«Si til de fangne: Gå ut!»

«Si til de fangne: Gå ut! — til dem som er i mørket: Kom fram! På vegene skal de beite, og på alle de bare hauger skal det være beitemark for dem.» — Es. 49: 9.

1, 2. Hvilket ry har Jehova for å åpne fengsler og slippe fangene fri?

JEHOVA har ikke sin like når det gjelder å åpne fengsels dører og slippe fanger fri. Han har ry for å gjøre dette i bokstavelig forstand. Han sendte profetiske drømmer til Farao i fortidens Egypt, og derved fikk han Josef løslatt fra fengslet sa han kunne fortolke drømmene og bli Faraos førsteminister. Han brukte Babylons mektige hærer som sine skarprettere, og lot dem trenge seg inn i Jerusalem og løslate hans profet Jeremias fra fengslet. Lang tid etter foretok atter Jerusalems religiøse herskere en urettferdig arrestasjon, denne gangen av Jesu Kristi apostler. Men Jehovas engel åpnet fengselsdørene samme natt, førte dem ut uten at vokterne deres ante noe om det og ba dem gå tilbake og forkynne om Jesus Kristus i templet. Senere ble Peter fengslet alene og dømt til døden, men da han lå og sov mellom to soldater, bundet med lenker og med vakter foran celledøren, sprengte Jehovas engel igjen lenkene og førte Peter ut til friheten og til mer tjeneste for sin Gud.

² Jehova syntes ikke engang det var for mye å la et jordskjelv ryste fengslet i Filippi i Makedonia for å løse apostelen Paulus’ og Silas’ hender og føtter fra lenker og stokker. Celledøren ble slått opp, og fangevokteren førte dem ut med den største respekt og hørte saktmodig på deres budskap. Det er sant som det står skrevet: «Jehova løslater fangene.» — Sl. 146: 7, AS; Jer. 40: 1—4; 1 Mos. 41: 1—46; Ap. gj. 5: 17—21; 12: 1—11; 16: 19—34.

3. Fra hvilket tidspunkt av nå i vår tid foretar han et større løslatelsesarbeid, og fra hva?

³ Men nå lever vi i begynnelsen av året 1952 e. Kr. Nå i vår moderne tid kan da vel ikke Jehova Gud gjøre noe sånt som å slippe folk løs fra fengsler? En slik tanke bør du ikke ha så meget som et øyeblikk. Faktum er at han utfører sitt store løslatelsesarbeid nå, i vår moderne tid etter 1919. Dette arbeid kjennetegnes av at mange blir løslatt fra bokstavelige fengsler, konsentrasjonsleirer og andre steder hvor folk blir holdt i fangenskap. Men den kjennetegnes særlig ved at fanger blir løslatt fra et større og mer forferdelig fengsel, en åndelig fengselstilstand i et moderne Babylon. Det er ingen som kan motstå hans makt til å frigjøre dem som er bundet, selv mens fengslet enda står, og det er heller ingen som gjør det. Når han har utfridd alle dem som lengter etter å bli frie og som ser hen til ham for å bli det, da skal han knuse hele fengselssystemet i Harmageddon-slaget og innføre en fri verden for alle som lever. Legg merke til hvordan dette foregår.

4. Hvordan identifiserer vi ham Jehova bruker som sin store tjener i frigjøringsarbeidet?

⁴ Gud den allmektige har en stor frigjører eller tjener som han nå bruker i arbeidet med å skjenke kjærkommen løslatelse til frihetselskere som er bundet. Hvem er det? Hør på den røst som lyder opp gjennom nitten århundrer fra en jødisk synagoge i Nasaret i Galilea nede i Palestina. Denne røsten leser det som står hos profeten Esaias, i seksti-første kapitel, første og annet vers, og du hører den si følgende: «Jehovas ånd er over meg, for han salvet meg til å kunngjøre godt budskap for de fattige, han sendte meg ut til å forkynne en løslatelse for fangene og en gjenvinning av synet for de blinde, til å sende de undertrykte bort med en løslatelse, til å forkynne Jehovas antagelige år.» (Luk. 4: 18, 19, NW) Ja, du kjenner igjen stemmen og hører det er Jesus fra Nasaret som taler og som der anvender på seg selv disse profetiske ord som utpeker ham Jehova bruker som sin tjener i frigjøringsarbeidet. Ja, han er den store tjener som Gud den allmektige nå har oppreist forat han skal tjene som frigjører, nå når hele jorden trues av en ny trelldom, den som den gudsbespottelige internasjonale kommunisme representerer. Den innbilske religiøse kirkefyrste som sier seg å være den synlige «Kristi stedfortreder», kommer ynkelig til kort som et åndelig bolverk mot den ukristelige kommunismes stormløp. Det går aldri an å stole på at en falsk Kristus skal være et virkelig bolverk mot politiske og sosiale løgner. Men den virkelige Kristus, Guds Sønn, Jesus, står fastere og mer urokkelig enn Gibraltar-klippen. Han hindrer ikke bare kommunismen og andre politiske ismer fra å trenge seg inn i deres liv som elsker sannhet og rettferdighet, men han løslater også mange som er i trelldom under disse systemene.

5. Hva fører det til å se hen til mennesker som frigjørere, og hvilken utnevnelse ignorerer man ved å følge en slik handlemåte?

⁵ Millioner av mennesker innenfor og utenfor kristenheten er tidligere blitt bedratt. Og nå er det tåpelig å høre på et menneske eller en gruppe mennesker når de trenger seg fram i forgrunnen og så, for å vinne tilhengere, proklamerer at de skal frigjøre folket. Det er den allmektige Gud Jehova som vil gi menneskene full frihet. Han har selv utnevnt en som er pålitelig, til å frigjøre fangene fra denne undertrykkende tingenes ordning. Han holder fremdeles fast på denne utnevnelsen. Det er derfor ikke umaken verdt å se hen til noen andre enn Ham som den høyeste Gud har utnevnt. Det vil bare føre til skuffelse. Han gjør kjent hvem han har utnevnt, og han taler til ham med disse ord: «Så sier [Jehova]: På den tid som behager meg, bønnhører jeg deg, og på frelsens dag hjelper jeg deg, og jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket, forat du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvelodder og si til de fangne: Gå ut! til dem som er i mørket: Kom fram!» — Es. 49: 8, 9.

TJENEREN

6, 7. Hvem gjelder disse ordene i forbildet og i motbildet?

⁶ Du sier kanskje at disse ordene gjelder kong Kyros av Persia. I 539 f. Kr. omstyrtet han og hans onkel Darius det mektige Babylon som hadde ødelagt Jerusalem og dens tempel og hadde lagt jødenes land øde ved å bortføre nesten alle de overlevende som fanger til Babylon. I det første år av sin regjering løslot Kyros disse jødiske fangene. Han lot dem dra tilbake til de øde jødiske arvelodder i Palestina, og de fikk gjenoppbygge det herjede landet.

⁷ Alt dette er riktig. Esaias’ førti-femte kapitel forutsa Kyros og hans edelmodige gjerninger mot Jehovas folk, men det viser at han var et forbilde eller en profetisk framstilling av Jesus Kristus, den større Kyros. Det er Jesus Kristus som setter i verk den fullstendige oppfyllelse av Jehovas profeti. Derfor er det han som er den store tjener som blir brukt i frigjøringsarbeidet nå.

8. a) Hvilket mektig redskap hadde Jesus i frigjøringsarbeidet? b) Hvordan var det Gud hjalp ham og gjorde ham «til en pakt for folket»?

⁸ Da Jesus var på jorden, hadde han et mektig redskap, sannheten. Vi tenker øyeblikkelig på hans ord: «Hvis dere blir i mitt ord; er dere virkelig mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Joh. 8: 31, 32, NW) Hele tiden mens han levde som menneske på jorden, gikk han i konstant fare, truet som han var av den store slange Satan Djevelen og hele hans onde ætt, både demoner og mennesker. Han ba til sin himmelske Far, og han ble bønnhørt og hjulpet, så han kunne fullføre sitt arbeid for menneskehetens frelse. Jehova Gud bevarte ham til hans arbeid var fullført. Så lot han ham vise sin troskap og ustraffelighet helt inntil en vanærende død på en torturpel på Golgata. Men Gud den allmektige bevarte ham ved å oppreise ham fra de døde til udødelig liv i himmelen som den opphøyde, åndelige Guds Sønn. På den måten kunne Jesus Kristus fortsette sitt frigjøringsarbeid, og kunne stå til rådighet for å utføre det nå i denne tiden. Gud har gjort ham «til en pakt for folket». Hvordan er han en «pakt»? En pakt er et høytidelig løfte om å gjøre et eller annet. Gud har høytidelig bundet eller forpliktet seg til å løslate virkelige frihetselskere fra fengsel og trelldom, og han har gitt sin Sønn Jesus Kristus som en pakt eller garanti for at han vil gjøre dette. Han har frambrakt og utnevnt Jesus til å være den som skal frigjøre menneskene. Likså sikkert som at det finnes en oppreist og herliggjort Jesus ved Faderens høyre hånd i himmelen, likså sikkert er det at rettsindige mennesker skal bli løslatt fra slaveriet under den tyranniske verdensordning, det moderne Babylon. Den vi bør se hen til, er derfor denne herlige tjener som Gud har gjort til en «pakt for folket». Alle menneskelige ledere vil vise seg å være humbugmakere.

9. Hvordan anvender Paulus Esaias 49: 8 og viser at vi kan være knyttet til denne sanne frigjører i hans arbeid?

⁹ Du elsker frihet og vil gjerne vinne den selv, og du vil også gjerne at andre skal kunne glede seg over den. Vil du ikke da gjerne arbeide sammen med den virkelige frigjører i hans arbeid? Du vil kanskje det. Ut fra de bibelske kjensgjerninger vet vi at du kan det. Ovenfor (§ 5) siterte vi det som står i Esaias 49: 8. Apostelen Paulus peker på disse ordene og anvender dem i forbindelse med Jesu Kristi etterfølgere. Vi gjengir her den måten Paulus sier det på, og også det han sier i forbindelse med det: «Vi er derfor sendemenn som er stedfortredere for Kristus, som om Gud bønnfalt gjennom oss. Som stedfortredere for Kristus ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’ Den som ikke kjente synd, fikk han til å bli synd for oss, forat vi kunne bli Guds rettferdighet ved hjelp av ham. Idet vi arbeider sammen med ham, bønnfaller vi også dere om at dere ikke må ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den. For han sier [og her kommer Paulus’ sitat av Esaias 49: 8, LXX]: ’På en antagelig tid hørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp.’ Se! Nå er den tid som er særlig antagelig. Se! Nå er frelsens dag. Vi gir ikke på noen måte grunn til snubling, forat det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste; men i enhver henseende anbefaler vi oss som Guds tjenere.» — 2 Kor. 5: 20 til 6: 4, NW.

10. Hvordan prøvde Paulus å holde sin tjeneste ulastelig, og hvilken oppfordring retter han til oss angående Guds ufortjente godhet?

¹⁰ Her forteller Paulus oss at han var blitt betrodd en tjenestegjerning, og at han ved å utføre den arbeidet sammen med Gud og hans store tjener Jesus Kristus. Etter som Kristus ikke personlig var til stede i kjøttet, tjente Paulus som en sendemann som var stedfortreder for Kristus, og han sa på hans vegne: «Bli forlikt med Gud [så dere kan vinne frelse nå i denne tiden og på denne dagen som er antagelig for det].» Forat hans tjeneste ikke skulle bli lastet i denne henseende, ga ikke Paulus sine tilhørere noen grunn til å snuble, men anbefalte seg i enhver henseende for dem som Guds tjener. Han oppfordrer derfor dem han skriver til, til ikke å ta imot Guds ufortjente godhet gjennom Kristus og så overse hensikten med den. Og her er det noe som gjelder alle oss som har tatt imot hans ufortjente godhet. Vi må ikke overse hensikten med at vi fikk den.

ET ARBEIDSOPPDRAG

11. Hvordan kan vi unngå å komme til å overse hensikten med Guds ufortjente godhet som vi har fått?

¹¹ Hvordan kan vi overse hensikten med denne ufortjente godhet? Ved å unnlate å gjøre det arbeid som vi skulle bli gjort skikket til å utføre ved at vi fikk den. Når vi har smakt hans ufortjente godhet og er blitt forlikt med Gud eller kommet i et vennskapelig forhold til ham, så må vi fra da av samarbeide med ham. Vi må samarbeide med hans store tjener Jesus Kristus. Han har gitt et arbeidsoppdrag til sin store tjener. Vi er forpliktet til å hjelpe til med å utføre den del av dette arbeidsoppdraget som vi kan gjøre, Så langt vil derfor oppdraget til tjeneren også gjelde oss, og vi blir hans medtjenere. Vi blir medlemmer av tjener-klassen. Dette er i særlig grad tilfelle med de kristne som er salvet med Guds ånd slik Jesus var det, og som er døpt inn i hans åndelige legeme eller menighet og som blir gjort til medarvinger med ham i det himmelske rike. De er ifølge det guddommelige oppdrag forpliktet til å være med på å si «til de fangne: Gå ut! — til dem som er i mørket: Kom fram!» Hvis vi trofast utfører dette oppdraget, da tar vi ikke forgjeves imot Guds ufortjente godhet.

12, 13. Hvem er det tjeneren sier skal lytte til ham, og hvordan ble det gjort mulig at de kunne høre og lytte til Jesu røst?

¹² Hva er det da som er vårt arbeidsutstyr? Hør hvordan den store tjener, lederen for tjener-klassen, antyder for oss hva det er, i åpningsordene til Esaias’ førti-niende kapitel, som vi nå behandler: «Hør på meg, I øyer, og gi akt, I folk fra det fjerne! [Jehova] har kalt meg fra mors liv av, han har nevnt mitt navn fra min mors skjød. Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge; han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger. Og han sa til meg: Du er min tjener, du er Israel, på hvem jeg vil åpenbare min herlighet. Men jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft; men min rett er likevel hos [Jehova], og min lønn hos min Gud.» — Es. 49: 1—4.

¹³ Tjeneren viser at det budskap han har om utfrielse, skal høres av øyene, kystlandene eller de fjerne kyster og av folk som bor i det fjerne. Det skal være et verdensomfattende budskap om befrielse som blir gitt gjennom ham, Jehovas store tjener. Men da Jesus var på jorden, reiste han ikke til noen øyer — landet Palestina har ingen øyer — og han reiste heller ikke til fjerne kyster eller kystland eller til folk som bor i det fjerne. Han begrenset sin virksomhet til «de fortapte får av Israels hus» der i det lille landet Palestina. Og mens han levde i kjøttet sammen med sine disipler, ga han dem ordre om å gjøre det samme i deres forkynnelse om Guds rike. (Matt. 10: 6, 6) Men når Jesus ikke reiste til øyene og til de folk som levde langt borte, hvordan skulle de da kunne høre ham? Jo, ved at han sendte sine salvede medtjenere til dem. Hvis de måtte høre og lytte, hvordan kunne de da gjøre det uten at hans tjenere dro av sted og forkynte for dem og lot dem høre Jehovas store tjeners røst eller budskap? (Rom. 10: 14, 15) Vi ser derfor hvordan tjener-klassen under Kristus Jesus er nødvendig for å oppfylle denne profetien om frihet for de fangne.

14. Hvordan var Jehovas store tjener på en bokstavelig måte kalt og nevnt med navn fra sin mors skjød?

¹⁴ Den store tjener sier at Jehova kalte ham fra mors liv av og ga ham navn fra hans mors skjød. Dette er sant i dobbelt forstand. Da engelen Gabriel kunngjorde for Maria at hun skulle bli mor til Guds Sønn, sa han til henne: «Du skal kalle ham Jesus.» Da engelen viste seg for Josef i en drøm for å forklare hvordan Maria var blitt gravid, sa han til ham: «Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus.» Hvorfor? «For han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Da engelen kunngjorde barnets fødsel for hyrdene som var ute på markene i nærheten av Betlehem, sa han til dem: «Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.» (Luk. 1: 31; Matt. 1: 21; Luk. 2: 10) Men alt dette hendte på den tiden da han ble unnfanget i en jordisk kvinnes morsliv og ble født av henne.

15. Hvordan var dette tilfelle med ham i åndelig forstand?

¹⁵ Tredve år senere ble han døpt i Jordans vann for å gi et symbolsk vitnesbyrd om at han hadde innvigd seg til å gjøre Guds vilje. Da ble han frambrakt fra morslivet til Guds kvinne, hans himmelske organisasjon, for da avlet den himmelske Far, Jehova Gud, Jesus ved sin hellige ånd forat han på nytt skulle bli Hans åndelige Sønn. Da så ånden kom ned, åpenbart i skikkelse av en due, og salvet Jesus til å være Kristus, hørtes Guds røst fra himmelen, og den sa: «Dette er min Sønn, den elskede som jeg har godkjent.» (Matt. 3: 13—17, NW) På denne måten ble Jesus kalt til å være Kristus eller den salvede fra sin himmelske mors liv, Guds kvinne eller organisasjon, og fikk det navn som viste at han skulle være Jehovas Frelser for menneskeheten.

16. Hvordan har Jehova gjort tjenerens munn lik et skarpt sverd?

¹⁶ Tjeneren, ja hele den salvede tjenerklasse, er frambrakt av Guds kvinne for å utføre en tjeneste mot Guds fiender. Det er derfor Gud gjorde tjenerens munn lik et skarpt sverd og gjorde ham lik en blank pil. En som tilhørte tjener-klassen, apostelen Paulus, forteller oss at vi bør ta imot «åndens sverd, som er Guds ord», og at «Guds ord er levende og virksomt; det er skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom like til det skiller sjel og ånd». (Ef. 6: 17 og Hebr. 4: 12, LB) Den ondes tunge er lik et baktalelsens, bespottelsens og hånens sverd, men tjenerens og hans etterfølgeres tunge, tar opp Guds ord, og gjør derved bruk av «åndens sverd». Det kunngjør den store Dommer Jehovas dom mot hans fiender, og avslører de religiøse hykleres hjerter. Det dreper falske lærer og menneskelige tradisjoner som ville gjøre Guds ord ugyldig. Dette sannhetens sverd er en viktig del av den fullstendige rustning som Gud forsyner sin tjener-klasse med, og Guds folks fiender kan ikke stå seg imot det. Mens hans tjenere bruker det, skjuler han dem i sin hånds skygge. Selv om de står ute i det fri i åpen kamp, er de altså fremdeles under hans beskyttelse.

17. Hvordan har Jehova gjort ham lik en blank pil som er gjemt i et kogger?

¹⁷ Jehova sender tjener-klassen langt borte fra, lik en blank pil som blir skutt ut fra en buestreng. Guds Sønn fra himmelen var i virkeligheten «Guds ord», hans store talerør, slik at Guds ord gikk ut gjennom ham. Gud holdt ham skjult eller stakk ham vekk lik en pil i et kogger, og reserverte ham til bruk i rette tid. På samme vis reserverte han hele tjener-klassen til bruk i den beleilige tid, og når den tiden er kommet, sender han dem ved sin ånd mot dem som er fiender av sannheten, rettferdigheten og Guds rike. Ved tjener-klassens virksomhet er Guds ord i dag blitt spredt vidt og bredt omkring, og hans dommer blir kunngjort overalt. — Sl. 127: 4, 5.

18. Hvordan og når kunne tjeneren si at han hadde arbeidet forgjeves?

¹⁸ Men hvordan kan det ha seg at en slik æret tjener kan si: «Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft»? Den store tjeners nærmeste disipler kan ha sagt det på den tiden da han døde på torturpelen og de alle sammen ble atspredt fra ham. Selv på hans oppstandelsesdag var det to av dem som kom med denne bemerkningen: «Vi håpet at denne mann var den som skulle befri Israel.» (Luk. 24: 17—21, NW) De trodde at Jehovas tjener hadde arbeidet forgjeves, og at han hadde fortært sin kraft til ingen nytte. Tjener-klassen hadde lignende grunner til å være motløse i 1918, ved høydepunktet på den første verdenskrig. Den synlige organisasjon av Jehovas tjener-klasse var da utsatt for et ondsinnet angrep fra politiske, religiøse og militære fiender; deres bibelske litteratur ble forbudt; deres handlefrihet ble begrenset på mange måter og mange av dem ble satt i fengsel, deriblant ledende medlemmer av deres lovformelige selskap. Det var splittelse innen deres rekker på grunn av noen som var opprørske og forræderske, og stor frykt og usikkerhet pinte dem og gjorde dem utsatt for fiendens makt. Deres organisasjon ble brutt i stykker, på samme måte som da de babyloniske horder ødela Jerusalem og dens tempel i 607 f. Kr. Deres virkefelt ble lagt øde, i likhet med Judas rikes land da kong Sedekias og de av hans undersåtter som overlevde, ble ført bort til Babylon som fanger. Da så det ut som om tjener-klassen hadde arbeidet og brukt sin kraft i Jehovas tjeneste til ingen nytte.

LEVNINGEN BLE FØRST LØSLATT

19. Hvis tjeneste ble det nå behov for, som vist av Esaias 49: 5, 6?

¹⁹ Her var det da det ble behov for den store Jehovas tjener. Han måtte sørge for at hans tjenerklasse på jorden, hans åndelige israelitter, fikk sin rett og ble lønnet: Den store tjener forteller oss nå at Jehova dannet ham fra morslivet til sin «kvinne», hans himmelske organisasjon, med dette ærefulle formål for øye: «Og nå sier [Jehova], som fra mors liv har dannet meg til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel for ham, og jeg er æret i [Jehovas] øyne, og min Gud er blitt min styrke han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake.» — Es. 49: 5, 6.

20. Hvordan var det den store tjener gjenreiste «Jakobs stammer» og førte «den frelste rest av Israel tilbake»?

²⁰ Den dagen Jesus oppsto, begynte han å gjenopplive sine disipler som var forferdet og motløse. På pinsedagen utgjøt han Guds ånd over dem og begynte å bygge dem opp som en åndelig organisasjon. Han fikk den åndelige tilstand de var i til å blomstre som en lilje. De hadde engang vært fanger i Babylons religiøse motstykke, nemlig den frafalne jødiske religion, men nå ble de gjort frie og ble ført tilbake til Jehovas teokratiske organisasjon for å tilbe og tjene der. Til denne levning eller rest av jødiske troende som var fanger i det hemmelighetsfulle Babylon, sa Jehovas store tjener: «Gå ut!» De hadde sittet i religiøst mørke, og han sa til dem: «Kom fram!» — kom ut i lyset. Dette var en levning av naturlige etterkommere av den trofaste patriarken Jakob. Derfor besto den av medlemmer fra alle Israels stammer. Israel var Jakobs tilnavn. Den herliggjorte Jesus Kristus i himmelen virket følgelig som Jehovas tjener og tjente på en bokstavelig måte ved «å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake».

21, 22. Hvordan har denne tjener gjort det samme for en annen levning etter 1918?

²¹ Siden 1918 e. Kr. er det kommet fram en trofast levning av åndelige israelitter, for som den jødiske kristne apostel Paulus sier: «Ikke han er jøde som er det i det ytre, heller ikke er det omskjærelse som er i det ytre, på kjøttet. Men han er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er den som er i hjertet, ved ånden, og ikke ved en skreven lovbok.» — Rom. 2: 28, 29, NW.

²² I likhet med den trofaste jødiske levning som levde nitten hundre år tidligere, hadde denne levning av åndelige israelitter i vår tid vært bundet og gjort til fanger av det hemmelighetsfulle Babylon under den første verdenskrigen. De satt i mørke, i tungsinn, frykt og usikkerhet om hva som var Guds hensikt og hans vilje hva dem angikk. Det var bare Jehova som ved sin store tjener, Kongen Jesus Kristus, kunne hjelpe dem, akkurat som Jehovas tjener i fortiden, kong Kyros av Persia, hadde hjulpet de israelitter som satt fangne i Babylon. Jehova hadde dannet sin store tjener nettopp med dette frigjøringsverk for øye. Han hadde gitt ham som en pakt eller garanti for at Hans folk skulle bli utfridd, og nå brukte han sin tjener til dette, fra 1919 av. I det året begynte han å føre levningen av åndelige israelitter ut til friheten.

23. Hvordan passet Jehovas ord på Kristus Jesus: «Du er min tjener; Israel, som jeg vil bli herliggjort i»?

²³ Jehova hadde med rette sagt til Kristus Jesus: «Du er min tjener; Israel, som jeg vil bli herliggjort i.» (Es. 49: 3, AS) For lang tid siden hadde Jehova utvalgt Jakob i stedet for hans eldre tvillingbror Esau til å arve Abrahamsløftet: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes», og han hadde forandret Jakobs navn til Israel, som betyr «den som hersker med Gud». Og nå brakte Jehovas store tjener velsignelse til levningen av det åndelige Israel ved å løslate dem fra Babylons makt og gjøre dem frie til å være vitner for Jehova på hele jorden. Jehova ble herliggjort ved at hans tjener handlet på denne måten, og hans navns ære ble opprettholdt. At levningen hadde fått friheten, tjente overalt til hans herlighet, for på grunn av sin trofasthet ble de en del av tjener-klassen.

24. Hvordan besvarte Jehova Sions klage over at hun var forlatt og glemt?

²⁴ Etter som de åndelige barn til Guds kvinne, Sion, var blitt reist opp fra den øde og forlatte tilstand de hadde vært i under den første verdenskrigen, hadde hun ikke lenger noen grunn til å tale slik Esaias’ profeti hadde forutsagt: «Men Sion sa: Jehova har forlatt meg, og Herren har glemt meg.» Til dette svarer Jehova: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med sitt livs sønn? Selv om de skulle glemme, vil ikke jeg glemme deg. Se! jeg har inngravert deg i mine håndflater; dine murer står stadig for meg. Dine bygningsmenna kommer allerede i hast, mens de som ødela deg og la deg øde, går ut fra deg. Løft dine øyne opp og se deg omkring! De samler seg, alle sammen, de kommer til deg.» (Es. 49: 14, AS; 49: 15—18, AT, Mo) Levningen av de åndelige sønner til Guds organisasjon Sion fattet mot etter 1919 og kom i hast for å gjenoppbygge den ødelagte synlige organisasjon og for å gjenopplive den frie og fryktløse tilbedelse av Jehova og for å fornye kunngjøringen om hans rike ved Kristus Jesus. De vendte derfor tilbake til Sion med glede, og Jehova beviste for Sion at han ikke hadde glemt henne så han fortsatt lot henne ligge øde og nedrevet. Hans makts hender, som hennes elskede navn var trykt eller ingravert i, ble virksomme i arbeidet med å gjenoppbygge henne og reise opp hennes beskyttende murer. Hans store tjener Kristus Jesus befalte hennes åndelige barn i Babylons fengselssystemer å «gå ut, og så førte han dem tilbake til Sion. Det guddommelige mishags mørke har flydd fra dem, og nå fryder de seg i lyset fra hans gunst og godkjennelse.

[Fotnote]