Søren Kierkegaards angrep på kristenheten

I SITT siste leveår rettet Søren Kierkegaard et voldsomt slag mot kristenhetens «kristendom» som den aldri har kommet over. Selv etter hundre års forløp gir hans skrifter anledning til heftige diskusjoner og debatter både blant geistlige og ikke-geistlige. Først i de senere år er Kierkegaards verker blitt oversatt til engelsk, og presten Walter Lowrie, som har oversatt hans skrifter, sier rett ut hvorfor det har gått så lang tid: «Ingen annen har gjort en innsats for å gjøre dette skarpe angrep kjent for den engelsktalende verden! Jeg var ikke selv ivrig etter å gjøre det,» sa Lowrie. «Ingen har følt seg tilskyndet til å gjøre det kjent . . . til skade for kirken.»

Den danske filosofen anklaget kristenheten for tarvelig hykleri. Han erklærte at kristenhetens «Christendom» var meningsløs, at den bare var kristen i navnet. «Og saa leve vi (under Navn af Christendom) Hedenskabet,» sa han. Kristenheten har ikke våget åpenlyst å gjøre opprør mot kristendommen. Nei, den har hyklersk og kjeltringaktig avskaffet kristendommen ved å forfalske definisjonen av hva det er å være kristen. Kristenheten leker kristendom og holder Gud for narr. Det nye testamentes kristendom finnes ikke i den, sa Kierkegaard. Det var sterke anklager. Hva var det som fikk ham til å innta en slik holdning?

Søren Kierkegaard ble født i København den 5. mai 1813. Etter farens ønske studerte han teologi. Mens han studerte, var han imidlertid ikke på . . . det rene med om han skulle bli en kristen eller ikke. I virkeligheten hadde han ikke noe klart begrep om hva det vil si å være en kristen. I over ti år sammenlignet han kristenheten med det han lærte gjennom sitt studium av Bibelen. I disse årene levde han som forfatter og skrev under forskjellige psevdonymer. Banaliteter, likegyldighet, kompromisser og hykleri sto for ham som det avskyeligste av alt.

Det ser ut til at Kierkegaard uten videre godtok kristendommen som den sanne religion. Han var overbevist om at Bibelen var Guds Ord. Bibelkritikken begynte å gjøre seg gjeldende, men han lot seg øyensynlig ikke påvirke av den. Etter hans mening var det tåpelig å diskutere for eller imot kristendommen på grunnlag av ytre beviser. Man måtte ha tro. Å forkynne at frelsen er sikker, er å formilde kristendommen, erklærte han. Det er i virkeligheten å få den smale vei til å se bred ut, å få det til å se ut som den er lett å gå på, mens det motsatte er tilfelle. Man må leve i samsvar med kristendommen for kristendommens egen skyld, ikke for å oppnå lønn eller forfremmelse.

Kierkegaard så ikke noe til den sanne kristendom i kristenheten. Det foruroliget ham i høy grad. Han hadde kjennskap til prester og biskoper som ikke ville forkynne sannheten, selv etter at de var blitt gjort oppmerksom på den. Hans fars prest, biskop Mynster, som i egenskap av Sjællands biskop var den danske kirkes overhode, skuffet ham dypt.

Den 30. januar 1854 døde biskop Mynster. Den høyt ansette teolog professor Martensen holdt begravelsestalen. I sin tale hyllet han Mynster ved å kalle ham «et sannhetsvitne» og en av «den hellige kjede av sannhetsvitner». Dette ble for meget for Kierkegaard. Han satte seg ned og skrev en protest, men han ventet med å komme med sitt angrep til Martensen var blitt utnevnt til biskop. Men da hans angrep endelig ble satt i verk, rammet det landet som en storm. Han skrev en rekke artikler i avisen Fædrelandet, og utga deretter selv et kampskrift som han kalte Øjeblikket. I løpet av noen få måneder utførte han et kjempearbeid. Det tok hans siste krefter. Han døde kort tid etter, den 11. november 1855.

Protesten

Kierkegaard spør i sin protest: «Hvad er et Sandhedsvidne?» «Et Sandhedsvidne, det er en Mand, der i Armod vidner for Sandhed, i Armod, i Ringhed og Fornedrelse, saa miskjendt, forhadt, afskyet, saa bespottet, forhaanet, udgriint — det daglige Brød har han maaskee ikke altid havt, saa fattig var han, men Forfølgelsens daglige Brød fik han rigeligt hver Dag; for ham var der aldrig Avancement og Befordring uden omvendt, ned efter Skridt for Skridt. Et Sandhedsvidne, et af de rette Sandhedsvidner, det er en Mand, der bliver hudflettet, mishandlet, slæbt fra det ene Fængsel i det andet, og saa tilsidst — sidste Avancement, hvorved han optages i første Classe af den christelige Rangforordning, blandt de rette Sandhedsvidner —  . . . saa tilsidst korsfæstet eller halshugget eller brændt eller stegt paa en Rist, hans afsjelede Legeme af Rakkeren henslængt paa et afsides Sted ubegravet — saaledes begraves et Sandhedsvidne! — eller brændt til Aske og henkastet for alle Vinde, at ethvert Spor af dette ’Udskud’, som Apostelen siger han er bleven, maatte udslettes.»

Var biskop Mynster et slikt vitne? «Biskop Mynsters Christendoms-Forkyndelse fortoner, tilslører, fortier, udelader noget af det mest afgjørende Christelige, det, der falder os Mennesker ubeleiligere, det, der vilde gjøre vort Liv anstrænget,» skriver Kierkegaard. I stedet for å forkynne anger og omvendelse forkynte biskopen fred. Han vek tilbake for strid og splid. Han elsket nytelsessykt «Fred», den første betingelse for å nyte livet. Kristendom krever offer, men biskopen var ikke villig til å ofre noe. Hans forkynnelse manglet derfor noe av det vesentligste ved kristendommen.

Kierkegaard holdt fram at det ikke er nok bare å sette ned prisen for å selge noe — man må også ha varen. Biskopen tilbød kristendommens evige saligheter til en meget lav pris, men han var ikke den som hadde råderett over dem. Det folk kjøpte av ham, var ikke annet enn løst snakk og tomme løfter.

Et kristent land

Kierkegaard angrep også den utbredte oppfatning at Danmark er et kristent land, at alle er kristne. Han henledet offentlighetens oppmerksomhet på Jesu ord i Matteus 7: 13, 14. Her taler Jesus om at den vei som fører til livet, er smal og trang, «og få er de som finner den». Å si at alle dansker er kristne, er å gjøre veien så bred som det overhodet er mulig. Ja, den kan ikke bli bredere, «da det er den vi alle gaae ad,» sa Kierkegaard. Hvis det er tilfelle, da har Jesus løyet. Man må lykkønske menneskeslekten med at den har forbedret seg ved å bli kristen, til og med i høyere grad enn kristendommens grunnlegger hadde forestilt seg. Hvis det er tilfelle, da er det nye testamente ikke sant. Men det er innlysende at det ikke er tilfelle. Kristenheten har langt igjen før den kan kalle seg kristen.

Kierkegaard fortsetter: «Det man har for sig er ikke Christendom men et uhyre Sandsebedrag, og Menneskene ere ikke Hedninger men lyksaliggjorte i den Indbildning at være Christne. Skal her Christendom anbringes, maa altsaa først og fremmest dette Sandsebedrag bort.» Dette førte til at han gikk til angrep på hele systemet med barnedåp og konfimasjon og den oppfatning at alle aktverdige voksne mennesket skal gifte seg og oppdra sine barn som kristne i stedet for å lære dem å bli kristne. I en av sine artikler skrev han: «Fra Slægt til Slægt er ’Christenhed’ et samfund af Ikke-Christne.» I en annen artikkel gikk han løs på protestantismen.«Protestantismen er ganske simpelt,» sa han, «christeligt, en Usandhed, en Uredelighed, der forfalsker Læren, Christendommens Verdens- og Livs-Anskuelse, saasnart den skal være Princip for Christendom, ikke en til given Tid og Sted fornøden Berigtigelse (Correctiv).» Han kalte kristenheten for «Christendoms Forraadnelse; en ’christen Verden’ er: Affaldet [frafallet] fra Christendommen».

Legg merke til at han angriper kristenheten, ikke kirken. «Vi har, om man saa vil, en fuldstændig Besætning af Bisper, Provster, Præster; lærde, udmærket lærde, talentfulde, begavede, menneskeligt velmenende declamere de alle — godt, meget godt, udmærket godt eller temmelig godt, maadeligt, slet men ingen af dem er i Charakter af det nye Testamentes Christendom.» «Og det er denne Usandhed, jeg mener den officielle Christendom forskylder: den gjør ikke hensynsløst den christelige Fordring kjendelig, maaskee fordi den er bange for, at man vilde komme til at gyse ved at see, paa hvilken Afstand vi leve, og uden at vort Liv i fjerneste Maade kan kaldes en Stræben i Retning af at opfylde Fordringen.»

Kristendom går ikke på melodien «som Jeppe synger, saa gladelig, saa gladelig, rund, rund, rund». Kristendom er «Ilds-Paasættelse, Christus siger selv: ’Ild er jeg kommen at kaste paa Jorden.’ Og det brænder allerede, ja, og det bliver vist nok en om sig gribende Ildebrand, bedst at sammenligne med en Skovbrand; thi det er paa ’Christenhed’ der er sat Ild. Og det er Vidtløftighederne, der skal bort, dette uhyre vidtløftige Sandsebedrag med den — velmente eller gavtyveagtige — Videnskabelighed paa det christelige Gebet». «Den officielle Gudsdyrkelse er (med Paastanden paa at være det nye Testamentes Christendom), christeligt, et Falsum, et Falsk.» Dette falskneri er så inngrodd at det vel til og med finnes prester som tror at kristenhetens tro svarer til kristendommen på apostlenes tid, mens den i virkeligheten er det stikk motsatte.

Kierkegaard erklærte at menn i lange kjoler har innbilt kvinner og barn at Kristus talte fordelaktig om dem i deres egenskap av lærere. Den offisielle kristendom ligner ikke mer på kristendommen på Jesu tid enn en firkant ligner på en sirkel, «og det vi kalde Lærer i Christendom (Præst) ligner ikke mere hvad det nye Testamente forstaaer ved en Lærer i Christendom, ikke mere end en Dragkiste ligner en Dandser, forholder sig ikke mere til hvad det nye Testamente forstaaer som en Lærers Opgave end en Dragkiste til det at dandse».

Kierkegaard sluttet sitt angrep med å si: «Hvo Du end er, hvilket Dit Liv forresten, min Ven, — ved (hvis Du ellers deeltager i den) at lade være at deeltage i den offentlige Gudsdyrkelse som den nu er (med Paastand paa at være det nye Testamentes Christendom) har Du bestandig een og en stor Skyld mindre, Du deeltager ikke i at holde Gud for Nar ved at kalde det nye Testamentes Christendom hvad der ikke er det nye Testamentes Christendom.» «Dette skal siges; saa være det da sagt.»

En kirkelig begravelse

I oktober 1855 falt Kierkegaard om på gaten. Han ble i all hast brakt til sykehuset, og en måned senere døde han. Han ville ikke ha besøk av en prest, og han ville ikke motta nattverden. Til tross for dette og til tross for hans skarpe angrep som avslørte kristenheten, fikk han likevel en kirkelig begravelse. Hvorfor umaket kirkens menn seg med å gi ham en kirkelig begravelse, når han hadde fordømt den slags begravelse som opprørende hykleri? Kanskje Kierkegaard hadde forutsett at nettopp dette ville skje med ham. I Øjeblikket hadde han nemlig skrevet om en fritenker som hadde sagt rett ut at den offisielle kristendom var en løgn: «Døer han — og han da efterlader saa meget, at den Guds Mand Præsten, ligeledes Bedemanden og flere andre Mænd kunne hver faae Sit: alle Protester hjælper ham ikke, han er, han er Christen, og bliver begraven som Christen: i den Grad er det vist, at vi Alle er Christne. Efterlader han Intet (thi Lidt, det hjælper ikke; Præsten, som er christelig nøisom, nøies altid med Lidt, hvor der ikke er mere), efterlader han bogstaveligen Intet — det skulle da være det eneste Tilfælde, hvor der maaskee vilde blive taget Hensyn til hans Protester.»

Kierkegaard kunne ikke kalles en fritenker, og kirken var på ingen måte glad over hans skrifter, men likevel fikk han en kirkelig begravelse. Hvorfor denne gestus overfor en uvelkommen sjel? Grunnen er antagelig at Kierkegaard etterlot seg litt penger, nok til å stille presten og «bedemanden» tilfreds og til å dekke utgiftene ved en såkalt kristen begravelse. Dessuten stemmer det utmerket med kristenhetens hykleri.

Virkningene av hans angrep

Kierkegaard hadde ikke til hensikt å omstyrte kirkeorganisasjonen eller å stifte en ny religion. Han var øyensynlig ikke interessert i lærespørsmål. Hans angrep var ikke rettet mot presteskapets lære, men mot at de ikke levde etter det de forkynte. Enda så kraftig Kierkegaards angrep var, talte han for døve ører. Folk hadde bare likegyldighet til overs for angrepet og betraktet det som sykelig. Forskjellige skribenter kalte ham maniodepressiv og hevdet at hans prinsipper var langt fra uklanderlige. Walter Lowrie, som har oversatt hans skrifter til engelsk, skriver: «Jeg behøvde ikke Kierkegaards satire for å komme til å tvile på om det med rette kan kalles et ’christent land’. Jeg legger merke til at 48 prosent av befolkningen [i De forente stater] ved siste folketelling foretrekker å kalle seg kristne, men det er både sikkert og visst at mange, ingen vet hvor mange, ga dette svaret bare fordi de ikke kunne komme på noen annen religion. Og lederne av alle de kristne samfunn regner med at, akk og ve, neppe halvdelen av dette tall har noen som helst tilknytning til en kirke. Det er dessuten underforstått at prosentdelen av dem som bekjenner seg som kristne, er langt mindre i intellektuelle kretser. Et merkelig sammentreff er det at nøyaktig 48 prosent ved den siste folketelling i det ’ateistiske’ Sovjet-Samveldet betegnet seg selv som ’troende’. Men vi må forstå at dette tall er et minimum, for i Sovjet-Samveldet er det uheldig eller rett og slett farlig å kalle seg kristen. Jeg er nettopp kommet hjem fra Mexico, og jeg er forbauset over at 98 prosent av befolkningen i denne staten, som politisk sett er ikke-kristen, ville bekjenne seg til den kristne tro. Jeg behøver ikke Kierkegaard til å fortelle meg at det er en forkvaklet verden vi lever i.»

Det er sikkert at det ikke er nok bare å fortelle folk at de er på feil vei. De må hjelpes og ledes inn på den rette vei. Det kan bare gjøres ved hjelp av den Allmektiges ånd under Jesu Kristi lederskap.