Vokt deg for å snakke om andres feil

GUDS Ord, Bibelen, oppmuntrer oss til å bruke vår tunge og sier at de vises tunge er legedom. Men det er en slags bruk av tungen det advarer oss mot. Hva er så det? Det advarer oss mot å baktale vår bror eller vår neste og snakke om hans feil. — Sl. 50: 20.

Alle mennesker må vokte seg omhyggelig for å spre falske rykter. Du synes kanskje at tanken på å delta i ondskapsfull sladder eller bære falskt vitnesbyrd er avskyelig, og det gjør du vel i. Men visste du at hva bruk av tungen angår, krever Gud enda mer som et bevis for at du har kjærlighet til din neste? — 2 Mos. 20: 16.

Angående dette kan vi lese i Salme 15: 1—3: «[Jehova], hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den som . . . ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin neste ondt og ikke fører skam over dem som står ham nær.» Ja, hvis du ønsker å bevare Guds vennskap, må du ikke føre skam over noen som står deg nær, selv om du kanskje mener det er berettiget.

Av en annen salme framgår det at Gud ser alvorlig på det å føre tale som kan være til skade for noen: «Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn? Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg. Du sitter og taler imot din bror, du baktaler din mors sønn [du åpenbarer din mors sønns feil, NW].» — Sl. 50: 16, 17, 20.

Når onde mennesker snakker om andres feil, er det tydeligvis et utslag av ondskap eller uvilje mot noen. Det er imidlertid slik at de som snakker om andres feil, som oftest ikke er fiender, men mennesker som hevder at de elsker hverandre. Mange ektemenn og hustruer snakker om hverandres feil og lar utenforstående få kjennskap til ting som burde vært fortiet. Noen foreldre forteller andre om sine barns feil, og det gjør de mange ganger når barna hører på, slik at de blir såret. Denne slags oppførsel er heller ikke ukjent blant medlemmene av kristne menigheter.

Det er ikke uten god grunn at Gud fordømmer det å snakke om andres feil. Det er forbundet med misbruk av tillit og fortrolighet, for det som særlig blir fordømt, er å snakke om en brors feil, det vil si å føre skam over en som står en nær. Som følge av det nære samvær en har med familien og med venner på arbeidsplassen og på det sted hvor en går for å tilbe, blir en godt kjent med andre og får anledning til å legge merke til deres svakheter. Hvis en er lojal, vil en ikke snakke om disse svakhetene til andre. Det første menneske, Adam, var imidlertid ikke lojal mot sin hustru da han ganske uoppfordret opplyste om at hun var den første som syndet, og motivet for hans oppførsel i dette tilfellet var heller ikke lojalitet overfor Gud. — 1 Mos. 3: 3, 12.

Å snakke om andres feil er dessuten en meget ukjærlig handlemåte. Det er stikk i strid med følgende råd: «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» Det ville heller ikke være rettferdig av oss å snakke om andres feil, for rettferdigheten krever at vi skal gjøre mot andre det vi vil at de skal gjøre mot oss. Hvem ønsker vel at ens feil skal bli bekjentgjort for andre? — 1 Pet. 4: 8; Matt. 7: 12.

Det at noen snakker om andres feil, kan også gjøre skade på annen måte. Det kan føre til at gode venner skiller lag: «Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet; men den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.» Hvorfor skal en svekke eller ødelegge et vennskap med nedsettende tale? Eller hvorfor skal en svekke den innflytelse i god retning en annen kan ha, eller ødelegge den helt ved å bekjentgjøre hans svakheter? Ville det ikke være bedre å nevne det fordelaktige han gjør, i stedet for å snakke om hans feil? — Ordspr. 17: 9.

En gjør derfor vel i å spørre: Hva er det som får menneskene til å snakke om andres feil? Er det det at de ikke har noe annet å snakke om, og at de ikke tenker over hvilke følget det kan få? Eller skyldes det mangel på empati, det vil si mangel på evne til å sette seg i andres sted? Dette er vanligvis tilfelle når det gjelder sladder, for selv om den kan være ganske harmløs, består den gjerne av slikt som den som er gjenstand for sladderen, ville foretrukket ikke var blitt sagt.

Det kan også være stolthet eller til og med et ubevisst ønske om å opphøye seg selv som får en til å snakke om andres feil. En er kanskje blitt fornærmet og ønsker å oppnå andres sympati, i stedet for å følge den bibelske regel om å gå til den som har fornærmet en, og ordne opp i saken. (Matt. 18: 15—17) Selvrettferdighet kan være et annet motiv. Adam viste således at han ikke bare manglet lojalitet, men at han også ønsket å rettferdiggjøre sin egen synd da han henledet oppmerksomheten på Evas synd. Menneskehjertet har lett for å bedra seg selv hva det å snakke om andres feil angår. (Jer. 17: 9) Det er bare Jehova Gud som kjenner menneskehjertet fullt ut, og hans Ord kan hjelpe deg til å lære ditt eget hjerte bedre å kjenne, for «Guds ord . . . dømmer hjertets tanker og råd». — Heb. 4: 12.

Det er imidlertid spesielle tilfelle hvor en plikter å bekjentgjøre feil, for eksempel når en blir forhørt i forbindelse med en rettssak. Lojalitet mot Gud, mot et prinsipp, mot den sak en kjemper for, og mot ens kjære kan kreve at en snakker om andres feil. Det var av slike gode grunner at Jesus avslørte hvor hyklerske de religiøse ledere på hans tid var. Også i vår tid kan det bli nødvendig å snakke om en brors eller en nær venns feil for å beskytte andres interesser, og da særlig den kristne menighets interesser. — 1 Kor. 1: 11; 15: 1.

Men bortsett fra disse unntakene finnes det ingen unnskyldning for å snakke om feilene til en bror eller en annen som står en nær. Det har gang på gang vist seg at når en blir fristet til å si noe av personlig karakter, er det gagnlig å spørre seg selv: Gjør jeg noe godt ved å si det? Er det sant? Er det nødvendig å si det? Følgende råd av apostelen Paulus er meget betimelig i denne forbindelse: «La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse! Nedbryt ikke Guds verk!» — Rom. 14: 19, 20.