Barneoppdragelse i den nye verdens samfunn

«Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» — 5 Mos. 6: 6, 7.

1. Hva er det menneskene og Jehova er uenige om?

JEHOVA sier at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang. Menneskene sier at mennesket kan styre sin gang. Derfor nekter de å ta imot guddommelig ledelse, godtar menneskers ledelse, kommer ut i det ene uføret etter det andre, og beviser at Gud har rett. Jehova sier at det er mange veier som ser rette ut for et menneske, men enden på det er dødens veier. Menneskene har lenge fulgt den veien som så rett ut for dem, og den har ledet til krig, hungersnød, sykdom og død. Den veien som ser rett ut for menneskene, ser gal ut for Gud. Den veien menneskene vandrer, er ikke den veien Gud leder. — Ordspr. 14: 12; Jer. 10: 23.

2. Hvilken dårskap forfekter moderne mennesker i forbindelse med barneoppdragelse?

² Hvis den veien som ser rett ut for et menneske, ender i døden, hvordan kan da den veien som ser rett ut for et barn ende noe annet sted? Hvis det ikke står til det menneske som vandrer, å styre sine skritt, hvordan kan det da stå til et barn som stabber av sted, å styre sine skritt? Men vår tids mennesker, som styrer sine skritt fra uføre til uføre og hvis vei ender i ødeleggelsens grøft, sier likevel at moderne barn skal styre sine egne skritt, skal velge sin egen vei. Denne metoden kalles «selvoppdragelse», og en av dens mest fanatiske talsmenn skriver: «Det er innlysende at selvoppdragelse ikke må ledsages av foreldrenes bistre miner eller vrede ord. Barnet må bifalles hele tiden. . . . Barnets hovedformål i livet er å bli elsket, og hvert slag, hver moral preken, hver bister mine betyr for barnet at det ikke er elsket. . . . Å inngyte et barn frykt er en utilgivelig synd, og jeg skynder meg å si at frykt ikke nødvendigvis betyr ris eller stormende utbrudd, for om en mor er aldri så forsiktig i sin tale, kan hun inngyte frykt i sine barn med et misbilligende blikk.» De hevder at tukt kuer barnet og hemmer dets personlighet.

3, 4. Hvilke rystende eksempler på forbrytelser er nevnt her som typiske for vår tid?

³ Her er imidlertid noen eksempler på personligheter som burde ha vært hemmet. En 15 år gammel gutt stikker i hjel en 10 år gammel pike. Hvorfor? Han svarer: «Jeg fikk plutselig en uimotståelig innskytelse til å drepe.» En 16-åring drepte en mann med en hammer. Han oppga som grunn: «Jeg følte plutselig trang til å drepe en eller annen — likegyldig hvem.» En annen 16-åring skjøt og drepte tre søstre og deres bror, og forklarte: «Jeg lurte på hvordan det ville føles å drepe en eller annen.» En 15 år gammel gutt fortalte politiet at han drepte sin beste venn med en kniv på et vekkelsesmøte i et telt fordi «Han slo meg med en sangbok.» En 16 år gammel gutt drepte sin venn fordi han kilte ham under føttene mens han sov. En tenåring fikk ikke lov av sin mor å ta familiens bil for å kjøre til en kurvballkamp; så tok han en revolver, drepte sin mor, sin 11 år gamle bror, sin 6 år gamle søster, tok bilen og kjørte til kampen. To brødre skjøt ned en mann på avstand, og gikk så nærmere den sårede mannen og sendte hver sin gang nye skudd inn i kroppen på ham, og til slutt skjøt de ham på kloss hold i hodet. En annen tenåring myrdet flere mennesker i en vill week-end. Hans ofre skrek; han kunne ikke fordra skrik. Han omtalte med et skuldertrekk fem drap som «beklagelige».

⁴ I juli i fjor hadde en New York-avis følgende overskrift: «Krig med kniver mellom pikebander kvalt i fødselen.» Meldingen lød: «Et pikebande-slagsmål med ishakker, lommekniver og slakterkniver ble avverget, skjønt kamplinjen allerede hadde dannet seg, da politiet ankom etter å ha blitt tilkalt.» De var blitt enige om å slåss på grunn av noe krangel om gutter. Det er utrolig, men sant, at det utkjempes bandekamper mellom tenåringer. Rivaliserende bander møtes etter avtale, og slåss med revolvere, kniver, klubber og til og med hjemmelagde bensin-sprengstoffer som kalles «Molotov-coctails». En gang slike rivaliserende bander sloss, ble en gutt surret fast til støtfangeren foran på en bil, den førerløse bilen ble sendt nedover en bakke, og nederst i bakken støtte bilen imot noe og gutten ble drept. En annen gang møttes to tenåringbander, det ble slagsmål, fem skudd lød, fem barn falt om tre sårede og to døde.

5. Hvilken slutning kommer noen til i betraktning av de frukter de moderne metoder frambringer?

⁵ Menneskene kan tøyle atomet, men de kan ikke tøyle sine barn. Visse barnepsykologer opponerer mot enhver anvendelse av tvang, og går inn for metoder som utelukker det. Men når nå barnepsykologene får rettlede, hvorfor tiltar så kriminaliteten? Hvis de oppdragelsesteoriene de har sådd, er så gode, hvorfor er da de fruktene som høstes, så dårlige? Vi har bare nevnt noen få beretninger om ungdomsforbrytelser, men den lille smakebiten var nok til å si oss at frukten er råtten. En stor New York-avis hadde nylig en serie med beretninger om tenåringers forbrytelser og bandekriger, og etter en bemerkning om utbredelsen av de nymotens oppdragelsesmetoder som på det nærmeste avskaffer all tukt, sa den: «Mange av dem som bekjemper ungdoniskriminaliteten, er overbevist om at denne mangel på tukt har skylden for at mange barn nekter å anta normale normer for oppførsel.» J. Edgar Hoover har undersøkt årsakene til ungdomsforbrytelsene, og hevder at nitti prosent av dem kan føres tilbake til manglende tukt fra foreldrenes side. En dommer i Brooklyn kom med denne bitende bemerkningen: «Jeg mener vi trenger spanskrøret til visse unge personer. Men det regnes ikke for å være moderne nå. Nå får vi høre at man ikke må slå et barn; man kunne komme til å hemme et geni.»

6. Hva burde komme i stedet for de moderne metoder?

⁶ Men er det da så at det vokser fram rundt oss en rekordhøst av uhemmede genier? Får vi ikke snarere en rekordhøst av ungdomsforbrytere? Gode trær gir fin frukt, ikke en råtten høst. Kanskje de teoriene som blir sådd av barnepsykologene, ikke er gode trær, men råtne. Råtne trær bør hugges ned. Moderne metoder burde rykkes opp med rot, og i deres sted burde den rette foreldretukt plantes. Ikke foreldretukt på slike måter som ser rette ut for menneskene, etter som det ikke står hverken til foreldre eller barn å styre sine egne eller andres skritt eller velge de rette veier uten hjelp. Se hen til Jehova Gud! Han vil lede både foreldre og barn på rette veier. Han leder foreldrene gjennom sitt Ord, og han leder barnet gjennom dets av Gud opplærte foreldre. Stol derfor på Jehova, stol ikke på deg selv. Anerkjenn ham i dette spørsmålet, så vil han lede dine skritt. — Ordspr. 3: 5, 6; Matt. 7: 16—20.

7. Hvilken forpliktelse hviler på foreldrene, og hvordan kan de oppfylle den?

⁷ Jehova sier til foreldrene: «Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» (5 Mos. 6: 6, 7) Foreldrene var forpliktet til å undervise, barna til å lytte og lære. Det ble ikke satt noen grenser for denne undervisningen med hensyn til tid eller sted. Når som best det passer, hvor som helst det er beleilig, i hvilken som helst passende situasjon som frambyr seg, bør det gis undervisning. Men foruten dette bør foreldrene sette av spesielle tider til hjemmestudium med sine barn. Det kan være en drøftelse av dagsteksten ved frokostbordet, eller et studium i dagens løp eller om aftenen i en av Selskapets store bøker, eller et kapitel i Bibelen, eller en biartikkel i Vakttårnet, eller et av emnene i «Make sure of All Things», eller en repetisjon av ting som er kommet fram på et menighetsmøte.

8. Hva bør gjøres og hva bør ikke gjøres i forbindelse med barn og møter?

⁸ Barna bør absolutt være med på disse møtene og sitte rolig. Legg merke til at Gud har befalt at barna skal være til stede. «Kall folket sammen, mennene og kvinnene og de små og de midlertidige innbyggere som er innenfor dine porter, forat de kan lytte, og forat de kan lære, da de må frykte Jehova deres Gud og passe på å holde alle ordene i denne lov.» (5 Mos. 31: 12, NW) De små skulle ikke skilles fra foreldrene, de skulle ikke sendes av sted til en søndagsskole for å få spesiell undervisning, men de skulle være i den samme menighet, «forat de kan lytte, og forat de kan lære». Og hva skulle de lytte til? Til den Loven som var spesielt skrevet for barn og forenklet slik at de kunne fordøye den? Nei, de lyttet til slike innviklede ting som 3 Mosebok. De lyttet og lærte, og hvis det var noe de ikke forsto, spurte de sine foreldre senere. Nå i vår tid skal ikke de små skubbes til side inn i et lydtett rom for å løpe omkring der, og det er heller ikke klokt å gi dem småting å leke med som de mister på gulvet under møtene. Husk at Jehovas hensikt med å gi ordre til at de skulle være til stede, var «for at de kan lytte, og forat de kan lære». Hvis de små i Israel kunne lytte til 3 Mosebok og lære, så kan småbarn i dag lytte til meget lettere stoff og lære. Dette ser kanskje ikke rett ut for menneskene, men det er rett for Gud.

Betydningen av foreldrenes eksempel

9. Hvordan viste Jesus barnas trang til å etterligne?

⁹ Undervisning ved tale og lesning kan utrette meget, men undervisning ved eksempler utretter mer. Foreldre er eksempler for sine barn, enten de vil det eller ikke. Barn lar seg særlig lett påvirke gjennom eksempler, fordi de har en naturlig trang til å etterligne. Jesus viste dette da han sa: «Hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekebrødre: Vi blåste på fløyte for eder, og I ville ikke danse; vi sang sørgesanger, og I ville ikke gråte.» (Matt. 11: 16, 17) Jesu slekt eller generasjon var uvillige til samarbeid og umulige å stille tilfreds, lik de lekekameratene som ikke ville danse når de andre barna blåste på fløyte, og ikke ville gråte når kameratene sang sørgesanger. Men poenget her er at barna etterlignet de voksne i sin lek. De voksne holdt brylluper med musikk og dans; de holdt også begravelser med megen sorg og klage. I sin lek etterlignet barna de voksnes gjøremål.

10. Hva bør foreldre forvisse seg om, og hva kan de vente?

¹⁰ Forviss dere om at deres gjøremål som foreldre er verd å etterligne. Studerer dere regelmessig Bibelen og bibelske hjelpemidler hjemme? Er dere med på menighetsbokstudiene, på menighetens Vakttårn-studier, tjenestemøter og tjenesteskole? Sitter dere stille og lytter, og kommer dere med kommentarer når leilighet byr seg? Er dere regelmessig med i tjenesten på feltet og tar barna med? Ser de dere i arbeidet fra dør til dør, i gjenbesøksarbeidet og hjemmebibelstudiearbeidet og hører dere presentere budskapet effektivt? Hvis de gjør det, så bli ikke forbauset om dere får se dem leke å gå fra dør til dør med sine lekekamerater eller lede et studium med en dukke eller holde et elevforedrag for en innbilt forsamling. Noen foreldre har til og med oppmuntret sine barn til slik lek, med gode resultater.

11. Hva kreves det først og fremst av foreldre forat de kan oppdra barn til liv i den nye verden?

¹¹ I betraktning av denne etterligningslysten hos barna er det første kravet når du vil oppdra dine barn til å leve i den nye verden, i alle tilfelle at du oppdrar deg selv til å leve i den. Du må handle slik som du ønsker dine barn skal handle, og være slik som du ønsker dine barn skal være. De vil være tilbøyelig til å etterligne deg. Dette er ikke bare tilfelle når det gjelder teokratiske spørsmål, men gjelder særlig med hensyn til personlig oppførsel. Hvis din moralske standard er høy, hvis dine prinsipper er gode, hvis du er vennlig og høflig og hensynsfull mot alle, da vil dine barn trekkes i disse retninger. Hvis du er rolig, ærbødig, ærlig, barmhjertig, trofast og kjærlig, så vil disse egenskapene være tilbøyelige til å smitte over på dine barn.

12. Hvilke inngående spørsmål kan foreldre stille seg selv for å granske seg selv?

¹² Det har liten betydning å fortelle barnet ditt hva du gjorde da du var på hans eller hennes alder. Det så deg ikke da, men det ser deg nå. Det har mindre å si hva du gjorde da, enn hva du gjør nå, mindre å si hva du gjorde som barn, enn hva du gjør som voksen. Har du to sett prinsipper, et som du forkynner og et annet som du praktiserer, et for deg selv og et annet for barnet? Naturligvis kan voksne gjøre ting som barnet ikke må, men de grunnprinsipper som rår, er vanligvis de samme. Hvisker du under møtene, og skjenner du likevel på barnet når det volder forstyrrelse? Går du omkring under møtene på store sammenkomster, og irettesetter du likevel barnet hvis det gjør det samme på menighetens møter? Sladrer du selv, etter å ha sagt til barnet at det ikke skal snakke om andre? Lyver du selv, etter å ha sagt at det ikke må lyve? Bryter du dine løfter til det, men forlanger at det skal holde sine løfter til deg? Krever du mer av det enn av deg selv?

13. Hva kan resultatet bli hvis foreldrene er inkonsekvente i sine ord og handlinger?

¹³ Glem aldri at dine handlinger taler tydeligere enn din tunge, at ditt eksempel sier mer enn dine ord. Undertiden er det slik at hvis du praktiserer dine prinsipper, behøver du ikke engang å snakke om dem. Enkelte ting kan se ubetydelige ut, men hvis de krenker et prinsipp som du prøver å bibringe ditt barn, gjør de skade. Barnet kan da synes at du er inkonsekvent og upålitelig, og mene at det også kan ignorere prinsippene. Din oppdragelse og dine forskrifter må være konsekvente, ellers kan ikke barnet vite hvor det har deg, kan ikke være sikker på at når du har sagt en ting, vil du gjøre det, at når du har lovt noe, vil du holde det, at når du kommer med en trusel, vil du sette den i verk. Hvis du sier det, men ikke gjør det, vil du være lik de hyklerske fariseerne som Jesus sa følgende om: «De sier det, men de gjør det ikke.» (Matt. 23: 3) Det de sa, var riktig, det de gjorde, var fullstendig galt. Et barn merker uoppriktighet og hykleri, og misliker det, men det vil også kopiere det når det har selvisk fordel av det. Derfor, foreldre, hvis dere ikke vil ha små fariseere, må dere ikke selv være store fariseere.

14. Hvorfor er foreldrene i stor utstrekning ansvarlig for den nåværende ungdomskriminalitet?

¹⁴ Foreldrenes eksempel har fått skylden for meget av vår tids ungdomskriminalitet, og med rette. En fremstående dommer i New York nevnte to faktorer som han mente var ansvarlige for kriminaliteten: 1) menn i høye stillinger som er godvenner med og beskytter forbryterne, og 2) mangel på ledelse fra foreldrenes side. Et ungdomsråd som drøftet forbryterproblemet, «understreket foreldrenes forsømmelser i hjemmet og de moralske normers sammenbrudd i store deler av befolkningen». En pedagog sa at «forskjellen mellom de moralbud som barnet lærer av sine foresatte, og det livet som disse i virkeligheten lever. . . . medvirker til økningen av kriminaliteten i Amerika». De voksne skriver romaner, lager tegneserier, produserer film, setter opp televisjonsprogram, komponerer musikk, trykker reklame, og i disse og mange andre ting oversvømmer de sinnene med seksualitet og umoral, med tyveri og mord, vold og krig. Det er disse råtne frukter av det falne kjød som blir presset inn i unge sinn, mens Bibelen sier at både unges og gamles sinn skal dvele ved de gode frukter av Jehovas ånd. Det er Jehovas’ lov at våre innerste tanker til slutt kommer til uttrykk i ord og gjerning. (Gal. 5: 22—24; Fil. 4: 8; Matt. 12: 34, 35) Hvis ikke urette tanker blir trengt ut av rette tanker, vil det onde til slutt komme opp til overflaten og trekke oss ned i synd.

Oppdragelse i de formende år

15. Hva er det som er maktpåliggende for gudfryktige foreldre, og hvilken fordel har de?

¹⁵ Denne gamle verden har sunket til bunns! Den har selv senket seg ned. Den sår smuss, og den høster smuss. Den spotter Gud, men den gjør det ikke ustraffet. (Gal. 6: 7, 8) Men midt i dette smussige hav av forbryterske mennesker er det at vi må navigere og holde vår kurs i god moral og ustraffelighet, og noe av det som er mest maktpåliggende for trofaste foreldre, er at deres barn ikke skal synke ned i dette havet når de våger seg bort fra hjemmets havn. Ja, det er virkelig sant det som Paulus sa: «Dårlig omgang forderver gode seder.» (1 Kor. 15: 33) Men foreldre som er i sannheten når deres barn blir født, har en velsignet fordel. De kan få et forsprang, før den verdslige omgang begynner. De er barnets eneste omgang i de første månedene, og er dets vesentligste omgang i de første årene, før det begynner på skolen. Hvis foreldrene er god omgang vil det bli innprentet gode vaner eller seder før den dårlige omgang gjør seg gjeldende. Når de onde krefter til slutt går til angrep på barnet, kan det avvise dem. Husk at visdom er et forsvar og bevarer dens liv som har den. — Pred. 7: 12, KJ.

16. Hvilken uriktig tankegang fører til at noen mister denne fordelen, og hvordan viser Bibelen at denne tankegang er uriktig?

¹⁶ Likevel gjør foreldrene meget ofte den feilen at de kaster fra seg den dyrebare fordelen de har, og venter med den teokratiske opplæring til flere år senere. De sender barna ut til omgang med verden uten det forsvar som guddommelig visdom er, fordi de mener at det lille barnets sinn ikke er i stand til å forstå og tilegne seg de grunnleggende sannheter og prinsipper. De later til å glemme at et barn kan lære et vanskelig språk på kort tid, og det er en bedrift som er krevende nok for en voksen. Når nå barnet skal lære et språk, hvorfor ikke lære det det rene språket? Hvorfor ikke føre inn i dets ordforråd ord som kan prise Jehova? (Sef. 3: 9; Sl. 148: 12, 13) Hvorfor ikke la den teokratiske undervisning komme først inn i sinnet, i stedet for å utsette den i flere år mens det tar til seg mindreverdig undervisning? Timoteus’ mor og bestemor gjorde ikke noen feil ved å undervise ham mens han var liten, gjorde de vel? Og de brukte Skriften, ikke en forenklet barnebok. Den lå ikke for høyt for ham, for han kom til å kjenne Skriften. Paulus omtalte mange år senere med anerkjennelse den opplæring Timoteus hadde fått i sin barndom: «Fra barndommen av kjenner [du] de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse.» (2 Tim. 3: 15) Noen sier at små barn ikke får noe ut av å være til stede på møtene, men Jehova sier at de skal være med «forat de kan lytte, og forat de kan lære». Hvordan skal de kunne tenke på sin Skaper i sin ungdoms dager, hvis de aldri får høre om sin Skaper i sin ungdoms dager? — Pred. 12: 1.

17. Hvorfor er det tilrådelig å begynne den teokratiske opplæring tidlig i livet?

¹⁷ Ved sitt Ords innvirkning på oss former Jehova oss til miskunnhetens leirkar eller til vredens leirkar. (Rom. 9: 20—24) Jo ferskere leiren er; desto lettere er den å forme. Jo lenger den får stivne, desto hardere blir den. Det er lettere for oss å bli tildannet i samsvar med Jehovas Ord hvis det blir sørget for at dette Ord får virke på oss mens vi er små eller unge, enn hvis det blir utsatt til vi blir gamle og mer stivnet i vår form. De unge er mer smidige, og jo yngre de er, desto smidigere er de. Jesus brukte et barn som et eksempel på ydmykhet, og sa at hans etterfølgere måtte bli som det. (Matt. 18: 1—4) Små barn er ustabile og trenger ledelse, som Esaias viser når han taler om tiden «før gutten skjønner å forkaste det onde og velge det gode». (Es. 7: 16; Ef. 4: 14) De første år er de mottagelige eller formende år, og formingen vil finne sted, enten til godt eller til ondt. Foreldrene må foreta utformingen til godt, bygd på rette prinsipper, ellers vil andre innflytelser gjøre det til ondt, og når den tiden kommer da sendrektige foreldre mener at den teokratiske opplæring bør begynne, kan det hende at de finner et forherdet standpunkt imot den. — Ordspr. 19: 18.

18. Hvilke undersøkelser bekrefter at det er klokt å gi opplæring i barndommen?

¹⁸ En lederartikkel i en avis klaget over at bølgen av ungdomsforbrytelser holder på å bli en flodbølge, og sa i den forbindelse: «Ekspertene er nå enige om at hvis vi vil forebygge forbrytelser, må vi få tak i barna i årene før skolealderen.» I en av de mest omfattende studier av ungdomskriminaliteten som noensinne er gjort, og som tok ti år, oppdaget man at det i første rekke er livet i hjemmet som avgjør om et barn skal bli en forbryter eller ikke. Undersøkelsen viste at når familielivet var sunt, var sjansene for at barnet skulle bli en forbryter bare 3 på 100, men hvis forholdet mellom foreldre og barn var dårlig, var sjansene for at barnet kunne komme på gale veier 98 på 100. Så selv om det kan forekomme spredte unntagelser, så holder den generelle regel i Ordspråksboken 22: 6 stikk: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.»

19. Hvilken opplevelse kan trøste foreldre som er engstelige for den virkning dårlig verdslig omgang kan ha på barna?

¹⁹ Her er en opplevelse som kan være til trøst for foreldre som er redde for at deres barn skal bli ødelagt av dårlig verdslig omgang når de kommer utenfor familiekretsens beskyttelse. Et vitne ledet et bibelstudium med en dame i Brooklyn. Denne damens fire år gamle sønn satt og hørte på. Faren protesterte mot dette. Han sa at de burde la gutten vente til han var 21 år med å ta noen avgjørelse angående religion. Noen dager senere kom en lærerinne til denne damen og spurte om hun var et av Jehovas vitner. Nei, jeg bare studerer med dem, svarte hun. Så fortalte lærerinnen at hun hadde sett at den lille gutten ble angrepet av en flokk barn, og så grep hun inn og hindret overfallet, og fikk da vite grunnen til det. Barna ville at denne lille gutten skulle anerkjenne en statue i nærheten som Gud; det var ikke en religiøs statue, men den religiøse opplæring barna hadde fått, fikk dem til å tro at det var Gud. Den 4 år gamle gutten ville ikke anerkjenne den som Gud; han sa at den ikke kunne se, ikke kunne høre, ikke kunne snakke, ikke kunne bevege seg, ikke kunne være Gud, og han ville ikke kalle den Gud! På grunn av dette gikk de løs på ham. Da guttens far hørte om dette, ble han forbauset over at hans sønn hadde oppfattet så meget ved å sitte å høre på under bibelstudiet, og guttens mot da han holdt stand overfor barneflokken, gjorde slikt inntrykk på ham at han slo om og sa at gutten kunne fortsette å være med på studiet. — Jer. 10: 5; Hab. 2: 18, 19.