Spørsmål fra leserne
• Hva er den «flyvende serafslange» som blir nevnt Esaias 14: 29? — V. Y., U.S.A.
I Esaias 14: 28, 29 står det: «I kong Akas’ dødsår kom dette utsagn: Gled deg ikke, hele du Filisterland, fordi den stav som slo deg, er brutt i stykker! For av ormens rot skal en basilisk komme fram, og dens frukt er en flyvende serafslange.» «Serafslangen» eller den «stav som slo» Filisterland, var kong Ussias av Juda, for om ham berettes det: «Han dro ut og stred mot filistrene og rev ned bymurene i Gat og Jabne og Asdod; og han bygget byer ved Asdod og på andre steder i filistrenes land. Gud hjalp ham mot filistrene.» Da Ussias døde, ble den stav som slo Filisterland, brutt i stykker. I hans sønnesønn Akas’ regjeringstid ble Juda svekket av vanskeligheter med Syria og Efraim, noe som filistrene dro fordel av. De førte en krig som fikk et heldig utfall for dem: «Og filistrene falt inn i byene i Juda, både i lavlandet og i sydlandet, og inntok Bet-Semes og Ajalon og Gederot, likeledes Soko med tilhørende småbyer og Timna med tilhørende småbyer og Gimso med tilhørende småbyer og bosatte seg der.» Da Akas døde, tenkte kanskje filistrene at når det kom en ny og uerfaren konge på Judas trone, kunne de gjøre enda flere innfall i landet.
Men Esaias’ profeti sa til Filisterland at det ikke skulle glede seg og tenke slik, for fra Ussias rot skulle det komme en «basilisk», og Ussias’ frukt skulle være lik en «flyvende serafslange». Ussias ble sammenlignet med en slange som hadde bitt Filisterland, og nå skulle det komme, ikke befrielse, men enda verre skader, for en basilisk eller en flyvende serafslange var farligere, den var ytterst giftig, og dens bitt forårsaket en voldsom betennelse. Det viste seg at denne billedlige basilisk eller flyvende serafslange var Ussias’ sønnesønns sønn Esekias, som etterfulgte Akas på Judas trone. Esekias viste seg å være en mer ødeleggende fiende enn Ussias var: «Han slo filistrene og tok deres land like til Gasa og de omliggende bygder like fra vakttårnene til de faste byer.» (2 Kong. 18: 8) Esaias’ profeti fortsetter med å erklære at de fattige og trengende i Juda skulle finne rikelig føde og hvile i trygghet, mens filistrene, som hadde invadert og plyndret Juda, skulle få sin makt brutt. I stedet for å glede seg skulle derfor Filisterland hyle og jamre seg, for fra nord skulle det komme røyk fra en hær, som betyr at det fra Juda skulle komme krigsmenn som hvirvlet opp en støvsky som kunne ses på lang avstand, og som ville tjene som et forhåndsvarsel om den kommende ulykke. — Es. 14: 30, 31.
• Når en har et klagemål mot en annen, er det da en korrekt teokratisk framgangsmåte å skrive til Selskapet eller anmode det om å ta affære, og få flere andre i menigheten til å skrive under på dette brevet, noe som betyr at man må gå rundt og samle slike underskrifter? — F. R., U.S.A.
Å gå rundt og samle underskrifter på brev eller klageskrifter ville føre til tretter og skape splittelse i menigheten. En av de ting Jehova hater, er en «som volder tretter mellom brødre». Og brødrene blir rådet til å unngå «dem som skaper splittelser». (Ordspr. 6: 19; Rom. 16: 17, NW) Hvis du har et klagemål mot en bror, bør du gå til ham med det, ikke til andre. Fordi om ikke du kan komme overens med ham, er ikke det noen grunn til at du skal gjøre det slik at andre heller ikke kan komme overens med ham. I stedet for å skape mer splid, bør du forsøke å ordne den uoverensstemmelsen som er mellom deg og ham, ved å gå til ham og drøfte vanskelighetene. Hvis bruddet ikke lar seg hele på den måten, kan du ta en eller to modne brødre med deg for å drøfte saken. Når du gjør dette, må du gå fram på ærlig vis. Legg ikke først saken fram for dem fra ditt synspunkt forat du skal få dem på din side, men la dem først få høre det hele når både du og den andre broren er til stede, slik at de modne brødrene ikke er forutinntatt når de skal ta del i drøftelsen, og ikke lar sin avgjørelse ta farge av det. Du bør ikke gå til et slikt møte for å forsøke å få medhold, men du bør ønske at dere skal komme fram til en rettferdig løsning, enten den nå går i din eller den andre brorens favør.
Hvis det er et spørsmål av personlig karakter, bør du være villig til å gjøre innrømmelser, ja, du bør strekke deg lenger enn det du synes er rimelig og rettferdig, for å oppnå enighet med din bror. Hvis det angår menigheten eller tjenesten, og den broren du er uenig med, kanskje er en tjener, bør du på en teokratisk måte anerkjenne organisasjonen og samarbeide med ham. Hvis du mener at hans feilgrep er meget alvorlig, kan du drøfte saken med menighetsutvalget, og deretter til og med med områdetjeneren hvis du tror det er nødvendig, men den broren du anklager, må alltid være til stede. Hvis du fremdeles mener at de rette skritt ikke blir tatt for å ordne saken og at det går ut over arbeidet, og du ønsker å skrive til Selskapet om det, da kan du gjøre det, men la broren få en kopi av ditt brev, og prøv ikke å få andre innblandet ved å få dem til å skrive under på ditt klageskrift. La de kjensgjerninger som blir lagt fram, gi ditt standpunkt den nødvendige vekt, ikke en lang liste med navn. Når du har gjort det, har du oppfylt dine forpliktelser. Da bør du overlate til Selskapet å avgjøre om det skal ta affære eller ikke, og du bør samarbeide med tjeneren så lenge Selskapet lar ham beholde sin tjenestestilling i menigheten. Da følger du en ærlig, korrekt og passende framgangsmåte. Men å skrive anklager og samle underskrifter på dem er i høyeste grad upassende.
• Ifølge den mosaiske skinnsyke-loven skulle en kvinne, hvis hennes mann mistenkte henne for å ha vært utro, drikke bittert vann, og hvis hun hadde gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd, ville hennes hofter svinne inn og hennes buk hovne opp. Var dette som følge av et mirakel, eller kan det forklares på naturlig måte? Og kan dette stilles i klasse med middelalderens ildprøver? — G. B., Libanon.
Denne skinnsyke-loven er nedskrevet i 4 Mosebok 5: 12—31. Hvis en mann mistenkte sin hustru for utroskap, skulle han ta henne med seg til presten. Presten førte henne fram for Jehova, tok noe hellig vann eller rent, friskt vann, kastet noe av støvet fra tabernaklets gulv i det og vasket de forbannelser han hadde skrevet ned av i det. Hva disse forbannelsene gikk ut på, blir vist i versene 19—22: «Så skal presten ta kvinnen i ed og si til henne: Så sant ingen har tigget hos deg, og så sant du ikke har vært utro mot din mann og latt deg vanære, så skal du intet mén ha av dette bitterhetens vann som volder forbannelse. Men er det så at du har vært utro mot din mann og latt deg vanære, og at noen annen enn din mann har hatt samleie med deg — nå skal presten lese opp forbannelses-eden for kvinnen [få kvinnen til å sverge med en ed som innebærer forbannelse, NW] og si til henne: — så gjøre [Jehova] deg til en forbannelse og til en ed blant ditt folk; han la dine hofter svinne inn og din buk hovne opp; og dette vann som volder forbannelse, skal trenge inn i dine innvoller, så din buk hovner opp og dine hofter svinner inn. Og kvinnen skal si: Amen! Amen!» Kvinnen drakk vannet, og hvis hun var skyldig, svant hennes hofter inn og hennes buk hovnet opp, men hvis hun var uskyldig, tok hun ingen skade av vannet: «Da skal hun intet mén ha av det, og hun skal få barn.» — Vers 28.
Det er ikke helt på det rene hva som menes med at buken skulle hovne opp og at hoftene skulle svinne inn. Det er imidlertid helt klart at hofter her blir brukt som en evfemisme for eller en forsiktig måte å omtale kjønnsorganene på, akkurat som tilfellet er med ordet «lend» i 1 Mosebok 46: 26. Det er logisk at hvis det skulle gå ut over en legemsdel, skulle det gå ut over den legemsdelen som hadde gjort det gale. Det var også det Jesus mente da han billedlig talt sa at man skulle skille seg av med en legemsdel som hindret en i å komme inn i Riket. (Mark. 9: 43—47) Uttrykket «svinne inn», som også blir gjengitt med «falle vekk» (NW), «hentæres» (CB), «skrumpe sammen» (Da) og «skrumpe inn» (Mo), antyder at kjønnsorganene svant inn og at kvinnen mistet sin fruktbarhet og ikke lenger kunne unnfange. Dette syn harmonerer med den uttalelse at hvis kvinnen var uskyldig, skulle hun få barn, noe som lar oss forstå at hvis hun var skyldig, ville hun aldri mer bli svanger. Hennes buk ville hovne opp på grunn av forbannelsen, men ikke på grunn av svangerskapets velsignelse.
Det var i virkeligheten ikke noe i det vannet som ble drukket, som kunne føre til en slik plage, og ingen uskyldig kvinne ville bli skadet av det, men det var hellig vann som inneholdt hellig jord eller støv, og de nedskrevne forbannelser var blitt vasket ut i det. Derfor inneholdt det kraftige symboler, og det ble drukket for Jehovas åsyn og med en høytidelig ed til ham. Han var innblandet i saken og handlet som dommer, og han visste hvorvidt kvinnen var uskyldig eller skyldig. Hvis hun var skyldig, ville han gi drikken mirakuløs virkning slik at den førte til det fortjente resultat. Drikken hadde altså ikke en slik kraft i seg selv, og det viser at dette ikke kan stilles i klasse med de ildprøver som ble holdt i den mørke middelalder. Slike pinefulle prøver var ikke foreskrevet i Bibelen, og de hadde i seg selv kraft til å påføre alvorlig skade eller til å drepe. Mens skinnsyke-loven gjorde det nødvendig med et mirakel for å sette i verk straffen, var det i forbindelse med middelalderens ildprøver påkrevet med et mirakel for å fri noen fra straff. I virkeligheten ble man regnet for å være skyldig til det motsatte ble bevist.