Aktive kristne i en vanskelig tid

DU ER sikkert i likhet med de fleste andre i høyeste grad oppmerksom på at vi lever i en vanskelig tid.

Når vi sier at dette er en vanskelig tid, tenker mange på at våpen og kriger blir viet så stor oppmerksomhet. Andre tenker på de økonomiske problemene. Hvis du ble spurt om hva det er som gjør vår tid så vanskelig, ville du kanskje først nevne den økende kriminaliteten og alle voldshandlingene. Alle disse problemene utgjør et bevis for at vi lever i en tidsperiode som er forutsagt i Bibelen: «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider.» — 2. Tim. 3: 1—5.

Men søndag den 13. september 1981 skjedde det noe spesielt som viste at de kristne selv i denne ’vanskelige tiden’ kan være aktive og ha et optimistisk syn på framtiden. Hva var det som skjedde da? Hvordan kan det være til gagn for oss?

Uteksaminering ved Gilead

Denne spesielle begivenheten inntraff i New York. Det som skjedde, var at den 71. klasse ved Vakttårnets bibelskole Gilead ble uteksaminert.

Hovedtaleren var F. W. Franz, Selskapet Vakttårnets president og Gilead-skolens rektor. I sin timelange tale kastet han et tilbakeblikk på skolens historie. Da den annen verdenskrig brøt ut, tenkte Selskapets daværende president, J. F. Rutherford, at den intense forfølgelsen av Jehovas vitner kunne gjøre det nødvendig å flytte Betel-familien fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn. Han sørget derfor for at det ble oppført noen bygninger lenger nord i staten New York, hvor de som arbeidet ved hovedkontoret, kunne bo. I 1942, da N. H. Knorr ble Selskapets tredje president, viste et omhyggelig studium av Åpenbaringen, kapittel 17, at fredsorganisasjonen Folkeforbundet, som var representert ved et dyr, skulle stå fram igjen i en eller annen form. (Åp. 17: 8) Det betydde at krigen ville bli avsluttet og bli etterfulgt av en fredsperiode. Som du vet, var det nøyaktig det som skjedde. Den gjenopplivede fredsorganisasjonen fikk navnet De forente nasjoner.

Når en nå hadde fått denne bibelske forståelsen, ble det bestemt å benytte bygningene lenger nord i staten New York som en spesiell skole. Denne skolen skulle utdanne misjonærer som skulle forkynne det gode budskap om Riket i mange fremmede land i løpet av den kommende fredsperioden. (Matt. 24: 14) Denne enestående skolen ble åpnet 1. februar 1943, og i egenskap av Selskapets fjerde president talte nå Franz til den 71. klassen.

Han sa til disse 27 elevene fra åtte forskjellige land: «Det har nå gått cirka 36 år av denne fredsperioden. Hvor lenge kommer den til å vare? Og hvilke tegn har vi på at den kommer til å utløpe om svært kort tid?» Hvordan ville du besvare disse spørsmålene?

Franz redegjorde deretter for noen fascinerende trekk ved Bibelens kronologi, som også berører vår tid. Han nevnte at Jehovas vitner i lang tid har hevdet at året 1914 markerte enden på den perioden Jesus omtalte da han sa: «Jerusalem skal bli trådt under fot av andre folk inntil folkeslagenes tid er forbi.» (Luk. 21: 24) Det betyr at Guds rike, som Jerusalem stod for, ble opprettet i himmelen da. Men noen har hevdet at 1914 ikke betydde noe, og at Jesus siktet til at den bokstavelige byen Jerusalem skulle bli trådt under fot. Franz spurte derfor: «Hvor kommer vi så hen hvis vi følger en slik tanke til den ytterste konsekvens?»

I 1967 vant staten Israel full kontroll over vestbredden, deriblant over den gamle byen Jerusalem med dens murer. Men Franz spurte: «Har det ført til ære for Jehova Gud? Har det ført til at Messias har kommet for å opprette Guds rike i det jordiske Jerusalem?» Svaret er et åpenbart nei. De kjødelige jøder forkynner heller ikke det gode budskap om Riket som en oppfyllelse av Matteus 24: 14. De faktiske forhold viser derfor at det ikke var i 1967 det ble slutt på at ’folkeslagene trådte «Jerusalem» under fot’. Profetien om «tegnet», som Jesus kom med, er tvert imot blitt oppfylt siden det kritiske året 1914. Siden da har Messias, Herren Jesus Kristus, hersket fra himmelen midt iblant sine fiender. (Sal. 110: 1, 2) Det ble derfor understreket overfor de nye misjonærene at ’det er svært kort tid igjen’. Dette er noe de hele tiden bør ha i tankene, for det er ennå mye arbeid som skal utføres i denne vanskelige tiden. — 1. Kor. 7: 29—31.

De elevene som ble uteksaminert, forstod hvorfor de måtte være aktive i den kristne gjerning. Det var heller ingen tvil om det hos de cirka 2000 av deres slektninger og andre som var til stede ved uteksamineringshøytideligheten. Alle ble begeistret over å høre at det er blitt truffet tiltak for å utdanne flere misjonærer. To av elevene kom fra Vest-Tyskland og skulle dra tilbake dit for å være lærere ved en ny Gilead-skole der i landet. Ved denne skolen skal elevene gjennomgå et konsentrert, to og en halv måneds kurs uten å måtte lære engelsk og så sendes ut som misjonærer til fremmede land.

Nyttig veiledning for aktive kristne

Andre talere kom med god bibelsk veiledning til klassen, veiledning som alle kristne i denne vanskelige tiden kan ha nytte av.

U. V. Glass, en av Gilead-skolens lærere, henviste til Jeremias eksempel. Jeremia fortsatte trofast å forkynne trass i motstand og trass i de farlige situasjoner han kom opp i. Profeten Uria derimot ble redd og flyktet til Egypt, bare for å bli ført tilbake til Juda, hvor han ble henrettet av kongen. Jeremias eksempel og den støtte Jeremia fikk av etioperen Ebed-Melek, ble også fremhevet i et skuespill som ble oppført av elevene om ettermiddagen. Skuespillet hadde tittelen «En fryktløs forkynner av et upopulært budskap».

Programmet omfattet også korte, oppmuntrende taler av noen erfarne forkynnere. David Olson holdt for eksempel en tale basert på 1. Samuelsbok 2: 30, hvor Gud sier: «Jeg vil ære dem som ærer meg.» Det ble pekt på at vi alle setter pris på å bli behandlet med respekt, og at vi derfor bør bestrebe oss på å behandle andre med respekt. Det er særlig til hjelp når flere personer lever nær innpå hverandre eller arbeider sammen, slik som misjonærene gjør. Karl Klein snakket om betydningen av ikke å ’komme med klager mot hverandre’, i samsvar med Jakob 5: 9. Vi kan nok beklage oss over våre egne feil og mangler, men hvis vi beklager oss over våre medkristnes svakheter, betyr det som oftest at vi dømmer dem, og det kan gjøre dem nedtrykt.

Selv om elevene ikke måtte avlegge noe slags misjonærløfte, understreket Ralph Walls at de (og alle vi andre også) bør etterligne den ånd som nasireerne i gammel tid la for dagen. De gav avkall på visse ting for å kunne konsentrere seg om åndelige spørsmål. Og akkurat som nasireernes hår var et tegn på at de hadde underordnet seg under Jehova, må aktive kristne legge en ydmyk ånd for dagen overfor Gud og overfor dem de tjener sammen med. — 4. Mos. 6: 2—7.

Etter skuespillet ble programmet avsluttet med bønn. De tilstedeværende var mer besluttet enn noensinne på å fortsette å ’vandre med Gud’, slik George Gangas tidligere på dagen entusiastisk hadde oppfordret klassen til, idet han henviste til Enoks og Noahs eksempel. (1. Mos. 5: 24; 6: 9) Og alle hadde læreren J. Redfords tale friskt i minne, for han avsluttet med å oppfordre både elevene og de andre tilstedeværende til å fortsette å ’forkynne Kongen og Riket’ i denne vanskelige tiden.

[Bilde på side 25]

Lærerne ved den nye Gilead-skolen i Vest-Tyskland sammen med vordende misjonærer fra Filippinene

[Bilde på side 26]

Det bibelske skuespillet skildret på en gripende måte Jeremia som en fryktløs forkynner av Guds budskap