Bør religionene forene seg?

LA oss forene oss så vi kan bestå! Dette er uttrykk for en tendens som gjør seg gjeldende i politikken og gir seg utslag i De Forente Nasjoner, Atlanterhavspakten og andre forbund. I disse forbund ligger det en innrømmelse av frykt, frykt for den felles fiende. Det å forene seg for å bestå er også en tendens som gjør seg gjeldende i religionen, og som gir seg utslag i sammensmeltning av forskjellige trossamfunn, i brorskapsuker og nasjonale og internasjonale kirkenes fellesråd. Her er det en innrømmelse av svakhet, av at det er påkrevet med hjelp fra andre; for ikke bare de politiske, men også de religiøse ledere er redde. De er redde for kommunismen, redde for tendenser de ikke kan rå med, og redde for større og mektigere religioner. Dette beveger noen av dem til å søke tallmessig styrke, og det er en av grunnene til at man hører så meget om felleskirkelige bevegelser.

Noen mener at alle retninger innen vår tids religioner er tilfredsstillende; de tror at alle religioner er rette. Denne oppfatningen kommer i forgrunnen i årlige «brorskapsuker» og den tanken at alle er religiøse brødre uansett hva de tror på. Dette utbredte syn kom til uttrykk i New York Times for 23. september 1951: «Kristen, jøde, muhammedaner, buddhist eller hva vi enn kan være — vi er alle Guds barn, hvor forskjellig vi enn kan oppfatte ham.»

Men hva er viktigst, å si seg enig med sin bror eller å hjelpe ham? Brorskapstanken går ut på at man bør holde med ham, klappe ham på ryggen og si: «Du gjør vel, bror, hold fram som du stevner.» Men hvis du tror at det er løgn, ville du ikke da gjøre ham urett ved å oppmuntre ham til å fortsette på den gale veien han befinner seg på? Guds Ord samstemmer ikke i den tanken at alle religioner er rette, at alle mennesker er hans barn og at de kan oppfatte ham på en hvilken som helst måte de selv ønsker. Det sier at noen er Satans barn, at de avvikende forestillingene om Gud er inspirert av ham, og at «guden for denne tingenes ordning har forblindet de vantros sinn, og «villeder hele den bebodde jord». Ønsker vi å følge hans ledelse? Ville vi ønske at en som visste at det bar galt av sted med oss, skulle unnlate å gjøre oss oppmerksom på det? Jesus sa klart ifra til dem som lærte en falsk lære, falske ’forestillinger’ om Gud: «Dere er fra deres far Djevelen.» De hadde en annen far, og var ikke hans brødre! — 2 Kor. 4: 4; Åpb. 12: 9; Joh. 8: 44, NW.

Felleskirkelige bevegelser kan til og med gå lengre enn til brorskap og føre til virkelige sammensmeltninger av nært beslektede religiøse organisasjoner. De nasjonale og internasjonale kirkenes fellesråd er ytterligere eksempler på den foreslåtte enhet. I De forente stater omfatter Kristi Kirkers Nasjonalråd 29 trossamfunn som hevder å ha et samlet medlemstall på over 33 millioner mennesker. Kirkenes verdensråd er enda meget større, for det består av 158 trossamfunn fra 43 land.

Disse fellesrådene kan kanskje øve en sterk politisk innflytelse eller være til støtte i misjonsarbeidet, men de har ingen enhet i lærespørsmål, de har ikke noe budskap til verden, de peker ikke på Guds rike som jordens eneste håp, og de har ingen veiledning for de kristnes samvittighet under den nåværende krise. De er bare religionenes «Forente Nasjoner», institusjoner til fremme av samarbeid mellom vidt atskilte trossamfunn, men er ikke organisasjoner som på noen måte kan samle sine medlemmer til enhet om den rette tro.

Fører alle veier fram?

Finnes det i det hele tatt mulighet for at alle disse religionene kan være rette? Og hvis ikke, er det da riktig å slutte seg til dem? En prest sa at de over tjue fraksjoner innen hans gruppe splitter den opp slik at de blir «til spott og spe for verden og sannsynligvis til et fordømt folk for Gud». Andre ser annerledes på det og sier at de forskjellige kirkesamfunn behager forskjellige «kunder», ut fra det syn at det er menneskene som skal behages, og ikke først og fremst Gud. De er ofte slike som ikke betrakter en kirke som et sannhetens sted, men som et sted for selskapelig samvær og røyking og hjelpearbeid. Det er selvfølgelig ikke noe galt i selskapelige sammenkomster og hjelpearbeid, men hvis de er interessert i sann tilbedelse, noe de er nødt til hvis de vil være kristne, så kan de ikke forderve den med falsk tilbedelse. Angående falske skikker sa apostelen advarende at selv bare «en liten surdeig syrer hele deigen». — 1 Kor. 5: 6.

Men noen sier: ’Denne enheten eksisterer jo mellom kristne trossamfunn, og har ikke noe med falsk lære å gjøre.’ De blir ikke rette bare fordi de har navnet «kristne». Hvis de virkelig var kristne, ville de ikke stå så splittet i lærespørsmål. Det gjorde ikke apostlene. Den kristne organisasjon har en sterk indre enhet, den er ikke splittet. Deres motstridende menneskelagde doktriner blir ikke helliget ved at de sier «jeg tror på Kristus», mens de holder seg til forskjellige lærer de selv har funnet på, og godtar den «surdeig» som består i menneskers tanker og hedenske overleveringer. Slike mennesker kaller Jesus for sin herre, men Jesus sa advarende: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike.» Ordspråksboken sier videre: «Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.» Og Gud advarer mot slike som holder seg «nær til meg med sin munn og ærer meg med sine lepper, men holder sitt hjerte langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært.» — Matt. 7: 21; Ordspr. 16: 25; Es. 29: 13.

Liksom «kristenheten» påstår at den stammer fra Kristus, påsto jødene på Jesu tid at de stammet fra Abraham, og de trodde derfor at de måtte ha rett. Men akkurat som kristenheten i dag, hadde de ikke lenger sine forfedres tro. De var splittet opp i sekter og hadde føyd sine egne tanker, sine egne bud, til det Jehova hadde åpenbart. Forente Kristus seg med disse innbyrdes forskjellige trossamfunn for å oppnå tallmessig styrke? Nei, han så ikke gjennom fingre med falsk lære. Han reiste seg til forsvar for sannheten til tross for at han da gikk folkemeningen imot. Han foreslo langt ifra noen forening med andre religioner, men viste at sannheten ville være en splittende faktor og skille dem som ville ta imot den, fra dem som ikke ville: «Jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor.» — Matt. 10: 35.

De som ville ta imot sannheten, kunne gjøre det, men han ville på ingen måte utvanne sannheten for å behage mengden eller tilfredsstille dem som lærte annerledes. Sjelden er vel religiøse ledere blitt anklaget så kraftig som de ble det av ham ifølge Matteus 23: Seks ganger (NW) kalte han dem som spredte villfarelse, for hyklere, fem ganger sa han de var blinde, en gang kalte ham dem dårer; han sa at de var «slanger» og «ormeyngel» og sammenlignet dem med «kalkede graver . . . fulle av hykleri og urettferdighet».

Trosfellesskap med jødedommen ville ha spart apostlene for en hel del vanskeligheter, men ville ikke ha blitt godkjent av Gud. Det ville ha spart Stefanus for å bli stenet og Paulus for fergselslenker. Men disse kristne nektet å la seg «kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster». (Ef. 4: 14) De visste hva de trodde og hvorfor, og de hadde en solid og nøyaktig kunnskap. Ingen kunne ryste dem fra den, overtale dem til å forderve den eller overbevise dem om at de burde slutte seg til eller støtte dem som førte lettroende mennesker galt av sted. De hadde et fast og ubrytelig tak på sannheten. De ønsket ikke å være blant dem som har «en nidkjærhet for Gud, men ikke ifølge den nøyaktige kunnskap», og som «etter som . . . de prøvde å opprettet sin egen, . . . ikke [underkastet seg] Guds rettferdighet». — Rom. 10: 2, 3, NW.

Et faresignal

Mange av nåtidens prester har ingen slik besluttsomhet. De er ikke sikker på hva som er rett. Det går til og med så langt at lederne for et trossamfunn kan tillate at gruppens lærde og lærere er så splittet at noen er liberale og andre konservative, og at noen er modernister mens andre er fundamentalister. Hvis den ene har rett, er den andre nødt til å ta feil, men de er ikke sikker på hva som er hva. Noen prøver å rettferdiggjøre dette ved å si at den enkelte har rett til å granske og treffe avgjørelser om en lære, eller de hevder at den guddommelige åpenbaring som er tilgjengelig for den enkelte, gir anledning til avvikende lærer. Selvfølgelig har hver enkelt rett til, og ikke bare rett, men plikt til å granske. Men når ens gransking viser at ikke engang de lærde innen hans trossamfunn kan komme overens, eller at de tror at en som ikke har studert Guds Ord kanskje vet mer enn en som har gjort det, eller tror at Guds åpenbaring til den enkelte kan avvike fra hva organisasjonen får motta, da må de sannelig ha liten tillit til at deres organisasjon har sannheten, og føle at det avgjort må være galt fatt med et eller annet! Bibelen har intet lovord for denne mangel på klarsyn, men sier: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» — Matt. 15: 14.

Hvis nåtidens religioner ikke er fastere overbevist om at deres lære er rett, enn det blir antydet ved at de er så villige til å slutte seg sammen med annerledes troende, da svinger de faktisk et rødt faresignal for sine medlemmer, et signal som sier: «Forsiktig!» Hvis deres læresetninger er identiske med det som blir lært i den gruppe de planlegger å slutte seg sammen med, innrømmer presteskapet at deres tidligere splittelse ikke har vært basert på lærespørsmål, men hadde personlige, sekteriske årsaker. Men hvis deres læresetninger er forskjellige og det bare er slik å forstå at prestene ikke er tilstrekkelig overbevist om at de har rett, eller det er så om å gjøre å få en stor organisasjon at de for å oppnå det gjerne vil godta en lære de tror er falsk, da er det på høy tid at deres medlemmer undersøker hvorvidt de blir ledet den veien de ønsker å gå!

Det som vanligvis blir foreslått i forbindelse med felleskirkelige bevegelser, er å ha et felles hovedkvarter, men sann tro ville gjøre det påkrevet med enhet i lærespørsmål. Et hovedkvarter gir verdslig styrke — læren gir åndelig styrke. Hva er mest påkrevet?

Sann enhet

Finnes det noen vei til enhet i lærespørsmål? Ja. Man kan finne den ved å gå tilbake gjennom det berg av menneskelagde ideer og hedenske lærdommer som har splittet kristenheten, tilbake til den enkle tilbedelse som de kristne i det første århundre hadde. Det lar seg gjøre ved at man vender om til den Boken som viser hva sann tro opprinnelig var. Selv de som håner den tanken at Bibelen er inspirert, er nødt til å anerkjenne den som beretningen om hva kristendom var før menneskelagde ideer og sammensmeltning med hedendom fikk den på avveier noen få århundrer etter Kristus.

Den hensikt Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap har hatt helt fra det begynte, har vært å granske ikke bare de «skriftstedsbeviser» alle religioner har, men også alle andre skriftsteder som berører enhver lære i kristenheten. Oppgaven er veldig, og har tatt årtier. Den kunne bare bli utført ved den hellige ånds velsignelse, og det er bare på den måten det er mulig å vende tilbake til den sanne tilbedelses enhet, apostlenes tro og Guds gunst. Hvis Bibelen virkelig framholder en lære, da, og bare da, bør den godtas. Hvis det er spekulasjon, menneskelagd teori eller et menneskes ide, bør det forkastes. Resultatet har vært forbausende og har vist at et overveldende antall av de doktriner som blir lært i kristenheten, er falske og ikke finner noen støtte i Bibelen. Og når ens egen tro kommer på tvers av Bibelen, er det klokt å følge samme retningslinje som salmisten: «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» Stol på hans Ord. — Sl. 119: 105.

Religionens mange hus i det tjuende århundre kan se like ut fra utsiden, men Bibelen, arbeidstegningen, påviser fusk i konstruksjonen, falske fasader og glorete vinduer som det ikke står noe om i planen. Behovet for å lene seg til hverandre i felleskirkelige bestrebelser for å holde seg oppe, kommer av alvorlige svakheter i konstruksjonen. Sann kristendom behøver aldri å gå på akkord med lære eller prinsipp for å oppnå styrke. Den har intet brorskap med falsk lære, og trenger ingen støtte fra andre doktriner. Den trenger ikke store antall for å ha styrke, for den har den faste oppbygning som salmisten talte om: «Til Gud setter jeg min lit.» — Sl. 56: 12.

Den gir akt på følgende advarsel: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? . . . Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» (2 Kor. 6: 14—18) Gud påbyr atskilthet fra avvikende læresetninger, ikke at man skal oppnå enhet med dem. Den sanne tilbedelses enhet er innvendig, innen brødrene, og ikke utad, med andre trossamfunn. Den sanne kristne organisasjon vil holde seg fast til sannheten, like fast som apostlene gjorde. Det er forbudt å være forbundet med falsk lære, og det kristne prinsipp lar seg oppsummere i følgende ord: Sann tro, ikke hvilken som helst tro!