Spørsmål fra leserne
● Er det mulig at den nåværende krisen innen kirkesamfunnene skyldes at kristendommen ikke har tilstrekkelig praktisk verdi? — USA.
Når vi undersøker dette spørsmålet, må vi huske at det er forskjell mellom kristenhetens kirkesamfunns kristendom og Bibelens kristendom. Selv om den ene form for kristendom er upraktisk, behøver ikke det å bety at den andre form også er det.
Mange er av den oppfatning at praktisk kristendom krever aktivt engasjement i dagens politiske, sosiale og økonomiske spørsmål. De mener at kirkesamfunnene har sviktet hva dette angår, og at det viser at kristendommen ikke har noen praktisk verdi.
Men har ikke kristenhetens kirkesamfunn tatt aktivt del i verdens anliggender? Jo, det har de. I mange land har kristenhetens kirkesamfunn øvd stor politisk innflytelse, endog i en slik grad at de har dominert de styrende. I sitt politiske engasjement har kirkesamfunnene ofte favorisert de rike. Ikke desto mindre gjør de krav på å hjelpe de fattige. Kirkesamfunnene har bygd sykehus, foretatt innsamlinger til veldedige formål og oppmuntret sine medlemmer til aktivt å støtte sosiale reformer. Selv om noe godt er blitt utrettet, kan det ikke sies at slike anstrengelser har ført til det best mulige resultat. Har disse anstrengelser virkelig forandret folks livsførsel? Har de frambrakt bedre ektemenn, bedre hustruer, bedre fedre, mødre og barn? Det forholder seg dessverre i stedet slik at det ofte er svært liten forskjell mellom kirkemedlemmer og andre hva livsførsel angår. Fengslene er fulle av mennesker som tilhører religiøse organisasjoner. Synes ikke det å vise at det trengs noe annet enn det å gå inn for sosiale reformer og lignende?
Det som kristenhetens kirkesamfunn har gjort, er i strid med det grunnleggeren av kristendommen lærte. Jesus Kristus sa om sine disipler: «De er ikke av verden.» (Joh. 17: 16) Og apostelen Johannes skrev: «Vi vet at vi er av Gud, og hele verden ligger i det onde.» (1 Joh. 5: 19) Hvis en kristen tar aktivt del i verdens anliggender, støtter han derfor i virkeligheten et system som Guds mishag hviler over til tross for de tilsynelatende gode resultater det kan vises til. Et slikt engasjement kan aldri ha Guds godkjennelse og velsignelse, noe som menneskenes gjentatte mislykte forsøk på å forbedre verden tydelig viser. Menneskenes anstrengelser kan sammenlignes med å fjerne vann fra et synkende skip med en skje. Det er nok så at vann blir fjernet, men resultatet av anstrengelsene er i virkeligheten lik null.
På den annen side var det som Jesus Kristus gjorde, virkelig av praktisk verdi. Han ga oppriktige og ærlige mennesker all grunn til å forandre sin livsførsel til det bedre. Han hjalp dem til å lære Gud å kjenne — hans uendelig store kjærlighet, barmhjertighet, omsorg og ufortjente godhet. Det fikk folk til å ønske å etterligne Gud.
Det forholder seg på samme måte i dag. Når folk blir klar over hvor rettferdige Guds lover er, og hvor stor kjærlighet Skaperen la for dagen ved å gi sin enbårne Sønn som et gjenløsningsoffer, blir de tilskyndt til å bringe sitt liv i harmoni med Guds bud. De gir akt på den inspirerte formaning om å ’døde sine jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke’. De avlegger «vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk». — Kol. 3: 5, 8.
Forholdene ville ha vært helt annerledes i dag hvis folk overalt hadde gjort dette, ikke sant? Hvor mye bedre ville ikke familielivet og ens forhold til andre mennesker ha vært da! Ja, sann kristendom er praktisk, for den kan få folk til å forandre seg til det bedre. Den sanne kristendom er så visst ikke inne i en krise, men har stor framgang i over 200 land — noe forholdene blant Jehovas vitner bekrefter.
Det er sant at kristenhetens kirkesamfunn erfarer en krise, men det skyldes ikke at kristendommen ikke har praktisk verdi. Det skyldes at de har unnlatt å etterligne Jesu eksempel hva det å holde seg atskilt fra verden angår. Kirkesamfunnene har brukt verdifull tid og gjort seg store anstrengelser i et forsøk på å bevare en tingenes ordning som Guds mishag hviler over. De har lagt stor vekt på menneskelig visdom og materielle ting i stedet for å tilskynde folk til å leve som kristne. Kristenhetens kirkesamfunn har derfor ikke noe bedre å tilby enn verden i sin alminnelighet har. De har ignorert det eneste som er praktisk, nemlig å hjelpe folk til å forstå hvor forstandig det er å leve i harmoni med Guds Ord.
● Hva var det Jesus ville illustrere med ordene i Matteus 11: 16, 17, hvor han taler om lekende barn som blåste på fløyte og sang sørgesanger? — USA.
I Matteus 11: 16, 17 står det: «Hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekebrødre: Vi blåste på fløyte for eder, og I ville ikke danse; vi sang sørgesanger, og I ville ikke gråte.»
Jesus Kristus sammenlignet den daværende slekt eller generasjon med barn som er opptatt med forskjellige former for lek. Jesus forklarte selv hva som var poenget, da han videre sa: «For Johannes kom; han hverken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt. Menneskesønnen kom; han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn!» — Matt. 11: 18, 19.
Ja, Jesu landsmenn oppførte seg som barn. Døperen Johannes’ enkle måte å leve på som nasireer passet dem ikke, for de gråt ikke over sine synder og omvendte seg ikke. Og de antok ikke Jesu glade sinnsstemning, for de gledet seg ikke over det gode budskap om Riket som han forkynte. Deres dom var ikke basert på bibelske retningslinjer, men på forutfattede, personlige oppfatninger. De var simpelthen ikke tilfreds med noen av Guds representanter, hverken Johannes eller Jesus. De ville ikke at disse skulle fortelle dem hvilken sinnsstemning de burde være i, ved å si direkte til dem hva som var Guds vilje, og hva de måtte gjøre for å være i harmoni med den. De ønsket ikke å rette seg etter Guds vilje.