Spørsmål fra leserne

● Godkjenner Selskapet en velment tilstelning med gaveinnsamling før et giftermål eller en fødsel? Bør gavene stilles ut sammen med en angivelse av hvem som er giverne? — M. F., New York.

Selskapet forkaster ikke en innsamling av gaver som gjøres på en riktig måte. Men det er ikke bra å la gaveinnsamling bli en fast regel og få utarte blant Herrens folk. Det har lett for å bli slik at en eller to gaveinnsamlinger blir opptakten til en uendelig strøm av slike tilstelninger. Det kan bli en byrde for brødrene, det tar deres tid og deres penger til gaver som de ikke alltid har råd til. Du kan si at det ikke er nødvendig med noen gave, men skikken krever at det skal være gaver, de fleste vil komme med dem, og det ville være kjedelig å komme tomhendt. Det er klart at det ikke er noe galt i å gi gaver. Når det gjøres frivillig, er det en rosverdig broderlig godhet og viser enkelte ganger virkelig kristen omsorg. Vi har bibelsk plikt til å legge merke til dem av våre brødre som er i nød, og hjelpe dem. Vi kan bruke en gaveinnsamling som en anledning til å hjelpe, men vi behøver ikke vente på den, vi behøver ikke tilpasse våre gaver til de vanlige anledninger og tider. Hjelp trengs enkelte ganger til andre tider. Vi bør gi når behovet oppstår, og til dem som virkelig er i nød, og vi bør gjøre det umiddelbart, uten å være oppfordret av en innbydelse til gaveinnsamling som forplikter oss til å gi enten mottageren trenger det eller ikke.

Bør det opplyses hvem som har gitt de forskjellige gaver? Hvorfor skulle det det? De som gir de mer kostbare gaver, søker sikkert ikke offentlig berømmelse. Det kan bli kjedelig for de fattigere brødre som må gi mer beskjedne gaver, og det får dem kanskje til å gi mer enn de egentlig har råd til. Hvorfor skulle en så forherlige den rike og ydmyke den fattige, selv om det ikke gjøres med hensikt? (Jak. 2: 1—4) Denne bekjentgjørelse av gaver og giver er ikke bibelsk. «Når du gir almisse, da skal du ikke la blåse i basun for deg, som hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å æres av menneskene; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd få vite hva din høyre gjør.» (Matt. 6: 2, 3) Hvis det ble praktisert å gi anonymt, ville gavene da bli så kostbare? Ville giveren gi mer enn han hadde råd til hvis det ikke ble vist hvem som hadde gitt gaven? Det ville sannelig måle uselviskheten bak gaven. Slike gaver har Guds behag.

Vi skal til slutt nevne et punkt som er meget viktig, enten det gjelder et selskap med gaveinnsamling eller et bryllup eller bare et selskapelig samvær av vitner. Reguler virksomheten så den kan virke oppbyggende. Tåpelige leker passer for barnslige mennesker; modne kristne har vokst fra dem; gått vekk fra dem. Seksuelt eggende eller lidenskapelig dans til skingrende jazz passer ikke for kristne, selv om sømmelig dans og musikk ikke kan fordømmes. Da Jesus var til stede ved en bryllupsfest, benyttet han anledningen til å ære Gud ved å utføre sitt første mirakel, han forvandlet vann til vin. (Joh. 2: 1—11) Og vi kan være sikker på at han ikke stilte seg i noen kø for å kysse bruden — så vi overlater slike kvinneforherligende skikker til den verden som dyrker skapninger. Der hører de hjemme. I stedet for noen slik løssloppen oppførsel eller overdrivelse i bruken av mat eller drikke, bør vi kontrollere virksomheten og føre underholdningen inn på gagnlige baner, som for eksempel å synge Rikets sanger, leke bibelske spørreleker, fortelle opplevelser fra feltet og lignende. Slike ting vil ikke bare være en passende avkobling for oss og gjøre oss bedre kjent med hverandre, men de vil være til hjelp for mennesker med god vilje som kan være til stede, og gi dem et godt inntrykk av Jehovas folk.

Vi mener derfor at det ikke er noe galt i gaveinnsamlinger som legges riktig an, og de som er med på det, bør ikke kritiseres av dem som holder seg vekk, eller omvendt. Vis måtehold med antallet av slike tilstelninger, med gavene, med nytelsen av materiell mat og drikke når dere er der, og sørg for at de virker åndelig oppbyggende. Husk alltid at Kristus er vårt eksempel. (1 Pet. 2: 21) Han brukte ikke for mye tid på slike ting, gjorde ikke et stort nummer av å gi gaver og ble ingen fråtser eller drukkenbolt ved slike anledninger eller noensinne ellers. Når han var i selskapelige samvær, brukte han anledningen til Guds ære, men han lot ikke selskaper legge beslag på kveldene sine og lot seg ikke utmatte med selskapelighet. Det var hans nidkjærhet for Jehova og forkynnergjerningen som tok hans tid og krefter. Slik bør det også være med oss. Vi bør la våre forskjellige foretagender stå i forhold til deres betydning.

● Ett barn får leve fordi det har innvigde foreldre. Et annet barn dør sammen med sine ugudelige foreldre. Noen mennesker hører budskapet om Riket og lever. Andre får kanskje aldri høre det og dør i Harmageddon. De har ikke samme anledning. Vil ikke rettferdigheten tilsi at alle skal ha samme anledning? — L. S., Ohio.

Rettferdigheten kunne kreve at alle skulle dø, etter som ingen er rettferdige i seg selv. Alle er syndere og har fortjent syndens lønn, som er døden. (Rom. 3: 10; 6: 23) Det er ikke rettferdigheten, men kjærligheten som har gitt seg utslag i foranstaltningen med gjenløsningsbetalingen, og det tilkommer Gud og Kristus å bestemme hvordan verdien av den skal bli anvendt. Skulle vi bestemme hvordan de skal bruke det som tilhører dem? I en lignelse blir det vist hvorledes noen vingårdsmenn prøvde å diktere husbonden sitt syn da de mente at de ikke var blitt rettferdig behandlet, og de fikk en streng irettesettelse. (Matt. 20: 1—16) Når Gud i sitt ord har vist at han enkelte ganger handler etter prinsippet om familie- og samfunns-ansvarlighet, og når vi ser at enkelte av disse tilfellene var bilder på Harmageddon, og innbefatter at de som blir ødelagt, ikke får gagn av gjenløsningsofferet, hvilket grunnlag har vi da for å hevde at han burde handle i strid med disse prinsippene? Samme anledning for hvert enkelt individ? Hvilke skriftsteder fastslår dette som et guddommelig prinsipp og opphever prinsippet om familie- og samfunns-ansvarlighet?

Hvis alle skulle få akkurat samme anledning, så ville det i virkeligheten innbefatte langt mer enn akkurat det å la alle høre budskapet. Det er mange ting som ligger utenom den enkeltes kontroll, som påvirker hans innstilling til sannheten. Onde foreldre som forholder sine små barn budskapet, er bare ett tilfelle. Tyranniske herskere som holder det borte fra folket de styrer, er et annet tilfelle. Det finnes flere. I ett hedensk land er det blitt forkynt i mange år praktisk talt uten resultat hva dem angår som er bundet i de stedlige religioner. Er det deres feil at de er født og oppvokst i et miljø som forkvaklet sinnet deres slik at de ikke kunne forstå sannheten? Noen nasjonaliteter eller raser synes å ha visse karaktertrekk, som for eksempel stivsinnethet. Andre viser ydmykhet og er lærvillige. Flere av den første kategorien avviser sannheten; flere av den siste tar imot den. Det er ikke mange vise eller mektige eller høybårne som får sannheten — det er ikke Guds hensikt. Han velger med vilje flest av dem som går for å være dårer, som er svake og av lav byrd, for å gjøre verdens mektige til skamme. (1 Kor. 1: 26—31) Det er derfor ikke bare onde foreldre eller diktatoriske herskere som har innflytelse på et menneskes skjebne. Andre ting som vedkommende ikke har noen kontroll over, som nasjonalitet eller rase eller det miljø han ble født i, er vektige faktorer.

Foruten disse store ting som skiller, er det mange andre forhold som spiller inn. En person er blitt oppdratt av katolske foreldre og er nå gammel. En annen er blitt oppdratt av foreldre som ikke har innpodet noen slags falsk religion i ham, og han er ung. Begge hører sannheten for første gang. Har de samme anledning? Ikke i absolutt forstand, for det er lettere for det unge, elastiske sinnet som ikke er påvirket av falsk lære, å tilegne seg sannheten, enn for det gamle stivnede sinnet som er forvirret av trosbekjennelsenes villfarelser. En tredje person kan være blitt oppdratt i sannheten. Har ikke han en langt bedre anledning enn noen av de andre til å godta sannheten når han har nådd den ansvarlige alder? Ganske sikkert. Vi kan ikke overse den betydning opplæringen i hjemmet har, som Ordspråksboken 22: 6 viser. De forskjellige miljøer i hjem og skole, fabrikk og kontor påvirker den enkeltes livssyn og dømmekraft. «Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder.» (1 Kor. 15: 33) Fordervelsen kan vare ved til en blir lik et ufornuftig dyr som bare er skikket til ødeleggelse. (2 Pet. 2: 12) En forbrytersk verden, en diktatorisk nasjon, et degenerert samfunn, ugudelige foreldre, dårlige lekekamerater — alt skaper et miljø som kan forkvakle barnet under oppveksten i de årene karakteren formes, slik at vedkommende person som gammel er ute av stand til å reise seg igjen og omforme seg. Også arvede karakteregenskaper kan gjøre det lettere for ett menneske å tilegne seg sannheten enn for et annet. Å la alle få samme anledning lar seg altså ikke gjennomføre så enkelt som bare ved å la alle få høre budskapet.

Saken har også en annen side. Noen har sin domsperiode nå og hører budskapet. Andre får den i tusenårsperioden. Det vil uten tvil bli lettere å godta sannheten da, i en ny og rettferdig verden. Og hvis vi ser etter ting å klage over, kan vi da si at de trofaste før Kristus hadde samme anledning som mange andre? De hadde ingen anledning til å oppnå himmelsk tilværelse som udødelige, uforgjengelige åndeskapninger som har fått det privilegium å regjere sammen med Kristus og stå fram for Jehova selv. Deres jordiske belønning kan ikke måle seg med det høye kall. Og de «andre får» nå i denne tiden, skulle de knurre imot Gud fordi de ikke har samme anledning som de salvede til å komme til himmelen?

Dette argumentet om «samme anledning» er basert på menneskets tendens til å overvurdere sin egen betydning. Vi må ikke begå Adams og Evas mistak og prøve å avgjøre hva som er godt og hva som er ondt, hva som er rett og hva som er urett. (1 Mos. 3: 4—6, 22) Vi må være villig til å gi avkall på våre tanker for å gi plass for Guds tanker, og forme våre tanker etter Guds prinsipper slik de framholdes i Hans ord, også når det gjelder dette punktet angående familie- og samfunns-ansvarlighet. (Es. 55: 8, 9) Når vi kvitter oss med menneskers fordomsfulle, forutinntatte syn, kan vi betrakte saken fra Guds synsvinkel og verdsette den store Pottemakers makt over skapninger av leir, at han kan lage ett kar til ærefullt bruk og et annet til vanærende bruk, at han gjennom det ene kan vise sin herlighet og barmhjertighet, og gjennom det andre sin rettferdige vrede mot det onde etter lang tålmodighet. Hvis Jehova velger å gjøre noe, «Hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud?» (Rom. 9: 14, 20) Når vi nå ser at det ikke er samme anledning, slik vi engang trodde etter vår skrøpelige, menneskelige måte å se tingene på, hvilken innvirkning skulle da dette ha på dem av oss som er så begunstiget å være i sannheten? Det skulle gjøre oss meget ydmyke og fylle oss med takknemlighet til Gud for hans ufortjente godhet mot oss. Og i stedet for å ønske at Gud skal rette seg etter vårt syn når det gjelder å frelse mennesker, skulle vi, hvis vi virkelig har omsorg for dem som enda ikke har hørt budskapet, gjøre alt som står i vår makt for å sørge for at de får høre det som et resultat av vår nidkjære forkynnervirksomhet. La derfor den nidkjærhet du viser i forkynnerarbeidet, være den virkelige målestokken på den omsorg du har for menneskene.