Jesu Kristi åpenbarelse

«Stålsett derfor deres sinn for virksomhet, bevar en fullstendig likevekt og sett deres håp til den ufortjente godhet som skal bli dere til del ved Jesu Kristi åpenbarelse.» — 1 Pet. 1: 13, NW.

1, 2. Hvilket håp har oppriktige mennesker hatt, og hvordan har enkelte religiøse sett på saken?

I MANGE århundrer har ærlige og oppriktige mennesker lengtet etter Kristi gjenkomst. Mange har ikke vært helt klar over akkurat hvordan han skulle komme og nøyaktig hva som skulle skje på den tiden, men utsiktene til å få oppleve de lovte velsignelser, har fylt dem med håp. Selv om den tiden er blitt kalt en domstid og verdens ende, har ikke deres håp vært uberettiget, for det er også forutsagt at den skal være en befrielsens tid. Denne frelsen kommer imidlertid ikke automatisk som et resultat av «god oppførsel». Det er heller ikke slik at den dags nærvær er så lett kjennelig at alle vil vite at dommen pågår. Et omhyggelig studium av Skriften bringer for dagen at Jesu Kristi åpenbarelse vil komme som en overraskelse på størstedelen av verden.

² Hvorfor er det slik? Ble den eneste advarsel menneskene skulle få, gitt da Jesus var på jorden? Antydet han at han ved verdens ende plutselig skulle stå fram uanmeldt og øyeblikkelig stille alle mennesker til regnskap? Enkelte religiøse mennesker påstår at Kristus ikke vil ha kommet før han på en synlig måte viser seg i skyene med sine engler og utsetter alle mennesker for en fortærende dom. De samme menneskene tror at dommen blir avsagt på grunnlag av ens moralske oppførsel eller hvorvidt en tar imot forkynnelsen av «Kristus korsfestet» eller av «Jesus og oppstandelsen». (1 Kor. 1: 23; Ap. gj. 17: 18) Denne forståelsen har imidlertid helt og holdent sitt utspring hos mennesker, og er ikke grunnlagt på en nøyaktig kunnskap om Guds Ord.

3. a) Når kommer ansvaret overfor Herren først på tale, og i forbindelse med hvem? b) Hva skal forkynnes over hele verden, og hva er det som avgjør hvordan det skal gå med et menneske ved Jesu åpenbarelse?

³ Bibelen viser klart at det skulle ryddes vei for Herrens åsyn før noen ville bli stilt fullstendig til ansvar. Først når de som alvorlig søker Herren, ville ha anledning til å oppfatte at han er nærværende i sitt rike, ville han plutselig tre fram og kreve enhver til regnskap. Skriften viser videre at det ikke først og fremst var folkeslagene som skulle stilles til ansvar, men «Guds hus». (1 Pet. 4: 17; Mal. 3: 1—5) Deretter skulle det ifølge Jesu tydelige ord bli gitt en grundig og fullstendig advarsel på hele den bebodde jord. Og hva sier han det er som skal forkynnes? Ikke i første rekke hans «korsfestelse» eller pelfestelse, og ikke i første rekke hans oppstandelse. Disse ting er viktige punkter i Bibelens lære og har en avgjort tilknytning til høydepunktet for Guds hensikt og dom i vår tid, men ikke desto mindre ble Jesu oppstandelse brakt i stand som et tegn på Kristi første nærvær, og er blitt forkynt hele tiden siden da. Nå sier hån: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Det er det gode budskap om at dette rike er blitt opprettet Paulus taler om i sitt annet brev til tessalonikerne. Der skriver han om «når Herren Jesus åpenbares fra himmelen med sine mektige engler i en flammende ild, og fører fortjent straff over dem som ikke kjenner Gud og dem som ikke adlyder det gode budskap Om vår Herre Jesus». (2 Tess. 1: 7, 8, NW) Hvordan det skal gå med et menneske ved Jesu Kristi åpenbarelse, avhenger derfor av om vedkommende tar imot eller forkaster det gode budskap om tilstedeværelsen av det rike som Jesus sa Skulle bli forkynt over hele verden.

4. Hva har folkeslagene unnlatt å erkjenne i vår tid?

⁴ Hvorfor forstår og erkjenner da ikke folkeslagene at dette høydepunktet for dommen nærmer seg? Det er fordi de ikke har gitt akt på den verdensomfattende kunngjøring av Kristi gjenkomst og hans annet nærvær. Helt fra lenge før den første verdenskrig begynte, pekte Jehovas vitner fram til 1914 og kunngjorde at det var da denne store begivenhet skulle finne sted. Og siden 1914 har Vakttårnets spalter stadig pekt på håndgripelige kjensgjerninger som bekrefter denne sannhet. Folkeslagene fortsetter å ignorere dette tegn og nekter å erkjenne at en dommens tid nå er innledet. De kan ikke innse at Kristus viste seg i templet i 1918 og at dommen allerede er blitt avsagt over to klasser av lovløse individer som han fant der. (Matt. 24: 48—51; 2 Tess. 2: 8) De har siden da ikke lagt merke til at det pågår en atskillelse blant menneskene — en atskillelse som blir gjort rett for øynene deres. (Matt. 25: 31—33) De lukker med vilje sine ører for det advarende budskap om at dommens høydepunkt nå nærmer seg sterkt og at Jesus Kristus da vil bli så fullstendig åpenbart for verden at hans nærvær vil være uomtvistelig. Det er dette uomtvistelige bevis på hans nærvær som fører til ødeleggelse, for han åpenbarer seg i og ved fullbyrdelsen av dødsdommen i Harmageddon-krigen. Det er grunnen til at Peter formaner: «Stålsett derfor deres sinn for virksomhet, bevar en fullstendig likevekt og sett deres håp til den ufortjente godhet som skal bli dere til del ved Jesu Kristi åpenbarelse.» (1 Pet. 1: 13, NW) Etter som det er vår evige skjebne det gjelder, skulle all sunn fornuft tilsi oss å smule all den kunnskap som overhodet er tilgjengelig om dette lovte, annet besøk som Jehovas rettferdige representant avlegger før han blir åpenbart i fullbyrdelsen av dommen. Det eneste sikre forsvar er å handle i samsvar med den rette slags kunnskap. — Pred. 7: 12.

Mønsteret som skal følges

5. Hvilket mønster har Jehova fastsatt i forbindelse med domsperioder?

⁵ Jehova dømmer aldri noen skyldig uten en upartisk rettergang. Han framholder klart og tydelig sin vilje for menneskene, og gir dem full anledning til å legge for dagen en god og riktig hjertetilstand ved å følge den. Han gir til og med gjentatte advarsler til dem som er tilbøyelig til å ignorere ham. Hans dommer er imidlertid sikre, og blir hastig fullbyrdet når skylden er fastslått. Dette mønster er fulgt gjennom hele historien i forbindelse med hans domshandlinger overfor menneskene. To eksempler som er fortalt som forbilder på Kristi annet nærvær, kan tjene til å forklare dette mønster. — 2 Pet. 2: 5, 6.

6. Hvilke tre faser er det i enhver advent av Jehovas representant i en domstid?

⁶ Man bør i denne forbindelse merke seg at enhver besøkelse eller advent av en rettferdig representant for Jehova i en domstid, har tre atskilte faser eller sider. Hele adventperioden blir omtalt som nærværet. Så har vi den tid da hensikten med nærværet blir tydelig tilkjennegitt. Det er en tid da dommen begynner for alle kristne. Til slutt kommer det til en klimaks for hensikten med nærværet, og det er fullbyrdelsen av dommen. Det er en åpenbarelsens tid fordi hensikten med besøkelsen da tydelig kan sees ved at de som får en gunstig dom, blir befridd, og de som er funnet uverdig til frelse, blir ødelagt.

7. Når begynte tiden for Noahs nærvær, og hvordan ble Jehovas barmhjertighet gitt til kjenne?

⁷ Ta først Noahs nærvær i tiden før vannflommen opp til overveielse. Jorden var blitt fylt med vold, slik at den var fordervet i Guds øyne, og han besluttet seg til å ødelegge den. Noahs sønners historie, som står fortalt i 1 Mosebok, 6 kapitel, fra vers 9, sier: «Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige; Noah vandret med Gud.» Enda den rettferdige Noahs nærvær i seg selv fordømte den generasjon han levde i, ga Jehova nådig advarsel om at det var hans hensikt å ødelegge den daværende verden, og viste i sin barmhjertighet at det var mulig å unnslippe gjennom den representant han sendte. «Da sa Gud til Noah: Jeg har satt meg fore å gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med urett [vold, NW]; og nå vil jeg ødelegge både dem og jorden. Gjør deg en ark.» (1 Mos. 6: 13, 14) Det at Noah fikk denne opplysning på forhånd, avmerket begynnelsen på «Noahs dager» eller Noahs nærvær, den periode da han tjente som en «rettferdighetens forkynner». (2 Pet. 2: 5) Menneskene på den tiden visste selvfølgelig at Noah var blant dem, og at han forkynte, men de ga ikke akt på det.

8. Hvordan ble Jehovas gunst gitt til kjenne overfor Noah, og hvordan ble Noahs rettferdige nærvær åpenbart?

⁸ Endelig opprant den dag da Jehova Gud førte Noah og hans familie og alle dyrene inn i arken. Dette var avgjort en tilkjennegivelse av Guds gunst, men fremdeles var det ingen som enset det av de spotterne som konsekvent ignorerte advarselen som ble gitt på forhånd. I denne tilkjennegivelsens tid da Noah gikk inn i arken, sto veien fremdeles åpen — men det varte ikke lenge. «Og [Jehova] lukket etter ham.» (1 Mos. 7: 16) Alle som var på jorden på den tiden, hadde nå fått sin dom beseglet. Jehova hadde gitt uttrykk for sin godkjennelse av Noah, og skulle nå til å gi uttrykk for vrede mot alle som ikke hadde gitt akt på Noahs rettferdige nærvær. Vannflommen var en umisskjennelig bekreftelse på det sannferdige i Noahs forkynnelse og en åpenbaring for den onde verden han levde i. Slik kommer det også til å være under Kristi annet nærvær.

9. Hvilken holdning inntok Lot til sodomittene, og hvordan handlet han?

⁹ Lot spilte også en fremtredende rolle i forbindelse med dommen over et folk. Peter har følgende å si om Lot, som var midlertidig bosatt i Sodoma: «[Gud] fridde ut den rettferdige Lot, som plagedes ved de ugudeliges skamløse ferd — for den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte.» (2 Pet. 2: 7, 8) På grunn av den ondskap menneskene i Sodoma og Gomorra bedrev, sendte Jehova sine engler for å føre fordømmelse over dem. Lot gjorde et forsøk på å overtale sodomittene til å holde seg til Guds rettferdighet, men de spottet ham med disse ord: «Denne ene mann kom her for å bli boende en tid, og likevel vil han faktisk spille dommer.» Lot prøvde da å overtale sine vordende svigersønner til å flykte med seg og finne beskyttelse. «Han holdt ved med å si: ’Stå opp! Kom dere vekk fra dette sted, for Jehova ødelegger byen!’ Men i sine svigersønners øyne tok han seg ut som en mann som spøkte.» — 1 Mos. 19: 9, 14, NW.

10. Hva gjør Jesus klar med hensyn til sin egen åpenbarelse ved å anføre det eksempel som ble gitt i og med Sodomas ødeleggelse?

¹⁰ De trodde utvilsomt fremdeles at han spøkte da Jehovas engler tok Lot og hans hustru og hans to døtre ved hånden og førte dem ut av byen. De oppfattet ikke dette som en tilkjennegivelse av Jehovas gunst før det kom ild ned over Sodoma og Gomorra. Da denne åpenbarelse av at Jehovas engler var nærværende hos den rettferdige Lot, fant sted, var det for sent for dem å bli frelst. Jesus knytter tydelig sin egen åpenbarelse sammen med fullbyrdelsen av dommen når han lar sin beretning om Lots utfrielse komme til en klimaks ved å si: «Men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen — således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares.» — Luk. 17: 29, 30.

Nærvær, tilkjennegivelse, åpenbarelse

11. Hva betyr parousia, og hva antyder det med hensyn til Kristi annet komme?

¹¹ De kristne greske skrifter skiller klart mellom de tre faser eller sider ved Kristi annen advent ved at de bruker tre forskjellige greske ord i de tre tilfellene. Ordet parousía er konsekvent oversatt «nærvær» i New World-oversettelsen av de kristne greske skrifter fordi det er ordets virkelige betydning i den opprinnelige tekst. Når det anvendes i forbindelse med Kristi annet komme, blir det enten brukt til å betegne de første årene av hans besøk, eller til å angi hele den tiden han er hos menneskene. Denne tiden begynte i 1914, og det betyr at Kristus nå er nærværende, om enn usynlig.

12. Hva betyr ordet epipháneia, og hva peker det hen på for trofaste kristne på den tiden?

¹² Et annet ord, epipháneia, som er oversatt «tilkjennegivelse», betyr tilsynekomst, tilkjennegivelse eller det å komme fram i lyset eller bli synlig. Bruken av dette ordet henspiller på Kristi komme til templet for å dømme i 1918, og betegner begynnelsen på en gunstig dom, for det første ved at de av de salvede som alt var sovnet inn i døden, ble oppreist (2 Tim. 4: 8), og for det annet ved at Rikets interesser ble betrodd dem av de salvede på jorden som ble funnet trofaste.

13. Hva betyr apokálypsis, og hva hentyder det til i forbindelse med Kristi gjenkomst?

¹³ Det tredje ordet, apokálypsis, som er oversatt «åpenbarelse», betyr en avsløring, det å fjerne et dekke, eller en avdekking. Når dette ordet blir brukt, antyder det at det er snakk om et klart og uhindret syn, og i forbindelse med Kristi annet nærvær henspiller det på den tid da hans tilkjennegivelse går over til en umiskjennelig åpenbarelse i Harmageddon, og selv de motstridige blir nødt til å erkjenne hans nærvær.

14. Hvorfor er hvert besøk ledsaget av et tydelig tegn, og hva var det som fikk de jødiske ledere til å snuble ved Kristi første nærvær?

¹⁴ I forbindelse med det mønster som er gitt, er det også viktig å merke seg at ethvert nærvær er ledsaget av et tydelig tegn. Dette tjener til å identifisere Jehovas representant og fastslå at han har myndighet. Det tjener også til å bringe klarhet i hensikten med besøket og til å pålegge folket ansvar. Dette ser en tydelig hvis en setter seg inn i Jesu Kristi første nærvær. De jødiske profeter hadde forutsagt mange ting som skulle bli oppfylt på Messias. Før han sto fram, ville det imidlertid ikke være mulig å avgjøre nøyaktig hvordan han skulle fullføre hensikten med sitt besøk, eller for den saks skyld nøyaktig hva den hele og fulle hensikt var med hans nærvær. Av denne grunn snublet jødenes selvkloke religiøse ledere ved Kristi første nærvær, for de prøvde å benytte profetiene til å utlede sine egne fortolkninger, som ikke stemte med Guds vilje med å sende sin Messias. De hadde ikke stålsatt sitt sinn ved å tenke på de mønster som var blitt nedtegnet, og de var ikke forberedt til den slags virksomhet som skulle gjøres i forbindelse med at Messias var nærværende blant dem. De speidet bare etter selvopphøyelse i forbindelse med en gjenopprettelse av Davids kongerike, og de kunne derfor ikke innse at den lovte Konge måtte ha et «første» nærvær. Og da han virkelig sto fram kunne de heller ikke forstå at hans nærvær kunne skaffe dem en befrielse som langt overgikk deres private forventninger i den retning.

Ansvaret pålegges

15. Hva var hovedformålet med Jesu første nærvær?

¹⁵ Jesu første advent skulle tjene en dobbelt hensikt. Det at han kom for å tilveiebringe en løsepenge for menneskeslekten, kom i annen rekke. (Matt. 20: 28) Det hovedsakelige var at han skulle bevise sin rettskaffenhet og ustraffelighet overfor Ham som sendte ham, og grunnfeste Jehovas universelle overhøyhet. Derved ville han også gjennom mange lidelser grunnfeste sin rett til å arve Riket. (Heb. 2: 18; 5: 8) Denne rettferdige livsførsel var i seg selv et tegn for Israel. Den viste at hans tjeneste virket til herliggjørelse og frelse.

16. Hvordan ble Israels fordømmelse fastslått ved at Jesus helbredet den blinde mannen?

¹⁶ Det var hans tjeneste med å forkynne og helbrede som fordømte Israel til tross for at Jesus ikke var kommet for å dømme verden. Han sa: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus.» (Matt. 15: 24) Apostelen Johannes bekrefter at de ikke ville akseptere hans gjerninger: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» (Joh. 1: 11) Et eksempel på dette framgår av beretningen om da Jesus helbredet en mann som var født blind. Jødene var alt blitt enige om at hvis noen anerkjente Jesus som Kristus eller Messias, så skulle vedkommende bli utdrevet fra menigheten. Den helbredede vitnet fryktløst om miraklet, og vedsto seg troen på at Jesus måtte være en profet. Fariseerne hånte ham og sa: «Du er hans disippel, men vi er Mose disipler. Vi vet at til Moses har Gud talt, men hvor denne er fra, vet vi ikke. Mannen svarte dem: Dette er da underlig at ikke I vet hvor han er fra, og han har dog åpnet mine øyne. Vi vet at Gud hører ikke syndere men den som er gudfryktig og gjør hans vilje, ham hører han. Så lenge verden har stått, er det uhørt at noen har åpnet øynene på en blindfødt; var ikke denne mann fra Gud, da kunne han intet gjøre. De svarte ham: Du er helt igjennom født i synder, og du vil lære oss? Og de kastet ham ut.» Det endte med at Jesus fikk høre at mannen var blitt utstøtt fra menigheten, og da han fant ham, spurte han om han trodde på Guds Sønn: Den helbredede mannen svarte at han trodde, og falt ned for Jesus. Jesus sa da: «Til dom er jeg kommet til denne verden, forat de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde.» «Noen av fariseerne, som var sammen med ham, hørte dette og sa til ham: Kanskje vi også er blinde? Jesus sa til dem: Var I blinde, da hadde I ikke synd; men nå sier I: Vi ser; derfor blir eders synd.» — Joh. 9: 28—41.

17. Hvilket tegn i forbindelse med Messias søkte religiøse fanatikere blant jødene, og hva ba de Jesus om?

¹⁷ Jesus viste med disse ord at det også fant sted en åndelig helbredelse, som kunne fri dem fra den fordømmelse som skyldtes synd, eller som kunne føre Guds vrede over dem hvis de avviste den. Fariseerne fortsatte imidlertid stivnakket å holde på sin egen oppfatning av hvilke omstendigheter som ville kjennetegne Messias’ komme. «Og fariseerne og sadduseerne gikk til ham og fristet ham, og ba at han ville la dem få se et tegn fra himmelen. Men han svarte og sa til dem: . . . En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas’ tegn.» (Matt. 16: 1—4) De tenkte på Daniels profeti om Menneskesønnens tegn, og insisterte på at det måtte bli oppfylt på deres tid hvis hvis de skulle tro at Messias var nærværende. De var tydeligvis ikke interessert i at Kristus skulle komme som en representant for Jehova. Etter deres oppfatning skulle den lovte Messias bare komme for å tjene deres egne selviske interesser.

18. Hvilket tegn skulle ifølge Jesus selv bekrefte hans første nærvær?

¹⁸ Men til tross for at Jesu forkynnelse og helbredelsesgjerninger var tilstrekkelig til å overbevise de oppriktige (Luk. 7: 18—23), ga han folket et særlig iøynefallende tegn som kunne hjelpe dem til å forstå at han avgjort var sendt fra Gud. «Tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas’ tegn. For liksom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.» — Matt. 12: 39, 40.

19. Hvordan reagerte de jødiske ledere på dette tegnet, og hva tjente tegnet ytterligere til?

¹⁹ Men tok de religiøse fanatikere vel imot dette tegnet, og godtok de det som bevis? Fattet de nå at Jesus ved oppstandelsen var blitt rettferdiggjort i ånden og at hovedformålet med hans første nærvær dermed var blitt oppnådd? Nei, tvert imot. Da tiden var inne til at tegnet skulle vise seg, prøvde de å forhindre det ved å få Pilatus til å forsegle graven og sette soldater på vakt der. Deres knep ble imidlertid en stor fiasko, og i et forsøk på å skjule sitt hykleri, gjorde de sin skyld større ved å prøve å bagatellisere tegnets betydning. Da de soldatene som sto på vakt ved graven, meldte fra om begivenhetene i forbindelse med Jesu oppstandelse, «gav de soldatene mange penger og sa: Så skal dere si: ’Hans disipler kom om natten og stjal ham, mens vi sov’». (Matt. 28: 12, 13, LB; 27: 62—66) Tegnet på Jesu første nærvær fastslo derfor ikke bare at han var den prøvde og godkjente Messias, men tjente også til å pålegge både jøder og hedninger ansvar som følge av disiplenes forkynnelse.

20. Hvordan følger kristenheten i vår tid Israels eksempel?

²⁰ Kristenheten i vår tid følger det samme mønster. Den påstår at den speider etter Kristi gjenkomst, liksom jødene påsto at de speidet etter hans advent dengang. Og liksom fariseerne og sadduseerne forlangte et tegn enda de ikke brydde seg om alt det som tydet på at Kristus allerede var iblant dem, så lukker kristenhetens mange sekter øynene for tegnet på Kristi annet nærvær og insisterer på å vente på tegnet på hans åpenbarelse, som bare kan bety ødeleggelse for dem.

21, 22. Hvilket tegn skulle ifølge Jesus bekrefte hans annet nærvær, og hva antyder tegnets tilsynekomst med hensyn til hans åpenbarelse?

²¹ De forkaster i virkeligheten nettopp det tegn jødene søkte på sin tid, «Menneskesønnens tegn», som Daniel har forutsagt. (Dan. 7: 13, 14) Jesus framholdt bestemt at dette tegn, som jødene snublet over, skulle være et bevis på hans annet nærvær hos menneskene. «Og da skal Menneskesønnens tegn vise seg i himmelen, og da skal alle jordens stammer begynne å jamre seg, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med makt og stor herlighet.» (Matt. 24: 30, NW) Etter som Daniel knytter tegnet sammen med det at Riket blir gitt Menneskesønnen, er det tydelig at dette tegnet pekte fram til begynnelsen av Kristi nærvær og hans komme til sitt rike. Dette kunne ikke finne sted før ved hans gjenkomst, og Jesus ga derfor Johannes en åpenbaring av dette tegn og andre ting som skulle skje på et senere tidspunkt, og han tilkjennega at dette tegnet skulle avmerke begynnelsen på hans nærvær og på hans rike og makt. (Åpb. 12: 1, 2, 5, 10) Alle beviser peker i retning av at tidspunktet er 1914.

²² Etter som Kristus alt kom i besittelse av sitt rikes myndighet da hans nærvær begynte i 1914, og etter som hans nærvær innleder en dommens tid, må det være slik at hans åpenbarelse i symbolsk ild, som skal tjene til å fullbyrde dommen i Harmageddonslaget, må komme meget snart. (Matt. 24: 34) Alle mennesker som har en rett hjertetilstand overfor Gud og hans utsendte, vil ivrig skyve til side alle andre interesser og betrakte dem som ting av underordnet betydning, og med sinnet stålsatt ved hjelp av nøyaktig kunnskap, vil de helhjertet kaste seg ut i den eneste virksomhet som kan føre til befrielse.