jeg ære, og de som ringakter meg, skal bli til skamme.» (1 Sam. 2: 30) Ved å ære Gud og vise den høyeste aktelse for ham ved hengivent å anerkjenne hans godkjente organisasjon, kan vi fortsette i et lykkelig, tilfredsstillende forhold til den og få glede oss over mange tjenesteprivilegier i den nå. Til slutt vil det bli gitt en passende belønning fra Jehova Gud gjennom Jesus Kristus innenfor hans teokratiske organisasjon i den nye verden etter Harmageddon-slaget. Det betyr at den teokratiske organisasjon, uten hvilken vi aldri ville kunne oppnå et godt resultat, vil hjelpe oss til å bevare vår ustraffelighet overfor Gud og få del i å hevde hans overhøyhet over universet og hans rike under Kristus. Vi skal da bli opphøyd ved å få evig liv fordi vi nå har ydmyket oss under Guds veldige hånd.

Blir det noen varig verdensfred?

Etter som den allmektige Gud skapte menneskene forat de skulle leve på en fredelig, paradisisk jord, faller det naturlig å spørre hvorfor vår klode i dag er en eneste stor slagmark som stadig trues av krigens redsler. Svaret på dette spørsmålet, som finnes i nedenstående artikkel, vil samtidig opplyse deg om det eneste sikre håp i forbindelse med en varig verdensfred.

DET er en underlig verden vi lever i! Siviliserte mennesker av i dag vet mer om å drepe enn om, å leve mer om krig enn om fred. Likevel har menneskene en medfødt trang til å leve, ikke til å dø, de vil ha fred, ikke krig. Hvordan kan vi forklare dette bakvendte forholdet? Og hvordan kan vi forklare at alle de fredsbestrebelser menneskene setter sitt håp til, fører til krig? Disse spørsmålene krever et logisk svar. Men la oss først nevne et oppmuntrende og absolutt pålitelig budskap: Det finnes et sikkert håp om varig verdensfred. Det er ingen utopi. Det skal bli til virkelighet. Denne generasjon kan få oppleve dets velsignelser.

Hva består egentlig dette sikre håp i? Er det en tredje verdenskrig som skal bringe fred? Neppe! Historien viser nemlig at ingen krig ennå har ført til varig fred. Se for eksempel tilbake på krigene i det tjuende århundre. I boken A Study of War bemerker professor Wright at européiske makter alene utkjempet syttifire kriger i de første tretti år av dette århundre. Disse krigene varte gjennomsnittlig fire år, noe som ikke på langt nær har forekommet blant menneskene siden det tolvte århundre. Ifølge professorens beregninger har krigen krevd mange flere offer i denne «opplyste generasjon» alene enn i de foregående 800 år til sammen! Men dette uhyggelige antall kriger som har funnet sted i løpet av én generasjon, har ikke ført til varig fred.

Det er heller ikke fornuftig å tro at en omfattende utbygging av militærvesenet vil skremme nasjonene fra å føre krig for framtiden. Frykten tjener ikke til å framkalle fredelige følelser og handlinger hos menneskene. Nei, folk reagerer på frykten på den måten at de forbereder seg til forsvar og angrep. «De som søker fred utelukkende gjennom militær styrke,» sa president Eisenhower, «er dømt til å oppleve slagmarkens redsler.» — New York Times for 20. november 1953.

Kanskje det sikre håp om fred kan være knyttet til diplomatiske forhandlinger, fredstraktater og folkeforbund? Mange mennesker er av den oppfatning at disse metoder har de aller største muligheter for å føre til fred. Ja, en undersøkelse som ble gjort for ikke lenge siden, brakte for dagen at 73 prosent av amerikanerne er enig med Dag Hammarskjöld, som sa at De Forente Nasjoner «er og blir den viktigste kilde til håpet om en verden uten frykt». (New York Times for 18. mai 1954) Nedenstående uttalelse av den katolske biskop Fulton J. Sheen, som sto å lese i New York Times for 20. april 1953, kan være tankevekkende når man tenker på at det er så mange som setter sitt håp til diplomatiet: «De som stoler for meget på ord alene, bør huske at det ble undertegnet 4500 fredstraktater med Folkeforbundets godkjennelse mellom den første og den annen verdenskrig. I de elleve måneder som gikk like forut for den annen verdenskrig, ble det undertegnet 211 fredstraktater.» Er du fremdeles tilbøyelig til å stole på diplomatiet? Da kan kanskje resultatene av de mest lovpriste fredspakter av det tjuende århundre tjene til å åpne dine øyne:

1) Folkeforbundets pakt av 1920: Femtifire nasjoner lovte «å avholde seg fra å gå til krig». I 1930-årene gikk Japan til angrep på China, Italia til angrep på Etiopia og Russland til angrep på Finnland. 2) Russisk-polsk ikke-angrepspakt av 1920. I 1939 tok Russland halve Polen. 3) Locarno-pakten av 1925. Tyskland inngikk ikke-angrepspakter med Belgia, Frankrike, Polen og Tsjekkoslovakia. I 1938 tok Tyskland Tsjekkoslovakia. Senere gikk alle disse landene til krig. 4) Italiensk-etiopisk 20-årspakt av 1928. I 1935 gikk Italia til angrep. 5) Kellog-pakten av 1929. Sekstito nasjoner forpliktet seg til ikke å gå til krig. Femten år senere var nesten alle blitt innviklet i krig. 6) Russisk-finsk pakt av 1932. Russland angrep Finnland i 1939. 7) Ikke-angrepspakter mellom Russland og De baltiske land, Latvia, Estland og Litauen, av 1939. Innen et år var gått, var alle tre anektert av Russland. 8) Pakt mellom Stalin og Hitler i 1939. Freden skulle vare i ti år, men Tyskland gikk til angrep på Russland i 1941. 9) Russisk-kinesisk ikke-angrepspakt av 1945. Den skulle gjelde i 30 år, men på fem år ble China med hjelp av Sovjet erobret av de kinesiske kommunister. 10) Russisk-jugoslavisk pakt av 1945. Russland brøt pakten en måned etterat den ble undertegnet. 11) De Forente Nasjoners pakt av 1945. Sekstifem nasjoner samtykte i å gjøre krig ulovlig. Det brøt imidlertid ut åpen krig i Palestina, Hellas, Malaya, Korea og Indo-China. De Forente Nasjoners forsøk på å opprette formelle fredstraktater