Kan en oppriktig tro få galt til å bli rett?

Er oppriktighet tilstrekkelig til å dekke over urette oppfatninger? Hva sier Bibelen?

ET BARN kan ikke alltid skille mellom rett og galt. Det tar kanskje en flaske i medisinskapet og spiser innholdet i den tro at det er sukkertøy. Barnet tror at det får det det har lyst på, men det tar feil, noe som får sørgelige følger for det.

Mange pasienter på sinnssykehus har alle slags fantasiforestillinger som ikke har noe med sannheten å gjøre. De har bedratt seg selv i en slik grad at de tror oppriktig på sine dagdrømmer. Noen har til og med innbilt seg at de er store statsmenn, for eksempel Napoleon. Men blir de det bare fordi de tror det? Nei, det som er galt, blir ikke forandret til rett av den grunn.

Enten rett eller galt

Det er ikke bare barn og sinnslidende som oppriktig tror på noe som ikke er sant. Spesielt på det religiøse område er det millioner av mennesker som tror oppriktig på ting som ikke er i samsvar med kjensgjerningene.

Alle de forskjellige religiøse oppfatninger i verden kan ikke være sanne. La oss ta et eksempel: Enten er det liv etter døden, eller så er det ikke liv etter døden. Enten vil jorden stå evinnelig, eller så vil den det ikke. Enten kommer Gud til å gjøre slutt på ondskapen, eller så kommer han ikke til å gjøre det. Både i forbindelse med disse og andre spørsmål er det rette og urette oppfatninger. Det kan ikke være to slags sannhet som er i strid med hverandre. En av oppfatningene er sann, men begge kan ikke være det. Det er akkurat som når en skal avgjøre om en person er levende eller død. Han må være enten det ene eller det andre, han kan ikke være begge deler. Når en oppfatning er gal, kan den ikke samtidig være riktig. Selv om en tror oppriktig og handler i samsvar med det en tror, vil en ikke av den grunn kunne forandre noe som er galt, til å bli rett. Gud vil heller ikke godta det som sannhet, for han har ikke behag i usannhet.

I enkelte land blir visse dyr betraktet som hellige og kan ikke spises, til tross for at mange mennesker hvert år dør av underernæring i disse landene. En slik tro er nok oppriktig, men er det tilstrekkelig til at den blir rett og blir godtatt av Gud? Hvordan kan vi få vite svaret på dette? Jo, det kan vi få ved å vende oss til Guds skrevne meddelelsesmiddel til menneskene, Bibelen, hvor det sies: «Mens de gjorde seg til av å være vise, ble de dårer, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr. Derfor overga også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen framfor skaperen.» (Rom. 1: 22—25) Ut fra dette er det tydelig at Gud absolutt ikke godkjenner at noen tilber noe av det han har skapt, for eksempel dyr, selv om de kanskje tror og handler i oppriktighet.

I andre land tilber folk avgudsbilder og statuer. Mat og drikke blir satt fram for disse som offer. Også i disse landene er det mange mennesker som sulter mens maten råtner foran disse livløse gudene. Har Gud uttalt seg om en slik tilbedelse? For lang tid siden sa han: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW].» — 2 Mos. 20: 4, 5.

Hvordan Gud ser på disse avgudene og de som tilber dem, sier han selv i Salme 115: 4—8: «Deres avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men taler ikke; de har øyne, men ser ikke; de har ører, men hører ikke; de har nese, men lukter ikke. Deres hender føler ikke, deres føtter går ikke; de gir ingen lyd med sin strupe. Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem.» Også her er Guds syn klart. Avguder kan ikke hjelpe menneskene. De som lager slike avguder og setter sin lit til dem, blir selv sammenlignet med livløse avguder. Selv om en i oppriktighet tar del i en slik form for tilbedelse, handler en ikke i samsvar med Guds klart uttrykte vilje.

Er det bare hedninger som tror slike ting?

Du har uten tvil merket deg at noen av de skikkene som her er nevnt, kommer fra såkalte «hedenske» land. Mange mener at en slik tilbedelse aldri ville bli utøvd i den «mer opplyste» vestlige verden. Men la oss analysere en av de oppfatninger som er svært utbredt i kristenheten, for å se om dette er tilfelle.

De fleste av dem som tilhører den vestlige verdens religionssamfunn, tror oppriktig at etter døden kommer onde mennesker til å bli pint for bestandig i et brennende helvete. De tror at de som kommer til et slikt sted, kommer til å bli utsatt for fysisk pine av utrolig styrke. Men hva ville du synes om en far som stakk hånden til barnet sitt inn i varmen, slik at det fikk svære brannsår? Du synes selvfølgelig at en far måtte være meget urimelig og grusom for å kunne gjøre noe slikt. Eller hvis et menneske tok et dyr, for eksempel en hund, og langsomt stekte den over et bål mens den ennå var i live, ville det bli betraktet som en grusom, meningsløs og avskyelig handling.

Likevel blir vi bedt om å tro at Gud, som er kjærlighet, vil gjøre noe mot menneskene som er mye verre enn dette!

Er en slik tro i samsvar med kjensgjerningene? Guds innstilling til en slik tro kom klart til uttrykk da noe lignende fant sted i det gamle Israel. På den tiden lot faktisk israelittene sine barn gå gjennom ilden som offer for den falske guden Molok. Legg merke til hva den allmektige Gud sa om denne handlemåten: «De bygde offerhaugene for Ba’al i Hinnoms sønns dal for å la sine sønner og døtre gå gjennom ilden for Molok, enda jeg ikke hadde pålagt dem det, og det ikke var oppkommet i mitt hjerte at de skulle gjøre denne vederstyggelighet.» (Jer. 32: 35) Nei, det hadde ikke engang oppkommet i Guds hjerte at israelittene skulle gjøre noe slikt. Hvordan kan han da beskyldes for å gjøre noe som er mye verre, nemlig å pine mennesker i all evighet i et brennende helvete?

Bibelen viser tydelig hvordan det vil gå med dem som er overlagt onde: «[Jehova] bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han.» (Sl. 145: 20) Ja, mennesker som er overlagt onde og ugudelige, kommer ikke til å bli pint i all evighet, men skal bli ødelagt.

De som tror og lærer om et brennende pinehelvete, vanærer Gud. De tilskriver Gud en læresetning som han forkaster som løgn. Denne læresetningen får også mange tenkende mennesker til å vende seg bort fra Gud, for de mener at de ikke kan sette sin lit til en Gud som gir mennesker en behandling som vi ikke engang kunne tenke oss å gi en hund.

Hvis det er så at Gud godtar tilbedelse som blir utøvd i oppriktighet, selv om den ikke er rett, hvorfor ble det da slutt på å ofre barn til Molok? Israelittene ble ikke velsignet for denne feilaktige tilbedelsen. Deres oppriktighet ble ikke godtatt. Molok var ikke den sanne og levende Gud. Deres tro og den tjeneste de utførte for denne falske guden, ble forkastet av Gud. Mange mennesker i kristenheten som tror på læren om evig pine, vil kanskje bli forbauset over å høre at den samme læren gjør seg gjeldende i mange hedenske land. Læren om et brennende helvete er en av de viktigste læresetningene i mange hedenske religioner, og millioner av mennesker tror på den!

Guds Ord er sannhet

Denne kortfattede redegjørelse for bare noen få av de «hedenske» og «kristne» religioners læresetninger burde vise ethvert tenkende menneske at det at en oppriktig tror på noe, ikke forandrer galt til rett. Gud vil ikke godta noe som er galt, bare fordi mennesker tror oppriktig på det. Gud kan ikke overse noe som er galt. Han kan ikke velsigne falskhet. Han er sannhetens Gud. «Det er umulig for Gud å lyve», sies det i Hebreerne 6: 18. (NW), og han vil selvfølgelig heller ikke godkjenne løgner, selv om de oppriktig blir lært i hans navn.

Gud ønsker selvfølgelig at vi skal være oppriktige i vår tilbedelse. Men det er oppriktighet i sann tilbedelse han ønsker, ikke i falsk tilbedelse.

For å hjelpe dem som har et oppriktig ønske om å tilbe i sannhet, har Gud skaffet til veie en ufeilbarlig veileder, nemlig sitt Ord, Bibelen. Ved at han på denne måten åpenbarer sine tanker, kan mennesker finne ut hvem han er, hva hans hensikter er, og få nøyaktig kunnskap om sannheten. Som Jesus Kristus sa i sin bønn til sin himmelske Far: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) De som ønsker å leve i Guds rettferdige, nye ordning, hvor menneskene kommer til å leve evig under paradisiske, lykkelige forhold og med fullkommen helse, trenger å studere Guds Ord for å kunne avgjøre hva som er sannhet. Jesus sa også: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 17: 3, NW.

Du er uten tvil oppriktig i det du tror. Men husk at oppriktighet kan ikke i seg selv få en gal oppfatning til å bli rett eller gjøre den antagelig for Gud. Gud ønsker at du skal bruke hans skrevne Ord for å avgjøre hva som er rett. På denne måten setter han deg på prøve for å se om du fortjener å bli velsignet av ham. Hvis du er likegyldig og lar andre tenke for deg når det gjelder religiøse spørsmål, kan du ikke vente å oppnå Guds gunst.

Vær ikke som barn som spiser noe de ikke vet hva er, og tar skade av det, for «mang en vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier». (Ordspr. 16: 25) I stedet for å følge en slik handlemåte bør vi følge den formaning Bibelen gir oss: «Sett din lit til [Jehova] av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» — Ordspr. 3: 5, 6.