Hva sier Bibelen?

Hva skylder de kristne myndighetene?

DA JESUS KRISTUS en gang ble stilt et spørsmål angående betaling av skatt, fastsatte han prinsippet: ’Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.’ (Matt. 22: 21) De kristne har derfor en viss forpliktelse overfor myndighetene. Jesus Kristus viser imidlertid at det også er noe som ’er Guds’, og dette gjør det nødvendig for de kristne å finne ut hva det er de skylder myndighetene, og hvorfor.

I sitt brev til romerne skrev apostelen Paulus følgende om en kristens forpliktelser overfor de foresatte øvrigheter: «Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!» — Rom. 13: 7.

Ettersom myndighetene yter viktige tjenester med tanke på sine undersåtters sikkerhet og velferd, er de berettiget til å få en viss godtgjørelse. De kristne må se på det å betale skatter og avgifter på samme måte som på det å betale en gjeld. Hvordan myndighetene deretter bruker de pengene de får, er ikke den kristnes ansvar. Det at de styrende misbruker de skatter eller avgifter de mottar, gir ikke en kristen rett til å nekte å betale sin gjeld. I den nåværende tingenes ordning kan de kristne ikke klare seg uten de tjenester som myndighetene yter, og derfor bør de med god samvittighet betale det som blir krevd. Når det gjelder betaling av gjeld til en enkeltperson, slår ikke det at vedkommende misbruker pengene, en strek over denne gjelden. Det forholder seg på samme måte med betaling av skatter og avgifter. Uansett hva myndighetene gjør med pengene, fritar ikke dette en kristen for hans ansvar.

Det er også en god grunn til å vise en sunn frykt for myndighetene. Apostelen Paulus sa: «De styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? . . . den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.» (Rom. 13: 3, 4) En kristen må derfor oppføre seg slik at han ikke kommer i konflikt med loven. Han må passe på at han ikke ignorerer den myndighet som de foresatte øvrigheter har.

Det er også rett og riktig å ære eller respektere herskere og mindre høytstående embetsmenn. Noen vil kanskje spørre: Hvordan kan en ære eller respektere noen som kanskje er moralsk fordervet? Spørsmålet dreier seg ikke om herskerens eller embetsmannens moral, det han er som menneske. Det saken gjelder, er den stilling han har. Den ære eller respekt som blir vist, bør svare til det embete vedkommende bekler.

Hvordan de styrende er som mennesker, har ingen betydning for hva slags ære de skal bli vist. Den måten apostelen Paulus behandlet romerske embetsmenn på, viser tydelig dette. Historieskriveren Tacitus beskriver den romerske landshøvdingen Feliks som en som «trodde at han ustraffet kunne gjøre en hvilken som helst ond gjerning», og som «ga seg av med alle former for barbari og vellyst og utøvde en konges makt i en slaves ånd». Av hensyn til den stilling Feliks hadde, begynte Paulus ikke desto mindre respektfullt sitt forsvar med ordene: «Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folk, fører jeg frimodig mitt forsvar.» (Ap. gj. 24: 10) Apostelen Paulus behandlet også kong Herodes Agrippa II, som hadde begått blodskam, med respekt og sa: «Jeg [akter] meg lykkelig at jeg i dag skal forsvare meg for deg, for du kjenner best alle skikker og spørsmål iblant jødene.» (Ap. gj. 26: 2, 3) Paulus tiltalte dessuten landshøvdingen Festus, som var en avgudsdyrker, med ordene «høit ærede». — Ap. gj. 26: 25, LB.

Det hender imidlertid til sine tider at myndighetene stiller slike krav til de kristne at det ville være ensbetydende med å unnlate å ’gi Gud hva Guds er’, hvis de etterkom dem. (Mark. 12: 17) Hva skal de da gjøre?

Den hebraiske profeten Daniel kom opp i en slik situasjon i mederen Darius’ regjeringstid. Kong Darius undertegnet en lov som medførte dødsstraff for alle som ’i løpet av 30 dager ba til en gud eller et menneske’ uten til kongen selv. (Dan. 6: 8) Hvis Daniel skulle følge dette påbudet, ville det bety at han ikke kunne be i 30 dager. Hva gjorde Daniel? Han ignorerte denne loven som var i strid med den sanne tilbedelse av Gud, og opplevde deretter en mirakuløs utfrielse.

Apostlene bøyde seg heller ikke for Sanhedrinets krav om å slutte å forkynne om Kristus. De svarte: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.

Dette betyr imidlertid ikke at de kristne har rett til å engasjere seg i revolusjonær virksomhet eller å sette seg opp imot lover som kanskje begrenser deres virksomhet, men ikke hindrer dem i å utøve sann tilbedelse. I Predikeren 8: 6, 7 finner vi en nyttig veiledning hva dette angår. Vi leser: «For hvert foretagende har sin tid og sin dom; for hvert menneskes onde gjerning kommer til å hvile tungt på ham; for han vet ikke hva som skal hende; for hvem kan si ham hvorledes det vil gå?»

Den som er forstandig, er klar over at «hvert foretagende» har sin tid og sin dom. Dette hindrer ham i å opptre utfordrende. Livet er allerede fullt av problemer. Det er ikke nødvendig å øke disse ved å handle overilt. Ingen kan dessuten være sikker på hva framtiden vil bringe. Selv ikke en tyrann kan fortsette å styre i det uendelige. Når en husker på at framtiden er usikker, og at store forandringer plutselig kan inntreffe, vil det hjelpe en til å være tålmodig og tåle en ubehagelig situasjon.

Den som er klar over betydningen av å handle i rette tid og bruke god dømmekraft, vil gi akt på den sunne veiledningen i det bibelske ordspråket: «Ha ikke noe å gjøre med dem som er stemt for en forandring. For deres ulykke vil komme så plutselig at hvem er oppmerksom på utslettelsen av dem som er stemt for en forandring?» (Ordspr. 24: 21, 22, NW) Ja, hvorfor bringe ulykke over seg selv ved å forsvare en sak som ikke kan garantere en trygg framtid, slik som Guds rike ved Kristus kan?

I samsvar med Bibelen og de første kristnes eksempel er Guds tjenere i dag forpliktet til å betale alle de skatter de blir pålagt, og å frykte og ære herskere og embetsmenn i overensstemmelse med det de har krav på ifølge sin stilling. Dette innbefatter å titulere dem med deres titler og ikke på noen måte hindre dem i å utføre sine plikter. Men hvis de foresatte øvrigheter krever noe av de kristne som hindrer dem i å utøve sann tilbedelse, vil de «lyde Gud mer enn mennesker». — Ap. gj. 5: 29.