«Døden skal ikke være mer»

BARE de som har mistet en av sine kjære i døden, kjenner til den skremmende tomhet og den overveldende sorg som døden etterlater seg etter sitt uønskede besøk. For slike mennesker er døden ikke en venn. En venn ville ikke utsette en for pine eller tilføye en slike dype, langvarige sår. Nei, døden er ikke en venn — den er en fryktelig fiende.

Selv om du prøver å overbevise deg selv om at døden faktisk ikke eksisterer, men bare er en dør til et nytt liv, forandrer ikke det den bitre virkelighet. Den gjør uten skånsel slutt på livet, som er så kjært, både for gamle og unge. Det at en av dine kjære som døden har revet bort, ikke er mer, og bevisstheten om at han eller hun aldri mer skal komme inn i huset og gi deg en kjærlig omfavnelse og snakke med deg, får deg til å føle at døden er virkelig nok, og at den etterlater smertefulle sår i de levendes hjerter.

Alle normale mennesker ønsker å unnslippe dødens grep så lenge som mulig. De ønsker også å beholde sine kjære. Tenk over hva det ville bety å få oppleve en tid da døden ikke lenger eksisterer. Da behøvde du aldri gå på kirkegården og sørge over tapet av en du elsket. Da slapp du å oppleve den sorg å gå og se på en gravstein som viser hvor en av dine kjære ligger i jorden under dine føtter. Da ville du alltid få ha dine kjære hos deg i de levendes land.

Det er ikke bare innbilning at en slik tid skal komme. Den vil komme like sikkert som at solen står opp hver morgen. Det er et pålitelig løfte, gitt av den eneste som er i stand til å oppfylle det. Dette løftet finnes i hans Ord, nemlig i Åpenbaringen 21: 4, som sier: «Han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» Det blir også gitt i Esaias’ bok: «Han skal oppsluke døden for evig, og Herren, . . . skal tørke gråten av alle ansikter.» — Es. 25: 8.

Oppfyllelsen av dette vidunderlige løfte vil komme når Jehovas rike under Kristus har utslettet den nåværende onde tingenes ordning og erstattet den med en rettferdig ny verden. Under dette rikes styre kommer døden, som har vært uunngåelig for alle mennesker på grunn av Adams synd, ikke lenger til å herske over dem. Den vil opphøre å eksistere på grunn av at fortjenesten av Kristi gjenløsningsoffer da vil bli brukt til beste for lydige mennesker som ønsker liv på jorden.

Dette vil ikke si at dyrene, fuglene og fiskene ikke skal dø. De har ikke fått noe slikt løfte. De må dø, ikke på grunn av Adams synd, men fordi det er tydelig at det ikke var Guds hensikt med dem at de skulle leve for bestandig. Hans Ord taler om ufornuftige dyr som «av naturen [er] født til å fanges og forgå». (2 Pet. 2: 12) Løftet om at «døden skal ikke være mer» kan derfor bare gjelde menneskene.

Hvis en person skulle bli opprørsk når døden ikke er mer, hva så? Vil det ikke da være noen måte å gjøre slutt på hans liv på? Jo, det vil det være. Slutten på døden betyr ikke at en person hvis han skulle bli ond, ville være sikret mot å bli tilintetgjort. Bibelen sier: «Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.» (Åpb. 20: 14) Det framgår klart av dette at menneskene alltid vil kunne bli rammet av den død som er symbolisert ved ildsjøen, men de kan unngå det. Så lenge et menneske er lydig mot den høyeste Overherre, vil han ikke bli rammet av den. Det er den død som er kommet automatisk over alle mennesker på grunn av Adams synd, som skal bli ødelagt ved å bli kastet i ildsjøen. Enhver som dør i Guds nye verden, kommer til å dø på grunn av sin egen synd og ikke på grunn av Adams. Det er den død som er nedarvet fra Adam det siktes til når Bibelen sier: «Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» — 1 Kor. 15: 26.

Ødeleggelsen av den adamittiske død innebærer at det blir slutt på dødsriket, det vil si menneskehetens felles grav. Døden vil ikke lenger bli den uunngåelige skjebne for alle som blir født. Døden må også løsne sitt grep på dem som allerede er i graven. I og med oppstandelsen kommer utallige mennesker som har gått ned i graven, men som er blitt bevart i Guds minne, til å vende tilbake til livet. Jesus lovte dette da han sa: «Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» — Joh. 5: 28, 29.

Dette trøstefulle løfte gir håp til alle dem som sørger. Det fjerner den fryktelige følelsen av at døden er slutten på alt og det gir håp om at ens kjære som er døde, skal få leve igjen. Inntil den tiden kommer da Gud vil oppreise de døde, vil de fortsatt befinne seg i en ubevisst tilstand, som Jesus sammenlignet med en søvn da han sa: «Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham.» (Joh. 11: 11) På samme måte som han oppvekte Lasarus og brakte ham tilbake til livet, kommer han til å oppvekke utallige mennesker i løpet av sitt tusenårige styre. Hvis noen av de oppstandne skulle velge en opprørsk handlemåte og få en ugunstig dom av Gud, kommer de til å dø igjen. Det vil bli den annen og siste død for dem. Dette er den evige død, som er symbolisert ved ildsjøen.

Selv om slutten på den adamittiske død innebærer at menneskene blir i stand til å leve ubegrenset så lenge de er lydige, må vi ikke trekke den slutning at jorden kommer til å bli overbefolket. Han som kan gjøre slutt på døden og oppreise de døde, kan også forhindre overbefolkning. Vi kan med absolutt tillit se fram til en tid da døden ikke skal være mer, fordi Gud som har lovt det, ikke kan lyve. Den tiden vil komme i denne generasjon.