Et dynasti ender

1. Hvilket ærgjerrig ønske, og hvilket dypt fall beskriver Esaias 14: 12—15?

«HVOR er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne [du strålende, NW], du morgenrødens sønn! . . . du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, . . . jeg vil gjøre meg lik den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn.» — Es. 14: 12—15.

2. Hvem er det som omtales i denne dramatiske beretningen i Esaias 14: 12—15?

² Hvem var denne som hadde et slikt ærgjerrig ønske om å opphøye seg selv, og som skulle komme i en slik fornedret, ydmykende tilstand? Og hvorfor bør vi i vår tid ønske å få vite hvilken betydning denne dramatiske uttalelsen har? Jo, vi bør ønske det på grunn av den viktige rolle de som blir nevnt i denne dramatiske uttalelsen, spiller, for 1) den «strålende stjerne [strålende, NW], . . . morgenrødens sønn», representerer det dynasti av babyloniske konger som ble grunnlagt av kong Nebukadnesar og endte med Belsasar; 2) «Guds stjerner» er kongene av Juda stamme i Davids ættelinje, de kongene som satt på «[Jehovas] trone» i Jerusalem som representanter for ham; og 3) den Høyeste, som talte disse ord til den «strålende», er Jehova Gud, den Allmektige.

Hvilket dynasti skulle bestå?

3. Hvorfor har det som blir beskrevet i Esaias 14: 12—15, en mer vidtrekkende virkning enn det som skjedde i det sjette og sjuende århundre før Kristus?

³ Når vi tenker over at kongene i Davids ættelinje er de kongene som er omtalt i Jehovas pakt med David om riket over hans folk, og som skulle frambringe Messias, forstår vi ikke bare at denne begivenheten hadde verdensomspennende virkning på den tiden, men også at den har en langt mer vidtrekkende virkning på verdenssituasjonen i vår tid. Pakten om riket måtte fortsette å stå ved makt, og det måtte stadig komme nye etterkommere i disse kongenes ættelinje inntil Messias kom, han hvis trone skulle opphøyes til Jehovas trone. Ville Babylons dynasti, som hadde Satan som Gud, komme til å seire, eller ville Davids dynasti seire?

4. Hvilken parallell til den ’strålendes’ handlinger og til den glede som hans fall brakte, finner vi i vår tid?

⁴ Denne begivenheten har også en parallell i vår tid, noe som gjør denne profetien enda mer betydningsfull. Den «strålende» blir omtalt som en som «slo ned folkeslag» (Es. 14: 12), som en som «gjorde jorderike [det fruktbare land, NW] til en ørken» (14: 17), og som en hvis fall gir «all jorden . . . hvile og ro» og forårsaker at folk «bryter ut i jubelrop» (14: 7). Tenk over hva Babylon den store, den falske religions verdensrike, under sin usynlige hersker, Satan Djevelen, er skyld i. Babylon den stores ledere har framstilt Gud som et trehodet, treenig monstrum, som en djevelsk torturist som vil pine mennesker i all evighet, og de har forledet jordens folk til å tilbe andre, falske guder. De har opphøyd seg selv ved å anta høytklingende titler. De har satt sin lit til materialisme og militærmakt og ikke til Gud og hans Ord, Bibelen. Ved å inngå konkordater med diktatorer og ved å føre kriger i religionens navn, spesielt i den «kristne» religions navn, har de slått ned folkeslag, ødelagt landets fruktbarhet, drept folkenes unge menn og forårsaket mye sorg og elendighet. Det som skjedde med Babylon og dets dynasti av konger, er et forbilde som helt sikkert kommer til å få sitt motbilde ved at Babylon den store blir ødelagt til trøst og glede for mennesker av alle nasjoner.

5. a) Hvordan kom «Babels konge» i en slik stilling at han kunne nære slike ærgjerrige tanker? b) Hvordan handlet han overfor andre folk?

⁵ Hvordan oppsto det en slik situasjon at det babyloniske dynasti av konger kunne nære slike ærgjerrige tanker? «Babels konge» hadde hatt uvanlig stort hell med seg i å overvinne nasjonene. Dette gjorde at han med en meteors fart oppnådde stillingen som den tredje verdensmakt. Som Esaias forteller oss, slo han folkene «i harme med slag på slag» og «underkuet folkeslag i vrede og forfulgte dem uten skånsel» som følge av at de ikke frivillig underkastet seg Babylons verdensherredømme. Ingen jordisk makt kunne holde ham tilbake. Han var som en tømmerhogger for nasjonene og felte deres konger som trær. Han slo ned folkene og gjorde dem til elendige slaver i Babylon. Han fikk jorden til å beve, fikk kongeriker til å skjelve og gjorde fruktbart land til en ørken, for eksempel da han til slutt ødela Jerusalem og førte Judas folk til Babylon og lot landet ligge øde og forlatt av både mennesker og husdyr. Han hadde ikke på noen måte til hensikt å la sine fanger dra hjem igjen noen gang. — Es. 14: 6, 12, 16, 17.

6. a) Hvorfor var ikke «Babels konge» tilfreds med sin tidligere framgang, som førte til at hans rike ble den tredje verdensmakt? b) Hvordan ville han ’stige opp til himmelen’ og reise sin trone over Guds stjerner»? c) Hvordan ville han ta sete på forsamlingsfjellet»?

⁶ Den framgang som «Babels konge» tidligere hadde hatt, var ikke tilstrekkelig for ham. Han kunne ikke finne hvile før han hadde omstyrtet Judas konger, ettersom de satt på «[Jehovas] trone» i Jerusalem som de jordiske representanter for Guds teokratiske styre. Så lenge tronen i Jerusalem var til, kunne ikke Babylons konge fullt ut opphøye sin gud Marduk. Hvis han bare kunne styrte disse Judas konger fra tronen, legge dem under sine føtter, ville han virkelig bli opphøyd til himmelen, over stjernene, for i Bibelens profetier blir kongene av Davids kongelige ættelinje sammenlignet med stjerner. Som følge av at de representerte Jehova, var de strålende og hadde en kongelig glans. (4 Mos. 24: 17) Salme 48 sier at templet lå i byen Sion på et høytliggende sted i nærheten av de judeiske kongers palass. Jehova ga hele Israel befaling om å gå opp til dette stedet tre ganger i året. Slik ble det «forsamlingsfjellet». (Es. 14: 13, NW) Salmisten sier: «Stor er [Jehova] og høylovet i vår Guds stad, på hans hellige berg. Fagert hever det seg, en glede for all jorden er Sions berg, det ytterste Norden [i de fjerne strøk i nord, NW], den store konges [Jehovas] stad.» (Sl. 48: 2, 3) Hvis Babylons konge bare kunne fjerne disse «stjerner», ville han både i sine egne og i babyloniernes øyne få en stilling «på forsamlingsfjellet, på de fjerneste steder i nord» (NW), som kunne sammenlignes med den stilling Jehova hadde, han som innsatte disse kongene på Sion.

7. Når mente «Babels konge» at han hadde nådd sitt høye mål?

⁷ For oldtidens hedenske verden ville Babylons konge gjøre seg lik den Høyeste. Det var i virkeligheten som om de babyloniske stjernetyderne så en ny stjerne som funklet på himmelen med en større klarhet enn de andre. Han ville være mer strålende enn «Guds stjerner». Da han fjernet Sedekias fra tronen og ødela Jerusalem, mente han at han hadde nådd sitt høye mål, at han hadde steget opp til himmelen. — 2 Kong. 25: 1—7.

Babylons dynasti var den «strålende» (Lucifer)

8. a) Hva betyr det hebraiske ordet heilēlʹ? b) Hvorfor bruker den engelske oversettelsen King James Version og den romersk-katolske Douay-oversettelsen av Bibelen ordet «Lucifer»? c) Er Lucifer Satans eller Babylons konges navn? d) Utelukkende når anvendes uttrykket heilēlʹ eller lucifer på Satan Djevelen?

⁸ Det vil nå være på sin plass å drøfte betydningen av det hebraiske ordet heilēlʹ, som er blitt oversatt med «strålende». Det betyr også «glans», og hele uttrykket «strålende, daggryets sønn» (NW) betyr ifølge noen hebraisk-engelske ordbøker «morgenstjerne», som er den klareste stjerne på himmelen. Den engelske bibeloversettelsen King James Version bruker navnet Lucifer, og det gjør også den romersk-katolske Douay-oversettelsen. Begge disse oversettelsene følger den latinske oversettelsen Vulgata, som bruker Lucifer, som betyr «lysbærer». Lucifer er imidlertid ikke Babylons konges navn. Lucifer ble brukt som et navn på Satan Djevelen av uinspirerte religiøse skribenter i begynnelsen av vår tidsregning. Legg merke til at den latinske oversettelsen Vulgata også bruker ordet lucifer i 2 Peter 1: 19, men den anvender det ikke der på Satan Djevelen, men på «morgenstjernen» som skal gå opp i de kristnes hjerter. Dette uttrykket heilēlʹ eller lucifer anvendes derfor på Satan Djevelen bare når den jordiske Babylons konge er et bilde på denne onde åndeskapningen eller gjenspeiler ham. Satan Djevelen var naturligvis Babylons virkelige gud og usynlige konge, og han er også hersker over vår tids Babylon den store.

9. Vis hvorfor Esaias 14: 12—14 først må anvendes på den menneskelige Babylons konge og ikke på Djevelen,

⁹ Esaias 14: 12—14 må derfor først anvendes på den menneskelige Babylons konge. Det er grunnen til at visse uttrykk, for eksempel dødsriket [hebraisk: sheol], blir brukt der. Satan Djevelen har aldri vært i dødsriket, sheol eller graven, og han vil aldri komme dit, for han er en åndeskapning i de usynlige himler, mens derimot sheol, dødsriket, graven, er i jorden. Det er der hvor de synlige, kjødelige, døde mennesker blir lagt. Selv Jesus Kristus var i sheol, dødsriket eller graven i deler av tre dager etter at han døde, slik apostelen Peter sier. — Ap. gj. 2: 27—32; Sl. 16: 10.

Et åtsel uten grav og etterfølgere

10. a) Hva blir vist med den uttalelse at «Babels konge skulle falle ned til sheol? b) Viser det at «Babels konge» ikke skulle bli lagt i en grav, at de enkelte babyloniske kongene ikke skulle få noen begravelse? Forklar c) Hvordan skulle han være lik en «foraktet kvist» og et åtsel som er blitt trampet ned på slagmarken? d) Hvordan kommer sheol i «uro» ved ’Babels konges’ fall, og hvordan blir kongene vekket når han kommer ned der? e) Hva sier de som ser på, om dette fallet, og hva får israelittene befaling om å gjøre?

¹⁰ Det er derfor om den selvopphøyde, menneskelige «Babels konge» Esaias 14: 15 sier: «Nei, til dødsriket [sheol] skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn.» Denne uttalelsen viser hvor dypt «Babels konge» falt fra sin store ære og makt. Han falt så dypt som noe menneske kan falle. Men profetien viser at han ikke er lagt til hvile i sheol, den døde menneskehets felles grav. Med uttrykket «Babels konge» menes det ikke de enkelte konger i Babylon, men de babyloniske kongers dynasti, for de fleste, om ikke alle, av Babylons konger ble gravlagt med ære i sheol. Men det herskende dynasti av konger i Babylon, som ødela Jehovas tempel, ble vanæret. Dette dynasti fikk ikke en plass sammen med andre konger fra nasjonene der nede i sheol, men ble slengt bort uten å bli lagt i noen anstendig grav. Det var likt en «foraktet kvist» som var uønsket på et tre og ble hogd av og slengt bort. Det var likt et åtsel som kroppene av døde soldater, som var gjennomboret av sverd, lå over, og det var likt et åtsel som var trampet ned. Ettersom det lå forlatt på marken, kunne det bli spist av åtseldyr. Dette var virkelig en vanærende slutt uten noe ærefullt minne, uten noen minnegrav, og det hadde et dårlig navn som holdt på å dø ut. ’Babels konges’ fall er så overraskende at jordens fyrster, som er begravd sittende på tronen i sin prakt, blir billedlig talt vekket opp av sin søvn i døden i sheol. (Es. 14: 9, 10) De som ser dette fallet, uttrykker sin forbauselse over at Jehova har ført denne «strålende» ned i ødeleggelsen. Idet de gjør dette, henleder de oppmerksomheten på de forbrytelser som «Babels konge» har begått, slik det framgår av Esaias 14: 16—21. De befridde israelittene skal dessuten ta opp dette temaet som en spottesang mot «Babels konge». — Es. 14: 3, 4.a

11. a) Ble den dom Jehova uttalte i Esaias 14: 22, fullbyrdet? b) Hvilket dynasti, Babylons kongers dynasti eller Davids dynasti, ble stående? Forklar.

¹¹ Jehova sier: «Jeg vil utrydde av Babel både navn og levning, både barn og barnebarn [etterkommere, NW].» (Es. 14: 22) Selv om det senere var kaldeiske konger som forsøkte å gjenreise Babylon, for eksempel Nidintu-Bel som tok kongenavnet Nebukadnesar III og regjerte i mindre enn et år, var de ikke av Nebukadnesars dynasti og ikke i stand til å gi Babylon makten tilbake. Nebukadnesar IV gjorde opprør mot kong Darius I, men ble snart slått. Ingen «sønner» eller etterfølgere av «Babels konge» ville derfor kunne tre fram på skueplassen igjen. (Es. 14: 21) Dette dynasti av herskere, som symbolsk blir omtalt som «Babels konge», skulle bli så fullstendig utslettet at det ikke skulle ha noen etterfølgere. Kaldeerne og babylonierne er ikke mer i dag, for de ble utslettet i løpet av de følgende århundrer i samsvar med Guds vilje. Men ved Jehovas omsorg fikk Jojakin i Davids ættelinje etterkommere da han var fange i Babylon, for at Davids ættelinje skulle bli bevart, slik at Jesus Kristus rettmessig kunne ha krav på tronen i egenskap av ’Davids sønn’. — Matt. 1: 6, 12, 16; Luk. 3: 23, 27, 31.

12. Hvordan blir Babylons endelige skjebne beskrevet i Esaias 14: 23 og hvilken annen nasjon omtaler Jehova for å understreke at hans profeti er pålitelig?

¹² Babylons fullstendige utslettelse blir beskrevet i Esaias 14: 23, hvor det blir dømt til å bli feid bort med «ødeleggelsens feiekost», slik at ethvert spor etter det ble fjernet og ingen ville ønske å bo der. Å omstyrte en verdensmakt var ingen sak for Jehova. Han forutsier her gjennom Esaias at den annen verdensmakt, Assyria, skulle falle. Etter at den hadde falt, ville Babylon like sikkert falle. (Es. 14: 24, 25) Historien viser at Jehova ødela 185 000 soldater av Assyrias konge Sankeribs hær på en natt og til slutt lot Assyria bli omstyrtet og underlagt babylonierne. (Es. 36: 1 til 37: 38) Historien beretter også om hvordan Babylon falt og til slutt ble lagt øde.

Gledelige følger av ’Babels konges’ fall

13. a) Hvorfor brakte Babylons fall folkene glede? b) Hvordan ble Esaias 14: 1, 2 oppfylt?

¹³ Guds dom over Babylon brakte derfor glede til alle folkene, som nå kom under det mildere styre som ble utøvd av persernes ariske verdensmakt under Kyros. Hva angår israelittene, så fikk de dra tilbake til sitt eget land, og denne profetien fikk sin oppfyllelse: «For [Jehova] skal . . . bosette dem i deres land, og fremmede skal slå seg sammen med dem . . . Og folkeslag skal ta dem og føre dem hjem igjen, og Israels hus skal få dem i eie . . . og gjøre dem til treller og trellkvinner, og de skal nå holde dem fanget som har holdt dem selv fanget, og herske over sine voldsherrer [dem som drev dem til arbeid, NW].» (Es. 14: 1, 2) Perseren Kyros, en utenforstående, lot Israels folk få dra tilbake til sitt land. Det var tusener av ikke-israelitter som dro tilbake til Palestina sammen med dem for å tjene under israelittene som tempeltjenere. Den tilårskomne Daniel ble dessuten gjort til en av de tre riksrådene under Darius, og for disse riksrådene skulle de 120 satrapene i det medo-persiske verdensrike avlegge regnskap. (Dan. 6: 2—4, 29) Om lag 60 år senere ble den israelittiske kvinnen Ester gjort til den persiske konge Ahasverus’ dronning, og hennes eldre fetter Mordekai ble opphøyd til å være statsminister i riket, i den fjerde verdensmakt. (Ester 2: 5—18; 8: 1—15; 10: 2, 3) Babylonierne var således ikke lenger i stand til å holde israelittene fangne, men de som hadde drevet israelittene til arbeid, ble selv underlagt sine tidligere slavearbeidere.

14. Hvordan utgjør oppfyllelsen av Esaias’ profeti, kapittel 14, en forsikring om at Babylon den store skal bli ødelagt?

¹⁴ I betraktning av dette forbildet bør Babylon den store, som har styrt som herskerinne over verdensrikene og har begått åndelig utukt ved å blande religion med politikk og krigføring, spesielt merke seg Jehovas ord i Esaias 14: 26, 27: «Dette er det råd som er tatt om all jorden, og dette er den hånd som er rakt ut over alle folkene; for [Jehova], hærskarenes Gud, har besluttet det, og hvem gjør det til intet? Og hans hånd er det som er utrakt, og hvem kan vende den bort?» Selv om fortidens Babylon er borte, utgjør denne profetien en forsikring om at Babylon i Åpenbaringsboken, den siste boken i Bibelen, snart skal lide en lignende skjebne. Dette Babylon skal også bli utslettet og ikke mer ha navn og barn, og det skal bli fullstendig ydmyket og fornedret og aldri mer reise seg igjen.

[Fotnote]