Verdsettelse av det som er vakkert

DEN store Skaper elsker det som er vakkert. Dette er noe som tydelig kommer til uttrykk i alt det han har skapt. Hvor vakker er ikke naturen omkring oss såfremt menneskene ikke har ødelagt den! Og hvor vakkert kan ikke et menneske være! Det er også rett av oss å verdsette det som er vakkert, å ha øye for det og glede oss over det. Ja, alt det vakre og vår evne til å glede oss over det, kan sies å være et bevis for at «Gud er kjærlighet».

Det kan ikke være tvil om at «alt har han gjort skjønt i sin tid». Dette er også sant når det gjelder alt som har med tilbedelsen av Gud å gjøre. I sin tid bestemte Gud at de spesielle byggverk som ble brukt i forbindelse med tilbedelsen av ham, og det de var utstyrt med, skulle være overordentlig vakkert. Det er derfor ikke noe å undre seg over at salmisten utbrøt: «Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud fram.» «Styrke og prydelse [skjønnhet, NW] er i hans helligdom.» — Pred. 3: 11; Sl. 50: 2; 96: 6.

En annen form for skjønnhet som Skaperen har gitt sine skapninger på jorden, er den vi finner i hans Ord, Bibelen. Den er i sannhet en bok som på en vakker måte gir uttrykk for vakre tanker. Derfor sa også en av Israels poeter: «Dine forskrifter er blitt mine lovsanger.» — Sl. 119: 54.

Selv om vi finner stor glede i det som er vakkert, er det ikke Guds hensikt at vi skal være så opptatt av det at vi gjør det til det viktigste i vårt liv. Han mente ikke at vi skulle bli så oppslukt av det som er vakkert, at vi betrakter det som noe som er av så stor betydning at det går ut over vår tilbedelse av Gud, eller at vi til og med går så langt at vi bryter Guds lov for å kunne glede oss over det som er vakkert.

La oss framfor alt ikke glemme at skjønnhet under de nåværende ufullkomne forhold er noe som er forgjengelig, noe som bare varer midlertidig. Dette minner Gud oss om gjentatte ganger i sitt Ord: «Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst. Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds Ord står fast til evig tid.» — Es. 40: 6, 8.

Det som er vakkert, er ikke bare noe som forgår, men det er også noe som meget lett kan bli en snare. Dette kan det bli på to måter. Det kan bli en snare for dem som er vakre, og det kan bli en snare for dem som trakter etter det som er vakkert. Angående den åndeskapning som ble Satan Djevelen, leser vi: «Ditt hjerte opphøyde seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans.» Kong Davids sønn Absalom var en vakker mann, og dette steg ham til hodet og gjorde uten tvil sitt til at han forsøkte å røve riket fra sin far: «Så fager en mann som Absalom fantes det ikke i hele Israel, ingen som ble prist så høyt.» — Esek. 28: 17; 2 Sam. 14: 25.

En kvinne som i vår tid er svært vakker, har også lett for å bli bortskjemt og ødelagt, kanskje ikke så meget på grunn av sin egen forfengelighet som på grunn av den selviskhet hennes skjønnhet vekker til live hos andre. I likhet med Absalom blir hun gjenstand for altfor stor oppmerksomhet. Det vil derfor være forstandig å legge seg på hjerte følgende ord som for lenge siden ble skrevet av en vis konge: «Ynde sviker, og skjønnhet forgår; en kvinne som frykter [Jehova], hun skal prises.» — Ordspr. 31: 30.

Bibelen viser også at en overdreven kjærlighet til det som er vakkert, en hunger og tørst etter det, kan bli en snare. Følte ikke Guds åndesønner seg i sin tid tiltrukket av jordiske kvinners skjønnhet? Ja, «Guds sønner [så] at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til». Hvilken snare ble ikke disse kvinnenes skjønnhet for Guds sønner som foretrakk den framfor himmelsk herlighet! Kong David var en mann som også elsket det som var vakkert. Han frydet seg med rette over himmelens herlighet og over hvor vidunderlig mennesket var skapt. Men det gikk galt med ham da han ga etter for et urett begjær da han så Batseba bade og la merke til at hun «var meget fager av utseende». Han lot seg besnære av hennes skjønnhet, noe han senere kom til å angre bittert. Skjønnhet kan få en mann til å glemme at en kvinne kan være fordervet, eller at hun kanskje tilhører en annen mann. Bibelen gir oss derfor det forstandige råd: «Attrå ikke hennes skjønnhet i ditt hjerte, og la henne ikke fange deg med sine øyekast!» — 1 Mos. 6: 2; 2 Sam. 11: 2; Ordspr. 6: 25.

Det som er vakkert, kan også bli en snare i religiøs henseende. Det er for eksempel mange mennesker som er så betatt av sine vakre kirkebygninger og gudstjenester, at de aldri blir klar over sitt åndelige behov, men er tilfreds med bare å ta til seg åndelige skolmer. I samme kategori kommer også de mennesker som finner feil ved nyere og mer nøyaktige bibeloversettelser, fordi de mener at disse oversettelsene mangler den språklige skjønnhet som preger eldre bibeloversettelser. Men er ikke meningen viktigere enn språkets skjønnhet?

De som tilber det som er vakkert, som foretrekker skjønnhet framfor sannhet, kan sammenlignes med grekerne i gammel tid som var skjønnhetstilbedere. Historikeren Lord forteller oss at «det som virkelig var gjenstand for grekernes tilbedelse, var skjønnhet, ynde og styrke». Et velkjent religiøst oppslagsverk sier: «Grekerne var kjent for sin verdsettelse av skjønnhet i alle dens former, ja, denne eiendommeligheten ved deres sinn bidro i stor utstrekning til å forme deres religion.» At deres guder var umoralske, var av underordnet betydning for dem, bare de var vakre. Det er derfor ikke noe å undre seg over at det dengang hersket svært umoralske forhold. — 1 Kor. 7: 2.

Det framgår tydelig av den mottagelse som profeten Esekiels budskap fikk, at kjærlighet til det som er vakkert, ikke i seg selv er noe som tilskynder til rettferdighet. «Se, du er for dem som en som har en vakker røst og spiller fagert; de hører dine ord,» ja, de lytter til dem fordi de er vakre, «men gjør ikke etter dem.» Det som er vakkert, er ikke i seg selv noe som tilskynder noen til å omvende seg eller til å gjøre rette gjerninger. — Esek. 33: 32.

Skaperen, Jehova Gud, elsker det som er vakkert, og han ønsker at hans skapninger også skal elske det som er vakkert. Det at han har gitt menneskene så mange vakre ting og også har gitt dem evnen til å kunne verdsette dem — noe dyrene ikke kan — er et uttrykk for hans kjærlighet. Vis ikke utakknemlighet ved å sette større pris på gaven enn på Giveren. Det ville være både selvisk og uforstandig å gjøre det, for det er bare de som ikke tillegger skjønnhet altfor stor betydning, selv om de setter pris på den, som kan ha håp om å få leve i Guds rettferdige, nye verden og for evig kunne glede seg over det som er vakkert. — 1 Pet. 3: 13.