Bergprekenen — «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere»

ETTER at Jesus i Bergprekenen hadde drøftet det å avlegge ed og å sverge, talte han om hvordan en bør behandle mennesker som skader og fornærmer andre. Han begynte med å peke på noe som tilhørerne hadde lært i Moseloven: «Dere har hørt det er sagt: øye for øye og tann for tann.» — Matt. 5: 38, NTN; jevnfør 2 Mosebok 21: 23—25; 3 Mosebok 24: 19—21.

Noen har kritisert denne loven og sagt at den er altfor streng. Den gjorde det imidlertid ikke lovlig for noen å hevne seg personlig, slik det blir gjort i samsvar med den beryktede blodhevn som kalles «vendetta», for i de hebraiske skrifter sies det også: «Si ikke: Som han har gjort mot meg, således vil jeg gjøre mot ham; jeg vil gjengjelde enhver etter hans gjerninger.» (Ordspr. 24: 29) Loven om «øye for øye og tann for tann» skulle først håndheves etter at de enkelte hadde fått sin sak prøvd «for [Jehovas] åsyn, for prestene og dommerne som er i de dager». — 5 Mos. 19: 15—21.

«Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere,» sa Jesus videre. (Matt. 5: 39a NTN) Hvordan skal en forstå dette? Jesus nevnte fire eksempler som ville hjelpe hans tilhørere til å behandle ’den som gjorde ondt mot dem’ på rette måte.

FØRSTE EKSEMPEL — PERSONLIG FORNÆRMELSE ELLER SKADE

Jesus forklarte først hva hans tilhørere skulle gjøre hvis de ble utsatt for fornærmelser eller ble tilføyd skade: «Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.» — Matt. 5: 39b NTN.

Dette betyr ikke at hvis noen ble slått, skulle de ’be om mer’ ved å unnlate å forsvare seg. Da Jesus ble slått i ansiktet under det urettferdige forhøret hos ypperstepresten, protesterte han mot en slik mishandling og sa: «Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg da?» — Joh. 18: 22, 23; jevnfør Apostlenes gjerninger 23: 3.

Jesu ord om et slag «på høyre kinn» ville få hans tilhørere til å tenke på et slag som var en fornærmelse og en skam, og ikke så mye på et slag som medførte smerte. I W. F. Albrights og C. S. Manns kommentar til Matteus’ evangelium sies det: «Jesus taler her om noe som fortsatt er tilfelle i Midtøsten — det mest fornærmende av alle fysiske slag er det å bli slått på høyre kinn med baksiden av hånden.» Ifølge jødisk tradisjon var boten for et slikt fornærmende slag 400 zuz (som svarer til 400 denarer), det vil si mer enn en landarbeiders årslønn.

Lukas’ evangelium, som ble skrevet hovedsakelig til ikke-jøder, gjengir Jesu ord mer generelt: «Om noen slår deg på det ene kinnet, så by også det andre fram.» (Luk. 6: 29a, NTN) Dette sikter ikke til et slag som bare var en fornærmelse, men snarere til et voldelig slag. I begge tilfelle ga Jesus det råd at en skulle ’vende det andre kinnet til’. Han ønsket at hans etterfølgere skulle være villige til å utholde personlige fornærmelser og lide skade uten å gjøre gjengjeld. På den måten ville de etterligne Jesus, som apostelen Peter skrev følgende om: «Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» — 1 Pet. 2: 23; jevnfør Esaias 50: 6.

ANNET EKSEMPEL — NÅR NOEN «VIL FØRE SAK MOT DEG»

Jesus drøftet deretter hvordan en person bør reagere når noen forsøker å berøve ham noe ved å føre sak mot ham. Han sa: «Om noen vil føre sak mot deg og ta din kjortel, da la ham også få kappen.» — Matt. 5: 40.

I gammel tid var det vanlig at folk ga en kjortel eller underkledning i pant som garanti for at de ville betale en gjeld. (Job 22: 6) Hvis en debitor eller skyldner ikke var i stand til å betale, kunne en domstol tilkjenne kreditoren denne kjortelen (Ordspr. 13: 13, NW; 27: 13) Guds lov sa imidlertid at en «kappe» (en ytterkledning) som var gitt i pant, ikke kunne beholdes natten over, ettersom skyldneren kanskje ville trenge den til å dekke seg med når han sov. — 2 Mos. 22: 26, 27; 5 Mos. 24: 12, 13.

Jesus formante sine etterfølgere til frivillig å gi fra seg sin «kjortel» som en fiende ville forsøke å ta ved å gå til rettssak, og de skulle gjøre det hvis «noen vil føre sak», det vil si før rettssaken hadde begynt. De kunne dessuten strekke seg dobbelt så langt ved også å la ham «få kappen», selv om Guds lov ikke krevde dette.

I samsvar med denne formaningen skrev apostelen Paulus til de kristne i Korint: «Det at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide et tap?» (1 Kor. 6: 7, NTN) Ja, de burde ha vært villige til å lide et personlig tap i stedet for å skade menighetens omdømme offentlig ved å bringe uoverensstemmelser inn for retten.

Lukas’ gjengivelse av Jesu ord gjør det også mulig å anvende dem i forbindelse med andre situasjoner. Han sier: «Når en tar din kappe fra deg, da nekt ham heller ikke kjortelen!» (Luk. 6: 29b) Lukas kan ha hatt i tankene mennesker som ble overfalt på veien av røvere som ville ta fra dem deres kappe. I stedet for å kjempe imot at kanskje kostbare klær ble tatt fra dem, ville det være bedre om Jesu disipler gjorde mer enn det som ble krevd, og også ga fra seg «kjortelen». Dette kunne redde deres liv når de sto overfor farlige forbrytere, eller det kunne ha andre gagnlige virkninger. — Ordspr. 15: 1, Matt. 5: 16.

Guds Sønn mente imidlertid ikke at folk fullstendig skulle unnlate å føre rettssaker, eller at de på andre måter skulle la onde mennesker bringe dem i fattigdom. Vi legger merke til at apostelen Paulus ikke hadde den oppfatning at det var det Jesus mente, for han sto fram for romerske embetsmenn for å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Fil. 1: 7, NW; jevnfør Apostlenes gjerninger 25: 8—12.) De kristne kan føre sak mot verdslige mennesker eller myndigheter for å kreve det som med rette tilhører dem. Når de gjør det, vil de imidlertid ikke være stridslystne, men fredelige. Men i det daglige liv må de kristne innta en ettergivende holdning. — Rom. 12: 17—19.

TREDJE EKSEMPEL — TVUNGEN TJENESTE FOR UTSENDINGER FRA VERDSLIGE MYNDIGHETER

Jesus sa deretter: «Tvinger noen deg til å følge med én mil, så gå to med ham.» — Matt. 5: 41, NTN.

Uttrykket ’tvinge til å følge med’ er en oversettelse av det greske ordet angareuo, som var opptatt fra det persiske språk. Opprinnelig hadde dette uttrykket tilknytning til den virksomhet som ble utført av offentlige kurerer eller budbringere, som var bemyndiget av den persiske kongen. Kurérene hadde myndighet til å tvinge menn, hester, skip og hva som helst til å følge dem når det kunne hjelpe dem til raskt å utføre sin offentlige tjeneste. (Jevnfør Ester 3: 13, 15; 8: 10, 14.) Denne ordningen ble også tatt i bruk av romerne. Da Jesus var på jorden, kunne offentlige embetsmenn tvinge jøder til å bære byrder eller utføre andre former for tvungen tjeneste.a (Matt. 27: 32; Mark. 15: 21) Jødene hadde sterk motvilje mot å utføre en slik tvungen tjeneste for hedningene. Jesus formante imidlertid sine tilhørere til å utføre den med glede. Hvis de ble tvunget til å gå en romersk mil (omkring en og en halv kilometer), skulle de være villige til å gå dobbelt så langt.

FJERDE EKSEMPEL — EN ANMODNING OM MATERIELL HJELP

Jesus formante deretter sine tilhørere til å vise gavmildhet når noen ba om materiell hjelp. Han sa: «Gi den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg [låne av deg uten renter, NW].» — Matt. 5: 42, NTN.

Jesu tilhørere ville huske at Guds lov forbød israelittene å ta renter når de ytet lån til andre jøder. (2 Mos. 22: 25; 3 Mos. 25: 37; 5 Mos. 23: 20) Loven sa også: «Du [skal] ikke være hårdhjertet og lukke din hånd for din fattige bror; men du skal lukke opp din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger til.» (5 Mos. 15: 7, 8) Som Messias og den som ’oppfylte’ Guds lov, gikk Jesus enda lenger og anbefalte å vise en gavmild ånd. — Matt. 5: 17; Ap. gj. 20: 35, NTN.

Den veiledning Jesus ga her, er virkelig av stor verdi. Mennesker som velger å gi avkall på sin personlige stolthet og til og med på verdifulle ting, i stedet for å kjempe for å holde på dem, som utfører ubehagelige oppgaver uten å klage, og som med glede gir av sine midler for å hjelpe andre som er i nød, behager både sine medmennesker og Gud. — 2 Kor. 9: 7.

[Fotnote]