Spottesangen over Satan Djevelen

«Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som slo ned folkeslag! — Es. 14: 12.

1. Hvilken sang har Gud nå frambrakt? Hvem skal den synges til gagn for?

JEHOVA har bestemt at det nå skal synges en sang imot hans erkefiende, Satan Djevelen. Den spotter denne fiende av all rettferdighet. Den er et forhåndsvarsel om den ydmykelse og vanære som snart skal komme over ham. Han har hatt sin tid. Han har stått på toppen og er nå på veg nedover. Han har all grunn til å vite det, men om han nå ikke bryr seg om å innrømme det, men foretrekker å slåss mot det uunngåelige i bitter ergrelse, så gir iallfall Jehova Gud ham en påminnelse. I vår tid klargjør Gud ordene i denne spottesangen, som han lot bli nedskrevet under inspirasjon for over to tusen seks hundre år siden. Med uimotståelig kraft driver han sine sangere til å istemme ordene i sangen nå i disse siste dager for Satans verdensorganisasjon. Det er ikke for å gagne den onde at spottesangen blir sunget. Det er en kjent sak at han aldri vil forbedre seg. Den blir sunget for å gagne alle dem som lenge har lidd under Satan Djevelen og hans fryktelige organisasjon, og som gjerne vil komme løs fra dens makt og herredømme. Er sangen en sørgesang for Satan, så er den en befrielsesmelodi for dem. Dens spottende ord slynger ut en utfordring mot den gamle undertrykkeren og tilkjennegir en seier over ham. De som synger sangen, kunne ikke synge den med slikt mot og slik overbevisning midt inne i Satans verdensorganisasjon, hvis det ikke hadde vært for at sangens guddommelige forfatter først hadde gitt dem seier over undertrykkeren og frigjort dem fra hans makt. De som gjerne vil oppleve en lignende seier og frigjøring, må nå tro på sangen og komme over på samme side som forfatteren og hans sangere i trass mot den spottede undertrykker.

2. Hvorfor må sangen synges nå?

² Det er få som synger sangen og som har mot til å gjøre det. Størsteparten av menneskene stønner og klager under den serie av veer som Satan Djevelen fører over jorden og havet. Det er uhyre mange som spotter i vantro over den tanken at en slik person som Satan Djevelen skulle eksistere. Derved er de så dumme at de gjør seg selv blinde for hvem som egentlig er skyld i deres vanskeligheter. Følgelig kan de ikke finne ut hvordan de skal komme løs fra hans snare. Jehova Gud tar derimot Djevelen alvorlig, og hans skrevne ord avslører denne onde skapning for oss. Ikke nok med det, men det viser oss også hvilket mål Djevelen alltid har strebt etter å nå. Det beste av det hele er at Guds ord forsikrer oss om at han nå nærmer seg slutten på sin fryktelige løpebane. Spottesangen handler spesielt om dette. På grunn av dens profetiske karakter må den synges høyt, så både djevler og mennesker kan høre. Selve profetien forutsa at den skulle bli sunget på en tid da Jehova hadde utvirket en stor befrielse for sitt folk, og da de hadde erfart en løslatelse i stort monn fra Satans verdensorganisasjon. Befrielsen og løslatelsen er kommet! Jehovas vitner kan bevitne det. Så fortsett å la sangen runge i et stadig crescendo, forat flere og flere mennesker kan høre budskapet som forteller om den større og mer fullstendige befrielse og løslatelse som nå er så nær for alle velvillige mennesker! La oss se på ordlyden i sangen, forat vi kan synge den med bedre forståelse. Den er nedtegnet for oss i Jehovas profeti gjennom Esaias, i det fjortende kapitel.

3. Hvilken stor organisasjon ødelegger Gud, og hovedsakelig hvorfor?

³ Det foregående kapitlet ble behandlet i forrige nummer av Vakttårnet. Det forutsa ødeleggelsen av den gamle verdensmakt Babylon, og ødeleggelsen av nåtidens motbilledlige Babylon, Djevelens verdensorganisasjon. Gud den allmektige, som ødelegger denne onde organisasjonen, forteller hvorfor han lar det skje. Det kommer av at hans navn berøres av saken, og det folk som er kalt med hans navn og som er hengitt til hans tilbedelse, er også berørt av den. I mange hundre år før den såkalte «kristne tidsalder» var det de tolv stammer som nedstammet fra Jakob, som var folket for hans navn. Bibelen kalte dem ikke «jakobitter», men «israelitter», for navnet på deres forfader var blitt forandret av Gud til «Israel». I profetiene taler imidlertid Bibelen ofte om hele folket under begge disse navnene, noen ganger som Jakob og andre ganger som Israel. Begge navnene har nemlig en parallell betydning.

4. Hvilken by helliggjorde han i oldtiden, og hvordan?

⁴ I harmoni med sine paktsløfter til nasjonens trofaste forfedre Abraham, Isak og Jakob, utvalgte Jehova Gud barmhjertig israelittene som sitt folk, og lot det bli kalt med sitt hellige navn. I ytterligere oppfyllelse av sin pakt med deres forfedre ga han israelittene Løftets land, Palestina, og opprettet midtpunktet for sin tilbedelse der i templet i Jerusalem. Det kongelige fjellet i byen var Sions berg. Der sto kongens slott, og derfor ble byen også kalt «Sion» eller «Sions berg». Kongen av Juda stamme var bare den synlige representant for Israels virkelige konge, Jehova Gud. Av den grunn ble byen kalt «den store konges stad», og da med tanke på den store usynlige Hersker, Jehova. Templet der han ble tilbedt, helliggjorde og forskjønnet byen. Hans rene og hellige tilbedelse herliggjorde den, og gjorde den til en glede for alle på jorden som tilba den sanne og levende Gud. Med stor henførelse kunne derfor Korahs levittsønner synge disse ordene i templet: «Stor er [Jehova] og høylovet i vår Guds stad, på hans hellige berg. Fagert hever det seg, en glede for all jorden er Sions berg, det ytterste Norden, den store konges stad. Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et fast vern.» (Salme 48: 2—4) Jehovas navn var derfor over denne nasjonen.

5. Hvordan opprettet Satan en rivaliserende by og tilbedelse?

⁵ Satan Djevelen misunte Jehova hans ry i forbindelse med Jerusalem. Som en rival til Jerusalem med dens tilbedelse av Gud, bygde Satan opp byen Babylon til en verdensmakt og gjorde den til de gamle hedenske rikers stolthet. Der organiserte han en gudsdyrkelse av seg selv under navnet «Merodak». Liksom kongen i Jerusalem skulle beskytte tilbedelsen av Jehova, så gjorde nå Jehovas motstander den hedenske Babylons konge til den fremste skytsherre for tilbedelsen av Satan Djevelen, Dette var særlig tilfelle med Nebukadnesar, som brakte Babylon til verdensherredømmets høyeste tinde. Hans lange navn betydde «Nebo er beskytter mot ulykke». Skjønt denne store erobreren bar navnet til den mindre guden Nebo, gjorde han nesten utelukkende Merodak til gjenstand for sin religiøse dyrkelse. Han talte og skrev om Merodak som «sin herre (Bel)», «sin store herre», «sitt hjertes glede», «den store herre som har satt ham til verdensriket og har betrodd folkene som er spredt vidt og bredt på jorden, til hans omsorg». Nebukadnesar innrømte de andre guddommene i Babylonia en viss guddommelighet, men han framholdt bestemt at hans rike i virkeligheten var Bel-Merodaks kongedømme. Følgelig talte han om ham som «den høyeste herre blant gudene», «den eldste», «himlenes og jordens konge». Israelittenes Jehova betraktet han bare som en mindreverdig, fremmed gud. På denne måten tilba Babels konge Jehovas store rival, Satan Djevelen. Han tjente Djevelen og var hans fremste representant på jorden. Den måten Djevelen brukte ham på, viser at Djevelen traktet etter verdensherredømmet i trassig motstand mot den sanne og levende Gud. Det passer derfor godt at Guds ord bruker Babels konge som et symbol på Djevelen selv. Ved å bruke dette symbolet som dekknavn på Djevelen, retter Gud spottesangen og andre profetier mot ham.

TIDEN OG BAKGRUNNEN FOR SANGEN

6, 7. Hvordan hadde Gud barmhjertighet med Israel og bosatte dem i deres land?

⁶ Det var for å tjene Djevelens ærgjerrige planer at Nebukadnesar ødela Jerusalem i 607 f. Kr. og førte de fleste av de overlevende jødene nordover til steder i Babylonia. Nebukadnesar ga æren for denne utvidelse av det babyloniske rike til sin gud Satan Djevelen, som opererte under Merodaks maske. Men det var i virkeligheten Jehova Gud som lot Djevelens tjener utføre denne bespottelige gjerningen. Han lot ikke bare Djevelen røpe sin selviske ærgjerrighet mot Jehova, men viste også sitt utvalgte folk de triste følger av å forlate tilbedelsen av den levende og sanne Gud og tjenesten for ham. Det overmodige skrytet til Babels konge om at det var Satan Djevelen alias Bel-Merodak som hadde gitt ham verdensherredømmet, ble bevist å være en falsk påstand da Jehova Gud brukte mederne og perserne til å styrte det babyloniske rike og la sitt fangne folk komme tilbake til Sions berg i Løftets land. Denne utfrielsen av hans folk fra den framtredende del av Djevelens synlige organisasjon var mirakuløs. To hundre år før det hendte, ble den omtalt av Jehovas profet Esaias i følgende ord:

⁷ «For [Jehova] skal forbarme seg over Jakob og igjen utvelge Israel og bosette dem i deres land, og fremmede skal slå seg sammen med dem og holde seg til Jakobs hus. Og folkeslag skal ta dem og føre dem hjem igjen, og Israels hus skal få dem i eie i [Jehovas] land og gjøre dem til treller og trellkvinner, og de skal nå holde dem fanget som har holdt dem selv fanget, og herske over sine voldsherrer.» — Es. 14: 1, 2.

8. Hvordan oppsto det åndelige Israel, og hvordan fikk det behov for slik barmhjertighet?

⁸ Men på hvem og hvordan får denne profetien sin endelige og fullstendige oppfyllelse? Hvordan kan dens oppfyllelse siden 1914 e. Kr. gi rammen eller bakgrunnen for syngingen av spottesangen her og nå? På følgende måte: Jehova hadde et folk for sitt navn i fortiden, de naturlige israelittene, og på dem hvilte den forpliktelse å være Hans vitner. I det første hundreåret av den kristne tidsregning sendte Jehova den lenge lovte Messias i Jesu Kristi person. Han kom som den rettmessige arving etter kong David av Jerusalem. Gud salvet Jesus med sin hellige ånd. Han salvet også Jesu etterfølgere, som anerkjente ham som Messias, og Jehova antok disse salvede kristne som et kristent Israel, et åndelig Israel. Samtidig sluttet han fra da av å bruke det naturlige Israel som folket for sitt navn. I de årene som er gått siden 1914, har det bare vært en liten levning av slike åndelige israelitter på jorden, og de prøver lojalt å oppfylle sine forpliktelser som Jehovas vitner. Under den første verdenskrigen, i årene fra 1914 til 1918, ble deres vitnearbeid gjenstand for en alvorlig avbrytelse. Vår tids historie viser at disse åndelige israelitter da kom i fangenskap under det store motbilledlige Babylon, Satans verdensorganisasjon. Det skjedde ikke godvillig, men under det sterke trykk som ble lagt på dem, under all frykten og de forvirrede forståelsene i disse årene. Denne verdens religiøse, politiske og militære makter la ondskapsfullt tunge og hemmende bånd på dem. De hindret og innskrenket deres virksomhet med å forkynne Guds navn og rike og deres tilbedelse av ham etter sin samvittighet. På den måten ble de ført vekk fra sitt land, idet de med makt ble tatt fra plassen der de tjente Jehova og ble holdt vekk fra hans tilbedelse og tjeneste under denne fiendtlige verdensorganisasjons makt.

9. Hvem eier de nå som tjenere og som fanger?

⁹ Men se på Jehovas vitner i dag! Jehova må sannelig ha hatt barmhjertighet med det åndelige Israel, den åndelige Jakob. Siden slutten på den første verdenskrigen i november 1918 har nemlig denne salvede levning fritt og fryktløst tjent ham åpenlyst over hele jorden. De er igjen tilbake i «deres land», «i Jehovas land», og de er igjen organisert som hans folk, sterkere enn noensinne før. De er atter virksomme i tjenesten som hans vitner og tilbedere. Og tallet på de velvillige «fremmede» som kommer til denne teokratiske organisasjon og slutter seg til den som Jehovas godkjente organisasjon, øker hvert år med tusener over hele jorden. De hjelper den lille levning av åndelige israelitter i deres undervisningsarbeid og stiller seg til tjeneste for den teokratiske organisasjon under Kristus Jesus, det åndelige Hode. Det er på den måten det åndelige «Israels hus» eier disse hjelpsomme menneskene i Jehovas land som treller og trellkvinner. Før var det mange av dem som tilhørte nasjoner som tok levningen av det åndelige Israel til fange under den første verdenskrig. Men nå er rollene byttet om. De som engang tok levningen til fange i denne babyloniske verdensorganisasjon, har overgitt seg til kongen Kristus Jesus. På den måten er de blitt fanger under ham og hans organisasjon av det åndelige Israel. De undertrykker ikke lenger den åndelige levning, men underordner seg med glede Jesu Kristi teokratiske styre, og blir hans «andre får», mens han er deres gode Hyrde. — Joh. 10: 16.

10. 11. Hva har Gud gitt dem hvile fra? Til sammenligning med hva?

¹⁰ Esaias’ neste ord er rettet til denne levning av det åndelige Israel, som siden 1918 er blitt gjeninnsatt på sitt rette sted i «Jehovas land». På den måten vet vi at det er de som får befaling om å istemme spottesangen over Satan, «denne verdens gud», det motbilledlige Babels konge. Befalingens profetiske ord sier: «På den dag [Jehova] gir deg ro for din møye og din angst og for den hårde trelldom som ble lagt på deg, da skal du istemme denne spottesang [lignelse, Am. stand. overs.] over Babels konge og si: Se, hva ende det har tatt med voldsherren, med trengselsstedet [den gyldne stad, Am. stand. overs.]!» (Es. 14: 3, 4) Når Jehova nevner møye, angst og hård trelldom, hentydes det til den pine, kval, plage og det slaveri som de åndelige israelitter måtte lide under mens de var avskåret fra hans gledelige, frie tjeneste og ble holdt i grusom tvang under frykten for de innsatte øvrigheter i Satans verdensorganisasjon.

¹¹ Les utgavene av Vakttårnet, særlig fra slutten av 1916 og til våren 1919, for å få kastet et streiflys over denne triste perioden for det åndelige Israel. Den ble sannelig godt framstilt ved de sytti årene da det gamle Jerusalem lå øde og det naturlige Israel satt sørgende som fanger i Babylon! Men nå er situasjonen helt forandret, i like høy grad som den gang da det gamle Babylon i 539 f. Kr. ble slått ned fra verdensherredømmets trone av de allierte, mederen kong Darius og perseren kong Kyros. Den gang fikk den trofaste levning av Israel lov til å komme tilbake til Palestina to år senere av kong Kyros. På samme måte har Jehova i vår tid løslatt sine salvede vitner, de åndelige israelitter, fra den undertrykte, fangne tilstand de var i.

12. Hvorfor synger vi allerede: «Se, hva ende det har tatt med voldsherren»?

¹² Men hvordan kan dette ha seg? Den forferdelige konge over det motbilledlige Babylon, Satan Djevelen, lever jo fremdeles. Det har ennå ikke tatt ende med denne hjerteløse voldsherren. Overalt på jorden kan man se hans virksomhet. Hans organisasjon funksjonerer stadig, denne «gyldne stad», eller som noen oversettere av hebraisk kaller den, «gull-utpressersken», «gull-søkeren». (Leeser; Fenton; i Esaias 14: 4) Hvordan kan da Jehovas vitner istemme «spottesangen» eller «lignelsen», som sier at det har tatt ende med den tyranniske undertrykkeren, og at den pengegriske verdensorganisasjonen har fått sin ende sammen med ham? Det kan gjøres fordi vi står ved begynnelsen til den fullstendige oppfyllelse av alt dette, og siden 1914 er allerede meget blitt utrettet i den retning. Verdenskrigen begynte det året, og i dens kjølvann fulgte hunger, pest, jordskjelv, forfølgelse og fangenskap for Jehovas vitner, og en stadig plage, nød og frykt for nasjonene. Dette var et synlig tegn på at de «syv tider» av hedningenes herredømme hadde endt, og at Guds rike var blitt født i himlene. Disse «syv tider» med et uforstyrret hedensk herredømme over jorden begynte da Babylon ødela Jerusalem og Judea i 607 f. Kr., og endte da Guds rike ble født i 1914 e. Kr. Da tok universets høye Hersker, Jehova Gud, sin store makt for å regjere, og han innsatte sin Sønn Jesus Kristus som jordens rettmessige konge på det himmelske Sions berg. Ved denne overraskende omveltning opprettet Gud den allmektige sin regjeringsorganisasjon for den nye rettferdighetens verden. Fødselen av dette rike er billedlig framstilt i Åpenbaringen 12: 1—5.

13. Når og hvorfor var det «strid i bimmelen»? Med hvilket resultat?

¹³ To tusen fem hundre og tyve år tidligere fikk Nebukadnesar lov til å avsette kong Sedekias og ødelegge hovedstaden Jerusalem. Men i 1914 var Djevelen, det større Babylons konge, ute av stand til å hindre at Jehovas konge ble satt på den himmelske trone og at den nye regjeringsorganisasjon over universet ble opprettet. Til da hadde Djevelen og hans demonengler hatt adgang til disse høyere himler, men de var ikke i stand til å hindre at den nye verdens Hersker ble satt på tronen eller til å oppsluke hans nybegynte herredømme. Var det noen som snakket om den første verdenskrigen på jorden fra 1914 til 1918? Det var «strid i himmelen» på samme tiden, mellom det nyfødte Riket og Djevelens usynlige organisasjon! Riket, som ble støttet av Gud den allmektige, vant. Motstanderen, det større Babylons konge, tapte. Han og hans usynlige demonhorder ble tvunget ned til jorden, der han hadde startet sitt opprør mot Gud og var blitt til Satan Djevelen. Aldri mer vil det bli funnet noe sted for denne ugudelige voldsherren og hans engler i de hellige, himmelske områder. Tiden kommer da det heller ikke skal bli funnet sted for ham og hans bande her på jorden. At Jehovas vitner ble løslatt i 1919 for å ta opp vitnearbeidet, tyder på at Satan og hans engler iallfall da var blitt drevet ut av himmelen og hadde fått sitt virkefelt begrenset til jorden. Den prosess som da begynte for å gjøre ende på voldsherren Satan og hans stad som er så grisk etter gull, vil ikke slutte før de begge ligger tause og urørlige etter tilintetgjørelsen i Harmageddonslaget.

HAR DE BEGYNT Å SYNGE?

14. Hvordan har den «gyldne stad» endt for Jehovas vitner?

¹⁴ Men har den gjenreiste levning av Jehovas vitner hatt mot til å istemme spottesangen over det større Babylons konge? Har de forstått at de har frihet til å synge den? Har de trosset den forfølgelse det vil bety for dem inne i den falne «gyldne stad»? Ja, de har det, og ved denne handlemåten har de vist i hvilken grad voldsherren og den gyldne stad allerede har endt for dem. De bekjenner seg ikke lenger som fanger av kongen i det større Babylon. De virker frimodig som tjenere for Jehovas konge på Sions berg, Kristus Jesus. De bryr seg ikke lenger om den babyloniske påstand at den «gyldne stad» står som «de foresatte øvrigheter», innsatt av Gud, og at hver kristen sjel må være lydig mot den uten å vegre seg av samvittighetsgrunner. Nei, tvert imot bekjenner de åpent at de vedkjenner seg Jehova Gud og hans konge Kristus Jesus som «de foresatte øvrigheter» som de skal vise lydighet mot. For dem har derfor den «gyldne stad» opphørt å eksistere som «de foresatte øvrigheter». De nekter å bøye seg for den i frykt, og utføre dens befalinger som er i strid med Guds rettferdige lover. (Rom. 13: 1—4) Nå går de fryktløst på med å utføre Hans befalinger, og en av disse er å forkynne «hevnens dag fra vår Gud». (Es. 61: 2) Denne hevn kommer over det større Babylons konge og hele hans ugudelige organisasjon. Den vil fullt ut bli eksekvert i Harmageddon-slaget. I året 1925 ble Skriftens ord i Åpenbaringens tolvte kapitel åpnet for deres forståelse, og åpenbarte at Riket var født i 1914 og at Satan og hans demonhorder like etter var blitt drevet ut ved ’striden i himmelen’ og kastet ned til jorqen. (Se i Vagttaarnet for mai 1925, under overskriften «Den nye nasjons fødsel».) Fra da av forkynte Jehovas vitner denne nyheten for alle folkeslag.

15, 16. Hva hendte i 1928 og 1929 som viser at de istemte spottesangen?

¹⁵ Tre år senere, i 1928, kom de med en direkte erklæring imot den ugudelige voldsherre og hans «gyldne stad». Det begynte i Detroit i Michigan, U.S.A., der 12 000 var samlet til konvent i det store Colosseum fra den 30. juli til og med den 6. august. Søndag den 5. august 1928 holdt den daværende president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap et offentlig foredrag over emnet «En hersker for folket». Han talte til denne store synlige forsamlingen, og over en sammenkopling på over 100 radiostasjoner nådde han et enda større usynlig publikum. Men før Vakttårnets president begynte på talen, leste han opp for forsamlingen en resolusjon med titelen «En erklæring imot Satan og for Jehova». Han foreslo at denne resolusjon skulle vedtas, og holdt så sin tale til forklaring av og til støtte for den. Da talen var slutt, ble resolusjonen enstemmig vedtatt av konventet. Fem millioner eksemplarer av talen og av erklæringen imot Satan og for Jehova ble straks trykt på engelsk, og nye millioner av eksemplarer ble trykt på andre språk. De ble delt ut gratis av Jehovas vitner både innenfor og utenfor kristenheten. Vi offentliggjør denne erklæringen i fotnoten nedenfora på grunn av dens viktige innhold og som ett av de uomtvistelige beviser for at Hans gjenreiste levning har adlydt ham og istemt spottesangen over det større Babylons konge.

¹⁶ Ikke fullt et år senere, i Vagttaarnet for 15. juli og 1. august 1929, ble det offentliggjort enda en uavhengighetserklæring mot Satan i den to-delers artikkelen «De foresatte øvrigheter». Her ble det benektet at hans synlige organisasjon var disse «øvrigheter», og fra Bibelen ble det bevist at de i virkeligheten består av Jehova Gud og hans regjerende konge Jesus Kristus.

17, 18. Hvem har Satan hersket over? Hvordan, og med forfølgelse av hvem?

¹⁷ Når en ser hva som allerede er kommet over Satan og hans organisasjon, og hva som skal komme til slutt, så er det på en spottende måte «lignelsen» fortsetter: «Se, hva ende det har tatt med voldsherren, med trengselsstedet! [Jehova] har brutt i stykker de ugudeliges stav, herskernes spir, som slo folkeferd i harme med slag på slag, som underkuet folkeslag i vrede og forfulgte dem uten skånsel. All jorden har nå fått hvile og ro; de bryter ut i jubelrop. Også cypressene gleder seg over deg, Libanons sedrer: Siden du falt og ble liggende, stiger ingen hogger opp til oss.» — Es. 14: 4—8.

¹⁸ Det babyloniske verdensrike strakte seg vidt omkring i oldtiden. Disse spottende versene gir derfor en god beskrivelse av den løpebane dets konge og hans religiøse, politiske, kommersielle og militære tjenestemenn kom til å følge. Når det gjelder hele jorden, beskriver de imidlertid den grusomme og begjærlige måten Satan og hans voldssystem har gått fram på i disse tusener av år. Deres handlemåte særlig etter ’striden i himmelen’ og etterat de ble kastet ned til jorden, bekrefter bare enda en gang profetiens nøyaktighet. Alle nasjoner og folkeslag, i oldtiden som i nåtiden, har fått føle den trykkende byrde og det bestialske styre til den tyranniske «denne verdens gud» og hans synlige og usynlige ondskapens organisasjon. Mer enn noen andre har Jehovas vitner fått føle forfølgelsen, som ble drevet uten skånsel og som er blitt mer intens nå i de siste dager. Fram til i dag har den pågått uten stans. Den sukkende menneskehet ville ikke hatt noen mulighet for å komme vekk fra voldsherren, hadde det ikke vært for den levende og sanne Gud, Jehova. Han har allerede vist sin overlegne makt over Satan og hans organisasjon ved å slynge ham og hans demoner ut av himmelen.

19. Hvordan har det gått med «rettferdighetens terebinter»? Hvordan kommer det til å gå med dem?

¹⁹ Ennå har ikke all jorden fått hvile og ro fra fredsforstyrrerne. Ennå har ikke alle som får lov å bo på den, brutt ut i en lovsang til Skaperen og hans ’fredsfyrste’, en lovsang som ikke lar seg dempe. Satan handler fremdeles mot menneskehetens beste krefter som oldtidens konge av Babylon gjorde med Libanons prektige furutrær, cypresser og sedrer. Da han tok Libanon-området i besittelse, hogde han dem ned i tankeløst overmot, for å bruke dem til sine byggverk i Babylon. Satan har greidd å hogge ned mange som var «rettferdighetens terebinter» i Jehova Guds rene organisasjon. Han har ført dem bort fra deres rette plass der og satt dem til pryd for Djevelens organisasjon og til å tjene hans hovmodige formål. (Es. 37: 24; 61: 3) Men Harmageddon vil felle ham med hoggene fra Jehovas stridsøks, Kristus Jesus, som er den større Kyros. Under Kristi tusenårige styre som da følger, vil ingen som prøver å vokse opp som rettferdighetens terebinter i den nye verden, bli angrepet av Satan Djevelen og hans onde tømmerhoggere før de har nådd absolutt fullkommenhet. (Jer. 51: 20—24) Alle som elsker rettferdigheten, vil da synge av glede og befrielse.

[Fotnoter]

Bibelstudentene, samlet til internasjonalt konvent, erklærer at de tar standpunkt imot Satan og helt og fullt for hærskarenes Jehova, og kunngjør med kraft følgende ytterst viktige sannheter:

For det første: Jordens folk, organisert under forskjellige regjeringssystemer og under kontroll av en høyere og usynlig hersker, utgjør verden.

For det annet: Jehova er den eneste sanne og allmektige Gud, og den som all rettferdig myndighet utgår fra; han er den evige konge, rettferdighetens, visdommens, kjærlighetens og maktens Gud og hele skapningens sanne venn og velgjører.

For det tredje: Jehova tildelte sin sønn Lusifer myndighet til å føre tilsyn med mennesket. Lusifer ble illojal, gjorde opprør mot Gud og fikk menneskene til å vike vekk fra rettferdigheten. Siden dette opprør har Lusifer gått under navnene Dragen, Slangen, Satan og Djevelen. Satan Djevelen har vakt splid blant folkene og er ansvarlig for alle de fryktelige kriger som har funnet sted, og alle de uhyggelige mord, avskyelige forbrytelser og andre fordervelige handlinger som er blitt begått. Inntil nå har Jehova ikke hindret Satan i å utøve makt og innflytelse over menneskene, for han har villet at menneskene skulle lære å kjenne de fordervelige følger av å gjøre det onde. Satan har i mange århundrer vært verdens usynlige hersker og har uavlatelig tilsmusset Jehova Guds navn og gjort mennesker og nasjoner stor skade.

For det fjerde: Jehova lovte at han i sin tid ville gripe inn overfor Satan og innsette en rettferdig regjering på jorden, forat menneskene kunne få leilighet til å oppnå evig liv i lykke: med dette for øye salvet han sin elskede sønn Jesus til å være verdens gjenløser og usynlige hersker.

For det femte: Jehovas tid er nå inne til at han vil oppfylle sitt løfte og rense sitt navn og rykte i hele skapningens øyne. Kristus Jesus har inntatt sin høye stilling som Jehovas utøvende tjenestemann, og det store spørsmål som det nå gjelder å ta stilling til, er: Hvem er Gud, og hvem skal herske over folkene og nasionene?

For det sjette: Da Satan ikke frivillig vil gi avkall på sitt onde styre over jordens nasjoner og folk, vil hærskarenes Jehova sammen med sin salvede og utøvende tjenestemann Kristus Jesus rykke fram til kamp mot Satan og alle hans onde stridskrefter, og heretter skal vårt kamprop være: Sverd for Jehova og for hans salvede. Det store slag ved Harmageddon som snart skal til å begynne, vil ende med at Satan fullstendig settes ut av spillet og at hele hans onde organisasjon blir omstyrtet. Da vil Jehova innføre rettferdighet på jorden ved og gjennom Kristus, den nve hersker, og vil frigjøre menneskene fra det onde og bringe alle jordens nasjoner evige velsignelser.

For det syvende: Tiden er derfor nå inne til at alle som elsker rettferdighet, må stille seg på Jehovas side og adlyde og tjene ham av et rent hjerte, så de kan motta de grenseløse velsignelser som Gud den allmektige har i beredskap for dem.