Spørsmål fra leserne

● Det ser ut til at Jakob 4: 5 inneholder et sitat fra Bibelen, men hvilket skriftsted var det Jakob siterte, og hvilket poeng var det han ville ha fram?

Jakob 4: 5 lyder, ifølge New World Translation: «Eller mener dere at Skriften uten hensikt sier: ’Det er med en tilbøyelighet til misunnelse at ånden som har tatt bolig i oss, fortsetter å lengte’?»

Det finnes ikke noe enkelt skriftsted som vi kan si at disippelen Jakob siterte. Det kan være at han bare kom med et slags resymé av en tanke som kommer til uttrykk i en rekke skriftsteder.

Ettersom det ikke finnes noe bestemt vers i de hebraiske skrifter som svarer til Jakobs ord, har enkelte kommentatorer vært inne på den tanke at han kanskje siterte fra et av de apokryfiske skrifter eller fra et skrift som er gått tapt. Men de som under inspirasjon skrev de kristne greske skrifter brukte konsekvent uttrykket ’Skriften sier’ foran sitater fra eller henvisninger til deler av den inspirerte kanon, enten fra de opprinnelige bøkene på hebraisk eller fra greske oversettelser av dem. (Rom. 4: 3- 9: 17; Gal. 4: 30, 1 Tim. 5: 18) De siterte ikke fra de apokryfiske skrifter, som ikke tilhørte Bibelens kanon.

Det finnes en rekke skriftsteder som vitner om at ufullkomne mennesker har syndige tilbøyeligheter. Vi leser for eksempel: «[Jehova] så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag.» «Den ugudeliges sjel har lyst til det onde.» (1 Mos. 6: 5; 8: 21; Sl. 51: 5—7; Ordspr. 21: 10; Jer. 17: 9, Gal. 5: 17) Og Jehova advarer mot misunnelse og konkurranseånd, som har ført til så mange problemer. (2 Mos. 20: 17; Sl. 37: 1; 73: 3; Pred. 4: 4, NW) Disippelen Jakob kan derfor godt ha sammenfattet disse tankene og innledet sin konklusjon med uttrykket «Skriften . . . sier». — Jevnfør Romerne 3: 9—18.

Jakob hadde nettopp advart sine kristne brødre mot ufred, stridigheter og krig. (Jak. 4: 1, 2) Han gjorde så oppmerksom på at en som er verdens venn, blir Guds fiende. (Jak. 4: 4) Disse tankene blir knyttet sammen i vers 5: «Eller mener dere at Skriften uten hensikt sier: ’Det er med en tilbøyelighet til misunnelse at ånden som har tatt bolig i oss, fortsetter å lengte’?» (NW) Ja. en som gir etter for en tilbøyelighet til ondskap og misunnelse og de frukter slike ting fører med seg, kommer i opposisjon til Gud. Guds Ord viser det. Jakob avrunder så det hele med et sitat fra Ordspråkene: «Dess større er den nåde han gir. Derfor heter det [i Ordspråkene 3: 34]: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» — Jak. 4: 5, 6.

● Min hustru, som ikke er en tjener for Gud, elsker en annen mann. Har jeg anledning til å skille meg fra henne, ettersom hun rimeligvis har ’drevet hor i sitt hjerte’, noe Jesus taler om i Matteus 5: 28?

Det Jesus sa i Matteus 5: 28, gir ikke adgang til skilsmisse på grunn av «åndelig utukt», som noen har kalt det.

Legg merke til Jesu ord: «I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser [fortsetter å se, NW] på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» — Matt. 5: 27, 28.

Jesus framholder her at det sjuende av De ti bud burde bety mer for hans jødiske tilhørere enn akkurat bare det å unngå bokstavelig hor. (2 Mos. 20: 14; 5 Mos. 5: 18) Han gikk til roten til det onde, nemlig menneskets hjerte. Som Jakob senere påpekte, kan urette ønsker i ens hjerte ofte føre til syndige handlinger. (Jak. 1: 14, 15; Ordspr. 6: 25) Det var tilfelle med David, som så på og ble opptent av begjær etter en annen manns hustru, med det resultat at han gjorde seg skyldig i hor eller ekteskapsbrudd. (2 Sam. 11: 2—4) Jesus formante derfor sine tilhørere til ikke bare å unngå selve den syndige handlingen, men også den syndige lyst, som kan føre til syndige handlinger.

Hvis noen, mann eller kvinne, framelsker et slikt begjær, vet Gud det, for han «ser på hjertet». (1 Sam. 16: 7; Ordspr. 24: 12; Heb. 4: 13) Gud er klar over at et menneske som nærer et umoralsk ønske, kanskje rett og slett ennå ikke har hatt anledning til å realisere sitt ønske. Et slikt menneske er derfor allerede lastverdig i hans øyne.

Men gir det at ektefellen nærer et slikt ønske den annen part bibelsk grunnlag for å skille seg og således bli fri til å gifte seg igjen? Nei! Jesus ga ikke mennesker myndighet til å dømme i saker på grunnlag av ønsker noen måtte ha i sitt hjerte. Apostelen Johannes skrev for eksempel at «hver den som hater sin bror, er en manndraper». (1 Joh. 3: 15) De kristne eldste i en menighet har imidlertid ikke myndighet til å utstøte noen som en morder fordi de mener at han nærer hat i sitt hjerte. De kan ikke i likhet med Gud lese menneskenes tanker og vite nøyaktig hva som bor i deres hjerte.

Når derfor Jesus sa at den eneste bibelske grunn for skilsmisse var «hor» (gresk porneia, som betyr seksuell umoral), mente han følgelig fysisk umoral. — Matt. 19: 9.

Hvis din hustru er villig til å drøfte saken med deg, kan du kanskje komme inn på følgende faktum: Vår Skaper og Gud vet hva vi er best tjent med, og derfor forsikrer han oss om at det ikke fører til varig lykke å hengi seg til umoral. En ærlig vurdering av de uheldige følger umoral har fått for dem som har gjort seg skyldig i det, bekrefter dette. Det er derfor forstandig å være snar til å fordrive umoralske ønsker før de fører til umoralske handlinger og sorg. Selv «romantiske drømmer» om umoralsk kjærlighet utgjør en hindring for den som ønsker å oppnå lykke i sin reelle situasjon — det være seg mann eller kvinne.

Når det er problemer i ekteskapet, er det gjerne noe begge parter kan gjøre for å styrke de ekteskapelige bånd og gjenopplive den gjensidige kjærlighet som førte til ekteskap. I denne forbindelse kan kanskje du og din hustru sammen drøfte det som sies i Våkn opp! for 8. oktober 1974, hvor emnet «Hvordan problemer i familien kan løses» ble behandlet.