Fruktbarhet — en tilkjennegivelse av hellig ånd

DA TO frø spirte og vokste opp i et drivhus i Washington D. C. i fjor, vakte det sensasjon i botanikernes krets. Millioner av frø spirer hvert år, men det var noe spesielt med disse, Det var lotusfrø fra en torvmyr i Mandsjuria, og noen sa at de var 50 000 år gamle. Da det viste seg at de spirte, ble deres alder tillagt enda større betydning, og derfor ble andre frø fra det samme stedet prøvd ved den nye metoden for tidsbestemmelse ved hjelp av radioaktivt kullstoff. Denne prøven viste at de var rundt regnet 1000 år gamle.

I 1000 år hadde disse frøene ligget uvirksomme, uproduktive. Hvis de var blitt forsvarlig sådd kort etterat de var modne, ville de frøene som var kommet fra dem, nå ha beløpt seg til mangfoldige milliarder. Men på grunn av deres uvirksomhet fantes det i fjor bare de to opprinnelige frøene. Det er som Jesus sa: «Sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet; men hvis det dør, bærer det megen frukt.» — Joh. 12: 24, NW.

Slik er det også med Guds ords sannheter, som i en av Jesu lignelser blir lignet med sæd som blir sådd av en såmann. (Luk. 8: 11) Guds ord blir evindelig. (1 Pet. 1: 25) Men vi kan ikke vente så lenge med å så de sannheter som finnes der. Vi kan ikke la dem ligge uvirksomme i 1000 år, slik som tilfelle var med lotusfrøene. Vi kan ikke være sikre på å leve i morgen, og langt mindre om 1000 år. (Ordspr. 27: 1) Vi må så nå, uten å vente, for å frambringe Rikets frukter. Når vi har sådd sannhetens sæd ved et slikt middel som å vitne fra dør til dør, må vi komme tilbake og vanne og pleie den ved å gjøre gjenbesøk og lede hjemmebibelstudier, og så stole på at Gud vil gi veksten. (1 Kor. 3: 6) På den måten bygger vi på det grunnlag vi la ved å så fra dør til dør. Jesus bygde ikke på en annens grunnvoll. Han er vårt forbilde. Paulus bygde ikke på en annens grunnvoll. Vi har fått beskjed om å etterligne ham. (Rom. 15: 20; 1 Kor. 11:1; 1 Pet. 2: 21) Ved å ta del i alle grener av evangelieforkynnelsen ser vi de sannhetens frø som vi har sådd, spire og vokse og feste rot i sinn og hjerte hos andre, som så i sin tur blir fruktbringende såmenn av sæden andre steder.

I Jesu lignelse blir de menneskene vi forkynner for, lignet med forskjellig slags jord. En slags jord tar ikke imot sæden fordi den er for hard, en er for steinet eller en er for full av torner, men den gode jord er mottagelig for sæden og blir fruktbringende. (Matt. 13: 3—9, 18—23) Når vi leverer sæden i form av litteratur ved en dør, kan vi ikke være sikker på akkurat hva slags jord mottageren representerer. Selv en erfaren bonde kan ikke alltid nøyaktig bedømme jorden bare ved å se på den. Undertiden må han få den analysert. Det samme gjelder forkynneren, han kan ikke dømme om resultatet av at han har plasert litteratur ved en dør, bare på grunnlag av mottagerens utseende. Selv en erfaren forkynner kan ofte ta feil. Derfor må vi gjøre gjenbesøk for å holde øye med sæden, for å se om den har slått rot, for å se om ytterligere omsorg, symbolisert ved vanning og pleie, vil stimulere dens vekst. Vi gjør oss ikke skyldig i den feiltagelsen som Jesus advarte imot: «Slutt med å dømme etter det ytre utseende, men døm med rettferdig skjønn.» (Joh. 7: 24, NW) Derfor må vi ikke felle forhastede dommer ut fra det ytre utseende på den tiden litteraturen blir plasert, men for å dømme rettferdig om hvorvidt mottageren er symbolisert ved tornebevokst grunn, ved steingrunn, ved hard jord ved veien eller ved god jord, må vi forfølge saken videre ved flere gjenbesøk. Dette er i fruktbarhetens interesse.

«ÅNDENS FRUKT»

Det stadig økende antall av forkynnere som kommer som et resultat av denne såingen, er et bevis for at det er Jehovas ånd som står bak: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min ånd, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Sak. 4: 6) Men økning i antallet alene er ikke nok; mange falske religioner kan peke på en tallmessig økning av deres menigheter. For å kunne bedømme treet må vi undersøke frukten: «Ethvert godt tre bærer god frukt, men ethvert råttent tre bærer dårlig frukt; et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og heller ikke kan et råttent tre bære god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor kan dere virkelig kjenne disse mennesker av deres frukter.» — Matt. 7: 17—20, NW.

Den gode frukt er åndens frukt, den dårlige er kjøttets gjerninger: «Nå er kjøttets gjerninger åpenbare, og de er utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, spiritisme, hat, strid, sjalusi, sinne, tretter, splittelser, sekter, misunnelse, drikk, svir og annet slikt. Om dette advarer jeg dere på forhånd, liksom jeg før har advart dere, at de som gjør slike ting, skal ikke arve Gude rike. Åndens frukt derimot er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll.» - Gal. 5: 19—23, NW.

Kristenhetens store ortodokse religiøse organisasjoner kan nok peke på sin tallmessige styrke, men kan de vise åndens frukt? Verden i alminnelighet opplever nå et moralsk sammenbrudd, og arbeider så å si overtid med kjøttets gjerninger. Skiller de store religiøse organisasjoner seg ut ved å være annerledes enn denne materialistiske verden? Er de ikke tvert imot en del av den, nedsunket i dens kjødelige gjerninger? De gjør seg aldri bemerket ved å være avgjort forskjellige fra menneskene i alminnelighet — og det ville de sannelig gjøre hvis de frambrakte åndens frukt som er så sjelden i denne onde verden.

Jehovas vitner gjør seg imidlertid bemerket ved å være annerledes. De er ikke bare annerledes fordi de forkynner fra dør til dør, gjør gjenbesøk, leder studiemøter, lærer opp nye forkynnere og viser økning i en tid da mange religioner klager over avtagende interesse og hensyknende menigheter, men de er også annerledes fordi de frambringer åndens frukt. Verdslige mennesker ser et eksempel på det når de kommer til våre store sammenkomster og der får se det som de ikke selv kan gjøre, som ikke De Forente Nasjoner kan gjøre, som ingen annen menneskelig organisasjon kan gjøre. De ser mennesker av mange forskjellige raser, nasjonaliteter, språk og tidligere religioner, som nå er forent i fred og enhet og har overvunnet de skillemurer som splitter opp denne verden. Gleden lyser ut av alle ansikter, og kjærlighet og samarbeid og vennlig hensynsfullhet blir lagt for dagen av de uhyre menneskemassene, som undertiden overstiger 100 000 mennesker. De verdslige mennesker som besøker en slik sammenkomst, er forbauset over den effektive organisering av alle de mange virksomheter, og innrømmer villig at det absolutt ikke har noe sidestykke i noen annen verdslig organisasjon. Men mens de klør seg i hodet av forbløffelse over dette, innrømmer de likevel at vi ser ut til å være bare ganske alminnelige mennesker. 0g det er naturligvis sant.

Når de ber om forklaring på denne enhet trass i forskjelligheter som ellers splitter verden i mangfoldige fraksjoner, forteller vi dem at det er Guds ånd som er den forenende kraft, og at det de ser, er resultatet eller tilkjennegivelsen av hellig ånd. Vi gleder oss over at de legger merke til disse tingene, for det er bevis for at vi frambringer åndens frukter, noe som skiller oss ut som annerledes enn dem som er oppslukt av kjøttets gjerninger. Men det setter disse verdslige tilskuere i en kritisk stilling, i en stilling som medfører stort ansvar, og en gal avgjørelse kan komme til å gjøre dem fortjent til evig tilintetgjørelse. Hvordan det? Fordi muligheten er til stede for utilgivelig synd imot ånden.

SYND IMOT HELLIG ÅND

For å få dette klarlagt, ber vi deg være så vennlig å ta fram din bibel og lese Matteus 12: 22—33. Jesus hadde nettopp helbredet en demonbesatt mann — noe som ikke var mulig ved menneskelig makt. Alle de som så på, visste dette, og var villige til å anerkjenne Jesus som Davids sønn på grunn av dette underet. Men fariserne benektet at dette underet var en tilkjennegivelse av Guds ånd. De innvendte at det var utført ved Satans makt, og talte derved bespottelig og krenkende mot den hellige ånd og syndet mot den. De visste at hvis de anerkjente dette som Guds ånd, måtte de anerkjenne Jesus som Messias. Da måtte de erkjenne at de selv var falske lærere, forlate sin livsførsel og bli Jesu etterfølgere. Dette ville fjerne dem fra deres opphøyde stilling med dens mange selviske fordeler. De var uvillige til å oppgi disse ting, og derfor nektet de med vitende og vilje å godta denne åpenbare virkning av Jehovas undergjørende ånd.

Til slutt greidde de å få tatt livet av Jesus, men i samsvar med det han hadde sagt om hvetekornet som måtte dø for å bære frukt, resulterte hans død bare i at det ble frambrakt mange flere salvede, som hadde åndens gaver til å utføre mirakuløse tegn, som å tale i tunger og profetere, som hadde kunnskaps gave og helbredelsens gave og så videre. Det at apostlene og deres medhjelpere gjorde disse under, var en åpenlys tilkjennegivelse av Guds hellige ånds virksomhet, og de som ikke ville godta det, sto med vilje ånden imot, syndet mot den og spottet den, og merket seg selv til evig ødeleggelse. Akkurat som det religiøse presteskap engang hadde klaget over at hele verden gikk etter Jesus på grunn av hans under, jamret de nå over at hans etterfølgere ved lignende gjerninger satte hele verden på hodet og veltet deres religiøse ordning. — Joh. 12: 17—19; Ap. gj. 17: 6; 1 Kor. 12: 1—11.

Disse mirakuløse tilkjennegivelser av ånden skulle imidlertid opphøre: «Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er gaver til å profetere, så skal de legges vekk, om det er tunger, så skal de opphøre, om det er kunnskap, så skal den legges vekk. For vi har en oppstykket kunnskap, og vi profeterer stykkevis; men når det som er fullstendig, kommer, da skal det som er stykkevis, legges vekk. Da jeg var barn, snakket jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, resonnerte jeg som et barn; men nå da jeg er blitt mann, har jeg lagt vekk det som kjennetegner barnet.» — 1 Kor. 13: 8—11, NW.

Hensikten med å gi disse gavene til menigheten i dens barndom var å få den startet og grunnfestet, og å vise at Gud overførte sin ånd fra den jødiske moselov-organisasjon til den nye kristne tingenes ordning. Etterat den hadde vokst ut av sin barndom og var blitt moden nok til å stå på egne ben, ville ikke disse mirakuløse gavene lenger være i virksomhet. De ville ikke lenger være nødvendige. Det er grunnen til at de mirakuløse gavene ikke finnes i den kristne organisasjon i dag. Uten slike hjelpemidler kan den modne menighet, styrket som den er med større bibelsk kunnskap og ved oppfyllelsen av mange profetier, forkynne et overbevisende budskap og ha framgang hos dem som har hørende ører. Den har fremdeles den hellige ånd over seg, men denne ånd blir gitt til kjenne på en annen måte, først og fremst ved kjærlighet og alle de dermed forbundne frukter som er nevnt i Galaterne 5: 22, 23 og 1 Korintierne 13: 4—7.

Det er denne modne virkning av den hellige ånd verdslige mennesker legger merke til ved våre sammenkomster. De innser at vi bare er ganske alminnelig mennesker, men likevel ser de at organisasjonen er ulik alle andre menneskelige organisasjoner på grunn av åndens frukt. Men denne åpenbare virkning av hellig ånd får dem ikke til å bli en del av denne forente organisasjon som de undrer seg så over. Fariseisk selviskhet hindrer dem i å oppgi sin livsførsel, sin nytelse av kjøttets gjerninger og sin andel i verden og dens organisasjoner. De setter seg imot å bli ført i den riktige retning av denne tilkjennegivelse av hellig ånd, og de betviler at det de ser, skyldes Guds ånd. Lik fariseerne søker de etter andre grunner og mener det er noe annet som er årsak til den glede og fred og enhet som forbauser dem slik. Synder de da ikke i virkeligheten mot den hellige ånds åpenbare virkning, og er det ikke mulig at de derved dømmer seg selv til evig død?

Men i alt dette er det vår oppgave alltid å legge for dagen at vi har Jehovas ånd. Det er ikke i vår egen styrke at vi ustanselig forkynner over hele jorden ansikt til ansikt med forfølgelse, at vi tåler vold fra pøbelflokker, blir fengslet, bevarer vår ustraffelighet til døden, og likevel fortsetter å øke i antall og være overstrømmende rike på åndens frukt. Både i vårt private liv og i det offentlige vitnearbeid, både som enkeltpersoner og som en organisasjon, må vi alltid vandre i samsvar med ånden og ikke etter kjøttet. Vi må være «til tegn og til under», være «et skuespill for verden», og det er bare mulig når vi legger for dagen at Guds ånd er over oss. — Es. 8: 18, KJ; 1 Kor. 4: 9, NW.

La derfor ikke sannhetens sæd få lov å ligge uvirksom og uproduktiv i 1000 år slik som de to lotusfrøene. Nei, så og vann slik at Gud kan gi veksten og gi til kjenne at hans ånd er over den teokratiske organisasjon. Det vil dele folkeslagene i denne domsperioden som snart skal nå klimaks og ende i Harmageddon.