Salmene
Guds rike og hensikt vil triumfere
GUD har en hensikt. Nasjonene har på lignende måte sine planer. At Gud og nasjonene står langt fra hverandre i dette spørsmålet, gir Guds Ord til kjenne: «Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.» Det Gud vil gjøre for menneskene, er derfor langt bedre enn det nasjonene gjør. — Jes. 55: 9.
Salmisten beskriver nasjonenes kamp mot det som er Guds vilje. Vi leser: «Hvorfor er folkeslag i opprør, hvorfor legger folkene unyttige planer?» Deres planer er unyttige, fruktesløse, dømt til å mislykkes, men de fortsetter ikke desto mindre å følge sin selvvalgte kurs. De kan ikke skape fred og enhet på jorden. Det forhindrer imidlertid ikke at de går så langt at de bekjemper Guds herredømme, for salmisten sier: «Jordens konger reiser seg, fyrstene rådslår sammen mot [Jehova] og hans salvede.» — Sal. 2: 1, 2.
GUDS KONGE
Denne salvede er Jesus Kristus, Guds konge. Apostlene anvendte Salme 2: 1, 2 på Jesus. (Apg. 4: 24—27) Nasjonene kunne ha anerkjent ham, men de ønsket ikke å underlegge seg de krav og restriksjoner som Jehova og hans utnevnte konge ville pålegge dem, og derfor sa de: «La oss sprenge deres lenker og kaste reipene av oss!» — Sal. 2: 3.
Bekymrer det Gud at nasjonene anstrenger seg for å opprettholde sitt eget herredømme og sine egne styreformer? Nei, «han som troner i himmelen, ler, [Jehova] spotter dem». Han arbeider ufortrødent videre med å gjennomføre sin hensikt som om disse herskerne ikke eksisterte. Han ser imidlertid ikke med velvilje på den holdning de inntar, for på den tid de setter seg opp imot hans hensikt, «taler han til dem i sin vrede [som lyden av sterk torden], med brennende harme [som om de ble rammet av et kraftig lyn] skremmer han dem». Det han erklærer, forferder dem: «Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige fjell.» Guds utnevnte konge, hans utvalgte, har allerede besteget tronen hvorfra han skal utøve sitt herredømme over jorden. Det er ikke plass for noen annen konge. — Sal. 2: 4—6.
Deretter taler kongen, Jesus Kristus, selv: «Jeg vil kunngjøre det [Jehova] har fastsatt [Jehova har allerede inngått en pakt om Riket med sin Sønn]. Han sa til meg: ’Du er min sønn, jeg har født deg i dag.’» Kongen er altså Guds egen Sønn, den som står ham nærmest — hans prøvde, lojale og trofaste tjener. Kongen henviser nå til sin rett til å herske, for Gud har sagt til ham: «Be meg, så gir jeg deg folkene til arv og hele jorden til eie.» Han har denne arveretten i kraft av at han er Guds førstefødte. Han behøver bare å gjøre krav på sin arv — noe han også gjør på grunn av sitt sterke ønske om å gjennomføre Guds vilje med jorden. — Sal. 2: 7, 8.
GUDS KUNNGJØRING MOT NASJONENE
Hvilken stilling befinner de sterkt rustede nasjoner seg i i dag? Guds ordre til kongen vil bli satt ut i livet: «Du skal knuse dem med jernstav og slå dem i stykker som leirkar.» Fortidens konger hadde septre laget av tre, elfenben eller andre materialer. Noen var laget av jern, som i dette tilfelle. Det blir her i billedspråk vist med hvilken letthet kongen Kristus vil ødelegge nasjonene for godt. — Sal. 2: 9.
Må nasjonenes herskere nødvendigvis bli knust og ødelagt? Nei, for salmisten kommer med følgende oppfordring: «Vær nå forstandige, konger, ta imot advarsel, herskere på jorden!» De oppfordres til å gi akt, til å erkjenne hvor unyttige deres planer er, sammenlignet med det Guds rike vil gjøre for folkene, og til å forandre sin handlemåte. — Sal. 2: 10.
Kongene på jorden blir oppfordret til å ’tjene Jehova med ærefrykt og glede’. Hvis de ville gjøre det, kunne de glede seg over de muligheter som kongen holder fram for dem, i stedet for å være i opprør. De må imidlertid legge av det hovmod og den stolthet de tidligere har lagt for dagen i utøvelsen av sin myndighet. Og de må gjøre det nå, før det er for sent. De må være forstandige og erkjenne at Guds herredømme er deres herredømme langt overlegent, og at de ikke kan stå seg imot Jehova og hans Messias. — Sal. 2: 11.
EN BARMHJERTIG INNBYDELSE
I stedet for å samle seg og gjøre motstand mot Jehova og hans salvede blir derfor herskerne rådet til å ’kysse Sønnen, for at han [Gud] ikke skal bli vred, og de gå til grunne på veien’. (Sal. 2: 12, EN) Jehova, den store Overherre, bør bli hørt når han kommer med en kunngjøring. Da han satte sin Sønn på tronen, burde herskerne på jorden ha sluttet med sine «unyttige planer». De burde straks ha anerkjent kongen og vist ham fullstendig lydighet.
De som nekter å anerkjenne den konge som Gud har valgt, ringeakter i virkeligheten den høyeste Gud. De fornekter hans universelle overherredømme og hans evne og myndighet til å velge den konge som vil være den beste hersker over menneskene. De vil få erfare at Jehovas vrede plutselig vil ramme dem mens de er opptatt med å sette sine egne planer ut i livet, «for lett kan hans vrede bli tent», ja, den slår ut som en flamme, og ingen kan stå seg imot den. Dette er i sannhet en barmhjertig advarsel, som bør mottas med takknemlighet, for den betyr liv for dem som gir akt på den. — Sal. 2: 12a.
Det er derfor ennå ikke for sent for dem som hårdnakket har støttet denne verdens nasjoner og deres planer — heller ikke for dem som har kjempet mot Guds salvede konges rike — å finne sikkerhet. Nå, mens faren nærmer seg, kan de fly til Jehova, for han har i sin godhet sørget for et tilfluktssted under hans Sønns rike før dette rike knuser de nasjoner som motstår ham.
Hvordan kan en nå dette tilfluktssted, og hva innebærer det å søke ly der? Salmisten konkluderer med å si: «Salige er alle som tar sin tilflukt til ham [Jehova].» (Sal. 2: 12b) Det er ikke vanskelig å oppnå denne beskyttelsen. Men hvordan kan en oppnå den? For det første må en innse behovet for noe bedre enn det som de verdslige nasjonene kan tilby. Deretter må en oppriktig undersøke Bibelen for å finne ut hva Gud krever. Dette betyr ikke at en på noen måte skal leve et unormalt liv.
De som studerer Bibelen, hvor Guds veiledning finnes, kan leve et mer tilfredsstillende liv. De som følger Bibelens råd, oppnår et lykkeligere familieliv, frihet fra mye av den frykt og bekymring som hjemsøker verden i dag, og visshet om at de behager Skaperen. Ingen annen enn den universelle Overherre kan garantere «både for dette liv og for det som kommer [etter at han i sin vrede har renset jorden for dem som motstår det som er rett, ved å forkaste hans styre]». (1. Tim. 4: 8) I egenskap av Skaper vet han hva som tjener til menneskenes beste. Han vil gjennomføre sin hensikt og velsigne menneskene med fred og varig trygghet og lykke under sin Sønns rike. (Matt. 6: 33) Det er i dag på høy tid å være ’forstandig’, ja, å ’kysse Sønnen’ før Jehova Gud i sin vrede tilintetgjør jordens herskere og deres riker.