Spørsmål fra leserne
• Esekiel 3: 18 viser at hvis vekteren ikke ga advarselen, skulle den ugudelige dø, men hans blod ville bli krevd av den utro vekteren. Er ikke dette i strid med Jesu ord om at hvis de menneskelige forkynnere var tause, så ville stenene rope? — R. J., Indonesia.
Disse to skriftstedene er ikke i strid med hverandre, for de taler om to forskjellige ting og kan derfor ikke sammenlignes. Esekiel 3: 18 viser det ansvar Jehovas vekterklasse har for å la advarselen lyde. Hvis advarselen ikke ble gitt og den ugudelige så omkom, ville det ikke være urettferdig, for den ugudelige ville dø for sin egen misgjerning. Ikke desto mindre ville det hvile et stort ansvar på den tause vekteren. Profetiene viser imidlertid at det gode budskap om Riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord som en advarsel før Harmageddon bryter løs. Vekterklassen vil trofast utføre det arbeidet i den utstrekning Jehova finner det nødvendig, og i Harmageddon vil alle komme under personlig ansvarlighet, familieansvarlighet eller samfunnsansvarlighet overfor Gud. Om noen av vekterklassen nekter å la advarselen lyde, vil de bli holdt ansvarlige av Gud, og kommer til å bli henrettet for den forsømmelse å la andre dø uten en advarsel.
Situasjonen var en annen dengang Jesus dro inn i Jerusalem og framstilte seg som Konge. Vi leser om dette inntoget: «Men da han allerede var nær ved nedgangen fra Oljeberget, begynte hele disippel-flokken glad å love Gud med høy røst for alle de kraftige gjerninger de hadde sett, og sa: Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høyeste! Og noen av fariseerne blant mengden sa til ham: Mester! irettesett dine disipler! Men han svarte og sa til dem: Jeg sier eder: Om disse tier, skal stenene rope.» (Luk. 19: 37—40) Han sa ikke her at hvis alle de forkynnerne han hadde undervist og opplært, tidde stille, ville stenene gjøre forkynnelsesarbeidet, men han hentydet til den spesielle kunngjøring hans disipler her kom med og som fariseerne reiste innvendinger imot. Hans disipler uttalte de ordene som Salme 118: 26 viser skulle sies nettopp ved denne anledningen. Denne profetiske salmen, som er inspirert av Jehova, ville sikkert bli oppfylt, for Jehovas ord vender ikke tomt tilbake til ham. (Es. 55: 11) Hvis det var nødvendig på grunn av at disiplene ble tvunget til taushet, ville stenene ha ropt som en oppfyllelse av Salme 118: 26.
Vi må for øvrig være klar over at Jesus mente bokstavelige stener. Gud kunne lettere få dem til å rope som en oppfyllelse av profetien enn vi kan spille en grammofonplate. I Habakuk 2: 11 tales det om at en sten i veggen skal rope som et vitnesbyrd imot den som bygger den ved hjelp av røveri, undertrykkelse og drap. Det ville være uriktig å si at de stenene Jesus nevner, er engler, som omtales som «skinnende stener». (Esek. 28: 14) Jesus talte ikke her i dunkle eller symbolske vendinger, men brukte enkle, kraftige, bokstavelige uttrykk. Jesus har heller ikke hatt i tankene den arkeologiske vitenskap, som i den senere tid har bekreftet mange av Bibelens historiske beretninger og profetier, undertiden ved hjelp av oppdagede monumenter eller andre stengjenstander. Det var noen spesielle ord som skulle uttales ved den anledningen på Jesu tid, og hvis Jesu disipler ikke hadde sagt dem, ville stenene ha gjort det.
Jesu uttalelse om stenene hadde sin anvendelse dengang og på parallellen i vår tid, nemlig at Jesus ble framstilt som Grunnstenen for Sion i 1918, mens Esekiel 3: 18 i denne tiden får sin anvendelse på at advarselen om Harmageddon blir gitt. De to skriftstedene omhandler forskjellige ting, og kan ikke sammenlignes som om de var paralleller. Advarselen må gis nå. En vekterklasse vil gi den nå, fordi trofaste vektere vil gjøre det, selv om utro vektere kanskje unnlater å gjøre det. Profetiene viser at Jehovas trofaste vitner vil gjøre det under ledelse av Kristus Jesus. — Matt. 24: 14; Ap. gj. 1: 8.
• I Sakarias 12: 10 står det: «De skal skue opp til meg som de har gjennomstunget; og de skal sørge over han som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.» Det er Jehova som taler, og det lyder som om det var ham som ble gjennomstunget, og ikke Jesus. Noen påstår at dette beviser at Jehova og Jesus er ett i en treenighet. Hvordan skal man da forklare Sakarias 12: 10? — R. B., New York
For å unngå at det skal se ut som om det er Jehova som er blitt gjennomstunget, sier noen av de senere hebraiske manuskripter «skue opp til ham som de har gjennomstunget», og ikke «skue opp til meg som de har gjennomstunget». Til å begynne med viser disse senjødiske manuskriptene dette i keriene eller de marginale rettelser, men til slutt ble forandringen i enkelte manuskripter tatt opp i selve teksten. Rotherhams oversettelse sier på grunnlag av disse sene manuskripter i en fotnote at det er forsvarlig å lese «ham» i stedet for «meg». Det samme gjør American Standard Version. Noen moderne oversettelser, som Moffatt og An American Translation og Revised Standard Version (og den norske Michelet, Mowinckel og Messel), bruker «ham» i stedet for «meg» i selve teksten. De eldste og beste hebraiske manuskripter sier imidlertid «meg», ikke «ham».
Hva angår bokstavelig gjennomstinging, så skjedde det i tilfellet med Kristus Jesus, og i Johannes 19: 37 blir profetien i Sakarias 12: 10 sitert og anvendt på Jesus: «De skal se på ham som de har gjennomstunget.» De gjennomstang ikke bokstavelig talt Gud, som var i himmelen og som Jesus talte til da han hang på torturpelen. (Matt. 27: 46; Luk. 23: 46) Gud kunne ikke dø, og derpå oppreise seg selv. (Sl. 90: 2) Men etter som Jesus Kristus var Jehovas representant som ble «det nøyaktige bilde av hans vesen», gikk det an å si at de gjennomstang Jehova da de gjennomstang Jesus. (Hebr. 1: 3, NW) Da Jesus sendte ut sine etterfølgere for å forkynne, sa han: «Den som tar imot eder, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som sendte meg.» (Matt. 10: 40) Dette viser at når vi tar imot Jesus, tar vi også imot Jehova som sendte ham. På samme måte er det å gjennomstinge Jesus ensbetydende med å gjennomstinge Jehova som sendte ham. Det beviser ikke at Jesus og Jehova er den samme, akkurat som det ikke beviser at Jesus og hans etterfølgere bokstavelig talt er ett. I et annet tilfelle viste Jehova at det å forkaste hans representant var ensbetydende med å forkaste Ham. Da Samuel var Jehovas utnevnte dommer over Israel, kom folket og forlangte en konge i stedet for en dommer. Samuel var misfornøyd da de sa: «Gi oss en konge til å dømme oss.» Men Jehova sa til Samuel: «Det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet.» (1 Sam. 8: 4—7) I og med at de forkastet Jehovas representant, forkastet de i virkeligheten Jehova, men dette gjorde ikke Samuel til ett med Jehova i en treenighet.
Noen av dem som ble brukt som redskaper for å fullbyrde Jesu pelfesting, innså at de hadde gjort noe galt og ble redde; de folkemasser som hadde godkjent gjennomstingingen, slo seg for brystet da de forsto sin feil, og noen av dem som hadde vært med på dette, begynte siden å angre og følge Kristus. (Matt. 27: 54; Luk. 23: 47, 48; Ap. gj. 2: 23, 36—42) Men den eneste bitterhet og sørgmodighet som kom over de religiøse anstiftere av gjennomstingingen, skyldtes at den ikke i alle deler tjente deres selviske interesser. De som virkelig sørget, var hans trofaste etterfølgere. (Luk. 24: 17) Men omtrent på denne tiden ble Jehovas ånd utgytt over den trofaste levning av det naturlige Israel, nemlig på pinsedagen, og dette var også forutsagt i Sakarias 12: 10. Skriftstedet fikk på denne måten sin miniatyroppyllelse.
Den fullstendige oppfyllelse finner sted ved Kristi Jesu annet nærvær. Hans etterfølgere blir forfulgt og fengslet, og noen blir drept, og arbeidet med å kunngjøre Jehovas konge og rike blir gjennomstunget og drept. Disse ting som blir gjort mot Kristi arbeid og etterfølgere, blir betraktet som gjort mot ham — forfølgerne blir anklaget for å gjennomstinge ham. Når de sørger, skjer det alltid på grunn av selvisk frykt når de ser de gruelige følger av deres gjerninger komme over seg. De eneste som sørger på en ekte måte, er Jehovas folk som sørger fordi de unndro seg fra sine plikter og lot seg ta til fange i Satans verdslige system og bli gjort uvirksomme i Jehovas tjeneste. Men Jehova kommer denne levningen av det åndelige Israel til unnsetning, renser dem, utgyter sin ånd eller virksomme kraft over dem og gjenoppliver arbeidet under kongen Kristus Jesus som er innsatt på tronen. (Matt. 25: 40, 45; Åpb. 1: 7; 11: 1—13) Deres sørging går forut for glede.
Man kan derfor ikke med rette oppfatte Sakarias 12: 10 som en bekreftelse av treenighetslæren.