Himlene forteller Guds ære
DA KONG David i sin tid betraktet stjernehimmelens umåtelige storhet og majestet, ble han fylt med dyp ærbødighet og utbrøt: «[Jehova], vår Herre, hvor herlig ditt navn er ....! Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hva er da et menneske at du kommer ham i hu?» (Salme 8: 1, 4, 5) Det gjorde et dypt inntrykk på David å se Skaperens uendelige storhet og sin egen litenhet.
I dag er astronomene godt utrustet med kjempemessige teleskoper som kan trenge dypt inn i stjerneverdenen. Når astronomen David kunne komme til sitt fornuftige resultat for mer enn 3000 år siden uten en gang å ha en teaterkikkert, da er det grunn til å klandre vår opplyste tid fordi den frekt nekter å anerkjenne Jehova Gud som den allvise Skaper av de synlige himler. De er sannelig uten unnskyldning, for Jehovas «usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de (i denne «kloke» verden) skal være uten unnskyldning.» — Rom. 1: 20.
Men selv om våre dagers såkalte vitenskapsmenn og «skarpe hjerner» er så kortsynte og selvopptatte at de ikke kan innse at Jehova Gud er den store førsteårsak og Skaperen av universet, så er ikke det noen grunn til at resten av menneskene skulle behøve å følge dem i deres blindhet og tankeløst snuble og falle i den samme selvforskyldte uvitenhets fallgruve. La de velkjente vitenskapelige kjensgjerninger og tall tale for seg selv, og når de viser og forteller om Guds allmakt, la oss da betrakte deres vitnesbyrd med et åpent sinn og bruke tankene våre. Betrakt jorden og vårt solsystem og bak alt dette universets vidundere, dets herlighet, skjønnhet, harmoni og ubegrensede utstrekning. Legg merke til alt dette, og et menneske som kan trekke fornuftsslutninger, må da innrømme at det er en Skaper, og at hans visdom, kunnskap, makt og evighet er høyt hevet over alt og alle i verdensrommet.
La oss først betrakte den kloden vi lever på, menneskets hjem mellom stjernene og planetene. Om en skulle regne opp alle de betingelser som må være til stede forat liv her på jorden skal være mulig, så ville det fylle mange bøker. Et utdrag av enkelte av disse merkelige ting får derfor være tilstrekkelig. Fra en av Vakttårnets nye publikasjoner, Evolution versus The New World (Utviklingslæren kontra den nye verden), siteres følgende fra sidene 35 og 36:
«Jorden er den eneste planet hvor liv som vi kjenner det, kan eksistere. Hvis jorden roterte om aksen litt hurtigere eller litt langsommere, slik at dager og netter ble litt kortere eller litt lengre, så ville alt liv dø enten ved å fryse i hjel om natten eller ved å bli oppbrent om dagen. Solen er jordens ovn, og vår klode er akkurat langt nok borte til å bli passelig oppvarmet til at det kan eksistere liv, og dersom jorden gikk litt hurtigere eller litt langsommere i sin bane rundt solen, ville den bli for langt borte eller for nær solen til at noe kunne leve. Solens overflatetemperatur på over 6000 grader er akkurat passende til å varme opp jorden. Hvis jordens årlige gjennomsnittstemperatur steg eller falt ti grader, ville alt liv bli stekt eller fryse til is. Av alle stjerner og soler i universet, med de store variasjoner det er i deres størrelse og varmeutstråling, er det bare vår sol som er skikket for jordens beboere. Om vår måne var litt nærmere, ville tidevannet som den er årsak til, oversvømme alt lavland og tære på fjellene, og når fastlandet var utjevnet, ville vannet dekke hele jorden i en dybde av to og en halv kilometer. Hvis ikke jordaksen helte treogtyve grader, ville vi ikke ha noen årstider. Polstrøkene ville ligge i evig halvmørke, vanndampen fra verdenshavene ville bevege seg nord- og sørover og danne kolossale områder av snø og is i polarstrøkene, mens det ville bli ørken overalt ellers. Til sist ville havet forsvinne, regnet opphøre, og vekten av de opphopede ismassene på polene ville forårsake at området omkring ekvator ville bule ut, med forferdelige følger. Gassartene er blandet i det rette forhold, og om det var litt annerledes, litt tyngre eller lettere, ville alt liv opphøre. Det kan bevises rent matematisk at sjansen for at alle disse og andre livsviktige betingelser skulle inntreffe ved et tilfelle, er uendelig liten, den er bare én på milliarder.»
JORDENS STØRRELSE OG BETYDNING
Det er innlysende at denne vidunderlige klode med en slik mangfoldighet av forskjellige egenskaper i fullkommen likevekt, ikke ble til bare på slump eller ved virkningen av blinde krefter eller ved å utvikle seg av seg selv. Nei, den ble planlagt og dannet av en uendelig vis Skaper i den uttrykkelige hensikt at den skulle bli skikket for menneskelige skapninger. «For så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er [Jehova], og det er ingen annen.» (Es. 45: 18; 42: 5; Salme 115: 16) Han skapte den også til å bestå evindelig. — Pred. 1: 4.
«[Jehova] grunnfestet jorden med visdom» forat mennesket skulle kunne bo der, for hadde han valgt en annen av de ni planetene i vårt solsystem, ville menneskelig liv ha vært umulig. (Ordspr. 3: 19) På Merkur, den planeten som er nærmest solen, er temperaturen flere hundre grader over null på den ene siden og på samme tid flere hundre grader under null på den motsatte siden. Venus, som er nummer to regnet fra solen, er alltid omgitt av så tette skymasser at sollyset ikke kan trenge gjennom. Deretter kommer jorden, og den har akkurat den rette beliggenhet. På Mars, den fjerde planeten fra solen, er middeltemperaturen omkring null, og utenfor Mars, på de andre planetene, er liv utenkelig. Men månen da? Den har ingen atmosfære, og med en temperaturforskjell fra dag til natt på over 200 grader, er det ikke den ringeste mulighet for at menneskene skulle kunne leve på månen. La oss derfor takke og ære Jehova, han som av hensyn til vårt liv og vår trivsel og i sin uendelige visdom ’hengte jorden på intet’, og i akkurat den riktige avstand fra solen. — Job 26: 7.
Soldater som drar halvveis jorden rundt, er forbauset over hvor stor den er — 40 075 km rundt ekvator. For det lille menneskekrypet ser jorden virkelig veldig stor ut, men sammenlignet med solen og andre himmellegemer er den bare som et sandkorn. Hvis solen var hul, og jorden ble plasert i dens sentrum, ville månen kunne fortsette i sin bane, og enda ville det være 288 000 km igjen. Vår lille jord er mindre enn 13 000 km i diameter. Den majestetiske solen er 1 384 500 km!
Gud «så det var godt» å ha solen som sentrum for den roterende jorden, for den er jordens kraftstasjon og kilde til lys, varme og kraft. (1 Mos. 1: 14—19) Og for en fryktinngytende ildkule den er! Av solens samlede varmeutstråling er det bare én del av 1000 millioner deler som når vår jord, og likevel utgjør denne lille delen så meget at det er vanskelig for oss å fatte. Beregninger viser at det ville være nødvendig å brenne 1000 millioner tonn kull hvert eneste sekund for å kunne utvikle den samme varme som vi mottar.
Vitenskapsmenn og oppfinnere skryter av at de har oppnådd en fart som er større enn lydens hastighet og av de distanser de en dag håper å kunne tilbakelegge i rakettskip. Men når en tar i betraktning avstandene i verdensrommet og planetenes hastighet, så er vitenskapens største frambringelser uendelig små. Solens middelavstand er for eksempel 150 000 000 km. Men hvor langt er nå det, lille menneskekryp? Vel, hvis du skulle reise med et nonstop strømlinjetog med en fart av 150 km i timen, dag og natt, så ville det ta deg over 114 år å tilbakelegge strekningen til solen. Og hvis du skulle dra dit fra Pluto, som er den ytterste planeten i vårt solsystem, ville det ta over 4200 år.
Samtidig gjør jorden daglig en omdreining om sin egen akse med en hurtighet på over 1600 km i timen målt ved ekvator, og den farer rundt solen med en fart av 108 000 km i timen uten en avvikelse i tiden på så mye som 1/1000 sekund på sin nesten 940 000 000 km lange årlige reise. Men ikke nok med det. Samtidig som hele solsystemet — vår sol, månen, jorden og de andre planetene opprettholder en fullkommen orden innbyrdes, farer de i samlet flokk av sted gjennom himmelrommet i retning av stjernen Vega med en fart av over 69 000 km i timen. Det er en hastighet som er 21 ganger større enn en kanonkule oppnår. Ingen elektronisk fartsregulator som mennesker har oppfunnet, kunne regulere disse bevegelser med slik presisjon.
UTENFOR OG BAK VÅRT SOLSYSTEM
Da den gudfryktig mannen David betraktet natthimmelens skjønnhet og storslagenhet, så han langt utenom dette lille solsystemet som vi kretser i. For ham var det som om han var inne i et telt og så opp mot et veldig teppe som omga ham helt og var oversådd med glitrende juveler, diamanter og edelstener. David visste at den samme Jehova Gud som skapte jorden, også hadde dannet stjernene. Alt var Hans makeløse kunstverk. Etter å ha betraktet den samme stjernehvelvingen forsto profeten Esaias hvorfor Jehova sammenlignet jordkloden med en lav fotskammel. — 1 Mos. 1: 16; 2 Kong. 19: 15; Salme 102: 26; 104: 2, 3; Es. 42: 5; 44: 24; 66: 1, 2; Ap. gj. 7: 48—50.
Men det som disse menn en gang så, var høyt regnet bare omkring 2000 stjerner, en liten brøkdel av den himmelske herlighet som danner den stjernetåken som vanligvis kalles Melkeveien. Teleskopet har brakt så mange stjerner innen synsvidde at mennesket ikke en gang kan telle dem. På en del av himmelen, ikke større enn stjernebildet «Den store bjørn», er det 50 000 000 stjerner, og beregninger som er foretatt ved hjelp av virkelige fotografier, viser at det er minst 50 000 000 000 stjerner i Melkeveien. Det er således bevist at Guds ord er sant: et menneske er ikke mer i stand til å telle himmelens stjerner enn det er til å telle sandkornene ved strandbredden. — Jer. 33: 22, Moff.
Men hvor stor er nå Melkeveien der så mange stjerner er pakket sammen? Mennesket kan måle den nokså nøyaktig, men hjernen er altfor liten til virkelig å fatte for et stort område den dekker. Tviler du på det? Har du lyst til å prøve på det alle andre ikke makter, å forestille deg hvor stor denne stjernetåken virkelig er? Vel, her er tallene.
Tenk nå på hvor langt det var herfra og til solen og hvor lang tid det ville ta deg å komme dit med lynekspressen — nemlig 114 år. Den stjernen som kommer deretter, er 300 000 ganger lengre borte enn solen. Hvis du så etter å ha nådd den, reiste tilbake til jorden, ville du på din lille utflukt ha brukt 69 000 000 år. Ikke noe menneske kan forestille seg hvor lang tid dette er, så hvorledes kan da noen fatte hvor langt det er tvers over Melkeveiens ekvatoriale diameter, når det svarer til 4000 slike rundreiser? Selv for en lysstråle som farer av sted med en hastighet på 300 000 km i sekundet, ville det ta 33 000 år å krysse Melkeveien fra den ene siden til den andre!
Det svimler for et menneske når en tenker på at solens diameter er 108 ganger så stor som jordens, og enda er det en talløs hærskare av andre stjerner som er mange ganger så store som solen. Aldebaran er 40 ganger så stor som solen, og lysstyrken er 90 ganger så stor. Men dette er ikke noe. Den største stjernen menneskene kjenner, Antares, er 14 000 ganger større enn solen. Tenk på det, en smeltet ildkule med en diameter på nesten 580 000 000 km, som lyser 90 000 000 ganger så sterkt som vår sol! Det er bare den store avstanden som gjør at den virker så liten.
MEN STØRRE ENN ALT DETTE ER JEHOVA
Også blant stjernene finnes den samme uendelige variasjon som i alt Guds skaperverk for øvrig. Hver enkelt av dem har sin spesielle skjønnhet. «Den ene stjernen skiller seg fra den andre i glans.» (1 Kor. 15: 41) Noen er hvite, noen gule, noen blå, og andre er røde. Hver enkelt av dem farer av sted med sin egen spesielle fart. Den som beveger seg hurtigst av alle selvlysende stjerner, er Arcturus. Den har en hastighet på over 120 km i sekundet (omkring 432 000 km i timen). Det er grunn nok til å forstå hvorfor Gud kunne bruke den til å illustrere hvor lite og maktesløst mennesket er. «Kan du styre Arcturus?» spurte den allmektige Gud Job. (Job 38: 32, eng. overs.) Noen stjerner er kaldere enn vår sol, andre er to ganger, tre ganger, ja, til og med fem ganger så varme. Noen er klarere, andre er helt matte. Halen til en komet er praktisk talt et vacuum og veier bare en fjerdedels sekstiliontedel (1/4000000000000000000000) av hva et like stort volum luft veier, mens en dvergstjerne er så ubegripelig tung at en kubikktomme av dens stoff veier hele 1000 tonn! Det er virkelig forunderlig, og det viser deres Skapers herlighet og majestet.
Kjempeteleskopet reduserer mennesket og opphøyer Jehova enda mer ved å vise at det solsystemet som jorden tilhører, bare er en øy i himmelrommet. Utenfor vår Melkevei er det mer enn 100 000 000 000 andre melkeveier eller stjernetåker, og hver av dem omfatter flere milliarder soler, stjerner og planeter. Palomar-teleskopet som er på 200 tommer, rekker 1 100 000 000 lysår ut i rommet (et lysår er 9,46 billioner km), men enda er det ingen ende på stjernene. Det betyr at disse stjernene er så langt borte at det lyset som forlot dem for 1 100 000 000 år siden, først nå kommer til vår klode. Når vi tenker på alle disse astronomiske tall og avstander, hvor mye større enn tid og rom og det som fyller dem, må da ikke Jehova Gud være! For en evne han må ha til å opprettholde forbindelsen med alt dette! Han kjenner hele tiden til hva som hender på det fjerneste sted i uendeligheten. Nei, ikke en gang «himlene og himlenes himler» kan romme Jehova. — 1 Kong. 8: 27; 2 Krøn. 2: 6; 6: 18.
Igjen kommer spørsmålet: «Hva er mennesket at du kommer ham i hu?» og igjen det eneste sanne svar: Sammenlignet med Gud, den Allmektige, Skaperen av himmelen og jorden, er mennesket så uendelig lite! «Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrann i en vektskål er de aktet. Alle folkene er som intet for ham; som ingenting og bare tomhet er de aktet av ham. Hvem vil dere da ligne Gud med?» Jehova Gud er den som «troner over den vide jord, og de som bor på den, er som gresshopper; han er den som bredte ut himmelen som et tynt teppe og utspente den som et telt til å bo i. Løft eders øyne mot det høye og se: Hvem har skapt disse ting? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, som kaller dem alle ved navn.» Det lille mennesket kan ikke en gang telle stjernene, langt mindre nevne dem ved navn. — Es. 40: 15, 17, 18, 22, 26.
Hvis hele dette livløse skaperverk ærer Jehova for det han er, da «la hele jorden frykte for Jehova: La alle verdens beboere være i hellig redsel for ham»! — Salme 33: 8, AS; 148: 1—6.