Betyr ditt «ja» virkelig ja?

TO FATTIGE, eldre enker på Long Island i New York så fram til et hyggelig måltid med en liten gruppe hvor en som hadde vært deres venn i lang tid, skulle være til stede. Ja, han skulle faktisk være deres spesielle gjest. Mannen hadde sagt «ja» til invitasjonen, og kvinnene var derfor glad for å kunne være travelt opptatt med å forberede et godt måltid mat, spesielt fordi han var ventet. Men mannen kom ikke. Flere år har gått siden den gang, og kvinnene bærer ikke noe nag til denne mannen. Allikevel husker de fortsatt denne store skuffelsen.

Denne opplevelsen fra det virkelige liv minner deg kanskje om en gang du ble skuffet fordi en gjest du hadde invitert til et måltid, uteble. På den annen side kan du kanskje i likhet med de fleste av oss huske en anledning hvor uforutsette omstendigheter gjorde det umulig for deg å holde en avtale. I et slikt tilfelle kan det godt være at noen har lurt på om ditt «ja» virkelig betyr ja.

Et grunnleggende prinsipp

Det finnes naturligvis mer betydningsfulle løfter enn det løftet en gir når en tar imot en invitasjon. Men det grunnleggende prinsipp er det samme uansett om løftet gjelder en stor eller en liten sak. Hvilket prinsipp er det?

I Bergprekenen sa Jesus Kristus: «La deres ord ja bety ja og deres nei nei.» Jesus frarådet her den skikk som noen den gang hadde, nemlig å avlegge ed i tide og utide og på en lite overveid måte. (Matt. 5: 33—37, NW) En person behøver ikke å stadfeste enhver uttalelse med en ed. Han bør ganske enkelt holde sitt ord. Det vil si at hans «ja» virkelig bør bety ja.

Selvsagt er det ikke alltid lett å holde sitt ord. Noen ganger kan endrede omstendigheter hindre det. Ikke desto mindre sier Bibelen at en som gjør rettferdighet og har Jehova Guds gunst, «sverger seg selv til skade og ikke bryter sitt ord». (Sl. 15: 1, 2, 4) Ja, han kan kanskje høytidelig ha avtalt noe som viste seg åpenbart å gå mot hans personlige interesser. Allikevel holdt han sin avtale.

Jehova Gud holder alltid sine løfter, og han setter således et enestående eksempel for dem som ønsker å oppnå hans gunst. I samsvar med dette kunne den gudfryktige mannen Josva skrive: «Ikke ett ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus; det ble oppfylt alt sammen.» — Jos. 21: 45.

Hvilket prinsipp ligger altså til grunn for disse uttalelsene til Jesus, salmisten og Josva? Jo, dette: En person bør anstrenge seg for å holde sitt ord. Ens «ja» bør virkelig bety ja, med mindre en er blitt befridd for sine forpliktelser. — Ordspr. 6: 1—5.

Tvingende grunner

Det nevnte prinsipp får naturligvis sin anvendelse på viktige avtaler, men tenk igjen over noe så enkelt som det å ta imot en invitasjon til å spise middag hos noen. Vanligvis blir en person invitert til en annens hjem til et måltid fordi de er venner. Av den grunn bruker verten eller vertinnen med glede tid og penger til å kjøpe inn og lage i stand maten, akkurat som de fattige enkene som ble nevnt tidligere, gjorde. Hvilken venn vil overse dette og ta imot en invitasjon til et måltid for så å utebli uten grunn? Sant vennskap vil i seg selv være en tvingende grunn til å holde avtalen. Dessuten vil litt tanke for vertens bruk av tid og penger gi en enda en grunn for å gjøre det.

Sannferdighet er en annen tvingende grunn til å være ordholden når en har tatt imot en invitasjon, og ikke skuffe verten eller vertinnen. Salmisten David sa med rette om Gud: «Se, du har lyst til sannhet i hjertets innerste.» — Sl. 51: 8.

Men sett at en person tar imot en invitasjon til et måltid i et beskjedent hjem og senere blir invitert til et selskap i et herskapshus den samme kvelden. Hvis han drar for å spise hos den rike og den som er ubemidlet, hører om dette, hvordan vil da den fattige føle det? Han vil uten tvil føle seg såret og skuffet. Selve ønsket om ikke å forårsake en slik skuffelse vil utgjøre en tvingende grunn til å verdsette den første invitasjonen, idet man lar sitt «ja» virkelig bety ja.

Det er interessant å legge merke til at da Jesus Kristus sendte ut noen av sine etterfølgere for å hjelpe andre åndelig sett, sa han: «Men hvor I kommer inn i et hus, der skal I først si: Fred være med dette hus! Og er det et fredens barn der, da skal eders fred hvile over ham, men hvis ikke, da skal den vende tilbake over eder. Men bli der i huset, og et og drikk hva de byr eder! for arbeideren er sin lønn verd. I skal ikke flytte fra hus til hus.» — Luk. 10: 1, 2, 5—7.

Jesu disipler skulle bli boende i huset inntil deres oppdrag i den byen var blitt fullført. Hans etterfølgere skulle ikke flytte fra ett hjem til et annet fordi én huseier hadde flere materielle eiendeler og kunne tilby disiplene større komfort og bedre bevertning enn en annen.

Når en person avtaler å spise et måltid i et beskjedent hjem og senere mottar en mer fristende invitasjon til et flott selskap et annet sted på det samme tidspunkt, kan disse instruksene som Jesus ga til sine etterfølgere, berøre hans avgjørelse. Uselviskhet og ærlighet vil uten tvil tilskynde ham til å holde den opprinnelige avtalen.

Når den som er invitert, gjør dette, vil han høyst sannsynlig få en meget oppmuntrende stund i det beskjedne hjemmet. Den varme, uformelle atmosfæren der kan være mye mer oppbyggende enn atmosfæren ved en stor festmiddag! Bibelen sier: «Bedre er en rett grønt med kjærlighet enn en fet okse med hat.» — Ordspr. 15: 17.

Rettferdighet og omtanke for andre vil tilskynde en godhjertet person til å holde sine løfter. En slik handlemåte er preget av sannferdighet, noe som med rette ventes av gudfryktige mennesker. (Ef. 4: 25) Å være ordholden bør omfatte det å holde de avtaler en inngår når en tar imot invitasjoner til samvær med gode venner. På denne måten kan du bevise at ditt «ja» virkelig betyr ja.