir behandlet likt med de andre barna i hjemmet, blir det ofte diskriminert og betraktet som en hushjelp eller tjener. Du kan forestille deg hvor skuffet og bitter en ungdom blir når han med rette eller uten grunn synes at han blir urettferdig behandlet. (Jevnfør 1. Mosebok 27: 30—41.) De sårede følelser og den ulykkelige sinnsstemning dette fører til, kan virke hemmende på hans evne til å lære, selv om han skulle gå på en god skole. Kan det da sies at han har gagn av det? Ungdomskriminalitet er en annen vanlig følge av at barn blir berøvet den regelmessige veiledning og tukt som kjærlige foreldre kan gi.
Guds Ords veiledning hjelper oss til å unngå slike dårlige resultater. Bibelen oppfordrer først og fremst foreldrene til å sørge for sine egne barn. Jehova Gud innså naturligvis at det kunne oppstå noen ekstreme situasjoner hvor andre personer enn foreldrene ville være nødt til å sørge for barna.a Han veiledet derfor sine tjenere til å hjelpe de farløse eller dem som hadde mistet begge foreldrene sine. (5. Mosebok 14: 28, 29; 16: 9—14; 24: 17—21; 26: 12, 13; Salme 10: 14; Jakob 1: 27) Men Bibelen legger hovedvekten på at foreldrene skal dekke sine egne barns materielle, åndelige og følelsesmessige behov. — Jevnfør 1. Timoteus 5: 8.
Gud gav foreldre dette rådet angående hans ord: «La barna lære dem ved at du taler om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» (5. Mosebok 11: 18, 19) Kunne foreldre gjøre det hvis de frivillig hadde overlatt barna sine til verdslige slektninger for en lengre tid? Nei, foreldrene må være sammen med barna for regelmessig å kunne gi dem rettledning og oppdragelse og la dem få vokse opp i det kjærlige miljø som unge mennesker så sårt trenger. (Efeserne 6: 4; Ordspråkene 6: 20) Det er klart at et kristent barns varige (til og med evigvarende) velferd ikke ville bli fremmet hvis det skulle bo hos verdslige slektninger for å få en verdslig utdannelse på bekostning av den åndelige veiledning det kunne få i sitt eget hjem. Kristne rundt om på jorden vet at det i denne tingenes ordning kreves store anstrengelser for å kunne oppdra en ungdom til å tjene Jehova. Det kreves stadig tilsyn fra foreldrenes side. Det er sikkert at muligheten for å lykkes ville bli mindre hvis et barn ble sendt bort fra sitt kristne hjem, bare for at det skulle oppnå materielle fordeler.
Tenk i denne forbindelse på Jesu eksempel. Han vokste opp i den avsidesliggende byen Nasaret i Galilea. Josef og Maria var lydige mot Gud og lot Jesus være hos seg i Nasaret, hvor han «gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker». — Lukas 2: 41—52.
Den nåværende tingenes ordning legger vekt på utdannelse og økonomisk fremgang. En hører verdslige foreldre si slike ting som: ’Jeg vil ikke at sønnen min skal vokse opp og bli vaktmester.’ Også kristne foreldre kan få et lignende syn på utdannelse og materielle fordeler. Men foreldre som stoler på Jehovas visdom, vil først og fremst at deres barn skal legge «en god grunnvoll for den kommende tid, slik at de kan gripe det virkelige liv». — 1. Timoteus 6: 9, 19.
[Fotnote]
a En sjelden og trist situasjon oppstår når en ung pike får et barn som følge av voldtekt. De som i første rekke er berørt, piken og hennes foreldre, kan avgjøre hva slags handlemåte det er tilrådelig å følge, alle forhold tatt i betraktning, deriblant hennes fysiske og følelsesmessige tilstand. I noen slike tilfelle er det lille barnet blitt godtatt og har fått en kjærlig kristen oppdragelse i pikens familie. I andre tilfelle har et annet kristent par ønsket å ta seg av barnet. Når de har vært i den stilling at de har kunnet adoptere barnet, har de fått lov til det.