Ekteskapets guddommelige opprinnelse
«Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.» — Matt. 19: 6.
1. a) Hva er ekteskapet? b) Hvem er hovedpersonen i ekteskapet, hvem kan den mindre part være, og hvem har uttenkt ekteskapet?
EKTESKAPET er en nær forening mellom to parter. Hovedpersonen i ekteskapet kalles ektemannen. Den andre eller mindre part kalles hustruen. Den mindre part eller hustruen kan enten være en enkelt person, ett individ, eller den kan være en organisasjon som består av to eller flere personer. Men selv om en slik organisasjon består av flere personer, utgjør den ikke flere hustruer. Den utgjør bare en hustruelig organisasjon, for alle medlemmene i organisasjonen er under ett forent med den ene ektemann. Den storslagne tanken å få i stand ekteskap med en hustru, enten det dreier seg om en enkelt person eller en organisasjon, er ikke uttenkt eller utviklet av noe menneske eller av noen av dyrene, som står lavere enn menneskene og var til før menneskene. Ekteskapet ble først uttenkt og opprettet av Skaperen, han som har dannet menneskene og dyr og planter som hører sammen hann og hunn. Denne Skaperen er Gud, han som har frambrakt hele det synlige og usynlige univers.
2, 3. a) Med hvilke ord vedkjenner Gud seg trofast at han har ekteskapelige forpliktelser? b) Hvem var disse ordene i virkeligheten rettet til?
2 Skaperen vedkjenner seg trofast at han har inngått et ekteskap. Han betegner seg selv som part i et ekteskap. Han sverger at har skal innfri ekteskapets rette forpliktelser og tilveiebringer frukter i form av barn. Den bemerkelsesverdige beretningen om dette lyder slik: «Din skaper er din ektemann [bo‛elʹ, eller eier], Herren, hærskarenes Gud [hærskarenes Jehova, Da], er hans navn, og Israels Hellige er din gjenløser, all jordens Gud kalles han. For som en forlatt kvinne med sorg i hjertet kaller [Jehova] deg, og en ungdomshustru — skulle hun forskytes? sier din Gud. . . . For som Noahs flom er dette for meg; liksom jeg svor at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, således har jeg nå svoret at jeg ikke vil vredes på deg eller skjenne på deg. For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier [Jehova], han som forbarmer seg over deg. . . . Og alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» — Es. 54: 5—13.
3 Disse ordene ble uttalt gjennom profeten Esaias’ munn eller skrevet med hans hånd i eller ved fortidens Jerusalem. Men det var Jehova Gud i himmelen som ved inspirasjon overbrakte profeten disse ordene, og de var i virkeligheten rettet til en hustrulignende person eller en hustrulignende organisasjon i himmelen. De ble ikke utelukkende uttalt til gagn for denne hustru, men også til gagn for hennes barn på jorden. Hvem eller hva er denne hustruen? Et av hennes barn, den kristne profet Paulus, skriver til noen andre av hennes kristne barn og sier: «Det Jerusalem som nå er . . . er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.» Deretter siterer han fra Guds egne ord til henne i det selvsamme kapitel i Esaias’ profeti. Til sist avslutter Paulus sitt bevis for at de er barna til Guds himmelske hustru eller «kvinne» idet han sier: «Derfor, brødre, er vi ikke trellkvinnens barn, men den frie kvinnes. Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trelldoms åk!» — Gal. 4: 25 til 5: 1.
4. Hva var det jordiske Jerusalem eller Sion, og hva består det himmelske Jerusalem av?
4 Det jordiske Jerusalem som Paulus skrev om for nitten hundre år siden, ble senere ødelagt, men det var en by med over en million mennesker da det ble ødelagt. Denne byen var en organisasjon. Det frie «Jerusalem som er der oppe», er også en organisasjon. Det trellbundne jordiske Jerusalem ble tidligere også kalt Sion etter navnet på en av byens høyder. Det «Jerusalem som er der oppe», blir også kalt Sion i Guds eget Ord, Bibelen. Det himmelske Sion kommer aldri til å bli ødelagt, for Jehova Gud har svoret at hans miskunnhet mot det aldri skal vike, og at hans fredspakt ikke skal rokkes. Hans himmelske hustru eller kvinne, det «Jerusalem som er der oppe», er den himmelske, usynlige organisasjon over alt i universet, hans universelle organisasjon. Det er han som har skapt sin hustru eller kvinne, og hans universelle organisasjon består derfor av alle hans himmelske skapninger som finnes i den. De er, underlagt ham, sin Skaper, og de er forent med ham som en organisasjon i en hellig forening som aldri kommer til å opphøre.
5. Hva sier Bibelen om Jehovas eksistens?
5 Før Jehova begynte å skape sin universelle organisasjon, var han helt alene i det uendelige verdensrommet. Før denne himmelske organisasjon ble til, var han Gud, et evig Vesen som ikke har hatt noen begynnelse, liksom han heller aldri skal ha noen ende, og som alltid er velsignet. Uten å overdrive kunne Israels konge David be slik: «Velsignet være Jehova, Israels Gud, fra evighet til evighet.» (Sl. 41: 14, AS) Profeten Moses, som skrev beretningen om jordens skapelse, kunne si følgende til Herren Jehova: «Før fjellene ble til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.» — Sl. 90: 2.
6. a) Hvorfor følte ikke Gud trang til å ha en hustru? b) Hvorfor begynte han da å skape?
6 Hadde han noensinne noe behov for å ha en hustru eller en levende organisasjon i hellig forening med seg selv? Nei! Følte han noensinne behov for en slik hustru? Nei! Var det godt for ham å være alene? Ja. Alt det som ga ham glede og lykke, bodde i ham selv; han følte ikke noe behov av noe slag, og det at han var fullstendig alene gjorde ham aldri ondt, og det fylte ham heller aldri med ensomhetsfølelse. Han tok aldri skade av å være alene, fra evighet av, og det gjorde ham heller aldri selvopptatt eller innadvendt eller uskikket til å begynne å glede seg over skapningers selskap. Han trengte ingen hustru til å hjelpe seg med å frambringe barn. Han var selv i besittelse av en altomfattende skapermakt. Ingen hustru forlangte avkom av ham eller forpliktet ham til å gi henne avkom. Hvorfor begynte han da å skape etterat han hadde vært alene fra evighet av? Fordi han er kjærlighet. Han så at han på denne måten kunne gi uttrykk for sin kjærlighet og la skapninger få nyte hans kjærlighet. Det var derfor ikke noe utenfra som påvirket ham til å skape, men hans egen fullkomne kjærlighet drev ham til å ville det. Hans himmelske skapninger vet nå dette, for de sa til ham: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» — Åpb. 4: 11.
Skapelsen av en hustru
7, 8. a) Hvem var den første Gud skapte, og i hvilke henseender var han den første og den siste? b) Hvilket forhold sto han i til Gud, og hvorfor?
7 Den første som ble skapt av den allmektige Gud, Jehova, vitner om seg selv og identifiserer seg for oss, og det er derfor ingen hemmelighet hvem han er. Han er den som var her nede på jorden for nitten hundre år siden, og som nå er kjent som Jesus Kristus. Han talte fra himmelen i et syn til sin avholdte apostel Johannes på jorden, og sa: «Jeg er den Første [den Førstefødte, Det aleksandrinske manuskript] og den Siste og den levende; og jeg døde: men se! jeg er levende i all evighet, . . . Dette er de ting som Amen sier, det trofaste og sanndrue vitne, begynnelsen til det Gud skapte.» (Åpb. 1: 18; 3: 14, NW) Var han «den Første og den Siste» og «begynnelsen til det Gud skapte»? Ja. Han var den «Første» som Gud Jehova skapte alene, uten bistand. Han var også den «Siste» som Jehova Gud skapte direkte og ikke ved hjelp av noen annen. På denne måten var han begynnelsen til det Gud skapte, ikke den som begynte Guds skapning. Denne Guds første skapning ble et menneske og døde som et menneskelig offer og ble gjenreist fra de døde og vendte tilbake til himmelen. Han var også den første som ble gjenreist ved Guds direkte makt og uten bistand fra andre, og han er dessuten den siste som ble gjenreist på denne måten, for Gud benytter nå ham til å oppvekke alle de andre døde i gravene. Slik ble han begynnelsen til Guds ’nye skapning’. — 2 Kor. 5: 17.
8 Etterat den allmektige Gud hadde frambrakt denne første skapning, bemyndiget og benyttet Han ham til å frambringe alle andre skapninger. (Joh. 1: 2, 3; Kol. 1: 15—18) Var da den første skapning Guds himmelske hustru fordi Gud benyttet ham som sitt redskap til å skape alle andre ting? Nei! Han var Guds Sønn, og det på en måte som ingen annen skapning er det. Han var Guds «enbårne Sønn» i og med at han var den første og eneste som Gud ga livet direkte til, uten å benytte seg av noen kanal. (Joh. 3: 16; 5: 26; 6: 57) Som en Sønn og en medarbeider var han ett med Gud, for han handlet aldri i strid med Gud. Derfor sa han en gang: «Jeg og Faderen, vi er ett.» (Joh. 10: 30) Fordi han var ett med sin himmelske Far, var han alltid underlagt ham, og han gjorde aldri opprør mot sin Fars vilje.
9. Hvordan ble Guds organisasjon til, og på hvilken måte inngikk han ekteskap med den?
9 I et tidsrom av ukjent lengde var Faderen og hans enbårne Sønn alene sammen, og de fant full glede i hverandres selskap. Deretter var det Jehovas, hans Fars, vilje å benytte ham til å skape andre skapninger i himmelen. I overensstemmelse med hans vilje skred så deres felles skapelsesarbeid fram, og i tidens løp ble det skapt en stor hærskare av engler, som alle var Guds sønner fordi livskraften utgikk fra ham. Hos ham er «livets kilde». (Sl. 36: 10) Når Jehova Gud talte til alle disse, gjorde han det gjennom sin enbårne Sønn, som han derved gjorde til «Guds Ord» eller Guds talerør i forholdet til alle andre sønner. De ble Guds himmelske husstand, og Gud organiserte dem alle under sin enbårne Sønn forat de alle i fellesskap skulle utføre den store Skapers vilje, idet hver enkelt utførte sin tildelte oppgave og på en velordnet måte samarbeidet med alle andre og med Skaperen, deres åndelige Far. Etterat Gud hadde skapt alle disse åndelige sønner, gjorde han dem således til en organisasjon, sin universelle himmelske organisasjon, etter som den lever og virker over hele universet. Han ektet denne universelle himmelske organisasjon og knyttet den til seg i en ubrytelig forening forat den skulle være hans medarbeider og hjelper. Hans trofaste enbårne Sønn var den ledende i denne organisasjonen, og Gud var derfor sikker på at denne hustruelige organisasjonen ville bli bevart i enhet med ham i kjærlig hengivenhet og underdanighet. Som dens Skaper var Jehova dens Hode og Gud. Det at den ble hans hustruelige organisasjon, gjorde den ikke til en gudinne, en «himmelens dronning», som senere skulle fortjene å bli tilbedt av menn og kvinner her på jorden. — Jer. 44: 17—19, 25; 7: 18.
10. Når, hvor og hvordan dannet Gud forskjellige kjønn forut for menneskets skapelse, og i hvilken hensikt?
10 I sin tid ble Jehovas hustruelige organisasjon begunstiget med å få se prinsippet bak ekteskapet bli satt ut i livet på en ny måte og på et nytt sted — her på jorden. Da Skaperen ved sin enbårne Sønn la grunnvollene til vår jord forat det skulle tjene hans gode hensikter, kom alle Guds andre sønner med bifallsrop. På den tredje av de skapelsesdager som gikk med til å berede denne jord, var det uhyre interessant for dem å se den visdom Gud la for dagen da han ordnet visse planter i hann- og hunnformer og til og med lot noen planter forene seg for å formere seg. På den femte dag fikk de se Gud skape utallige slags fisker og sjødyr som ble dannet som hann og hunn for å frambringe unger, og deretter også mange slags flyvende skapninger og fugler. Ekteskapsprinsippet kom ytterligere til anvendelse på den sjette skapelsesdag da Gud fikk jorden til å frambringe landdyr, både ville dyr og husdyr og krypdyr, «ingen uten sin make». (1 Mos. 1: 11—13, 20—25; Es. 34: 15, 16, Mo) I disse foreninger av planter og dyr kunne man se den ordning at hann og hunn samarbeider i en felles hensikt, og at kjønnskreftene virker til å føre dem sammen. Ordet «kjønn» blir brukt for å betegne det skille i hannlige og hunnlige former som består blant de forskjellige slags skapninger. Når ordet «kjønn» brukes slik, er det med innflytelse fra det latinske ordet «sexus» som betyr «skille». Formålet med denne kjønnsforskjellen er imidlertid ikke å frambringe splittelse, men å frambringe en forening, en sammenføyning av krefter for å få i stand et samlet resultat, for ingen av kjønnene er fullstendig uten det andre, men hvert av dem er dannet slik at det skal øve tiltrekning på det andre og utføre en bestemt funksjon. Noen livsformer er kjønnsløse, men formerer seg likevel.
11. a) Hva var kronen på Guds jordiske skaperverk, og når ble den skapt? b) Hvorfor var mennesket i stand til å råde over dyrene?
11 I tusenvis av år fra den tredje skapelsesdag og fram til den sjette skapelsesdag spilte inndelingen i forskjellige kjønn en stor rolle med hensyn til å holde plantelivet og dyrelivet ved like på jorden. Gud så at alt dette var godt, men han hadde også en videre hensikt med jorden. Dette var i virkeligheten av forberedende karakter, og gikk forut for det som skulle bli kronen på verket. De sju tusen årene i den sjette skapelsesdag nærmet seg slutten da Jehova Gud talte til sin enbårne Sønn, sin medarbeider i det jordiske skaperverk: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.» (1 Mos. 1: 26) Den skapning som ble kalt «mennesket» eller Adam, skulle være høyere enn alle de former for bevisst liv som ble til før ham. Det som gjorde mennesket bedre og i stand til å ha herredømme over de lavere skapningene, var at han ble skapt i Guds og hans enbårne Sønns bilde og likhet. Sønnen selv var jo «et bilde av Gud den usynlige, den førstefødte framfor enhver skapning». (Kol. 1: 15) Dette var noe nytt på jorden.
12. Hva slags sted beredte Gud for menneskene, og hvordan ble det første menneske skapt?
12 Først beredte Gud et hjem for denne menneskeskapningen. Som en uovertruffen hagearkitekt gjorde Gud det til et paradis, en stor parklignende hage, som til og med var bedre enn resten av jorden, hvor dyrene streifet om og formerte seg før de døde. I en særskilt skapelseshandling frambrakte Gud så det første menneske eller Adam. «Og Gud Herren dannet mennesket [bo‛elʹ] av jordens [a·da·mahʹ] muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» — 1 Mos. 2: 7, 8.
13. Hvilke privilegier og forpliktelser fikk Adam, og i hvilken viktig henseende skilte han seg ut fra dyrene?
13 Fra det usynlige talte Skaperen til mennesket og fortalte ham at han var blitt skapt og satt i Edens hage for «å dyrke og vokte den». Dette innebar utvilsomt å stelle «treet til kunnskap om godt og ondt», men mennesket eller Adam fikk befaling om ikke å ete av det. Hvis han gjorde det, ville han være ulydig mot Gud. Det ville derfor være synd, og han ble gjort oppmerksom på hvilken straff en slik synd ville medføre: «På den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 15—17) Derpå gjorde Gud mennesket eller Adam kjent med de flyvende skapninger og de ville dyrene som skulle være underlagt ham, og Gud lot ham sette navn på hver enkelt av dem, og de ble hetende det han kalte dem. Adam betraktet disse skapningene med interesse. Han så at de var av et annet slags kjød enn han selv. Han så hvordan de parret seg og hadde kjønnsforbindelser og hvordan de fikk unger, og han så også hvordan de levde sin tilmålte tid og døde og etterlot seg avkom som førte deres slag videre. Men Adam behøvde ikke å dø. Han behøvde ikke å frambringe avkom for å holde sitt slag, det menneskelige slag, i live. Hvis han trofast fortsatte å tilbe sin Skaper som Gud og adlyde alle hans befalinger, deriblant forbudet mot å ete av treet til kunnskap om godt og ondt, kunne han leve evig og ta seg av paradiset og alltid sørge for at dyrene var underlagt ham. — 1 Mos. 2: 19, 20.
Menneskenes ekteskap begynner i paradiset
14—16. a) Hva la Adam merke til manglet, og hva kunne Gud ha gjort for å fylle Adams behov? b) Hvordan fylte Gud Adams behov, og i hvilken videre hensikt?
14 Adam følte ikke noe kjønnslig begjær. Som et fullkomment menneske var han likevektig og ikke delt med hensyn til kjønn. Men skulle han ha noen medskapninger som var lik ham selv? Hvordan skulle han i tilfelle få dem? Det avhang av Guds hensikt, og det var ikke menneskets sak å prøve å veilede eller råde eller diktere Gud. Men Gud hadde ikke engang latt seg selv være uten skapninger i sitt eget bilde og sin egen lignelse, for først skapte han sin enbårne Sønn, og deretter sine andre himmelske sønner, som tilsammen utgjorde hans hustruelige organisasjon. Var det hans hensikt å la Adam være den eneste av sitt slag?
15 Blant alle de dyrene Adam ga navn, var det ikke noen han kunne kalle menneske eller Ish (hebraisk) som seg selv. Han fant at han var alene av sitt slag. Han måtte gjøre sitt arbeid helt alene. Han kunne ikke samtale med noen annen enn sin Gud eller Guds himmelske representant i de usynlige sfærer — en opplevelse som i seg selv var frydefull og sjelsoppløftende og uovertruffen for Adam. Ved sin skapelse var Adam én menneskelig «Guds sønn». (Luk. 3: 38) Var Gud fornøyd med å ha bare en menneskelig Guds sønn på jorden? Akkurat som han på forhånd hadde visst og vært klar over hvordan tingenes tilstand ville bli, så han og erkjente han nå hvordan den virkelig var: «For et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like [motstykke, NW].» Adam skilte seg ut fra alle dyrene. Han hadde ingen make som han kunne formere seg sammen med. Gud kunne ha frambrakt andre mennesker av jordens muld og gjort dem lik Adam og latt hver enkelt av dem være atskilt fra Adam, slik at alle ble skapt spesielt av Gud. Men det ville ikke ha vært i overensstemmelse med det mønster livet var ordnet etter hos andre slags jordiske skapninger. Forat det hele skulle harmonere med livsmønstrene til de andre formene for jordisk liv, og forat Guds hensikt angående mennesket skulle bli oppfylt, var det ikke det beste at Adam fortsatte å være alene. «Og Gud [Jehova] sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like [motstykke, NW].» (1 Mos. 2: 18—20) Hvordan gjorde Jehova Gud dette?
16 Han utførte noe man kan betegne som den første smertefrie kirurgiske operasjon. «Da lot Gud [Jehova] en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud [Jehova] bygde av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket.» Mennesket frydet seg over å få henne og motta henne fra sin himmelske Fars hånd, og han ga henne et navn som viste at hun var en del av ham selv. «Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne [eller Ish·shahʹ], for av mannen [eller Ish] er hun, tatt.» (1 Mos. 2: 21—23) Gud hadde nå skilt de feminine egenskaper fra Adam og nedlagt dem i denne kvinne [eller Ish·shahʹ] og på den måten frambrakt de menneskelige kjønn. I den faderlige velsignelse han nå ga dem som et ektepar, framholdt han for dem den gjerning han bemyndiget dem til å utføre i fellesskap. Som det står skrevet: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» «Dette er boken om Adams ætt: På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds lignelse. Til mann og kvinne skapte han dem; og han velsignet dem og ga dem navnet menneske på den dag de ble skapt.» (1 Mos. 1: 27, 28; 5: 1, 2) Ekteskap mellom mennesker er derfor en guddommelig ordning, og det bør betraktes som hellig.
17. Hvorfor var det ikke slik at Gud dannet et profetisk forbilde av Kristus og hans brud da han skapte Eva?
17 Da Jehova Gud lot Adam falle i en dyp søvn og fjernet et av hans ribben og brukte det som grunnlag til å danne Adams hustru, laget han da et forbilde av noe framtidig, noe som skulle skje fire tusen år senere? Nei. Han laget ikke noe forbilde av at hans Sønn Jesus Kristus skulle bli den eneste annen Adam, «den siste Adam», og at han skulle falle i søvn i døden som et menneskelig offer for sin «brud», den menighet som består av hans 144 000 etterfølgere, og at den allmektige Gud skulle oppreise ham fra dødens dype søvn og senere la ham komme sammen med sin åndelige «brud», sin trofaste menighet, i himmelsk herlighet. (1 Kor. 15: 45; Ef. 5: 25—27; Åpb. 21: 2, 9) Hvis Gud hadde gjort det, ville det ha vært ensbetydende med at han hadde skuet inn i Adams framtid og tillatt seg å forutse at Adam ville synde ved å spise av det forbudte tre til kunnskap om godt og ondt. På den måten ville Gud ha forutbestemt at Adam skulle bryte hans lov og bli dømt til døden, og at Jesus Kristus skulle dø som en tilsvarende løsepenge for å frelse sine 144 000 etterfølgere blant Adams etterkommere forat de skulle bli en brudeorganisasjon, en hustru for Jesus Kristus i himmelen. Hvis Jehova Gud hadde forutbestemt at Adam skulle synde, ville Han ha gjort seg ansvarlig for Adams synd, men Gud er ikke ansvarlig for noen synd, og er ikke forpliktet til å tilveiebringe noe sonoffer for synd.
18. Hva var Evas skapelse en jordisk etterligning av?
18 Jehova Gud dannet ikke noe forbilde eller forutbestemte ikke noe ved den måten han skapte Eva på, men han kopierte derimot et storslagent himmelsk mønster på et jordisk plan. Liksom Eva ble tatt av Adam og faktisk var ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt, så ble også Jehovas universelle organisasjon, hans himmelske, hustruelige organisasjon, tatt av Jehova selv. Den var en skapning som utgikk fra ham selv uten smerte, og den begynte med hans Ord, hans enbårne Sønn, og omfattet til slutt alle hans hellige himmelske engler. Hele denne hellige organisasjon framstilte han for seg selv som sin «kvinne», sin «hustru», som han aldri vil skille seg fra, for den vil aldri bli fremmed for ham, ikke engang ved en Djevels bestrebelser.
19. a) Hvilke kjensgjerninger og skriftsteder viser det nære forhold en mann står i til sin hustru? b) Hvor er derfor hans rette plass?
19 Fordi den første kvinne ble tatt av den første mann i stedet for å bli gjort til en skapning for seg selv, var hun ett kjød med ham, og av samme grunn er også hele den menneskelige familie, som har utgått fra dem, ett kjød. Dette gjorde henne til mannens nærmeste slektning på jorden. Av denne grunn skulle han holde seg til henne. Gud erklærte at forholdet mellom en ektemann og hans hustru er det nærmeste forhold to mennesker på jorden kan stå i til hverandre, nærmere enn forholdet mellom en sønn og hans far og mor, og mannen skulle derfor bli hos den som sto ham nærmest, hans hustru. Etterat Gud i Eden hadde forent mannen og kvinnen i ekteskap, sa han: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» (1 Mos. 2: 24) Tusenvis av år senere var det enkelte selvkloke mennesker som ignorerte denne sanne beretning om det ideelle menneskelige ekteskap som var blitt inngått i Edens paradis, og Guds Sønn sa til dem: «Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.» (Matt. 19: 4—6) Den kristne apostel Paulus bekreftet at denne ekteskapsberetning er sann, ved å sitere fra den i sin utredning og si: «For det er sagt: De to skal være ett kjød.» (1 Kor. 6: 16) En gift manns plass skulle derfor ikke være hos pappa og mamma og ikke hos hans kameratflokk, hans mannsforening eller hans klubb, men hos hans nærmeste partner, hans hustru. Han skulle holde seg til sin hustru, ikke sende henne tilbake til hennes far som ga henne til ham. Han skulle ikke tillate noen å komme imellom dem.
20. a) Hva var ikke Guds hensikt, men hvorfor skapte han Eva? b) Hvorfor ville ikke Adam og Evas ekteskap resultere i abnorme barn?
20 Da Gud tok de mannlige og kvinnelige trekk eller egenskaper som var forent og i likevekt i den opprinnelige Adam, og delte dem mellom kjønnene, var det ikke hans mening å starte noen kamp mellom kjønnene i Edens paradis. Det var ikke hans mening å få i stand en konkurransepreget sameksistens mellom kjønnene. Selv om de kvinnelige egenskaper ble skilt fra Adam og nedlagt i hans hustru, var han fremdeles fullkommen. Han var fremdeles i Guds bilde og likhet. Eva, som de kvinnelige egenskaper var fremherskende i, var likeledes fullkommen, men hun var ett kjød med Adam. Et forent kjød skader ikke seg selv. Det kjemper ikke imot seg selv. Kjødets levende celler slutter seg sammen og holder seg sammen i forskjellige slags organer og vev etter den lov som er fastsatt av den store Organisator, Jehova Gud. Slik skulle det også være med de to kjønn, for de er i realiteten bare ett kjød. De skulle utfylle hverandre ved at den ene ga den andre det som den andre følte behov for, og omvendt. Gud utstyrte de to kjønnene slik at de fant sin største lykke og tilfredshet ved å samarbeide om å gjøre sin himmelske Fars fullkomne vilje. Adams ekteskap med en kvinne av sitt eget ben og kjøtt ville ikke resultere i abnorme barn, barn som på en eller annen måte var belemret med unormale trekk eller deformiteter. Både mannen og kvinnen var fullkomne. Når noe fullkomment blir forent med noe fullkomment, blir også resultatet fullkomment. Når en fullkommen sønn av Adam og Eva giftet seg med en av deres fullkomne døtre, ville de få et fullkomment barn.
21. På hvilke måter skulle kvinnen være en hjelper og et motstykke, og hvorfor virket Adam nå fullstendig?
21 At dette var Guds vilje da han delte Adam og frambrakte det mannlige og det kvinnelige kjønn, framholdt Gud dengang han skulle til å frambringe en hustru for Adam. Gud sa: «Jeg skal gjøre ham en hjelper, som et motstykke til ham.» Gud sa ikke at han skulle gi Adam en sjef, et hode. Hans Skaper og Gud var hans Hode. Han trengte ikke noe annet. Et motstykke er ikke et hode. På hebraisk, det språk Guds skapelsesberetning er nedskrevet på, betyr ordet for «motstykke» noe som er foran en, noe en har foran sine øyne, som om det står like overfor en. Det er ikke noe som er i opposisjon til en, men noe som svarer til en og passer sammen med en, noe som harmonerer med en på en passende måte og skaffer god balanse. Det var kvinnen, og ikke noe hunndyr, som var en tilfredsstillende make for Adam, og hun var derfor hans motstykke, særlig fordi hun hadde de legemlige organer hvorved hun kunne bli mor til hans barn. (3 Mos. 18: 23) Hun kunne produsere de egg som skulle skaffe til veie legemene til hans barn, men det var bare han, ekteparets hode, som kunne overføre den livssæd som ville igangsette livet i hennes egg. Han var den første som fikk menneskelig liv, og hans hustru fikk livet ved at hun ble dannet av hans ribben. Det var da passende at han fortsatte å overføre livet til sine barn. Mannen hadde sin funksjon, og kvinnen hadde sin, underordnet ham og avhengig av ham. I samsvar med Guds vilje skulle derfor kvinnen være sin manns «hjelper», og en hjelper er ikke en sjef, en diktator eller en hersker. En hjelper retter seg etter og samarbeider med den som får hjelpen. Kvinnen kunne nå yte Adam en nødvendig hjelp i forbindelse med fullførelsen av Guds befaling til dem om å bli mange og fylle hele jorden med en fullkommen menneskelig familie. Adam virket ikke lenger ensidig eller ufullstendig ved siden av den imponerende løven og dens løvinne eller noe annet dyrepar i Eden, for hans fullkomne make, hans hustruelige motstykke og hjelper, sto nå ved hans side. Alt passet. Det var et prektig syn. Det var godt i Skaperens øyne.
22. a) Når begynte Adam å ha kjønnslig omgang med sin hustru, og hva viser dette med hensyn til når det første ekteskap ble fullbydet? b) Hvordan var forholdet mellom dem mens de var fullkomne?
22 Da Jehova Gud førte denne fullkomne kvinne til den oppvåknede mann i Eden og uttalte sin velsignelse over dem og foreholdt dem deres felles plikter, var deres ekteskap fullbyrdet. Det var ikke nødvendig med noen fysisk, seksuell forening mellom dem før deres ekteskap kunne bli fullbyrdet. Hvis det hadde vært nødvendig med en slik kjønnslig forbindelse mellom dem før ekteskapet kunne bli virkelig, gyldig og bindende, ville det i det hele tatt ikke ha vært noe ekteskap mellom Adam og hans kvinne i Eden. Først i forbindelse med et senere tidspunkt, da dette paret befant seg utenfor Eden, står det skrevet at «nå hadde Adam omgang med Eva, sin hustru, og hun ble gravid. Da tiden var inne, fødte hun Kain». (1 Mos. 4: 1, NW) Adam og Eva visste at formålet med kjønnslig samkvem var å frambringe barn. Mens de var fullkomne og befant seg i Eden og hadde en fullkommen selvkontroll og ikke skammet seg over sin nakenhet eller følte lidenskap ved synet av hverandres nakne kropp, avsto de fra å ha kjønnslig omgang og unnfange barn. Ikke desto mindre var de fullt ut gift og forpliktet til å holde seg kjærlig til hverandre i trofasthet. Jehova Gud, ekteskapets guddommelige stifter, hadde knyttet dem sammen. Ingen skapning kunne med rette skille dem fra hverandre.