Våre dagers «helbredere» — er de Guds redskaper?
EN VESTAFRIKANSK mann hadde vært lam i mange år. Til slutt dro han på besøk til en isolert landsby der det bodde en fremtredende «profet», i håp om å bli helbredet. Han betalte det fastsatte «offer», og så fulgte det dager med faste, meditasjon og bønn. Et følelsesladet rituale kom som selve høydepunktet på behandlingen, og profeten og hans profetinner samlet seg omkring mannen, sang og ropte høyt til Jesus, mens de danset til akkompagnement av en vedvarende tromming. Men dessverre, helbredelsen uteble fullstendig!
«Du har ingen tro!» sa profeten.
«Jo, jeg hadde tro!» sa den desillusjonerte mannen. «Jeg hadde en sterk tro på at Gud kunne helbrede meg.»
Hva var det som gikk galt? Var det virkelig det at mannen manglet tro? Mange andre påstår at de er blitt helbredet. Hvorfor ble så ikke han helbredet?
En rekke begeistrede rapporter i den senere tid har fått mange oppriktige, ofte desperate, mennesker til å gå til en lang rekke forskjellige «helbredere» som nå er i virksomhet. Det faktum at «helbrederne» blir vist en viss oppmerksomhet fra vitenskapelig og medisinsk hold, har fått selv skeptisk innstilte personer til å studere saken nærmere.
Voksende «respektabilitet»
Folk som «helbreder ved bønn», var i sin tid bare knyttet til de mer radikale fundamentalist-gruppene i kristenheten. I dag står imidlertid noen av de mest konservative kirker i forbindelse med helbredelsespredikanter og har gudstjenester med «helbredelser» på programmet.
Da den kjente amerikanske helbredelsespredikanten Oral Roberts nylig holdt en tale i en metodistkirke i Atlanta, var kirken «fylt til trengsel av vanlig konservative prester, teologer og lekmenn», het det i avisen Journal i Atlanta, Georgia. Den pekte på at «han sannsynligvis ikke ville ha blitt så hjertelig mottatt av en lignende gruppe for bare to år siden».
Tolv biskoper og 700 prester deltok i fjor sommer på en katolsk «karismatisk fornyelseskonferanse» ved Notre Dame-universitetet i USA. Under ett av møtene ble det arrangert en stor gudstjeneste med helbredelser. Den berømte bolivianske evangelist og helbredelsespredikant Julio Ruibal er for øvrig også katolikk.
«For et par år siden ville meldinger om en helbredelsespredikants bedrifter bare fått medisinerne til å fnyse foraktelig,» skriver redaktør John Carlova i bladet Medical Economics. Nå har enkelte leger fått en annen innstilling. I en artikkel med tittelen «Selv leger tror på henne» beskriver Carlova virksomheten til metodistpredikanten Olga Worrall, som «dusinvis av leger har gått til . . . for å bli helbredet for sine egne sykdommer», og som mange andre «uoffisielt har sendt ’håpløse’ tilfelle til».
Og visegeneraldirektøren i Verdens helseorganisasjon, dr. T. Adeoye Lambo, erklærer at «noen av de såkalte heksedoktorer, som jeg ville foretrekke å kalle tradisjonelle helbredere, . . . bør få en offisiell posisjon i samfunnet . . . slik at også deres tjenester kan inngå i den totale helsetjenesten i deres egne land». — World Health, april 1974.
Når situasjonen er slik, er det ikke så underlig at en administrator fra det amerikanske instituttet for mentalhygiene nylig opplyste på en kongress for amerikanske psykiatere at «det nå finnes en psykisk helbreder i hvert kvartal, og at det ikke kan være tvil om at de i visse tilfelle er effektive. Spørsmålet er bare: Hvorfor?»
Ved ganske raskt å se på noen av de trekk som kjennetegner våre dagers «helbredelser», kan vi komme nærmere svaret.
Den konsekvente inkonsekvens
Det som straks slår oss, er ulikheten mellom de enkelte helbredere. Metodene er forskjellige, resultatene er ofte umulige å forutsi, og de hevder at de har sine krefter fra vidt forskjellige kilder.
Det er for eksempel mange fremtredende helbredere som påstår at de får sin makt fra Jesus. Men andre, som etter sigende oppnår de samme resultater, gir seg ikke ut for å ha noe med kristendommen å gjøre i det hele tatt. Noen bruker voodoo eller trolldom. Andre kombinerer slike metoder med katolisisme. Det er noe som særlig skjer i latinamerikanske land. En annen kjent helbreder påstår at han har fått sine krefter fra en buddhistisk lama.
På den annen side har vi en rekke leger og psykiatere som spekulerer på om det hele er et resultat av en eller annen form for «psykisk energi» som helbrederen er i besittelse av. Andre hevder at pasientens muligheter til å helbrede seg selv blir mobilisert av helbrederen på telepatisk vis.
Metodene varierer også. Mange helbreder ved bare å bruke Jesu navn på en eller annen måte, ofte etter en følelsesladet preken. Andre går gjennom lange, ritualistiske seremonier med en symbolikk som på mange vil virke frastøtende.
Så har vi den omstridte «psykiske kirurgi», som særlig praktiseres i Filippinene. Dens utøvere påstår at de fjerner sykt vev under en «operasjon» der helbrederens hender tjener som instrumenter.
Selv spørsmålet om tro innebærer en inkonsekvens. De fleste helbredere forlanger en absolutt tro av dem som kommer for å bli helbredet. En fiasko tilskrives vanligvis «mangel på tro». Men en fremtredende helbreder erklærer at ’tro har ikke noe med saken å gjøre i det hele tatt’.
Enkelte pasienter påstår at de er blitt fullstendig helbredet, mens andre bare blir «bedre». Noen helbredere forlanger en rekke besøk, fordi de gir en gradvis «helbredelse», mens andre etter sigende gjør folk friske omgående. Ingen av helbrederne påstår at de er i stand til å helbrede alle som kommer til dem. «Du kan stå fram som en helt den ene gangen og gjøre fiasko den neste gangen,» sier Oral Roberts.
På ett punkt er det imidlertid fullstendig konsekvens: Ingen av helbrederne kan oppreise døde. Og en iakttager i Ghana stiller spørsmålet: ’Hvorfor kan de ikke rense de spedalske i Ghana og andre steder?’
Innstillingen til penger varierer også. Kollektbøssene går vanligvis rundt før «helbredelsene» foretas. Baptistpredikanten David Epley får ofte inn en kollekt om søndagene som er så stor at den må fraktes vekk i en pansret lastebil. Om de «psykiske kirurgene» i Filippinene sies det imidlertid at de bare mottar «gaver», og det hevdes at Olga Worrall ikke tar imot noe.
Av dette går det klart fram at den eneste konsekvens blant våre dagers helbredere er deres inkonsekvens. Virker det fornuftig at redskaper for én Gud skulle benytte et slikt virvar av metoder, med så varierende resultater? Om Bibelens Gud sies det at han «er ikke uordens Gud, men freds Gud». — 1 Kor. 14: 33.
Hvis de ikke alle er redskaper for én Gud, kan det da sies at én helbreder eller én gruppe av helbredere støttes av Gud? Og hvem eller hva er det i så fall som støtter alle de andre? De helbredelser som Bibelen forteller om, og som mange av våre dagers helbredere sier de etterligner, beviser hvorvidt noen av dem er redskaper for Gud.
«Helbredelsene» sammenlignet med Bibelen
Det som først og fremst preger de bibelske helbredelser, er at de var helt uformelle. Jesus og hans disipler planla ingen «gudstjenester med helbredelser». Mens de var opptatt med sin forkynnelse, kom folk til dem til enhver tid for å bli helbredet. Helbredelsene var noe som kom i tillegg til deres forkynnelse, og de foregikk på en spontan måte: «[Jesus fikk] se en mengde mennesker. Han syntes inderlig synd på dem og helbredet de syke blant dem.» Og hva kunne være mer spontant enn det som hendte da en lam tigger ba Peter og Johannes om en almisse idet de gikk forbi ham på tempeltrappen? I stedet for å få en almisse fikk han et sunt legeme. — Matt. 14: 13, 14, NTN; 15: 29—31; Ap. gj. 3: 1—7.
De trengte ikke noe følelsesladet ritual. Vanligvis greide det seg med noen få ord: «Stå opp, ta din seng og gå!» (Joh. 5: 8; Ap. gj. 3: 6) Av og til var det nok med en berøring, uten at det ble sagt et ord. (Matt. 8: 14, 15; 14: 36) Det ble aldri foretatt noen «operasjon», hverken med hendene eller noe annet instrument.
Om dem som kom til en apostel av Jesus Kristus for å bli helbredet, ble det sagt at «de ble alle helbredet». Og «all slags sykdom» kunne helbredes av Jesus; selv de døde ble oppreist. (Ap. gj. 5: 15, 16; Matt. 4: 23, LB; 8: 16; 10: 1) Ingen helbredelser ble bare halvveis gjennomført, slik at pasienten bare ble «bedre». Det var heller ikke nødvendig med noen ytterligere besøk, slik at «psykisk kirurgi» eller et spesielt ritual skulle kunne fullføre jobben. De som ble helbredet, ble fullstendig helbredet, og de ble det straks. — Ap. gj. 3: 7, 16; Joh. 5: 5—9; Matt. 8: 3, 13; 12: 10, 13.
Det er riktig at mange av dem som ble helbredet, la en sterk tro for dagen, men det hendte ikke en eneste gang at mangel på tro hindret en helbredelse. Mange visste ikke engang hvem som helbredet dem. En blind mann sa om Jesus etter at han var blitt helbredet: «Hvem er han da, Herre, så jeg kan tro på ham?» (Joh. 9: 36; 5: 13) Kunne døde som ble oppreist, vise tro på forhånd? (Luk. 7: 12—15) Da noen av disiplene ikke straks greide å helbrede en gutt, viste derfor Jesus at dette helt og holdent skyldtes deres egen mangel på tro, og han helbredet så gutten selv. — Matt. 17: 14—20.
I slående kontrast til de pengeinnsamlinger som så ofte foretas forut for «helbredelsene» på religiøse møter i dag, opptok Jesu disipler ingen kollekt. Derimot hendte det at de etter helbredelsene delte ut mat gratis til alle. — Matt. 14: 14—21; 15: 30—38.
Det ovenstående er noen av de vesentlige uoverensstemmelser mellom de bibelske helbredelser og de helbredelser som utføres av dagens helbredere. Virker det rimelig og fornuftig at dagens helbredere skulle være redskaper for den Gud som handlet så fullstendig annerledes den gang? Har Gud forandret sine metoder? Er hans makt blitt mer begrenset? Gjør han forskjell på folk, slik at han helbreder noen og lar andre fortsette å lide? Det hele virker ganske uordentlig og forvirrende, ikke sant? Men, som alt sitert, Bibelens Gud er «ikke uordens Gud». — 1 Kor. 14: 33.
Det er imidlertid en annen mangel ved dagens helbredere som fullstendig overskygger de foregående vanskelighetene.
Riket nevnes ikke
Hva var det sentrale element i Jesu tjeneste? Var det helbredelse? Nei. Bibelen sier at «Jesus gikk omkring i hele Galilea og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og [i annen rekke] helbredet all sykdom». (Matt. 4: 23) Til noen som ville at han skulle fortsette å være hos dem og helbrede dem, sa han: «Også i de andre byer må jeg forkynne evangeliet om Guds rike; for dertil er jeg utsendt.» Han sendte disiplene sine ut for at de først og fremst skulle utføre den samme gjerning. — Luk. 4: 43; Mark. 1: 38; Matt. 10: 7, 8; Luk. 9: 2, 60.
I samsvar med dette nevnte Jesus overhodet ikke helbredelser da han forutsa hva de sanne kristne skulle være opptatt med ved «verdens ende». I stedet for å være opptatt med å helbrede folk skulle de ’forkynne dette evangelium om riket over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag’. — Matt. 24: 3, 9—14; Mark. 13: 9—13.
Hvor mange av våre dagers helbredere er det som gjør Guds rike til det sentrale i sin tjeneste? Hvor mange av dem er det som lærer folk at Riket er en virkelig, evig regjering som er opprettet av Gud, og som skal «knuse og gjøre ende på alle hine [de nåværende] riker»? — Dan. 2: 44; 7: 13, 14; Es. 9: 6, 7.
Er det ikke slik at dagens «helbredere» i stedet for å rette oppmerksomheten mot Guds rike som botemidlet for menneskenes lidelser konsentrerer seg om helbredelser? Og inntar de ikke ofte en konservativ, patriotisk holdning, enda Bibelen sier at alle de nåværende menneskelige riker skal bli ’knust’ av Guds rike? — Joh. 17: 14, 16; 18: 36.
De helbredelser som er omtalt i Bibelen, fikk aldri overskygge det sentrale element i kristendommen. De kom bare som et tillegg til forkynnelsen av ’evangeliet om riket’. De tjente som et bevis for at Gud selv støttet den unge kristne menighet i dens forkynnelse. (Heb. 2: 3, 4) De viste også i begrenset omfang hva Gud skal gjøre verden over når han iverksetter en varig fysisk helbredelse under sitt rike. (Luk. 10: 9; Åpb. 21: 1—4; jevnfør 2 Peter 3: 13.) Helbredelsene falt derfor bort, i likhet med de andre mirakuløse åndelige gaver, så snart den kristne menighet var blitt virkelig grunnfestet. — 1 Kor. 13: 8—12.
Kraften bak våre dagers «helbredelser»
Vi forstår derfor at enhver som nå trekker oppmerksomheten vekk fra Guds rike, ikke kan være et virkelig redskap for Gud, selv om han bruker Kristi navn aldri så mye. Jesus forutsa dette og sa at «mirakelmenn» i vår tid ville rope: «Herre! Herre! har vi ikke . . . utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn?» Hans svar viser hvorvidt det er han som står bak dem: «Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» Han ville ikke ha noe å gjøre med dem som forvrengte Rikets budskap og i stedet gikk inn for «mirakler». — Matt. 7: 21—23.
Dette viser også at den som støtter denne virksomheten, må være den samme som han som motstår Guds himmelske rike til fordel for de nåværende usynlige «makter» og «myndigheter . . . verdens herrer i dette mørke». (Ef. 6: 11, 12) Bibelen identifiserer denne kraft som «Satan», som listig «skaper seg om til en lysets engel» for å bedra menneskene. «Derfor er det ikke noe stort,» heter det videre, «om òg hans tjenere skaper seg om til rettferdighets tjenere.» — 2 Kor. 11: 13—15; jevnfør 2 Tessalonikerne 2: 9, 10.
La deg ikke føre på avveie. Vær klar over at Guds virkelige hensikt er å gi varig fysisk helbredelse gjennom sitt rike, sin regjering. Er det ikke klokere å oppnå den langt viktigere helbredelse av vår personlighet som skjer ved at den «fornyes til kunnskap» gjennom den kraft til åndelig helbredelse som Guds Ord har? Derved vil vi kunne sikre oss en plass som undersåtter under dette herlige rike. — Kol. 3: 9, 10; Ef. 4: 22, 23.