Spørsmål fra leserne
• Matteus 5: 22 sier: «Hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen; men den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for rådet; men den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild.» Hvilke tre farer er det overtredere her blir advart imot? — T. C., Pennsylvania.
New World-oversettelsen viser at «dommen» og «rådet» sikter til domstoler, og «helvetes ild» til Hinnoms dal eller Gehenna: «Enhver som fortsetter å være vred på sin bror, skal være skyldig for domstolen; men hver den som tiltaler sin bror med et usigelig nedverdigende ord, skal være skyldig for Høyesterett; men den som sier: ’Du foraktelige dåre!’ skal være skyldig til det brennende Gehenna.» Overtredelsene blir alvorligere i den rekkefølge de er nevnt, og som en logisk følge stiger også myndigheten til den instans som overtrederne må stå til ansvar for, eller strengheten av den straff de utsetter seg for, i samme forhold.
Domstolen synes å være det samme som de lokale domstoler som det tales om i Matteus 10: 17 og Markus 13: 9, og fotnoten i New World-oversettelsen til «lokale domstoler» i disse skriftstedene viser at de er «lavere sanhedriner». Sanhedrin er en forsamling eller et råd. Moseloven hadde foreskrevet lokale domstoler, der skikkede menn behandlet saker i byenes porter. 5 Mosebok 16: 18 sier: «Dommere og tilsynsmenn skal du innsette for deg i alle de byer som Herren din Gud gir deg, for hver av dine stammer, og de skal dømme folket etter lov og rett.» Disse lokale domstoler hadde til og med domsmyndighet i mordsaker, og kunne avsi dødsdom. De ble gjenopprettet av Esras etter hjemkomsten fra det babyloniske fangenskap, og det kommer fram at levittene i stor utstrekning ble brukt til å gjøre tjeneste i disse domstolene. — 5 Mos. 19: 12; 21: 1, 2; 1 Krøn. 23: 4; 26: 29; Esras 7: 25, 26.
På Jesu og apostlenes tid var disse lokale domstoler eller lavere sanhedriner i virksomhet, men under bestemte restriksjoner på grunn av det romerske herredømme over Palestina. Ifølge rabbinerne besto disse lavere domstoler av 23 dommere i byer hvor det var 120 representanter til å ta seg av domstolens forskjellige virksomheter og tjenester, men i små byer hvor ikke dette antall kunne skaffes, ble det bare brukt tre dommere. Det er blitt hevdet at Jerusalem hadde to domstoler med 23 dommere hver, og dessuten 390 domstoler med 3 dommere hver for å ta seg av mindre saker. Josefus oppgir andre tall, for han sier at disse lokale domstoler besto av 7 dommere, som hver var blitt anvist 2 tilsynsmenn som var levitter. Saker som var for vanskelige for disse lokale domstoler å avgjøre, gikk til det store sanhedrin i Jerusalem. — Josefus’ Antiquities, bind 4, kap. 8, avsn. 14.
Det er dette store sanhedrin som omtales i Matteus 5: 22 som «rådet» eller «Høyesterett», som vist i fotnoten i New World-oversettelsen. Det ble i alminnelighet bare kalt Sanhedrinet. Når Bibelen omtaler yppersteprester og skriftlærde og eldste i samme forbindelse, blir det vanligvis oppfattet som at det hentyder til Sanhedrinet, slik som i Matteus 16: 21: «Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulle gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slåes i hjel, og oppstå på den tredje dag.» Man formoder at de 71 medlemmer av Sanhedrinet var uttatt på følgende måte: 24 var yppersteprester, 24 var eldste, 22 var skriftlærde eller lovkyndige, og den fungerende yppersteprest utgjorde nummer 71. Det ble valgt en formann og en viseformann. Denne høye jødiske rett hadde bare saker som de lavere retter ikke kunne avgjøre og som de brakte inn for den, og saker som omfattet de største forbrytelser og som ble brakt direkte inn for den. Dette gjaldt særlig saker som omfattet blasfemi eller frafall. — Matt. 26: 57, 59—68; Joh. 19: 7; Ap. gj. 5: 27—29; 6: 11—15; 7: 1, 54—60.
Jødene vil helst tro at Sanhedrinet begynte med Moses og de 70 som han valgte ut til å hjelpe seg med å dømme saker for Israel i ørkenen. (4 Mos. 11: 16, 17) Noen har til og med antydet at Jesus utskiftet denne jødiske korporsjon da han sendte ut 70 disipler for å forkynne, siden det med ham selv som hode ville utgjøre 71. (Luk. 10: 1) Kjensgjerningene viser imidlertid at Sanhedrinet hadde sin begynnelse under det greske herredømme over Judea. Under det romerske herredømme avsa det dommer i saker som gjaldt liv og død; det kunne imidlertid ikke fullbyrde sine dødsdommer, men måtte få prosessen gransket av de romerske myndigheter. — Joh. 18: 28—40; 19: 1—16.
Til slutt taler Matteus 5: 22 om dem som er skyldig til «helvetes lid» eller «Gehenna». Å bruke «helvetes ild» gir en gal tanke, for det opprinnelige uttrykket på gresk er ildens gehenna; gehenna er det greske ordet for det hebraiske geʹi-Hinnom, som betyr «Hinnoms dal». Denne dalen lå vest og sør for det gamle Jerusalem. I Judas senere kongers dager ble den brukt i den avguderiske tilbedelse av Molok, og det ble ofret mennesker til denne gud ved ild. (Jos. 15: 8; 2 Krøn. 28: 3; 33: 6; Jer. 7: 31, 32; 32: 35) For å hindre at det igjen ble brukt til slike forferdelige, religiøse formål, lot den trofaste kong Josias dalen gjøre uren, og det kom til å bli søppelplass og forbrenningssted for avfallet fra Jerusalem. (2 Kong. 23: 10) Dyrekadavere ble kastet i den, og ble fortært av de bålene som ble holdt brennende der og som ble tilsatt svovel for å påskynde forbrenningen. Likene av henrettede forbrytere som man mente var for onde til å kunne få en oppstandelse, ble også kastet ned der. Hvis ikke de døde kroppene nådde ned til bålene, men ble liggende på en avsats i den dype kløften, ble de fortært av ormene. I det siste avsnittet i omtalen av denne dalen, i tillegget til New World-oversettelsen sies det på side 767:
«Ingen levende dyr eller mennesker ble kastet i Gehenna for å bli brent levende eller pint. Derfor kunne dette stedet aldri symbolisere et usynlig område der menneskesjeler blir pint i bokstavelig ild og angrepet av udødelige ormer for evig og alltid. (Es. 66: 24) På grunn av at de døde forbrytere som ble kastet dit, ble nektet en sømmelig begravelse i et minnegravsted, som symboliserer håpet om en oppstandelse, brukte Jesus og hans disipler Gehenna som et symbol på evig ødeleggelse, tilintetgjørelse fra Guds univers, eller den ’annen død’, en evig straff. Det å bli dømt til å få sitt døde legeme kastet i Gehenna, ble derfor ansett for å være den verste form for straff. Fra det bokstavelige Gehenna og dets betydning utledet man symbolet ’ildsjøen som brenner med ild og svovel’ i Åpenbaringen 19: 20; 20: 10, 14, 15; 21: 8.»
I det foregående vers (Matt. 5: 21) gjorde Jesus oppmerksom på det velkjente faktum at enhver som begikk et mord, ville bli skyldig for domstolen (NW), og til denne vanlige forståelsen føyde han så ordene i vers 22 for å vise hvor meget strengere de nye forskrifter var som han forkynte. Man kan komme til å bli sint av en eller annen grunn, men å fortsette i denne opphissede tilstanden ville gi Djevelen en anledning, og kunne føre til at vi syndet. (Ef. 4: 26, 27) Fortsatt vrede mot en bror ville gjøre det nødvendig med en irettesettelse, som blir symbolisert ved domstolen. Hvis denne vreden gir seg utslag i «et usigelig nedverdigende ord», ville det være enda alvorligere, og kreve strengere irettesettelse eller straff, slik det blir symbolisert ved den høyere domstol eller jødenes Høyesterett, Sanhedrinet. Men å begynne å anse en bror for å være en «foraktelig dåre», som ifølge Bibelen kan bety at han spotter og fornekter Jehova Gud (Sl. 14: 1), er i høyeste grad alvorlig og kan gjøre en skyldig til evig ødeleggelse, eller med andre ord «til det brennende Gehenna». Jesus brukte altså ting som jødene var fortrolig med — domstolen og Høyesterett og det brennende Gehenna — for å få dem til å forstå at i samme grad som syndene blir alvorligere, blir også straffen strengere.
• Er det bibelsk å anta at de 144 000 Kristi legemes lemmer blir brukt til å fylle plassene etter de englene som gjorde opprør og som ble demoner og ble kastet ut av himmelen av Kristus, slik at den himmelske sfæres tallmessige styrke blir opprettholdt? — J. D., India.
Det finnes ikke noe skriftsted som viser at de 144 000 Kristi legemes lemmer eller menigheten blir brukt til å erstatte et lignende antall engler som ble utro, fulgte Satan og ble demoner, og som skal bli ødelagt. Ingen av disse utro engler befant seg på et åndelig plan som tilsvarer det som de 144 000 blir herliggjort til, så selv når de 144 000 blir brakt til himmelen, ville det fremdeles være 144 000 plasser tomme på det plan hvor disse demonene tidligere holdt til, hvis antallet var det samme. Hvem erstatter for øvrig Satan? Ikke Kristus, for han var allerede et medlem av den himmelske organisasjon før han kom til jorden, før den skjermende kjerub, som ble Satan, overhodet eksisterte. (Åpb. 3: 14) Det går ikke an å oppfatte det slik at Jesus tok den plassen i himmelen som Satan hadde tidligere, for Jesus er herliggjort til en høyere stilling enn han opprinnelig hadde, og hans opprinnelige stilling var høyere enn den som den falne kjerub hadde. (Fil. 2: 9—11) Da det ikke er noen til å oppta den plassen som Satan engang hadde, ser det ikke ut til å være i samsvar med Bibelen å hevde at de 144 000 blir brukt til å utfylle det antall plasser i himmelen som ble stående tomme da demonene ble kastet ut. Antallet på åndeskapninger i himmelen er ikke fastsatt, og Jehova Gud kan alltid skape flere.