En titt inn i mikroorganismenes verden
HVIS du kaster et blikk på de aller beste fabrikkerte gjenstander, for eksempel en stol eller et bord, vil øyet møte en glatt, vakker overflate. Men dersom du snur møblet og ser på undersiden, vil du sannsynligvis finne at overflaten der er ru, utiltalende og upolert. Og undersøker du den polerte overflaten med et sterkt forstørrelsesglass, vil du se at den også overalt ser ru og ujevn ut.
Hva ville du si om en arbeider som leverte et produkt som var så fint at det bare åpenbarte skjønnhet, orden og symmetri, selv når du snudde det og studerte undersiden gjennom et forstørrelsesglass? Og hva ville du si hvis skjønnheten ble større jo nøyere du gransket produktet? Du ville sikkert erklære at arbeidet måtte ha blitt utført av en suveren fagmann, med uvanlige evner og stor innsikt, en mann som var ytterst nøyaktig, selv i utførelsen av detaljene.
Det er nøyaktig dette du finner i skaperverket. Alt det Skaperen har dannet, er ikke bare preget av skjønnhet, men også av en fantastisk hensiktsmessighet og en meget innviklet, sterk innbyrdes avhengighet. Hvordan de enkelte livsformer virker til gagn for alle de andre, blir mer og mer tydelig etter hvert som menneskene settes i stand til å studere mikrokosmos gjennom stadig sterkere mikroskoper.
Om kvaliteten av Guds arbeid sa Jesus Kristus: «Akt på liljene på marken, . . . jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som én av dem.» (Matt. 6: 28, 29) Det er lett å se blomstens ynde og skjønnhet; den har en farge og duft som er uforlignelig. Men ta og undersøk den nærmere under mikroskopet, helt ned til cellestrukturen! Da vil du bli forundret over den vakre konstruksjon du ser, og over den ingeniørkunst den representerer.
La oss så, i vår kritiske gransking, betrakte «undersiden» — den verden av planter og dyr som normalt ikke kan ses med det menneskelige øye, og som aldri ville blitt sett om det ikke hadde vært for mikroskopet. I denne miniatyrverden vil vi oppleve en like stor skjønnhet.
Vannplantenes rike
Hvor finner du så denne strålende verden? Ta en dråpe brakkvann eller sjøvann og plasser den mellom to glasstykker. Legg denne platen på mikroskopets objektbord. Du vil da få se en mengde små figurer, noen stillestående, noen som beveger seg langsomt, og noen som tumler vilt omkring. Noen spinner rundt som en snurrebass, andre følger en uregelmessig og tilsynelatende planløs kurs. Noen er planter, «alger», mens andre er dyr, «protozer».
Det er plantene som skaffer mennesker og dyr all den føde de trenger. (1 Mos. 1: 29, 30) Ved den prosessen som kalles «fotosyntesen», bruker plantene det karbondioksyd som finnes i luften, eller som er oppløst i vann, for å forvandle uorganiske stoffer til mat som dyr kan fordøye. Alger i vannet produserer utallige milliarder kilo stivelse, sukker, proteiner og oljer hvert år. Vitenskapen har ikke greid å avsløre hemmeligheten bak denne prosessen — fotosyntesen. Denne kompliserte kjemiske prosess som alt liv på jorden er avhengig av, vitner om Skaperens uransakelige visdom.
Still så inn mikroskopet slik at du øker forstørrelsen. Du vil da få se en rekke utsøkte juvéler. Det er diatoméer eller kiselalger. Disse glassaktige plantene har et hardt hylster av silisium i utallige ulike, innviklede, symmetriske mønstre.
Tykke lag med avleiringer av diatoméskall ligger der de ble dannet for mange hundre år siden, da vann dekket det som i dag er landområder. Slike avleiringer kalles «diatoméisk jord». Skallene av disse plantene er så små at det finnes over 50 millioner av dem på en kubikktomme!
Har vi noen direkte gagn av diatoméer? Ja, det har vi. Diatoméisk jord brukes i fine filtre i en rekke industrier. Den brukes i mange matte malinger og i enkelte typer isolasjon. Fordi den har en god slipeevne, brukes den i mange pussemidler. Du har sannsynligvis brukt den når du pusser tennene dine.
Når du studerer de mikroskopiske plantene, ser du en mangfoldighet av farger. Du kan også få se noen av disse plantene formere seg like for øynene på deg. En ferskvannsplante, spirogyra, vokser som lange tråder av celler som er kjedet sammen ende mot ende. Hver celle er som et rør. Ved én forplantningsmetode ligger to celletråder side om side. Mens du ser på, begynner hver celle å få en kul, og kulene fortsetter å vokse inntil de når over til den andre tråden. På dette punkt ser de to trådene ut som en stige med mange trinn. Du kan se at stoff beveger seg fra hver celle i den ene tråden og over i den andre. Dette er en forplantningsprosess som fører til at det dannes nye celler og en ny tråd.
Mens du ser på dette, vil du kanskje også få øye på en koloni volvox — en annen plante — rulle forbi som en ball. Den har kanskje hundrevis eller tusenvis av celleindivider som tilsammen utgjør denne kuleformede kolonien, og likevel er den ikke større enn et halvt knappenålshode.
Mikroskopisk dyreliv
Det er nok enkelte fisker og andre større sjødyr som spiser alger, men de som først og fremst lever av dem, er dyr som selv er mikroskopiske. Disse blir så igjen spist av større skapninger i havet. Blant disse bitte små dyrene finnes mange encellete dyr, for eksempel foraminiferene, som finnes i saltvann. En stor del av havbunnen er dekket av skall av dem. De kalkhvite klippene ved Dover ved Den engelske kanal er bygd opp av skall av foraminiferer. I en dråpe vann kan du også få se andre encellete dyr, for eksempel de vakre radiolariene, som er omgitt av en kapsel. Det ville være umulig å nevne dem alle, for det finnes over 30 000 typer encellete dyr på jorden i dag.
Det er verdt å merke seg at alle disse små havdyrene i likhet med de mikroskopiske plantene, har eksistert i hundrevis av år i et antall av milliarder. Og enda mer bemerkelsesverdig er det at de ikke har forandret seg. De samme egenskaper overføres fra generasjon til generasjon, slik at et fossil fra lang tid tilbake ikke skiller seg ut fra de nålevende artene. For en stabilitet! Men når en er klar over at hele skaperverket, med sin innbyrdes avhengighet, er frambrakt av en overlegen Intelligens, forstår en at det må være slik hvis livet skal kunne fortsette på jorden. Grunnen til det er at hver skapning har en viktig oppgave i naturen.
Amøben kan ikke overses i noen beskrivelse av encellet dyreliv. Vi hører ofte om at folk er blitt syke av å drikke urent vann som inneholder amøber. Amøbene spiller imidlertid en viktig rolle. De har ikke noe skall. Deres bevegelser forårsakes av strømninger i deres flytende indre masse. De forandrer derfor stadig form. Når en amøbe kommer over næring — bakterier, stoff som er gått i forråtnelse, eller protozoer — sender den ut psevdopodier eller falske føtter, som omslutter næringsstoffene og bringer dem inn i amøbens kropp, hvor de fordøyes. (De hvite blodlegemene i kroppen vår oppfører seg som amøber når de omslutter og ødelegger bakterier og andre fiender som kommer inn i blodet.)
Et større, men likevel ytterst lite dyr, som vi kan finne i vanndråpen vår, er Daphnia, også kalt «vannloppen», fordi det ser ut som om den hopper omkring i vannet omtrent som en loppe gjør på land. I virkeligheten svømmer den ved hjelp av to store følehorn. Vannloppen har fem par bein, som hovedsakelig sørger for at vann med næring i får sirkulere gjennom dens skall. Enda den bare er et ørlite fnugg, har den et øye, en «hjerne», et fordøyelsessystem og et hjerte som slår opptil 300 ganger i minuttet og pumper blod gjennom kroppen, enda den ikke har blodårer.
Du lurer kanskje på hvilken betydningsfull oppgave disse uanselige «loppene» har. Deres levetid er trolig bare mellom 36 og 50 dager, og de fleste av dem lever ikke så lenge engang, for de blir spist av insekter, enkelte typer mark, biller og småfisker. Ettersom det finnes utallige millioner av dem, utgjør de en matforsyning for disse litt større skapningene. Og ettersom disse igjen blir spist av enda større skapninger i havet, kan mennesket til slutt delikatere seg med slike lekkerbiskener fra havet som fisk, reker og hummer.
Vannloppen gjør også mennesket en vennetjeneste når det gjelder løsningen på et vanskelig ingeniørproblem. I drikkevannsbassenger formerer ofte mikroskopiske alger seg voldsomt. Det blir da vond smak og lukt på vannet. Prøver en å filtrere vekk disse mikroskopiske plantene, blir filtrene snart tettet igjen. Her kommer vannloppen til hjelp. Ingeniørene slipper vannlopper ut i drikkevannet for at de skal forsyne seg av algene, og snart er algene utryddet. Vannloppene blir så filtrert vekk med noe grovere filtre, og befolkningen kan glede seg over å ha et rent, friskt drikkevann.
Litt om mikroskopet
De første som studerte mikrokosmos, brukte muligens kvartsstykker som naturlige linser. Noen brukte vanndråper. Men et av de første virkelig effektive mikroskoper hadde en glassperle som linse. Ting som var så små som diatoméer, kunne ses gjennom den.
Våre dagers enkle mikroskop har bare én linse eller ett sett linser. Bedre enn det enkle mikroskop er det sammensatte mikroskop, hvor det er to sett linser, og hvor det ene forstørrer det bildet som blir dannet av det andre. Hvis det ene settet (objektivet) forstørrer det objekt en studerer, 80 ganger, og det andre settet (okularet) forstørrer dette bildet ti ganger, vil det bilde som møter øyet være 800 ganger så stort som det objekt en studerer (80×10). Den mest detaljerte forstørrelse som en for tiden kan oppnå med et slikt mikroskop, ligger på omkring 1000 ganger. Hvis en forstørrer bildene videre, får en ikke så god «oppløsning» — de blir ikke helt skarpe og klare.
I sin stadige trang etter å utforske mikrokosmos har forskerne gått over til å bruke mikroskoper hvor det ikke benyttes synlig lys, men ultrafiolette stråler, røntgenstråler og elektronstråler, som har langt større frekvens og kortere bølgelengder, noe som igjen gir bedre oppløsningsevne. Dette kommer av at det synlige lysets bølgelengder er lengre enn objektenes eller detaljenes dimensjoner. De «hopper over» detaljene i objektet og sender derfor ikke noe signal til øyet.
Det gjøres stadig forbedringer. Elektronmikroskopet kan gi klare forstørrelser på mellom 100 000 og 200 000 ganger. Ved så å bruke et binokularmikroskop som ytterligere forstørrer opp bildet, kan en få et godt resultat som gir over en million gangers forstørrelse. Ting som er på størrelse med bare noen få ångstrømenheter, kan ses skarpt og detaljert. (En ångstrøm er én hundremilliondels centimeter.)
På et fotografi som er tatt i et mikroskop, er forstørrelsen vanligvis angitt (for eksempel 800×). Her menes det lineær forstørrelse. Bildets lengde og bredde er med andre ord 800 ganger så stor som lengden og bredden av det objekt som er fotografert. Flaten er følgelig 800×800, eller 640 000 ganger større enn flaten på det objekt som studeres. Hvis bildet er av én celle, kan du legge 640 000 celler på bildet for å få det dekket. Og hvis bildet er merket «2 000 000×», vil det bety en flate-forstørrelse på 4000 000 000 000 ganger!
En forholdsvis ny type elektronmikroskop er scanning-elektronmikroskopet. Det bruker en elektronstråle som «scanner» eller farer over overflaten på objektet omtrent på samme måte som elektronstrålen i et TV-rør farer over skjermen. Etter de nyeste forbedringer har dette mikroskopet like stor oppløsningsevne som det vanlige elektronmikroskopet, som frembringer et bilde av alle de opplyste punkter på én gang. Hvert mikroskop har sine fordeler og bruksområder, men hovedfordelen ved scanningelektronmikroskopet er at det har stor dybdeskarphet, noe som gjør at bildene ser ut som om de er tredimensjonale. Mange strukturer kan på den måten studeres mer nøyaktig.
Det finnes uendelig mange ting i vannet og på landjorden som vekker forundring hos dem som bruker mikroskopet, og alt dette er et vitnesbyrd om Skaperens visdom og bekrefter at han har hatt et formål med alt han har frambrakt.
Det er blitt sagt at akkurat som universet er ufattelig stort, kanskje nærmest uendelig, er også mikrokosmos umålbar.
Endelige grenser er på langt nær nådd. Tenk på størrelsen av jorden, på de milliarder av mennesker som lever på den, og på den tid det tar å reise rundt den. Se så på en golfball. Golfballen er så stor i forhold til et atom som jorden er i forhold til golfballen. I vårt vakre univers er det sannelig nok fenomener til å holde menneskene opptatt med interessant forskning i all evighet.
[Bilde på side 17]
Diatoméer eller kiselalger
[Bilde på side 18]
Radiolaria
[Bilde på side 19]
Vannloppe