Spørsmål fra leserne
● Hvert år mottar Selskapet en rekke spørsmål angående de forskjellige trekk ved Herrens aftensmåltid. Følgende svar kan gis på disse spørsmålene:
Feiringen av minnet om vår Herres død er på samme tid både en gledelig og en alvorlig begivenhet. Den fortjener at man er oppmerksom på alle detaljene i forbindelse med den. Spesielt må menighetstjeneren være det, for vi kan være forvisset om at Jesus dro nøye omsorg for alt det som måtte til i forbindelse med feiringen av påsken.
Brødet som benyttes, må være usyret. Det at det er usyret, er et bilde på Jesu syndfrihet. Hans legeme var fullkomment og fullstendig, og det var ikke noe som manglet. Når man lager det usyrede brød, må man derfor ikke tilsette slike ting som salt eller fett. Hvis man tilsetter det noe for å forbedre smaken på det, vil det dessuten ikke lenger være «trengsels brød». — 5 Mos. 16: 3; 1 Kor. 5: 6—8.
Jødenes massot kan tilfredsstille disse kravene, men det er ikke alltid den gjør det. Det avhenger av hvordan den blir laget. Det kan være at det blir nødvendig for dere å bake det usyrede brød selv, slik det blir gjort ved Betel i Brooklyn. Broren som forestår bakingen, benytter følgende oppskrift: En del sammalt hvetemel (som inneholder alle kornets bestanddeler) blandes med 2 1/4 deler vann. Dette eltes godt i en bolle, og røren helles deretter på en middels varm stekepanne, akkurat som når en steker pannekaker, og kakene stekes på begge sider. Når de så er blitt faste, legges de på en plate og tørkes i ovnen ved 160 grader til de blir sprø.
Når det gjelder vinen, må den for det første være gjæret. Det lar seg ikke motbevise at Jesus brukte gjæret vin, og at det ikke var druesaft. Druesaft kan ikke få gamle vinsekker til å sprenges. Det var nettopp fordi Jesus ikke hadde noen betenkeligheter med å drikke vin at hans fiender anklaget ham for å være en «vindrikker». Ettersom innhøstningstiden for druer var om høsten, kunne dessuten ikke druesaften holde seg ugjæret til våren, til påsketiden, da Jesus innstiftet feiringen av minnet om sin død. Den jødiske historie bekrefter at det var gjæret vin som ble brukt ved feiringen av påsken. — Matt. 9: 17; 11: 19.
Vinen må også være rød. Det er bare rød vin som kan være et passende symbol på blod, og det skulle være «druers blod». Jesu blod var fyllestgjørende, tilstrekkelig i seg selv og manglet ikke noe, og på samme måte må det også være med «vintreets frukt» som blir brukt som et bilde på det. Vinen som blir brukt, må derfor være usukret. De fleste jødiske påskeviner er sterkt sukret og kan derfor ikke brukes. Den må ikke tilsettes sprit eller brennevin for å øke dens alkoholholdighet, slik man gjør det med portvin, og heller ikke urter eller krydderier, slik det blir gjort med vermut og slike viner som Dubonnet. Hjemmelaget, usukret, rød vin kan benyttes, og likeledes burgunder, chianti, claret og zinfandel, for å nevne noen vanlige typer rødviner. — 5 Mos. 32: 14.
Emblemene må være satt fram og bli tilbudt alle som er til stede, selv om en anser det for sikkert at ingen av de tilstedeværende tilhører levningen. Enhver må på grunnlag av Guds handlemåte med en granske seg selv for å finne ut hvilket håp en har, om det er himmelsk eller jordisk, og la det være bestemmende for om en skal nyte emblemene eller ikke når de blir tilbudt en. De som regner seg for å tilhøre levningen, bør ikke sitte for seg selv, og emblemene bør ikke bare serveres dem. Det vil først bli bedt over brødet, som så blir sendt rundt, og deretter over vinen, som vil bli sendt rundt for seg. Det bør være ett stort beger, skjønt det kan bli brukt flere hvis menigheten er stor. En bør ikke bry seg om innvendinger fra slike som hevder at dette er uhygienisk. Mange små beger vil ikke være et bilde på et felles samfunn med Kristi blod, like lite som mange små oblater, som for eksempel blir brukt under den katolske kirkes messe, er et bilde på ett brød. Det bør også nevnes at det ikke skulle være noen grunn til å ha emblemene tildekket til like før de blir servert, ettersom dette smaker av religiøs mystisisme og seremonivesen og bør unngås. — Rom. 8: 16, 17, 24, 25; 1 Kor. 10: 15—17.
Det bør naturligvis gjøres et unntak i forbindelse med dem av levningens medlemmer som på grunn av skrøpelighet eller sykdom ikke kan være til stede. Disse bør uten hensyn til sin alder eller fysiske tilstand bli betjent med porsjoner av emblemene av en bror som ganske kort redegjør for minnehøytidens betydning. Slike må regnes med som både tilstedeværende og deltagere. Utstøtte personer er ikke velkomne. Skulle de likevel være til stede og delta, vil de ikke bli regnet med. Hvis det er noen nye som ennå ikke er døpt, men som nyter emblemene, må heller ikke de bli regnet med.
Hva så om noen av dem som regner seg for å tilhøre levningen, på grunn av omstendigheter som de ikke er herre over, blir absolutt forhindret fra å være til stede ved minnehøytiden og nyte emblemene? Det ser ut som at den barmhjertige og kjærlige foranstaltning som Jehova gjorde for de jøder som var seremonielt urene den 14. nisan, og som gikk ut på at de kunne feire påsken en måned senere, vil kunne gjelde for disse. De av levningens medlemmer som dette vil bli aktuelt for, vil derfor personlig feire minnet om Kristi død på den 14. dag i den etterfølgende måned, iyar, ifølge den jødiske kalender, eller akkurat 30 dager senere. — 4 Mos. 9: 9—14.
Det som er igjen av emblemene etter at feiringen av minnehøytiden er over, kan tas med hjem og bli spist på samme måte som annen mat. Det er ikke noe spesielt hellig i forbindelse med det som er igjen, etter at høytiden er over. Disse emblemene må imidlertid ikke bli fortært i ubetenksomhet med en gang etter Herrens aftensmåltid i Rikets sal, slik det har forekommet enkelte ganger. «La alt skje sømmelig og med orden» er det råd som særlig gjelder for feiringen av minnet om Kristi død. — 1 Kor. 14: 40.
● I betraktning av hvor alvorlig det er å føre blod inn i den menneskelige organisme ved en blodoverføring, vil da en innvigd, døpt kristen som bryter Bibelens påbud vedrørende dette ved å ta blodoverføring, utsette seg for å bli utstøtt fra den kristne menighet?
Guds inspirerte Ord svarer ja. Omtrent i midten av det første «kristne» århundre kom Kristi 12 apostler sammen med de andre modne representantene for menigheten i Jerusalem for å avgjøre hvilke bibelske krav ikke-jøder måtte oppfylle for å kunne komme inn i den kristne menighet. De 12 apostlene og de andre mannlige representantene for menigheten i Jerusalem som ved denne anledning kom sammen for å avgjøre disse viktige spørsmålene, var jøder eller omskårne proselytter, og som sådanne hadde de fram til pinsedagen i år 33 e. Kr. vært underlagt forbudet i Moseloven mot å spise eller drikke blodet av dyr. I denne loven sa Gud i 3 Mosebok 17: 10—12 til jødene: «Når noen av Israels hus eller av de fremmede som bor iblant dem, eter blod, om aldri så lite, da vil jeg sette mitt åsyn mot den som eter blodet, og utrydde ham av hans folk; for kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det. Derfor har jeg sagt til Israels barn: Ingen av eder skal ete blod, og den fremmede som bor iblant eder, skal heller ikke ete blod.»
Disse kristne jødene hadde nå kommet inn under en ny pakt, som ble gyldig ved at Jesus Kristus, mellommannen mellom Gud og mennesker, utgjøt sitt blod i døden. Hva gikk så deres avgjørelse ut på med hensyn til hvilke krav som de troende ikke-jøder måtte oppfylle for å komme inn i den kristne menighet? Det brevet som inneholder deres avgjørelse, svarer: «Apostlene og eldste-brødrene hilser brødrene av hedningene i Antiokia og Syria og Kilikia. . . . For den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel. Lev vel!» (Ap. gj. 15: 23—29) Det apostoliske brev, som var skrevet under ledelse av Guds hellige ånd, sa således til alle de troende kristne at blod og det som var drept uten at blodet var blitt tappet ut, var blant de nødvendige ting de måtte avholde seg fra. Ifølge Apostlenes gjerninger 21: 25 var denne avgjørelsen fremdeles bindende for de kristne flere år senere. Denne avgjørelsen er aldri blitt opphevd, for den ble truffet under Guds ledelse og er fremdeles bindende for de kristne i vår tid som er innvigde, døpte troende, og som trofast følger Jesus Kristus som ble født som jøde for 1900 år siden.
Under den lov som Gud hadde gitt Israels folk gjennom mellommannen, profeten Moses, skulle de jøder eller de omskårne proselytter som brøt Guds forbud mot å spise og drikke dyreblod, utryddes av hans utvalgte folk. Ifølge det apostoliske brev som ble nedskrevet på møtet i Jerusalem, var den kristne menighet forpliktet til å gjøre noe tilsvarende med dem som spiste eller drakk dyreblod. Spørsmålet om blodoverføring var ikke aktuelt på apostlenes tid. Selv om apostlene og deres medarbeidere i menigheten i Jerusalem kanskje ikke hadde blodoverføring i tankene, innbefattet ikke desto mindre forbudet mot blod i prinsippet blodoverføring. Legene innrømmer i vår tid at blodoverføring er en direkte næringstilførsel i form av blod fra en eller flere personer gjennom blodårene i et menneskelegeme, noe den legen som foreskriver blodoverføringen, sier er nødvendig for å redde pasientens liv.
Guds lov sier tydelig at menneskets sjel er i blodet. Den som får blodoverføring, ernærer seg derfor av en gudgitt sjel som er i et medmenneskes blod. Dette er et brudd på Guds påbud til de kristne, og man må ikke ta lett på en så alvorlig sak ved å betrakte det som noe det står den enkelte fritt å avgjøre ut fra sin samvittighet. Det brevet som apostlene skrev i Jerusalem, sier: «Dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel.» En kristen som med vitende og vilje tar en blodoverføring og således ikke avholder seg fra blod, vil det følgelig ikke gå vel åndelig sett. Ifølge Moseloven, som var en skygge av de ting som skulle komme, må den som tar en blodoverføring, fjernes fra Guds folk ved at han blir utstøtt.
Hvis det er første gang en innvigd, døpt kristen som følge av umodenhet eller mangel på kristen likevekt bryter Guds lov ved å ta blodoverføring, og han innser sin urette handlemåte og angrer og ber Gud og hans menighet på jorden om tilgivelse, da bør han bli vist barmhjertighet, og det er ikke nødvendig at han blir utstøtt. Han må holdes under oppsikt og få grundig undervisning i hva Bibelen sier om dette emnet, og derved bli hjulpet til å erverve seg styrke til å treffe avgjørelser i samsvar med de kristne normer i eventuelle tilfelle i framtiden.
Hvis han imidlertid nekter å erkjenne at han har handlet i strid med de kristne normer, og lager et stridsspørsmål av saken i den kristne menighet og prøver å påvirke andre til å ta parti for seg, eller hvis han i framtiden fortsetter å ta blodoverføringer eller gir blod for at andre kan få denne medisinske behandling, viser han at han ikke har angret, men nekter å anerkjenne Guds krav. Som en opprørsk, troløs person som setter et dårlig eksempel for sine medbrødre i den kristne menighet, må han fjernes fra menigheten ved å bli utstøtt. Når den kristne menighet gjør dette, vil den ikke kunne bli beskyldt for å se gjennom fingre med at et av dens medlemmer bryter Guds lov ved blodoverføring, og den holder i hevd de rette kristne normer overfor alle medlemmene i den kristne menighet og holder seg ren for alle menneskers blod, akkurat som Paulus gjorde, som kunngjorde innholdet av det apostoliske brevet som ble avfattet i Jerusalem, for de forskjellige ikke-jødiske menighetene. — Ap. gj. 20: 26.