fjell, var derfor som denne forfriskende og livsoppholdende fuktighet som bevarte alt vekstliv grønt og tiltalende. — Dom. 6: 36—40.

39. Hvordan kan det at vi bor sammen i enhet, sammenlignes med slik dugg, og hvorfor faller den ned over oss ovenfra?

³⁹ Som det var med det forbilledlige Sion i Palestina, slik er det også med det motbilledlige Sion, Guds rike. Fordi Gud befalte at Guds rike skulle medføre velsignelse for oss, ja, bringe oss evig liv, sørget han for at det forbilledlige Sion i fordums tid hver eneste dag under den varme tørketiden ble badet i dugg, forat dette skulle tjene som et profetisk bilde. Det at vi bor sammen som brødre i kjærlig enhet, kan sammenlignes med denne rikelige duggen — det virker forfriskende i forfølgelsens hete fra denne verden og fører til evig liv i Guds nye verden. Det kommer av at vi oppnår vår regjerende konge Jesu Kristi yndest ved å bo sammen på denne måten: «En konges vrede er som løvens brøl, men hans yndest som dugg på urter.» (Ordspr. 19: 12) Jehova Gud har gitt det gjenopprettede, åndelige Israel dette løfte: «Jeg vil være som dugg for Israel,» og han lar sitt ord dryppe ned over dem liksom dugg for å forfriske dem til stadighet. — Hos. 14: 5, 6; 5 Mos. 32: 2.

40. Hvorfor må vi ha denne forfriskning for å virke som hva blant velvillige mennesker, og hva er helt uunnværlig i denne henseende?

⁴⁰ Hvis vi unnlater å komme sammen og ikke bevarer vår enhet som en ny verdens samfunn, avskjærer vi oss selv fra å få denne livsoppholdende dugg. Har vi råd til å unnvære den forfriskning vi så sårt trenger i denne fiendtlige gamle verden? Nei! Vi trenger den forat vi alltid kan være opplagt til å utføre vårt forutsagte arbeid blant velvillige mennesker. Det står skrevet: «Jakobs rest [det åndelige Israel] skal være midt iblant mange folk som dugg fra [Jehova], som en regnskur på urter, som ikke bier på noen og ikke venter på menneskenes barn.» (Mika 5: 6) Vi er ikke i stand til å virke som dugg for tørstende mennesker med mindre vi selv får denne åndelige forfriskning først. Den får vi hvis vi holder oss forent som en ny verdens samfunn, og da vil vi også alltid kunne være lindrende, rolige og behagelige i Guds øyne så vel som for hans folk. Noe som er helt uunnværlig når det gjelder å bevare denne forente tilstand, er kjærligheten, en frukt av den guddommelige ånd. Denne kjærlighet er ikke en kjærlighet som bare kommer til uttrykk med ord og med tunge, men i gjerning og sannhet, for sann kjærlighet er praktisk.

Bær frukt i alderdommen

«DEN rettferdige spirer som palmen; . . . Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne for å kunngjøre at [Jehova] er rettvis.» Disse ordene gjelder særlig dem som er ’plantet som en seder i Jehovas hus’, den «lille hjord», men de gir uten tvil uttrykk for et prinsipp som gjelder alle Jehovas trofaste tjenere, også de andre får som nå samles inn til den rette Hyrde. — Sl. 92: 13, 15, 16.

Disse ordene var sanne når det gjaldt Jehovas trofaste tjenere i fortiden, og en av disse tjenerne var Moses, som begynte sin aktive tjeneste for Jehova da han var åtti år gammel. Han ble deretter benyttet av Jehova i førti år for å bringe ære til hans navn og på en mirakuløs måte befri, lede, undervise, beskytte og sørge for Guds folk, og det fortelles at da han i en alder av 120 år minte om Jehovas rettferdige handlinger og gjentok hans krav til sitt folk for israelittene på Moabs sletter, var «hans øye . . . ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort». (5 Mos. 34: 7) Ja, salmistens ord var bokstavelig talt sanne når det gjaldt Moses. Det kommer klart fram av ordene i Moses’ salme at han virkelig var «gammel» da han var åtti år: «Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år.» — Sl. 90: 10.

Dikterkongen David var også en som fortsatte å bære frukt da han ble gammel, for da hadde han overoppsyn med innsamlingen av materialer til templet, utarbeidet detaljer med hensyn til dets konstruksjon og den storslåtte og praktfulle form for tilbedelse som skulle praktiseres der, og han sang til Jehovas pris og veiledet sitt folk. «Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke etter brød.» Det er sikkert at Jehovas godhet og barmhjertighet var med David alle hans livs dager. — Sl. 37: 25.

Daniel bar også frukt da han var gammel. Han var uten tvil oppe i nittiårene da han fryktløst sto foran Belsasar og hans lettsindige svirebrødre og tydet den illevarslende skriften på veggen, og senere da han trosset medernes og persernes lov for å tilbe sin Gud Jehova og ble frelst ut fra løvehulen. Det var på den tiden han skrev den boken som bærer hans navn.

Slike eksempler på mennesker som bar frukt i sin alderdom, finnes ikke bare i beretningen i de hebraiske skrifter. Forteller kanskje ikke Lukas oss om den trofaste presten Sakarias som ikke bare ble velsignet med en sønn, Johannes døperen, da han var gammel, men også med gaven til å profetere? Og hva med apostelen Paulus? Skjønt han var ’gammel’ og i fengsel, fortsatte han ikke likevel med å skrive brev etter brev, i alt åtte, for å veilede sine brødre utenfor, og benyttet han ikke samtidig enhver anledning til å forkynne muntlig for på den måten å vise at Guds Ord ikke var bundet, og ga han ikke sitt siste bidrag til de kristne greske skrifters kanon,