Hva Bibelen sier
Er det tilgivelse å få for gudsbespottelse?
VED en anledning sa Jesus Kristus til fariseerne: «Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt; men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Og om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt; men om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt.» (Matt. 12: 31, 32) Spørsmål som kan melde seg i den forbindelse, er: Hvorfor er det tilgivelse å få for bespottelse mot Guds Sønn og Faderen? Hvordan kan det være mulig å spotte dem uten samtidig å spotte Guds ånd? Hva vil det egentlig si å spotte den hellige ånd?
Bibelen forteller om et konkret eksempel på en som før sin omvendelse spottet Gud og Kristus, men som ikke gjorde seg skyldig i utilgivelig synd — nemlig Saulus eller apostelen Paulus. Paulus skrev til Timoteus: «Meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann.» — 1 Tim. 1: 13.
Før sin omvendelse betraktet Paulus Jesu Kristi disipler som frafalne som fortjente å dø. Han mente at Moseloven godkjente hans handlemåte, for denne lov hadde følgende å si om frafalne: «Du [skal] ikke samtykke og ikke høre på ham; du skal ikke spare ham og ikke ynkes over ham og ikke skjule ham, men du skal slå ham i hjel.» (5 Mos. 13: 8, 9) Paulus var overbevist om at han var i sin fulle rett, og fortsatte med å behandle Kristi disipler på en egenmektig, overmodig måte og ble således en «voldsmann». I sin forfølgelse av de kristne var Paulus lik dem Jesus sa følgende om til sine disipler: «Hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse.» (Joh. 16: 2) Paulus gjorde seg skyldig i bespottelse mot Guds Sønn. Ved å spotte Sønnen spottet Paulus også Faderen, som Jesus representerte. — Joh. 7: 29; Matt. 27: 39; Mark. 15: 29; Luk. 23: 39; Jud. 8.
Etter sin omvendelse ble apostelen Paulus klar over at han hadde holdt på å gjøre seg skyldig i utilgivelig synd. I sitt brev til Timoteus ga han uttrykk for at han var klar over den store barmhjertighet som var blitt vist ham, og han pekte også på grunnen til at han fikk tilgivelse. Vi leser: «Jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro.» (1 Tim. 1: 13) Legg merke til at Paulus ikke med vitende og vilje kjempet mot Gud og Kristus før han omvendte seg. Han var uvitende, blind for sannheten om Guds Sønn, og derfor uten tro på Jesus Kristus. Den bønn som den døende Stefanus kom med — Paulus godkjente mordet på ham — gjaldt også Paulus: «Herre, tilregn dem ikke denne synd!» (Ap. gj. 7: 60) I sitt hjerte ønsket virkelig Paulus å gjøre det som var rett, noe hans nidkjærhet for jødenes tradisjoner og hans absolutte troskap mot fariseernes lære viser. — Fil. 3: 5, 6.
Forfølgeren Saulus nølte derfor ikke med å forandre sin handlemåte da Jesus Kristus åpnet hans øyne, slik at han ble klar over hvilken situasjon han befant seg i. Snart befant han seg selv blant de forhatte, forfulgte og ille omtalte disipler av Guds Sønn. — Ap. gj. 9: 3—25; 18: 5, 6.
Tilfellet med Paulus kan være til oppmuntring for alle som i uvitenhet kan ha kjempet mot Gud og Kristus. De kan få tilgivelse for sin gudsbespottelse hvis de angrer, noe apostelen Paulus selv tydelig framholder: «Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største; men derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til et evig liv.» — 1 Tim. 1: 15, 16.
Hva er så utilgivelig synd? De som med vitende og vilje motstår Gud og Kristus, skjuler sannheten og gjør seg til talsmenn for falsk lære, synder mot Guds ånd — en synd som ikke blir tilgitt. Det var nettopp det noen av fariseerne gjorde da Jesus virket her på jorden. De var øyenvitner til de mirakler og kraftige gjerninger Jesus Kristus utførte ved hjelp av Guds ånd. De nektet imidlertid å gi Jehova Gud æren. Av selviske grunner tilskrev de Satan de gjerninger Gud gjorde ved Kristus. Ved å gjøre det syndet de mot Guds ånd. — Matt. 12: 24—32.
Bibelen forteller også om andre tilfelle da de religiøse ledere med fullt overlegg gikk imot den tydelige tilkjennegivelse av Guds hellige ånd. Etter at Jesus hadde oppreist Lasarus fra de døde, bestemte de seg for å slå Jesus i hjel. (Joh. 11: 47—53) Det var imidlertid ikke alt. Bibelen forteller: «Men yppersteprestene la råd opp om også å drepe Lasarus, fordi mange av jødene for hans skyld gikk dit og trodde på Jesus.» — Joh. 12: 10, 11.
Bibelen forteller også at da de soldater som var blitt satt til å vokte Jesu grav, kom og fortalte at Jesus var blitt oppreist fra de døde, besluttet yppersteprestene seg for å skjule kjensgjerningene. Hva var det de gjorde? Beretningen sier: «Da kom disse sammen med de eldste og rådslo, og de ga stridsmennene mange penger og sa: I skal si: Hans disipler kom om natten og stjal ham bort mens vi sov. Og om det skulle komme landshøvdingen for øre, da skal vi tale vel med ham, og lage det så at I kan være trygge.» — Matt. 28: 11—14.
Bibelen viser derfor at synd mot ånden vil si at en med fullt overlegg går imot tydelige beviser for den hellige ånds virksomhet, noe yppersteprestene og noen av fariseerne gjorde på Jesu tid. Hvis noen derimot i uvitenhet gjør seg skyldig i bespottelse mot Gud og Kristus, kan han få tilgivelse under forutsetning av at han oppriktig angrer. Muligheten for at en kan komme til å spotte Guds ånd, understreker imidlertid hvor viktig det er å holde seg så langt borte som mulig fra syndig tale. (Jak. 3: 2—10) Vi bør bestrebe oss på å etterligne det eksempel apostelen Paulus satte etter sin omvendelse. Han sa: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» — 1 Kor. 9: 27.