La Guds navn bli helliget

«Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget.» — Matt. 6: 9, NW.

1. Hva bør vi først og fremst be om?

Enhver som hevder at han er en kristen, har lest eller hørt den bønnen Jesus ga disiplene sine som en mønsterbønn da de ba ham: «Herre, lær oss hvordan vi skal be.» Jesus viste hva som var av størst betydning, da han sa at det første de skulle be om, var dette: «Far, la ditt navn bli helliget.» — Luk. 11: 1, 2, NW.

2. Hva står Jehovas navn for?

² Det finnes ikke noe navn i universet som kan måle seg med Faderens navn, Jehova, hva herlighet, opphøydhet og ry angår. Det er ikke bare det at han er Skaperen, at han er allmektig, og at han er i besittelse av ubegrenset kunnskap og legger fullkommen rettferdighet for dagen, men hans miskunnhet og barmhjertighet gjør at hans navn fortjener den største ære og pris, ja, å bli vist ærbødighet. Da Moses ba om å få se Guds herlighet, ble han ledet til Sinai berg, og «[Jehova] steg ned i skyen og stilte seg der hos ham og ropte ut [Jehovas] navn. Og [Jehova] gikk forbi hans ansikt og ropte: [Jehova], [Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd». — 2 Mos. 33: 18—23; 34: 4—7

3. Hva er Guds mest fremtredende egenskaper, og hvorfor sier han at han ikke vil la være å straffe overtredere?

³ Det blir her vist at miskunnhet og barmhjertighet hører med til Jehovas mest fremtredende egenskaper. Men den Høyeste vil ikke la en overtreder få misbruke hans barmhjertighet ved å benytte den som en unnskyldning for å fortsette å følge en gal handlemåte. Hvis han gjorde det, ville han ikke kunne styre universet til beste for dem som ønsker å gjøre det som er rett. En av Kristi apostler sa om visse mennesker: «Liksom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, så overga Gud dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige: fulle av all urettferdighet.» (Rom. 1: 28, 29) Den måten de levde på, deres avgudsdyrkelse og deres tøylesløshet, fikk naturlig nok uheldige virkninger på deres avkom. (Rom. 1: 21—23) Men disse barna kan også bli gjenstand for Guds barmhjertighet hvis de vender seg til ham for å få hjelp. — Esek. 18: 21, 22.

VÅRT MÅL I LIVET

4. Hva bør vi som Jehovas vitner sette vår ære i og betrakte som en skatt?

⁴ Jehova viser derfor hva som bør være vår virkelige skatt. Han sier: «Den vise rose seg ikke av sin visdom, og den sterke rose seg ikke av sin styrke, den rike rose seg ikke av sin rikdom! Men den som vil rose seg, han rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er [Jehova], som gjør miskunnhet, rett og rettferdighet på jorden; for i det har jeg velbehag.» — Jer. 9: 23, 24.

5. Hvordan viste Jesus at han alltid satte helligelsen av Jehovas navn på førsteplassen i sitt hjerte?

⁵ Jehovas navn og alt det det står for, bør derfor mer enn noe annet ligge oss på hjerte. Da Jesus var på jorden, var det som gjorde ham mest vondt, den vanære som ble ført over Guds navn, spesielt av Guds eget folk, jødene. Han sa: «Jeg [gjør alltid] det som er [Gud] til behag.» (Joh. 8: 29) Under den ildprøve han ble satt på i Getsemane hage, var det ikke det at han skulle dø, han tenkte mest på. Han kom til jorden, ble født som et menneske, nettopp for at han skulle lide en offerdød, og han hadde hele tiden dette i tankene. Men det han var mest opptatt av den siste natten før han døde, var den vanære hans død ville føre over Jehovas navn, ettersom han var blitt anklaget for gudsbespottelse. Han, Guds Sønn og representant, døde på denne vanærende måten for hele verdens øyne. Det var skrevet om ham: «Deres hån som hånte deg, falt på meg.» — Rom. 15: 3.

6. Hvordan bør uttalelsen i Romerne 15: 3 berøre oss som kristne, slik apostelen Paulus viste?

⁶ Apostelen Paulus bruker denne uttalelsen for å oppmuntre de kristne til å huske at de ikke bare bør ha i tankene å behage seg selv, men at de bør være villige til å gjøre seg uleilighet for å hjelpe andre. (Rom. 15: 1, 2) Det var dette Jesus levde og døde for — å bære all denne hån — for at menneskene skulle få det rette syn på hans Far, og for at de skulle kunne lære ham å kjenne og prise ham. Paulus sa til de kristne: «Gi eder å ha ett sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbilde, så at I enige, med en munn, kan prise Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader!» — Rom. 15: 5, 6.

BLANT VÅRE NÆRMESTE OG BLANT FREMMEDE

7. Hvordan kan en kristen hellige Guds navn a) i sitt indre, b) i familien og c) i menigheten?

⁷ Hvordan kan en kristen, som er blitt kalt med Jehovas navn, være sikker på at han alltid helliger Guds navn? Han gjør det naturligvis i sitt indre, ved å holde Guds navn helliget i sitt hjerte og sinn. Han gjør det i familien, ved å tale om de rette ting og ved å vise kjærlig omsorg for hvert enkelt medlem av familien, idet han legger for dagen de samme egenskaper som Gud legger for dagen overfor sin familie. Han helliger Guds navn overfor brødrene i den kristne menighet, ved å hjelpe dem ved enhver anledning og ved å bære over med svakhetene til dem som ikke er så sterke åndelig sett som han er. (Gal. 6: 10) Fordi han er kalt med Jehovas navn, vet han at det han sier og gjør, vil berøre Guds navn.

8. Hvordan kan en person hellige Guds navn blant mennesker utenfor familiekretsen og menigheten, og hvilken holdning som Gud inntar, bør han også innta?

⁸ Hvordan helliger han Guds navn blant mennesker utenfor familiekretsen og den kristne menighet? Ved å etterligne Gud og ved å la andre få vite hvorfor han gjør det. Han må derfor elske dem slik som Gud gjør. Gud kunne ha betraktet alle mennesker som verdiløse, selviske, foraktelige syndere. Han kunne med rette ha inntatt en overlegen holdning overfor dem og sett ned på dem på grunn av deres elendige, nedverdigende tilstand, deres dumhet og deres dåraktige handlemåte. Men han inntok ikke en slik holdning. Han så alt dette som han ikke likte. Men «så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv». (Joh. 3: 16) Og Kristus døde for oss «mens vi ennå var skrøpelige, . . . mens vi ennå var syndere. . . . da vi var fiender». — Rom. 5: 6—10.

9. Hvordan kan en kristen hellige Guds navn når han snakker med mennesker som ikke er i sannheten?

⁹ En av de mest direkte måter å hellige Guds navn på er å fortelle andre om den foranstaltning Gud har truffet for menneskeheten gjennom Kristus. Når en kristen snakker med andre om dette, må han alltid huske å hellige Jehovas navn, enten folk ser ut til å være interessert eller ikke. Det betyr at vår oppførsel og tale alltid bør være slik at andre kan bli mer velvillig innstilt overfor Gud. Vi bør huske at den vi snakker med, ikke har det samme syn som vi. Han vil feste seg mer ved vår høflighet, vennlighet, hjelpsomhet og oppriktighet enn ved det vi sier. Hvis han ikke ser at vi legger slike egenskaper for dagen, vil han ikke lytte til det vi sier.

10. Hva ønsker vi å unngå når vi snakker med mennesker som ikke er i sannheten, og hva ønsker vi å legge vekt på?

¹⁰ Når vi går fra hus til hus, bør vi derfor innta en positiv holdning. Å fordømme det beboeren tror på, eller det han gjør, vil ikke være til hjelp for ham. Vi må forsøke å hjelpe ham til å forstå at det vi kommer til ham med i Jehovas navn, er godt. Det må appellere til ham som noe som er bedre, eller som vil hjelpe ham. Det må ikke fordømme ham.

11. a) Bør vi mene at vi er bedre enn de som ikke tilhører menigheten, fordi vi har sannheten? b) Hva sier apostelen Paulus om hva som var hensikten med at Kristus handlet med ham mens han var en slik synder?

¹¹ Vi bør innta den samme holdning til ham og alle andre mennesker i verden som den apostelen Paulus inntok. Det var ikke slik at han som et ufullkomment menneske betraktet seg selv som noe bedre enn dem han forkynte for, fordi han hadde lært sannheten å kjenne. Han sa: «Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom. 7: 18) Han sa til sin medarbeider Timoteus: «Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann; men jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro, og vår Herres nåde ble overvettes stor med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største; men derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til et evig liv.» — 1 Tim. 1: 12—16.

OVERFOR SLEKTNINGER

12. Hvilken situasjon kan oppstå i en familie når en i familien blir et av Jehovas vitner?

¹² En dør som står åpen for de fleste av oss når det gjelder å hellige Jehovas navn, har tilknytning til slektninger av oss som ikke er Jehovas vitner. Vi legger kanskje fram sannheten på en oppriktig måte, men vi viser kanskje ikke tilstrekkelig hensyn overfor slektninger som ikke forstår det Bibelen sier, eller godtar det på samme måte som vi gjør.

13. Hvilken handlemåte følger kanskje en gift kvinne når hun får kjennskap til sannheten for sin mann og sine slektninger?

¹³ La oss ta et eksempel. En gift kvinne lærer kanskje sannheten å kjenne og blir klar over at noe av det hun selv, hennes mann og slektninger tidligere har praktisert, er galt. Hennes mann og hennes slektninger vil sannsynligvis betrakte henne som fanatisk hvis hun forsøker å påtvinge dem sine meninger. Hvis hun sier direkte til dem at alt dette som de har praktisert, for eksempel det å helligholde visse dager, er galt, vil resultatet sannsynligvis bli at de ikke vil lytte. Hva vil være bedre?

14. Hvilken holdning bør et av Jehovas vitner innta til slektninger som ikke er i sannheten?

¹⁴ Det vil uten tvil være bedre å være tålmodig, ta hensyn til de andre og vise empati. Tenk på all den tid du bruker til å besøke fremmede ved dørene, til å studere med dem og til å hjelpe dem til å få et solid grunnlag før du forsøker å få dem til å foreta forandringer med hensyn til sin levemåte, sin omgang og så videre. Hvorfor skulle du da forhaste deg og forsøke å påtvinge dine slektninger det syn du har? Før du enten slutter å ha omgang med dem eller du får dem til å trekke seg bort fra deg, bør du i stedet se på dette som en måte å tjene Gud på, mens du fremdeles er like vennlig, hyggelig, hjelpsom og forekommende som noen gang tidligere. På den måten vil du legge Guds gode egenskaper for dagen og hellige hans navn, slik at de når du får anledning til å henlede deres oppmerksomhet på Guds fine foranstaltninger, vil være villige til å lytte fordi de ser at du gjenspeiler Guds egenskaper.

UNNGÅ Å TENKE FOR MYE PÅ DEG SELV

15, 16. Hvilken uforstandig handlemåte fulgte Moses i ørkenen Sin?

¹⁵ Når det gjelder dem som ikke er i sannheten, og også når det gjelder våre kristne brødre, må vi alltid først tenke: Vil det jeg nå gjør, eller det jeg står i ferd med å gjøre, vise at jeg setter helligelsen av Guds navn på førsteplassen? Det er lett å bli utålmodig og irritert eller å bli litt selvrettferdig og glemme å stole helt og fullt på Jehova. Det er en uforstandig handlemåte. Moses begikk en gang en slik sørgelig feil. Israelittene var svært opprørske og skapte mange problemer for Moses. I ørkenen Sin klaget de til Moses fordi de ikke hadde vann. Jehova sa da til Moses at Moses skulle tale til klippen, og at den ville gi vann fra seg. Men Moses sa til folket: «Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme fram for eder av denne klippe?» I stedet for å tale til klippen slo han på den to ganger etter på den måten å ha henledet oppmerksomheten på seg selv og kalt folket «gjenstridige», og det kom ut vann. — 4 Mos. 20: 1, 2, 7—11.

¹⁶ Moses klarte å skaffe vann til folket. Men hva sa Jehova? «Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem.» — 4 Mos. 20: 12.

Å DELE DET GODE BUDSKAP MED ANDRE

17. a) Står vi som Jehovas vitner i gjeld til dem som ikke tilhører menigheten? b) Kommenter det apostelen Paulus sa i 1 Korintierne 9: 19—27, og vis hvordan det får sin anvendelse på Jehovas vitner.

¹⁷ I og med at Gud har latt oss få lære sannheten å kjenne, har han i virkeligheten pålagt oss forpliktelser overfor mennesker utenfor menigheten, så vel som overfor våre brødre. Apostelen Paulus ga uttrykk for dette overfor de kristne i Roma på denne måten: «Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer [fremmede], både til vise og uvise; således er jeg for min del villig til å forkynne evangeliet også for eder i Rom.» (Rom. 1: 14, 15) Paulus sa også: «Om jeg enn er fri fra alle, har jeg dog selv gjort meg til tjener for alle, for å vinne de fleste, og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under loven, som en som er under loven — om jeg enn ikke selv er under loven — for å vinne dem som er under loven; for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov — om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus — for å vinne dem som er uten lov; for de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig, for å vinne de skrøpelige; for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det [dele det med andre, NW].» Paulus ønsket ikke å bli forkastet og gå glipp av «evangeliets» velsignelser etter at han hadde forkynt for andre. — 1 Kor. 9: 19—27.

18. Hvordan kan vi leve i samsvar med vår bønn om at Guds navn må bli helliget?

¹⁸ Når vi ber: «Far, la ditt navn bli helliget», ber vi følgelig Gud om å hjelpe oss til å sette alle andre ting til side, slik at det vi gjør, alltid vil bringe ære til hans navn og bidra til at det blir helliget. Vi vil deretter leve i samsvar med vår bønn ved ikke å gjøre noe som kan få sannhetssøkende mennesker til å ta anstøt. Vi vil bestrebe oss på å legge større kjærlighet for dagen og være mindre kritisk innstilt. Vi vil alltid ha i tankene at vår hensikt ikke er å dømme noen, men å ’dele det gode budskap med andre’.

[Bilde på side 18]

Fordi Moses unnlot å hellige Jehovas navn, gikk han glipp av en stor velsignelse

Legg dine gjerninger på Jehova

«Legg dine gjerninger på [Jehova], så skal dine råd ha framgang.» — Ordspr. 16: 3.

1. Hva var apostlene klar over at de kristne trenger?

NOE av det folk trenger mer enn noe annet i vår tid, er oppmuntring. Alle føler seg nedtrykt av og til på grunn av det press de blir utsatt for i denne verden, og på grunn av at de selv kommer til kort. De kristne utgjør ingen unntagelse. Apostelen beskrev hensikten med sitt besøk i en menighet på denne måten: «At det kan finne sted en utveksling av oppmuntringer blant dere ved at enhver gagnes av den annens tro, både deres og min.» (Rom. 1: 12, NW) Da noen kristne menn dro fra Jerusalem til andre byer, «talte [de] mange ganger til brødrene og oppmuntret og styrket dem». (Ap. gj. 15: 32; 20: 1, NTN) Dette er et godt eksempel for eldste og reisende tilsynsmenn i vår tid. — Jevnfør Filippenserne 2: 1, NTN.

2. Hva råder Bibelen oss til å gjøre når vi står overfor en vanskelig oppgave eller et problem?

² Det hender kanskje at du har et problem på arbeidet som virker som et uoverstigelig fjell. Eller du opplever kanskje et eller annet trist i livet. Hva bør du da gjøre? I stedet for å bli motløs og gi opp bør du vende deg til «miskunns Fader og all trøsts Gud». (2 Kor. 1: 3, 4) Ja, «legg dine gjerninger på [Jehova], så skal dine råd ha framgang». — Ordspr. 16: 3.

3. Hva innebærer det å ’legge sine gjerninger på Jehova’?

³ Hva betyr det så å ’legge sine gjerninger på Jehova’? Det betyr at du flytter byrden fra dine skuldrer og over på hans. Dine «råd» eller dine planer eller ønsker må naturligvis være rette, gode og i samsvar med Guds sannhetsord. Du må ikke ha et ønske om å oppnå selvisk tilfredsstillelse eller å ta hevn eller noe lignende. Men i stedet for å føle det slik at det som tynger deg, er din byrde, bør du overlate alt til Jehova. Du bør legge hele saken i hans hånd. Når du så ber til ham og fullt ut bestreber deg på å følge Bibelens veiledning,