Gud vil gjøre det på sin måte
UANSETT hva menneskene lover å gjøre og hva de beklager seg over, vil Gud gjøre det på sin egen måte. Gjøre hva? Jo, frambringe en rettferdig ny verden, en verden med varig fred, en verden uten sorg, lidelse og død.
Politikerne snakker om at de vil gjøre det som bare Gud kan gjøre. Prestene snakker altfor ofte akkurat som politikerne, i stedet for at de skulle peke på Guds måte å gjøre det på. Biskop G. Bromley Oxnam sa følgende ved et landsmøte for metodistisk ungdom i Lafayette i Indiana i U.S.A.: «Dette kommer til å bli kalt det århundre da menneskene avskaffet krig, innførte økonomisk rettferdighet og gjorde brorskap mellom rasene til virkelighet.» Men Guds Ord sier: «Se [Jehovas] gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden! Han gjør ende på krigene over hele jorden.» — Sl. 46: 9, 10.
De løfter menneskene har gitt om å opprette en fredelig, ny verden, har bestandig slått feil. Det er derfor på sin plass at de som elsker rettferdighet, får vite at Gud vil gjøre det på sin måte: «Jeg skaper en ny himmel og en ny jord,» sier Jehova. Det er ikke menneskenes løfter, men Guds løfter Jesu Kristi apostel talte om da han skrev: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» — Es. 65: 17; 2 Pet. 3: 13.
De kristne trenger å lære at Gud vil gjøre det på sin egen måte og på det tidspunkt han har bestemt. Det er Jehova Gud som fastsetter universets tidstabell. Når han lover noe, skjer det ufeilbarlig på det tidspunkt han har bestemt. Menneskene kan ikke skynde på Gud. Likevel forekommer det at de som påberoper seg å være kristne, klager over Guds tidstabell. De lider kanskje fysisk eller på andre måter, og de lengter etter oppfyllelsen av Guds løfte om den nye verden hvor «døden [ikke skal] være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». Slike mennesker synes kanskje at Gud er sen med å oppfylle sine løfter, men vi må alltid ha i tankene apostelen Peters ord: «Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» — Åpb. 21: 4; 2 Pet. 3: 9.
Du bør ikke synes at Gud er sen med å oppfylle sitt løfte, men heller dra nytte av hans langmodighet. Gjør Guds vilje nå i denne tiden og hjelp andre til å lære Guds vilje å kjenne, slik at de kan bli spart og få overleve ødeleggelsen av denne onde verden. Vis at du er i harmoni med Guds måte å gjøre tingene på ved at du erkjenner at vi lever i de «siste dager», i «endens tid» for denne gamle verden. — 2 Tim. 3: 1; Dan. 12: 4.
Bibelen kan sammenlignes med en tidstabell, Guds tidstabell for gjennomføringen av hans hensikt. Hvorfor skulle vi da ignorere denne tidstabellen? Hvorfor skulle vi ikke forme vårt liv etter Guds måte å gjøre tingene på? Kan vi få universets klokke til å gå langsommere? Vi kan med overlegg ignorere de kjensgjerninger og begivenheter som utgjør det store tegn på de «siste dager», men dette bringer ikke noen forandring i Guds tidstabell. Gud har fastsatt det tidspunktet da den tiden som kalles de «siste dager», skal få sin ende i Harmageddon. Herren Jesus sa om denne tiden: «Men hin dag og time vet ingen, ikke engang himmelens engler, men alene min Fader.» — Matt. 24: 36.
Hvis vi er klar over at Gud vil gjøre det på sin egen måte, vil vi ikke håpe på at Bibelens tidstabell er gal, at de «siste dager» vil komme til å bli en lang tidsperiode. Nei, vi blir forsikret om at det bare er «en liten tid». (Åpb. 12: 12) Hvor ufornuftig ville det ikke være å unnlate å anerkjenne Guds måte å gjøre tingene på og handle i samsvar med den! Det ser ut til at noen med overlegg ignorerer Guds måte, slik som en skribent i The Christian Digest innrømmet i forbindelse med dem som påberoper seg å være kristne i kristenheten: «Vi sier ofte at vi lever i de siste dager, men våre handlinger viser at vi håper det ikke er tilfelle. Verden har opplevd mange mørke dager. Vi tror at hvis vi bare kunne finne akkurat det rette programmet for våre handlinger, kunne vi kanskje sette klokken tilbake hundre år eller så og fortsette med å leve som vanlig.»
«Å leve som vanlig» er et uttrykk mange mennesker bruker som en unnskyldning for å ignorere Guds måte, slik at de kan følge sine egne lyster. Vi bør granske våre motiver. Er vårt ønske om å «leve som vanlig» et uttrykk for at vi foretrekker å utsette eller la være å gjøre Guds vilje? Millioner av mennesker kommer til å miste livet fordi de tar det standpunkt at de vil «leve som vanlig». Like etterat Herren Jesus Kristus hadde omtalt det faktum at Jehova har bestemt den «dag og time» da denne verden skal bli ødelagt i Harmageddon, sa han: «Som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være.» — Matt. 24: 37—39.
Nå er det derfor ikke tiden til å «leve som vanlig», men til å leve etter Guds vilje, til å «[kjøpe] den beleilige tid; for dagene er onde. Derfor, vær ikke dårer, men forstå hva Herrens vilje er». (Ef. 5: 16, 17) Kjøper du tid for å lære å forstå hva som er Jehovas vilje? Tar du deg tid til å lære om Jehovas rettferdige veier? «[Jehova] er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger.» (Sl. 145: 17) Guds vei er ikke bare den rettferdige vei, men også den eneste vei som fører til målet, og hans måte å gjøre tingene på er den eneste måte som vil bringe et godt resultat.
De fleste vil innrømme at denne verden ikke funksjonerer som den skal, men Guds nye verden vil gjøre det. Denne nye, rettferdige verden vil imidlertid ikke bli til som et resultat av menneskelige prosjekter. Gud vil frambringe den ved hjelp av sitt rike.
La oss arbeide i harmoni med Guds måte å gjøre tingene på. Stol ikke på menneskelagde prosjekter, klag ikke over Guds langmodighet. La oss ikke holde oss borte fra Guds veier fordi vi vil «leve som vanlig». «Lykksalig er hver den som frykter [Jehova], som vandrer på hans veier.» — Sl. 128: 1.