Hvorfor du bør tilgi
Kan du tilgi? Hva er fordelene ved det?
DET er ikke alltid så lett å tilgi. På grunn av andre menneskers hensynsløshet, tankeløshet eller dårlige dømmekraft kan vi ofte bli utsatt for mange vanskeligheter og ubehageligheter. Det kan være meget lett å bære nag på grunn av dette, og en vil kanskje mene at det er berettiget å gjøre det, men Bibelen anbefaler at vi tilgir. Hvorfor?
Det er mange grunner til det. En meget viktig grunn er at vi selv har behov for Guds tilgivelse. Bibelen sier at «alle har syndet og fattes Guds ære», at vi til stadighet har behov for hans tilgivelse. (Rom. 3: 23; 6: 23) «Hvis det var feil du så etter, o Jah, o Jehova, hvem kunne da bli stående?» spør salmisten. Men han tilføyer: «Hos deg er sann tilgivelse.» — Sl. 130: 3, 4, NW; 19: 13, 32: 1.
Hvordan en får Guds tilgivelse
Hvis vi skal ha noen mulighet for å oppnå Guds tilgivelse, må vi tilgi andre. Det var nettopp dette Guds Sønn, Jesus Kristus, viste i den mønsterbønnen han lærte sine etterfølgere. Ja, legg merke til at Jesus ikke sa at vi skulle be Gud om å tilgi oss vår skyld som også vi hadde til hensikt å tilgi andre, men «som også vi har tilgitt våre skyldnere». — Matt. 6: 12, NW.
Jesus var fullstendig klar over at vi som ufullkomne og glemsomme mennesker er altfor villige til å love at vi skal tilgi andre, for selv å få tilgivelse. Men senere kan vi glemme eller unnlate å tilgi andre, fordi det ikke alltid er så lett å gjøre det. Jesus understreket det samme i sin Bergpreken da han sa: «Salige er de barmhjertige,» de som viser barmhjertighet, «for de skal finne [bli vist, NW] barmhjertighet» — av Gud, naturligvis, og ofte også av mennesker. — Matt. 5: 7; Ef. 4: 1, 2, 32; Kol. 3: 12, 13.
Og hvilken håpløs situasjon ville ikke vi være i hvis vår himmelske Far unnlot å vise oss barmhjertighet! Men Gud ga sin egen Sønn som et offer, slik at han i samsvar med sin rettferdighet kunne tilgi angrende syndere som viste tro. Angående dette leser vi: «Ved hjelp av ham har vi utløsningen ved løsepenge gjennom hans blod, ja, tilgivelsen av våre overtredelser, i overensstemmelse med rikdommen av hans ufortjente godhet.» (Ef. 1: 7, NW) Men han tilgir oss bare hvis vi tilgir andre de overtredelser de begår mot oss.
Ved hjelp av en illustrasjon understreket Jesus kontrasten mellom det vi skylder Gud, og det et annet menneske kan skylde oss. Han kom med denne illustrasjonen like etter at han hadde sagt til apostelen Peter at han måtte tilgi, ikke bare sju ganger, men «sytti ganger sju ganger». — Matt. 18: 21, 22.
I denne lignelsen eller illustrasjonen fortalte han om en konge som etterga en av sine slaver en gjeld på 70 millioner kroner. Men denne slaven var ikke engang villig til å la en av sine medslaver få tilstrekkelig tid på seg til at han kunne betale tilbake en gjeld til ham på bare 120 kroner. Han lot ham til og med kaste i fengsel. Da kongen fikk høre dette, opphevet han den barmhjertige ordningen som var blitt truffet overfor den ubarmhjertige slave, og ga ordre om at han skulle kastes i fengsel og sitte der inntil han hadde betalt tilbake alt det han skyldte. Jesus rettet deretter oppmerksomheten mot moralen i dette og sa: «Således skal også min himmelske Fader gjøre med eder om ikke enhver av eder av hjertet tilgir sin bror.» — Matt. 18: 23—35.
I sin lignelse understreket Jesus således ikke bare nødvendigheten av å tilgi, men også den store forskjellen mellom det andre skylder oss, og det vi skylder Gud. Ja, det andre kan sies å skylde oss på grunn av de overtredelser de har begått mot oss, og det vi skylder Gud på grunn av våre overtredelser av hans lover, kan sammenlignes med forskjellen mellom 120 kroner og 70 millioner kroner. Når Gud kan tilgi oss i en slik grad, skulle ikke det da tilskynde oss til å være enda mer villige til å tilgi enn vi har vært?
En praktisk grunn til å tilgi
En annen grunn til at Bibelen anbefaler at vi skal tilgi, er at vi elsker oss selv. Som apostelen Paulus sa: «Ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det.» Denne omsorgen er et uttrykk for menneskets kjærlighet til seg selv. — Ef. 5: 29; Matt. 22: 39.
Ettersom vi elsker oss selv, ønsker vi ikke å legge unødige byrder på oss selv, gjør vi vel? Men det er i virkeligheten det vi gjør når vi bærer nag og vegrer oss for å tilgi. Som en person skrev: «Uvilje er en altfor tung byrde for noe menneske å bære.»
Guds Ord gir oss det gode rådet: «La ikke solen gå ned over eders vrede.» (Ef. 4: 26) En bør gjøre seg bevisste anstrengelser for å gjøre en urett god igjen og gjenopprette det gode forhold så snart som mulig, helst samme dag som bruddet har funnet sted.
Tilgivelse viktig i ekteskapet
Særlig i ekteskapet er det forstandig å tilgi hverandre. Å utsette tilgivelsen eller å nekte å tilgi kan føre til separasjon og skilsmisse, som ofte blir etterfulgt av skyldfølelse og ensomhet. Stolthet kan ofte få en hustru eller en ektemann til å forlange skilsmisse eller separasjon, men stolthet er et lite hyggelig selskap.
En kjent forfatter sa at han kunne fortelle hvordan det var å være skilt etter 14 års ekteskap. «Det er humbug!» sier han. «Ulempene ved å være uten ekteskapelige bånd, særlig når en har nådd moden alder, er langt større enn fordelene. For første gang lærer en hvor forferdelig stille det kan være i et tomt hus. Ensomheten og stillheten trenger seg inn på en når en setter nøkkelen i døren, og lyden ikke får noen til å reagere. Det er i et slikt øyeblikk at en erfarer at en hunds gjøing, en katts mjauing eller en fugls kvitring er en dårlig erstatning for et menneskes stemme. . . . Venner greier ikke å fylle det forferdelige tomrommet etter den som du kalte hustru eller mann. Det er simpelthen ikke det samme.» Hvis ektefellene hadde tilgitt hverandre i stedet for å være stolte, kunne kanskje dette ekteskapet ha vært reddet.
En skuespillerinne, som var skilt og bodde alene i London, hadde nådd toppen hva gasje angår. Hun var «fri». Men hun sa: «Det er når jeg kommer hjem fra teatret og lukker døren og vet at det ikke er en sjel som virkelig bryr seg om hva jeg gjør, eller hvordan det går med meg, hverken fysisk eller åndelig, at jeg forstår hvor bedragersk denne såkalte friheten er.» Er det mulig at dette ekteskapet kunne ha vært reddet, hvis ektefellene hadde tilgitt hverandre i stedet for å være stolte?
Uvitenhet en faktor
Hvis noen krenker oss ved sin oppførsel, kan det ofte skyldes uvitenhet, noe som igjen kan skyldes det miljø en person lever i, eller den oppdragelse han har fått. Hvis vi tar dette i betraktning, vil det hjelpe oss til å kunne tilgi.
En opplevelse fra det virkelige liv viser tydelig dette. En serveringsdame hadde problemer med en kokke som skrek og skjelte henne ut ved den minste anledning. Kokkas bryske oppførsel var en stor prøvelse, enda hun selv var fullstendig uvitende om dette. Hun hadde aldri lært å oppføre seg annerledes. En dag veltet serveringsdamen en skål med erter, og kokka skjelte henne ut i alle gjestenes påhør. Hva skulle hun gjøre? Skulle hun slutte? Serveringsdamen henvendte seg til et av Jehovas vitner, som studerte Bibelen med henne, for å få veiledning fra Skriften. Hun fikk det råd å snakke med kokka i overensstemmelse med det som står i Matteus 18: 15, og å legge kjærlighet for dagen og tilgi.
Neste uke, da vitnet gikk for å lede sitt bibelstudium, var hun ivrig etter å få høre resultatet av serveringsdamens samtale med kokka. «Å gå fram på den måten Bibelen anbefaler, gir virkelig resultater, Anne!» var den hilsen hun ble møtt med i døren. «Helt siden jeg snakket med deg om hva jeg skulle gjøre med mitt problem, har kokka vært helt enestående mot meg. Hun er den beste venn jeg har der borte. Hun ber meg ut på kjøkkenet for å spise et stykke pai sammen med henne og gjør seg spesielle anstrengelser for å være hyggelig mot meg og tar seg spesielt av mine bestillinger. Jeg er så glad for at jeg hørte på deg og ikke ga igjen med samme mynt.» Kokka satte pris på at serveringsdamen tilga henne og la vennlighet for dagen.
Undertiden får uvitenhet folk til å begå svært onde handlinger. Mordet på Jesus Kristus skyldtes delvis uvitenhet. Apostelen Peter, som forsto at det var mulighet for at hans jødiske tilhørere kunne forandre seg, sa til dem: «Jeg vet at I gjorde det i uvitenhet, liksom eders rådsherrer.» (Ap. gj. 3: 17) Han oppfordret dem til å angre og få tilgivelse for sine synder. Mange av dem gjorde det. Og alle de som gjorde det, ble brødre og søstre i den kristne menighet. Ja, de ble Kristi åndelige brødre.
Empati og kjærlighet er løsningen
Empati og kjærlighet er egenskaper som vil hjelpe oss til å være mer villige til å tilgi dem som forsynder seg mot oss. Empati er den egenskap som hjelper oss til å sette oss inn i andres tanker og følelser, å sette oss i deres sted.
Når vi setter oss i et annet menneskes sted, hjelper det oss til å kunne tilgi. Det hjelper oss til tydeligere å kunne se hvordan vi skal anvende det prinsipp som Jesus framholdt: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.» (Luk. 6: 31) Ønsker vi at andre skal bære nag til oss på grunn av et eller annet galt vi kan ha gjort? Nei, naturligvis ikke. Vi ønsker at andre skal tilgi oss, og vi setter pris på at de gjør det.
Den uselviske kjærlighet som er basert på prinsipper, hjelper oss til tydelig å se at det er forstandig å tilgi. For det første driver den oss til å tilgi andre, og senere kan dette føre til at den som er blitt tilgitt, får kjærlighet til oss. En vis konge sa for lenge siden: «Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet.» (Ordspr. 17: 9) Salomo sikter her til de overtredelser som menneskene hver dag er tilbøyelige til å begå mot hverandre.
Apostlene Peter og Paulus retter også vår oppmerksomhet mot den forbindelse det er mellom kjærlighet og tilgivelse. Peter ga sine medkristne følgende råd: «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» Paulus skrev: «Ikle eder kjærligheten.» «Som Kristus [Jehova, NW] har tilgitt eder, således og I!» (1 Pet. 4: 8; Kol. 3: 12—14) 1 den utstrekning som det finnes kjærlighet, vil en mann og en hustru tilgi hverandre de synder som Jehova villig tilgir oss, en venn vil tilgi en annen som har gjort feil, og en kristen Ordets tjener vil tilgi dem som behandler ham på en uvennlig måte.
Hvorfor tilskynder kjærlighet en til å tilgi? Hvorfor «holder [kjærligheten] ikke regnskap med krenkelser»? Fordi, som Paulus viser i sin beskrivelse av kjærligheten, «kjærligheten er langmodig og vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig, . . . søker ikke sine egne interesser . . . håper alt, utholder alt». Alle disse sidene ved kjærligheten viser tydelig hvorfor den hjelper en til å tilgi. — 1 Kor. 13: 4—7, NW.
Men legg merke til at det å tilgi er en barmhjertig gjerning. Den som har gjort seg skyldig i en urett, kan ikke kreve å bli tilgitt, akkurat som menneskene ikke kan kreve å bli vist barmhjertighet av Gud.
«Av hjertet» og «villig»
Når vi tilgir andre, bør det ikke bare være en overfladisk tilgivelse, noe vi gjør for syns skyld. Ettersom det er av kjærlighet vi tilgir, må vår tilgivelse være oppriktig, ekte og inderlig. Jesus la vekt på at vi måtte tilgi «av hjertet». (Matt. 18: 35) Apostelen Paulus understreket også at vi ikke måtte tilgi uvillig eller motstrebende, men «villig». Han formaner oss til å «tilgi hverandre villig». — Ef. 4: 32; Kol. 3: 13, NW.
Når vi tilgir andre, må vi gjøre det med glede, for det blir sagt til oss at «den som gjør barmhjertighet», noe som innebærer å tilgi, «gjøre det med glede». (Rom. 12: 8) «Gud elsker en glad giver,» og den som blir tilgitt, setter også pris på at den som tilgir ham, gjør det med glede. — 2 Kor. 9: 7.
Det finnes mange gode grunner til at en bør tilgi. Den som har begått en urett, kan ikke kreve å bli tilgitt, men han kan ydmykt be om tilgivelse, akkurat som vi ber Gud om å tilgi oss. Og selv om det ikke alltid er lett å tilgi, er det forstandig å gjøre det. Det gir fred i sinnet og god helse, både for den som tilgir, og for den som blir tilgitt. Det er kjærlig å gjøre det. Det fører til lykke og tilskynder andre til å vise kjærlighet til gjengjeld. Og du bør framfor alt være klar over at du ikke vil kunne stå i et godt forhold til Skaperen, Jehova Gud, med mindre du tilgir andre.
’En som lånte ut penger, hadde to skyldnere; den ene skyldte ham fem hundre penninger, og den andre femti; da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da elske ham mest?’ spurte Jesus. Svaret lød: ’Den han etterga mest.’ — Luk. 7: 41—43.
[Bilde på side 197]
Vil en uforsonlig holdning føre til et lykkelig hjem?