En Gud som har omsorg for sine skapninger

HVORDAN vet vi at Gud er god? Kunne den allmektige Gud ikke likså godt være ond eller iallfall ha noe ondt i seg? Hvordan vet vi at han har virkelig omsorg for menneskene?

Slike spørsmål kan kanskje oppstå når en leser salmistens ord: «[Jehova] er god og rettvis,» og Jesu ord: «Ingen er god uten én, det er Gud.» — Sl. 25: 8; Mark. 10: 18.

Hvis Gud er god, må han være en Gud som har omsorg for sitt skaperverk, ja, for alt det han har skapt. Han må være en Gud som sørger for at hans skapninger får det de trenger til livets opphold.

Hvis Gud er god, må han dessuten tilveiebringe mer enn bare det som er nødvendig for at menneskene skal kunne opprettholde livet. Han må også sørge for noe som kan nære deres sinn gjennom de fem sansene. Guds fornuftutstyrte skapninger er tydeligvis ikke dannet for bare å leve et kjedelig og ensformig liv — for bare å eksistere. Nei, de har evnen til å verdsette og glede seg over sine omgivelser. Når det gjelder menneskenes hjem, jorden, bør den ha de ting som kan glede menneskene og gjøre dem lykkelige. Hva viser kjensgjerningene?

Skaperverket åpenbarer Guds omsorg

Et blikk på skaperverket vil besvare spørsmålet. Legg for eksempel merke til hvor fruktbar jorden er. Når et jordstykke blir dyrket og behandlet på rette måte, gir det stor avgrøde. Tenk på hvilket mirakel et frukttre er! Slike trær er bokstavelig talt «fruktfabrikker». Deres greiner er tunge av et oppsiktsvekkende antall næringsrike produkter. De arbeider lydløst og uten å forurense luften, jorden eller vannet — ingen røyk, ingen støy og ingen strålingsfare. Forestill deg hvordan resultatet ville bli hvis en menneskelaget fabrikk skulle framstille den samme mengde frukt som en frukthage, hvis dette kunne la seg gjøre. Bare tenk på hvilken støy og forurensning det ville bli, og hvor stygt det ville se ut!

Frukttrær frambringer imidlertid ikke bare frukt, de er også en fryd for øyet, og det er en fornøyelse å spasere omkring mellom dem. De gir også skygge og fornyer dessuten luften ved å avgi oksygen.

Deres frukt er ikke bare næringsrik. Den er også velsmakende, en fryd for ganen, slik all annen føde som Gud har tilveiebrakt, er.

Tenk også på den strålende fargeprakten som en finner overalt i naturen; tenk på blomstenes skjønnhet og duft, de vidunderlige solnedgangene og alt det andre som finnes på jorden i en mengde variasjoner. Alt dette er noe «ekstra», noe som er blitt gitt «i tilgift», for å glede menneskene.

Noen vil kanskje innvende at blomstenes duft og farger er nødvendige for å tiltrekke insekter, som bestøver plantene. Dette kan nok være riktig, men hvis denne funksjonen er den eneste grunnen til at det finnes slike «ekstra» ting, hvordan kan det da ha seg at de også er en kilde til glede for menneskene og gir dem fred i sinnet og en følelse av velvære?

Bibelen forteller at mennesket ble skapt i Guds bilde, etter hans lignelse, og at det i likhet med sin Skaper kan vise verdsettelse. (1 Mos. 1: 26) Det at Gud har tilveiebrakt disse vakre og gledebringende tingene, beviser at han elsker og har omsorg for sine skapninger selv når det gjelder de minste ting. En Gud som er ond, eller som har noe ondt i seg, hverken kunne eller ville sørge så kjærlig og fullstendig for sine skapninger at det til og med overstiger alt det de kan forestille seg.

Tenk også på med hvilken omsorg jorden og særlig alt levende på den er blitt dannet. Hver organisme passer inn i de forhold den lever under, og føler seg vel til mote. Mennesket kan tilpasse seg klimaet de forskjellige steder på jorden, men de fleste andre skapninger trives ikke så godt hvis de blir fjernet fra sine naturlige omgivelser. Noen kan ikke engang overleve hvis de blir flyttet. Det kompliserte, innbyrdes avhengighetsforhold og den absolutt nødvendige rolle de enkelte livsformer spiller for andre livsformer, kan umulig være frambrakt av en Gud som ikke har omsorg for sine skapninger.

Hva økologien beviser

Økologer er vitenskapsmenn som studerer hvordan alle levende organismer i et område, det vil si det biologiske eller biotiske miljø, er avhengige av hverandre og av det fysiske miljø, jorden, vannet, luften og energien. Det finnes et energikretsløp i det som kalles næringskjeden. Økologene har dessuten funnet ut at jo mer en studerer et bestemt dyr, jo tydeligere forstår en at denne dyreart er en nødvendig faktor for områdets økologi. Hvis noen dyrearter blir fjernet, vil andre gå til grunne. En forstyrrelse av den økologiske balanse betyr katastrofe for andre livsformer, og kan også få katastrofale følger for mennesket.

La oss for eksempel betrakte de små insektene. Vanligvis føler menneskene en viss avsky overfor disse skapninger, og når de hører ordet «insekt», tenker de straks på «skadedyr». Men når en undersøker insektverdenen, som omfatter langt flere arter enn hele den øvrige dyreverden, forstår en tydelig at det ikke finnes noe annet område innen det levende skaperverk, med unntagelse av mennesket, hvor Guds omsorg kommer tydeligere til uttrykk. Legg merke til hva Carl D. Duncan, som er professor i entomologi og botanikk ved San Jose State College, skrev i en årsrapport (1947) for Smithsonian Institute:

«De insektarter som er skadelige eller ødeleggende for menneskets interesser, utgjør i virkeligheten bare en liten del av hele insektlivet, og . . . det store flertall av insektene er enten direkte eller indirekte til gagn for menneskene eller må betegnes som nøytrale. Dr. Frank Lutz har anslått at ikke mer enn en halv prosent av alle insekter i De forente stater er virkelige skadedyr.»

Angående den nytte insektene gjør i skogene, sier artikkelen:

«Det er derfor innlysende at våre skoger aldri ville ha oppnådd sin nåværende prakt uten de utallige skoginsekters gagnlige virksomhet; de ville ikke på langt nær ha vært så produktive som de nå er, og tømmeret ville ha vært av ringere kvalitet; de ville ikke ha egnet seg så godt som hjem for det verdifulle dyrelivet, og deres skjønnhets- og rekreasjonsverdi ville ha vært langt mindre enn nå. De ville dessuten ha vært fylt av en sammenfiltret masse av døde greiner og små trær som ville utgjøre en langt større brannfare enn den en nå kjenner til, eller, noe som er mer sannsynlig, de ville ha vært hjemsøkt av ødeleggende branner så ofte at de aldri ville ha oppnådd en slik vekst som den vi nå kjenner.»

Og angående insektenes bidrag til matjordens fruktbarhet har Paul Knight sagt:

«1) Organismene i jorden sørger for en stadig ombytting av jordpartiklene ved å bringe jordpartikler fra de lavere lag opp til overflaten. Den gradvise tilføring av slike jordpartikler øker tykkelsen av laget med fruktbar matjord. 2) De huler og ganger som disse organismene graver, bidrar til bedre drenering og lufting. 3) De døde kropper av slike dyr som insekter og mark tilfører jorden store mengder organisk stoff. 4) I gjødselverdi kan insektenes ekskrementer meget godt måle seg med andre dyrs ekskrementer. Selv om mengden av avfallsprodukter fra et enkelt insekt er svært liten, overstiger den samlede mengden av alle insektenes ekskrementer sannsynligvis de større dyrs og utgjør en viktig faktor i forbindelse med jordens fruktbarhet.»

Professor Duncan sier til slutt: «Det er ikke for mye å si at insektene i langt høyere grad enn menneskene bestemmer karakteren av menneskenes verden, og at verden ville gjennomgå en så omfattende forandring hvis de plutselig forsvant, at det er ytterst tvilsomt om menneskene ville være i stand til å opprettholde noen som helst form for organisert samfunn.»

Etter at Adam syndet, og Gud derfor ikke lenger ledet ham, har den ulikevekt som er blitt følgen av menneskenes måte å behandle jorden og dyrelivet på, forårsaket at visse dyr, særlig insekter, er blitt «skadedyr». Den forurensning mennesket er skyld i, og den forstyrrelse i økologien som mennesket har framkalt ved å utrydde visse livsformer, har dessuten ført til at visse insektarter har formert seg sterkt. Insektene angriper hovedsakelig avfallsprodukter og deler av planter eller dyr som har gått i forråtnelse eller er rammet av sykdom. Insektene er i stor utstrekning nyttige åtseldyr. Men den ulikevekt som mennesket framkaller, gir seg utslag i store insektsvermer som trenger inn på menneskets personlige område. Insektene angriper og ødelegger deretter menneskenes fødemidler og skitner til deres eiendom. Et eksempel på dette finner vi i storbyene, hvor avfall og kloakkvann kan trekke til seg store fluesvermer foruten rotter og andre gnagere.

Job lærte at Gud har omsorg for sine skapninger

Skaperen, Jehova Gud, talte til sin tjener Job ut av et stormvær og henledet hans oppmerksomhet på det han hadde skapt, og viste at det alt sammen var til gagn for jorden og dens skapninger. (Job, kapitlene 38, 39) Gud spurte Job:

«Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver, når de dukker seg ned i sine huler og ligger på lur i krattet? Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?» — Job 39: 1—3.

Bibelkommentatoren Matthew Henry skriver: «Gud viser her Job hvor lite kjennskap han hadde til de ville dyrene som vokser opp i frihet og må greie seg selv i ødemarken, men som er gjenstand for det guddommelige forsyns omsorg.»

Når Gud har sørget så godt for dyrene, hvor mye større omsorg må han ikke da ha for menneskene! Jesus Kristus, som kjente Faderen bedre enn noen annen gjorde, trøstet sine disipler med disse ordene: «Selges ikke to spurver for en mynt av liten verdi? Likevel faller ikke en av dem til marken uten at deres Far vet det. Ha derfor ingen frykt — dere er verd mer enn mange spurver.» — Matt. 10: 29, 31, NW; 11: 27.

Når vi verdsetter den overveldende kjærlighet og omsorg som Gud har gitt uttrykk for i sitt skaperverk, bør vi være ivrige etter å undersøke ikke bare skaperverket, men særlig Guds Ord, som inneholder hans direkte meddelelser til oss, som han elsker. I den boken finner vi hans hensikt med dem som tjener ham, en hensikt som er så storslått at intet menneske kunne forestille seg den eller uttenke den. (1 Kor. 2: 9, 10) De mennesker som lærer Gud å kjenne og blir fylt av takknemlighet, forstår fullt ut at han virkelig er slik som salmisten beskriver ham:

«Du er min Gud, og jeg vil love deg, min Gud, jeg vil opphøye deg. Pris [Jehova], for han er god, hans miskunnhet varer evinnelig.» — Sl. 118: 28, 29.