Hvorfor fortsette å forkynne?
NÅR Jehovas vitner forkynner fra hus til hus, blir de ofte stilt overfor spørsmålet: «Hvorfor fortsetter dere å komme? Vi er ikke interessert.» I noen distrikter hvor de fleste mennesker absolutt ikke er interessert, kan kanskje noen som har forkynt noen år, begynne å spørre seg selv: «Hvorfor fortsetter jeg å forkynne? Til hvilken nytte er det? Folk er jo ikke interessert.»
Det er viktig å finne det rette svar på disse spørsmålene. Det betyr liv for oss selv og for dem som hører på oss. (1 Tim. 4: 16) Skaperen, Jehova Gud, forutsa at det skulle utføres et forkynnelsesarbeid i vår tid, og han forutsa at en voksende skare menn og kvinner skulle ta del i det. Jehova har også bestemt hvilket formål dette forkynnelsesarbeidet skulle tjene, og han har tilveiebrakt de hjelpemidler og den ånd som er nødvendig for at det kan bli fullført i vår tid.
Det er sant at et av formålene med å forkynne det gode budskap er å hjelpe oppriktige mennesker til å oppnå frelse, men det er ikke det eneste formål. Det er derfor ingen grunn til å slutte å forkynne selv om mange mennesker i distriktet forkaster budskapet. Det er flere formål med vår tids forkynnelsesarbeid, nemlig: 1) å hjelpe dem som hører, til å oppnå frelse, 2) å gi Jehovas tjenere på jorden anledning til å vise sin kjærlighet og bevise sin ulastelighet, 3) å advare alle mennesker om at Gud snart skal fullbyrde dommen over de onde, og 4) å opphøye Jehova Guds store navn og kunngjøre hans hensikt over hele verden.
Å hjelpe andre til å oppnå frelse
At forkynnelsen er et middel til frelse for dem som vil høre, framgår tydelig både av Joel 3: 1—5 og Romerne 10: 13—15, hvor det blir sagt at de som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst, og at det må være noen som forkynner for dem hvis de skal kunne påkalle hans navn. Et brennende ønske om å hjelpe andre mennesker til å bli frelst bør derfor anspore Jehovas vitner til å fortsette å forkynne. Når oppriktige mennesker tar imot budskapet og bestreber seg på å lære Guds vilje å kjenne, får Jehovas vitner all den oppmuntring de trenger for å fortsette. Men sett nå at en forkynner ikke oppnår slike gode resultater, at han ikke klarer å få i stand gode samtaler med folk? Da bør han analysere sine undervisningsmetoder og bestrebe seg på å forbedre dem. Han vil spørre seg selv om han er godt forberedt, slik at han kan holde virkningsfulle prekener. Er han vennlig og begeistret ved døren? Gir han den andre anledning til å uttale seg, og tar han i betraktning hva vedkommende har sagt? Er hans ord alltid oppbyggende? At det for en stor del avhenger av forkynneren selv hvorvidt han skal oppnå gode resultater, framgår av det rådet Timoteus fikk om å gjøre bruk av «lærekunst». — 2 Tim. 4: 2; 2: 24, 25, NW.
Et kristent vitne vil også huske at mennesker som ikke er interessert, eller som ikke vil lytte til hans budskap i dag, kanskje reagerer annerledes neste gang de blir besøkt. Når Jehovas vitner besøker dem gjentatte ganger og taler trosstyrkende ord, kan det føre til at tilhørerne gradvis danner seg et bilde av Guds hensikter i sitt sinn og blir interessert. Verdensforholdene forandrer seg også, og menneskene gjennomgår til stadighet forandringer i sitt liv, noe som kan føre til at de får en ny innstilling, slik at de kan komme til å reagere positivt på forkynnelsen av det gode budskap. Men hvis Jehovas vitner skulle slutte å forkynne fra hus til hus bare fordi de fleste mennesker er motstandere av deres forkynnelse, ville ikke disse menneskene kunne dra nytte av at de har forandret sinnsinnstilling. Vi må derfor fortsette å ’finne ut hvem . . . som gjør seg fortjent til det’. (Matt. 10: 11, NW) Alle de interesserte mennesker som hvert år kommer på Jehovas vitners stevner, offentlige foredrag og andre spesielle møter, viser at det ennå er tusener og atter tusener som skal samles inn. Å slutte å forkynne nå fordi mange forkaster budskapet, ville være ensbetydende med å fordømme alle disse som gjør seg fortjent til å høre budskapet, som uverdige til det. Måtte vi aldri gjøre det.
Et bevis på kjærlighet og ulastelighet
Et annet formål med vitnearbeidet er å gi en kristen anledning til å vise sin kjærlighet til Jehova og til sin neste, og en mulighet til å bevise sin ulastelighet under prøvelser. Hvis vi skal oppnå Jehovas godkjennelse, må vi være takknemlige for livet og dets velsignelser. Takknemlighet avler kjærlighet til Gud, og denne kjærligheten driver den kristne til frimodig å tale om Guds godhet. «I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss at vi har frimodighet [frimodighet til å tale, NW] på dommens dag.» (1 Joh. 4: 17) Ja, det er kjærligheten som tilskynder et menneske til å etterkomme befalingen: «Syng for [Jehova], lov hans navn, forkynn fra dag til dag hans frelse! . . . Gi [Jehova] hans navns ære.» — Sl. 96: 2—8; 115: 1.
Men hva med dem som føler at de ikke har tilstrekkelig takknemlighet og kjærlighet? De bør gjøre det til en vane å tenke over de vidunderlige gaver de har mottatt fra Gud — liv som en bevisst skapning, tenkeevne, syn, hørsel og mye annet. En slik meditasjon øker ens kjærlighet til Gud. Når vi fortsetter å forkynne og dessuten stadig gransker oss selv og lar Guds ånd hjelpe oss, blir våre motiver stadig edlere og vår kjærlighet stadig dypere. Selv om den stadige forkynnelse kan bli en prøve, bør vi huske at prøver kan føre til utholdenhet, som kan ’gjøre oss fullstendige på alle måter, uten å stå tilbake i noe’. (Jak. 1: 3, 4, NW) «La oss juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengsel bevirker utholdenhet; og utholdenhet en godkjent tilstand; og den godkjente tilstand håp, og håpet fører ikke til skuffelse; for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter gjennom den hellige ånd som ble gitt oss.» (Rom. 5: 3—5, NW) «Jag etter kjærligheten,» sier Bibelen. (1 Kor. 14: 1; 1 Tim. 6: 11, 12; 2 Tim. 2: 22) Kjærlighet er en egenskap vi kan framelske hvis vi ’gjør oss alvorlige anstrengelser’. (2 Pet. 1: 5—7, NW) Vi viser den ved å være lydige mot sannheten. — 1 Joh. 5: 3.
Et advarselsbudskap
En tredje grunn til at vi må fortsette å forkynne selv om vi møter motstand, er at vi må advare dem som ikke vil forandre seg, om den kommende dom. Selv om de har tatt sitt standpunkt, må de fortsatt bli advart. Et domsbudskap skal forkynnes. De fleste mennesker ønsker kanskje ikke å høre det. De ønsker kanskje å lukke ørene for det og få være i fred, men de må bli gjort oppmerksom på det ansvar de har. De betrakter kanskje en slik forkynnelse som en forstyrrelse av privatlivets fred, akkurat som israelittene som ble lei av Esaias’ forkynnelse. Om dem er det skrevet: «Det er et gjenstridig folk, . . . barn som ikke vil høre [Jehovas] lov, som sier til seerne: I skal ikke se, og til profetene: I skal ikke skue for oss det som rett er; tal smigrende ord til oss, sku synkvervinger, vik av fra veien, bøy av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt åsyn!» (Es. 30: 9—11) Men forkynnelsen av Guds kommende dom må fortsette, slik at deres ringeakt for hans hensikter og lover fullt ut kan bli åpenbart.
Vi skal ikke bare forkynne «et godt budskap for de saktmodige» og utrope «et nådens år fra [Jehova]», men vi skal også forkynne «en hevnens dag fra vår Gud». (Es. 61: 1, 2; Åpb. 14: 6—12) Selv om Jehovas vitner møter motstand, må de i likhet med Esekiel fortsette å forkynne for menneskene «enten de hører eller lar det være». Til Esekiel ble det sagt: «Israels hus skal ikke ville høre på deg, for det vil ikke høre på meg; . . . du skal ikke frykte for dem og ikke forferdes for deres åsyn.» (Esek. 2: 5—7; 3: 4, 7—9) Esaias og Jeremias måtte også kjempe mot likegyldighet og motstand. (Es. 6: 9, 10; Jer. 1: 17—19) Trass i at de møtte motstand, fortsatte disse tre profeter å forkynne henholdsvis i minst 22, 43 og 67 år.
For å gjøre kjent Jehovas navn og hensikt
Endelig har vi det fjerde og viktigste formål med vår forkynnelse, nemlig å gjøre kjent Jehovas navn og hensikt. Dette blir understreket i uttrykket: «I skal kjenne at jeg er [Jehova],» som forekommer minst 60 ganger i Esekiels profeti. Det Jehova kunngjorde i 2 Mosebok 9: 6, må bli gjort i endens tid; hans navn må bli «kunngjort over hele jorden». Det er nødvendig å fortsette å forkynne, slik at alle mennesker fortsatt kan høre om Jehova, hans navn, hans kjærlige egenskaper, hans barmhjertige foranstaltninger for menneskene og hans rettferdige krav. Selv om de fleste mennesker ønsker å glemme Jehova, er det hans vitners oppgave til stadighet å henlede folks oppmerksomhet på Skaperen. Det gode budskap om Riket er et vitnesbyrd for alle mennesker og utgjør et grunnlag for den dom som blir avsagt over dem. Derfor må det fortsatt bli forkynt av Jehovas vitner, som utgjør et verdensomfattende samfunn, og som viser sin kjærlighet til Jehova og sin nidkjærhet for rettferdigheten ved å utføre dette arbeid. Ordene «I er mine vitner» er rettet til innvigde kristne, til åndelige israelitter, nå i endens tid. (Es. 43: 10—12) Måtte ingen av oss noen gang bli lik et troløst vitne som på grunn av frykt for motstand nekter å vitne for sannhet og rettferdighet når en kommer til det avgjørende punkt i en viktig rettssak. Det betyr ikke at vi under vårt arbeid fra hus til hus vil insistere på å tale når folk avgjort sier at de ikke er interessert, men det betyr at vi vil fortsette å komme igjen og forsøke å vekke interesse for Rikets budskap.
Vårt forkynnelsesarbeid tjener i vår tid sitt formål. Hvert år blir tusener av mennesker samlet inn fra denne verden, og de blir opplært til å tjene Jehova, slik at de kan oppnå evig liv, og det er fortsatt mange som skal samles inn. Det er nok så at ikke alle som blir besøkt, vil høre, men hver gang Jehovas navn blir nevnt, tenker de uvilkårlig på et folk som går fra hus til hus og forkynner om evig liv på en paradisisk jord, de siste dager, Jehovas ødeleggelse av de onde i Harmageddon, avslutningen på de fastsatte tider for folkeslagene og Jesu Kristi annet nærvær som begynte i 1914. De tenker på et folk som holder fast på Bibelens prinsipper for ekteskap og skilsmisse, familieliv og arbeid, et folk som holder seg nøytralt når det gjelder denne verdens politiske og militære anliggender, et folk som legger kristen kjærlighet for dagen overalt i verden, et folk som bestreber seg på å bevare en ren og sann gudsdyrkelse, og som holder fast ved sin religion, selv om det kan koste dem deres frihet eller til og med livet, et folk som holder fast ved Guds krav angående bruken av blod. Dette viser at Jehovas vitner ved sin oppførsel og sin forkynnelse gjør menneskene forpliktet til å lære Guds vilje å kjenne. Det er akkurat som i tilfelle med Noah som ved sin gudfryktige oppførsel, sine gjerninger og sin forkynnelse ’fordømte verden’. — Heb. 11: 7.
I vår tid blir menneskene til stadighet bombardert med all slags propaganda, både politisk, kommersiell og annen propaganda. Hvis de ikke til stadighet ble minnet om Jehovas navn, ville de snart glemme det til fordel for navnene til personer som har gjort seg bemerket når det gjelder politikk, idrett og underholdning. Hvis forkynnelsen opphørte, ville budskapet om Guds rike snart bli glemt av mennesker som blir utsatt for en flom av propaganda, like fra tomme, politiske fraser til banal underholdning og tannpastareklamer. La oss derfor fortsette å forkynne! Hver gang det uventet banker på døren, vil menneskene tenke at kanskje det er Jehovas vitner. Når de tenker på Jehovas navn, tenker de på hans hensikt og den kommende dom, selv om de bare latterliggjør det hele.
En del av Jehovas barmhjertige foranstaltning for frelse består i en vedvarende forkynnelseskampanje. Selv de som ikke tror, må bli underrettet om den nær forestående fullbyrdelse av Guds dom. Det er Jehovas vitners forrett å gjøre dette. Ja, dette er grunnen til at Jehovas vitner må fortsette å forkynne inntil Jehova selv i Harmageddon bringer dette arbeid til en avslutning. «Hvor lenge, [Jehova]?» «Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken,» sies det i Esaias 6: 11.