Pakten om Riket frambringer den nye verdens hersker
«Og jeg slutter pakt med dere — liksom min Fader har sluttet pakt med meg — om et rike, så I kan ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» — Lukas 22: 29, 30, Rotherham.
1. Hva forpliktet Gud seg til å frambringe? Ved hvilket middel?
JEHOVA Gud har forpliktet seg til å frambringe en blivende, rettferdig hersker for hele menneskeheten. Dette bør være til stor trøst for mennesker som sørger over de politiske og religiøse forhold på jorden, og som lengter etter at retten skal seire over uretten og sannheten over villfarelsen. Noe som bør være til enda større trøst for slike rettferdig innstilte mennesker, er den store kjensgjerning at Jehova, Herren Gud den allmektige, allerede har frambrakt den rettferdige hersker, og nå har satt ham på maktens trone. Når han er satt på tronen, så garanterer det at mange herlige begivenheter skal finne sted i den nærmeste framtid, og dette kommer til å glede alle som elsker rett og sannhet og skal mer enn virkeliggjøre deres inderligste forhåpninger. På denne måten beviser Jehova Gud at han er hele universets rettmessige og høyeste hersker, og slik rettferdiggjør han sin universelle overhøyhet trass i alle opprørere og motstandere. På denne måten oppfyller han også trofast sin pakt om Riket. Ved denne pakten var det at han for lang tid siden forpliktet seg til å frambringe den blivende rettferdighetens konge gjennom en bestemt menneskelig ættelinje eller slekt.
2. Hva har vi nå til hensikt hva herskere angår, og hvorfor det?
2 Har du noen gang lurt på hvorfor ingen av kristenhetens politiske og religiøse herskere har innført rettferdige, fredelige og trygge forhold på jorden, enda kristenheten har vært til i seksten hundre år? Det er mange som er blitt salvet til konger og keisere av paver, og mange som er blitt kronet av andre religiøse overhoder, men dette har aldri gitt rettferdighet til hele menneskeslekten, og det har heller aldri ført til at det er blitt en sunn verden uten krig. Hvorfor ikke? Fordi ingen av disse herskere i kristenheten har vært med i Jehovas pakt om Riket. De har ikke engang vært jordiske representanter for den sanne konge, som denne pakten heldigvis har frambrakt. Overraskende nok er det i virkeligheten slik at alle kristenhetens herskere nå konspirerer og kjemper imot Jehovas pakt og dens konge. Som følge av det blir menneskene hindret fra å motta store velsignelser, og denne verdens tilstand forverrer seg. Formålet med Jehovas pakt om Riket skal imidlertid bli oppfylt trass i all motstand. Om kort tid skal hans konge innføre et styre som er fritt for politiske, religiøse og kommersielle motstandere, og Jehova Guds universelle overhøyhet vil bli rettferdiggjort. Den konge som Han har sluttet pakt med om herredømmet over hele menneskeslekten, er den eneste som har fått myndighet til å herske over jorden. Derfor er han den herskeren vi bør ønske oss. Det er sikkert at han skal slå ned all motstand og fullstendig overta makten over hele jorden, og derfor er han den konge vi gjerne vil lære å kjenne, og som vi vil ære og støtte med vår urokkelige troskap. Det vi nå har til hensikt, er å forvisse oss om hvem denne blivende herskeren er, og gjøre oss kjent med ham. Vi har for hånden alle de kjensgjerninger som trengs til dette.
3. I hvilken by og med hvem ble pakten om Riket inngått?
3 Fra Guds ord, Bibelen, vet vi hvilken ættelinje vår ønskede hersker måtte komme gjennom. Jehova Gud inngikk sin pakt om et evig rike med en konge som hadde et rettferdig hjerte, med David, Isais sønn og Jerusalems konge. Det var i Jerusalem Melkisedek hadde hersket mange hundre år tidligere, da byen ble kalt «Salem». Melkisedek var en uvanlig hersker, for han var samtidig både konge i Salem og yppersteprest for den høyeste Gud, Jehova. (1 Mos. 14: 18—20) Navnet «Melkisedek» betyr «rettferdighetens konge». Han ble brukt som et profetisk bilde på den blivende rettferdighetens konge som skulle komme, men pakten om det blivende rettferdighetens rike ble ikke gjort med ham. Den ble gjort med David, og hans navn betyr «den elskede».
4. Hvordan gikk det til at denne pakten ble opprettet?
4 Jehova Gud ville naturligvis opprette sin pakt med en rettferdig og gudfryktig konge, for å gi sin pakt en god begynnelse og for å gjøre det sikkert at det ble en god hersker hele menneskeslekten skulle få. Saul fra Gibea var den første konge over Israels folk, men han viste seg snart å være en ulydig hersker. Gud lot ham drepe, og tillot ham ikke å opprette et dynasti eller en herskerrekke på Israels trone. David, som Saul hadde forfulgt på det bitreste, etterfulgte ham. Etter en del år på tronen viste David seg å være ’en mann etter Guds hjerte’. Han hadde satt opp sin trone på Sions berg i Jerusalem, og han ordnet det slik at den hellige vitnesbyrdets ark, som representerte Jehovas nærvær, ble ført inn i et telt på Sions berg, ikke så langt fra kongens slott. Han ble misfornøyd over at han skulle bo i et statelig kongelig slott, mens den hellige arken til Jehova, som var Israels virkelige, usynlige konge, var plasert inne i et beskjedent telt eller tabernakel. Overfor profeten Natan uttrykte han derfor et kjærlig ønske om å bygge et verdig tempel for Jehovas ark. Da var det Jehova holdt David tilbake fra å sette sin gode hensikt i verk. Men som en påskjønnelse ga han David pakten om et evig rike eller kongedømme i hans ættelinje. Hør nå hvordan Herren Gud framholdt sin pakt eller sitt ensidige løfte gjennom profeten Natan:
5. Hva var paktens vilkår, som framholdt for David?
5 «Så sier [Jehova]: Skulle du bygge meg et hus til å bo i? Jeg har jo ikke bodd i hus like fra den dag jeg førte Israels barn opp fra Egypt, og til denne dag, men jeg vandret om i et telt, i et tabernakel. Hvor jeg så vandret om med alle Israels barn, har jeg vel noensinne talt således til noen av Israels stammer som jeg satte til å vokte mitt folk Israel: Hvorfor har I ikke bygd meg et hus av sedertre? Derfor skal du si således til min tjener David; Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Jeg tok deg fra havnegangen, hvor du gikk bak fårene, forat du skulle være fyrste over mitt folk Israel. Og jeg var med deg overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for deg, og jeg har latt deg vinne et stort navn, så stort som de størstes navn på jorden. .... jeg har latt deg få ro for alle dine fiender. Og nå forkynner [Jehova] deg at [Jehova] vil bygge deg et hus. Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager; men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for deg. Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.» — 2 Sam. 7: 5—16; 1 Krøn. 17: 4—14.
EN RIK NÅDE VIST DAVID
6, 7. Hva viste denne pakten mot David og hans linje? Hvordan gjorde den det?
6 Forhandlet David med Jehova Gud om denne pakten om Riket? Nei; den ble utformet og opprettet på Guds eget initiativ. Den var derfor en nåde mot David eller et uttrykk for guddommelig miskunnhet mot ham. David henledet oppmerksomheten på dette da han i et svar til Gud sa: «For ditt ords skyld og etter ditt hjerte har du gjort alt dette store og forkynt det for din tjener.» (2 Sam. 7: 21) Paktens vilkår var også nådige mot Davids kongelinje, så hele ordningen ble et uttrykk for «Davids rike nåde» eller «miskunnheten mot David». (Es. 55: 3; Rotherham) Davids elskede sønn, den vise Salomo, etterfulgte ham som konge, og «satt på [Jehovas] trone som konge i sin far Davids sted; han hadde lykken med seg, og hele Israel var ham lydig». (1 Krøn. 29: 23) Salomo fikk den forrett å bygge Jehovas tempel der i Jerusalem. Men selv om han gjorde dette, ble det ikke han som skulle være den blivende arving til pakten om Riket og som skulle sitte på tronen til evig tid. Han falt fra og tok opp djevledyrkelse, og ble en dårlig konge. Han døde i troløshet mot sin fars Gud.
7 Avbrøt Gud rekken av herskere fra David fordi det endte så dårlig med Salomo? Vendte han seg til en annen slekt for å finne en ny kongerekke til «Jehovas trone»? Han hadde gjort det i den ugudelige kong Sauls tilfelle. Men den pakt om Riket som Gud hadde inngått med David, avholdt ham fra å oppgi Davids etterkommere. Pakten krevde at det ble vist dem nåde. Som straff ordnet imidlertid Gud det slik at Salomos rike ble delt i to riker, Juda rike og Israels rike. Gud beholdt likevel Davids etterkommere gjennom Salomo på tronen i Juda rike, på Sions berg i Jerusalem. Dette var en stor nåde mot David. Den ble ikke vist for Davids skyld, men for å opprettholde Jehovas ord og pakt. Han er pålitelig.
8. Hvordan ble dens bestemmelser om syndige konger satt i verk?
8 Fra Salomo og fram til den siste kongen i Juda som satt på tronen i Jerusalem, Sedekias, var det en rekke på tyve konger. De fleste av disse herskerne var utro mot Jehova Gud. Paktens vilkår inneholdt følgende løfte som gjaldt Davids kongelige etterfølgere: «Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer i mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres overtredelse med ris og deres synd med slag. Men min nåde vil jeg ikke ta fra ham, og min sannhet skal ikke slå feil.» (Salme 88: 31—34, Douay; 89: 31—34, norsk overs.) Da Sedekias viste seg å være en ugudelig konge, straffet derfor Gud ham med «menneskersris» og lot den hedenske kongen i Babylon, Nebukadnesar, påføre Sedekias «menneskebarns plager». I 607 f. Kr. fullendte Nebukadnesar sin beleiring av Jerusalem, og ødela byen og dens tempel. Han tok Sedekias og hans sønner til fange, slo i hjel kongssønnene hans, stakk ut øynene på ham selv og førte ham i landflyktighet til Babylon sammen med tusenvis av andre jøder. Jojakin, som Nebukadnesar hadde avsatt elleve år tidligere og erstattet med Sedekias, var da allerede i Babylon, der han satt og vansmektet i et fengsel.
9. Hvordan forholdt det seg med pakten etter landflyktigheten i Babylon?
9 Det var nok en trofast levning av jødene som vendte tilbake til sitt øde hjemland sytti år senere og som gjenoppbygde templet og Jerusalem, men Judas hus fikk aldri mer en menneskelig konge som regjerte fra «Jehovas trone» på Sions berg i Jerusalem. I dag vil de gjøre stedet der fortidens Jerusalem lå, til internasjonalt område. Den moderne republikken Israel har dessuten en ikke-teokratisk president, og ikke en konge av Davids ættelinje eller av Juda stamme. Hva så? Har Jehovas pakt slått feil? Har det vist seg at han ikke er å stole på? Langt ifra! Paktens aktive virksomhet ble utsatt inntil pakten skulle få sin oppfyllelse når dens blivende arving kom. Det blir vist av disse ordene til kong Sedekias: «Så sier Herren, [Jehova]: Ta huen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — Esek. 21: 26, 27.
10. Hva må paktens blivende arving være og gjøre?
10 Hvem er han som har retten til å herske som Davids sønn og som blivende arving til den guddommelige pakten? Når kom han? Har Jehova gitt ham kronen, septeret og tronen, forat han skal herske aktivt? Den farefulle situasjon som nå er i verden, gjør det tvingende nødvendig for oss å få besvart disse spørsmålene. Vilkårene i pakten hjelper oss til å bestemme hvem han er. De leder oss derfor til å avgjøre hvem vi skal godta som verdenshersker i denne kritiske tiden. Først og fremst må denne betydningsfulle person være Davids ætt eller en etterkommer av David ifølge kjødelig slektskap. Han må også være Guds Sønn, for i pakten sa Jehova: «Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn.» Foruten det sa pakten også at «han skal bygge et hus for mitt navn», og derfor må han bygge et tempel for Jehovas navn. Dette arbeidet med å bygge et tempel er et vesentlig punkt i pakten om Riket. David var ikke lik Melkisedek i den forstand at han var en kongeprest. Pakten med David omfattet derfor ikke et presteskap. Ikke desto mindre var det lovt at arvingen til Riket skulle være interessert i tilbedelsen av Jehova. Han skulle bygge et herlig tempel for hans navn, og derved fremme den eneste sanne tilbedelse. Vi ser derfor etter alle disse kjennetegn for å finne ut hvem som er den store arving til Riket. Når vi gjør det, er vi ikke henvist til våre egne svake evner, men Gud lar det som kjennetegner ham, tre tydelig fram.
11, 12. a) I hvor høy grad var arvingen «Guds Sønn»? b) Hva måtte identifisere arvingen, liksom i Davids tilfelle?
11 Etterat kong Saul hadde vist seg å være troløs, sendte Gud sin profet Samuel for å salve en av de åtte sønnene til Isai fra Betlehem til konge i Sauls sted. Vi husker at Jehova da utpekte David, og sa til Samuel: «Stå opp og salv ham! For han er det.» Så salvet Samuel gjetergutten David til konge for Jehova, med den spesielle salvelsesoljen. (1 Sam. 16: 12, 13) Med én gang kom Jehovas ånd over David, og han fikk således en dobbelt identifikasjon fra sin Gud. Det samme er tilfelle når det gjelder Davids blivende arving, den lovte Guds Sønn som skulle bli konge og bygge et meget herlig tempel for Jehovas navn. Den store usynlige Gud identifiserte ham først ved hjelp av engler. Forat denne Davids Sønn kunne være Guds Sønn i aller høyeste grad, utvalgte Jehova sin førstefødte Sønn, «den førstefødte framfor enhver skapning». Han lot ham legge vekk den åndelige herlighet han hadde i himmelen, for å begynne å leve på jorden som et menneske av kjøtt og blod. Han måtte derfor bli født av en jomfru på jorden. Ikke bare av en jomfru i Israel, heller ikke bare av en jomfru av Juda stamme. Nei, pakten med David gjorde det nødvendig at denne jødiske jomfruen nedstammet fra hans kongelige linje. Og slik var det med den jødiske jomfruen som het Maria.
12 Før den himmelske arving til Riket ble unnfanget i Marias morsliv, sendte Jehova sin engel Gabriel for å få hennes samtykke. Engelen sa til henne: «Du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. .... Den hellige ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.» Da denne Jesus ble født i Davids fødeby Betlehem, viste Jehovas engel seg for hyrdene på marken utenfor byen og identifiserte arvingen til Riket ved å si: «Se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er [eller, skal bli] Kristus, Herren, i Davids stad.» (Lukas 1: 31—33, 35 og 2: 10, 11) Det greske ordet Kristus er en oversettelse av det hebraiske ordet Messias, og betyr den salvede eller den helligede. Dette nyfødte barnet skulle utvikle seg til den lovte Messias som Gud hadde helliget til Riket. Det var kulminasjonen på «Davids rike nåde» eller «miskunnheten mot David», at Messias skulle bli født i hans ættelinje!
IDENTIFIKASJONEN AV MESSIAS
13. Hva rett fikk Jesus til arven gjennom sine jordiske foreldre?
13 Jesus var naturligvis ikke Messias da han ble født, for da var han ikke salvet av Gud, liksom heller ikke David ble salvet ved sin fødsel i Betlehem. Davids blivende arving til pakten om Riket måtte bli særlig salvet av Gud for å kunne bli den evige konge. Det var utvilsomt mange mannlige etterkommere av kong David gjennom hans sønn Salomo eller gjennom hans andre sønn Natan. Men den særlige etterkommer som skulle bli Messias og arving til pakten, måtte bli salvet av Jehova, som hadde opprettet denne pakten. Nå var det slik at Josef, den judeeren som var trolovet med Maria, tilhørte Davids kongelinje gjennom Salomo, Jojakin (Jekonja) og Serubabel. Likevel var ikke Josef kalt og salvet. Maria, hans trolovede, var en etterkommer av David gjennom Davids sønn Natan og Serubabel. Da Josef tok til seg Maria som sin hustru og hennes sønn Jesus ble født, kunne derfor Josef adoptere gutten som sin pleiesønn. Alle interesser som Josef kunne ha i pakten om Riket, kunne da etter loven overdras til hans adoptivsønn Jesus. På denne måten ville Jesus juridisk sett bli arving til pakten gjennom sin pleiefar Josef. Gjennom Maria var han en direkte sønn eller etterkommer av kong David, og derfor hadde han et kjødelig eller naturlig krav på pakten. Etter som Maria var en kvinne, kunne hun naturligvis ikke arve pakten selv, men som mor kunne hun overføre arveretten til pakten til den førstefødte av sine sønner. Det gjorde hun også. De to slekts- og arve-linjene fra David, den ene gjennom Salomo og Serubabel og den andre gjennom Natan og Serubabel, løp på denne måten sammen i Jesus og styrket hans naturlige arverett til pakten om Riket. — Matt. 1: 6—16; Lukas 3: 23—31.
14. Når og hvordan ble han identifisert som Kristus, Guds Sønn, den elskede?
14 Ifølge det englene kunngjorde da Jesus ble født som menneske, lovte hans himmelske Fader Jehova Gud å salve ham og derved gjøre ham til Messias eller Kristus. Da Jesus var blitt en fullkommen, voksen mann på tredve år, salvet Gud ham, men ikke med bokstavelig olje til et jordisk kongedømme på en bokstavelig trone på Sions berg i Jerusalem. Ved den tiden ga Jesus til kjenne at han døde fra sitt tidligere liv som tømmermann i Nasaret og innvigde seg til den direkte tjeneste for Gud slik det hele var opptrukket for ham i de guddommelige profetier. Hvordan gjorde han det? Ved at han lot Johannes døperen nedsenke seg i Jordan-elva. Og så leser vi: «Men da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matt. 3: 16, 17) Her ble Jesus identifisert av Jehova som den Guds Sønn som var forutsagt i pakten. Han utpekte ham også som arvingen til pakten ved å salve ham med noe kraftigere enn bokstavelig olje. Han salvet ham med sin hellige ånd. Dette oppfylte profetien i Esaias 61: 1 om Messias. Da Gud kalte ham sin elskede Sønn, så var dessuten ordet elskede på hebraisk likt og beslektet med navnet David, som betyr «den elskede». Det var derfor helt på sin plass at han ble kalt «Davids Sønn», ja, at han i profetien til og med ble omtalt som «David», den motbilledlige David. — Esek. 34: 23, 24.
15. Hva forutsa David at Han skulle være for ham? Hvordan er Han det?
15 Kong David talte under guddommelig inspirasjon og profeterte om sin kongssønn og blivende arving. Han forutsa at Han skulle være større og høyere enn David selv, ja, han skulle være himmelsk, og han skulle være mer enn bare konge. I seg selv skulle han forene embetet som konge med embetet som yppersteprest. I Salme 110: 1—4 sa David: «Jehova sier til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, inntil jeg gjør dine fiender til din fotskammel. Jehova skal sende ut din styrkes stav fra Sion: Hersk du midt iblant dine fiender. .... Jehova har svoret og skal ikke angre det: Du er prest evindelig etter Melkisedeks vis.» (Am. stand. overs.) Hvordan kunne denne Davids Sønn være Davids Herre uten at han var større og høyere enn David? Det var dette argumentet Jesus brukte da han sa: «David sa selv, inspirert av den hellige ånd: Herren sa til min Herre: ’Sett deg ved min høyre hånd, inntil jeg gjør dine fiender til skammel for dine føtter.’ Her kaller David ham Herre. Hvordan kan han da være hans sønn?» (Mark. 12: 35—37, Moffatt) Davids «sønn» kunne bare være hans «Herre» ved at han var Guds Sønn fra himmelen og ved at han dessuten ble opphøyd til noe høyere enn til tronen på det bokstavelige Sions berg i det jordiske Jerusalem, for der bare å herske over Israels tolv stammer. Han blir Davids «Herre» ved at han opphøyes til den himmelske trone ved Guds høyre hånd for å regjere over hele menneskeslekten. Det innbefatter David når han blir oppreist fra graven. Det Sions berg som Jesu trone står på, er derfor et himmelsk Sions berg, regjeringsorganisasjonen over hele Guds univers.
HVORDAN HAN BLE EN HIMMELSK KONGE
16. Hva var den eneste måten Jesus kunne arve det rike som var høyere enn Davids, på?
16 Hvordan skulle Jesus bli en slik himmelsk konge? Hvordan skulle han arve et rike som var meget høyere og mektigere enn Davids, og som regjerte over et meget større område? Davids rike var bare jordisk. Etter som det bare var forbilledlig, ville det i tidens løp bli borte i stedet for å være uten ende. For at riket til Davids Sønn, Kristus Jesus, kunne være evig, måtte det være himmelsk. Jesus måtte bli født i kjødet i Davids kongelinje for å kunne arve Davids rike eller kongedømme, som var over de tolv Israels stammer i Palestina. Det var i det hele tatt ikke nødvendig for Jesus å dø for å bli arving til det jordiske rike som hans forfader David hadde hatt. Men forat Jesus kunne arve himlenes rike og bli Davids himmelske Herre, var det nødvendig at han ofret sitt menneskeliv i troskap inntil døden for å hevde sin himmelske Faders, Jehova Guds, universelle overherredømme. Han måtte oppgi alt han hadde, selv livet sitt, for å vinne den uvurderlige skatt som himlenes rike er. Jesus brukte to lignelser for å illustrere denne betydningsfulle sannhet, og han sa: «Himlenes rike er likt en skatt som var gjemt i en aker, og som en mann fant og skjulte, og i sin glede gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte akeren. Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.» — Matt. 13: 44—46.
17. Hvordan beviste Jesus sin rett, og hvordan oppfylte Gud pakten?
17 Kristus Jesus var den første som oppfylte disse profetiene ved at han skilte seg av med alt han hadde, selv det menneskeliv han dengang hadde, for å kjøpe eller bevise seg verdig til himlenes rike. Før ham hadde ingen av de menneskelige sønner av Davids kongelinje bevist seg verdig til å bli Davids blivende arving. Alle sammen hadde de nemlig vært syndere, og noen av dem hadde vært det i ondskap. Jesus måtte på sin side holde alle Guds bud fullkomment. Derved måtte han vise at han anerkjente Jehova og holdt fast på sin troskap til Ham som universets høye Hersker, kilden til all teokratisk kongemakt. Han måtte til og med være villig til å dø fordi han trofast fulgte denne handlemåten, for derved å hevde sin himmelske Faders universelle overhøyhet. Det var en høy pris å måtte betale, men den salvede Jesus betalte den på Golgata. Han grunnfestet således sin rett til himlenes rike, dette riket som ville omfatte alt som hadde hørt inn under Davids rike. Men for å kunne være i besittelse av dette himmelske kongedømme og utøve det for evig, måtte Jesus leve, og leve for bestandig ved et evig livs kraft. Derfor oppfylte den allmektige Gud sin pakt om Riket ved å oppreise den trofaste Jesus fra døden til et liv i ånden. Gud ikledde ham udødelighet og uforgjengelighet. (1 Pet. 3: 18; 1 Kor. 15: 44, 53, 54) Dette oppfylte pakten på en meget mer storslagen måte enn kong David noen gang hadde kunnet forestille seg. Det utgjorde høydepunktet på Guds ’rike nåde mot David’.
18. Hvordan blir det vist at hans oppstandelse er knyttet til pakten?
18 Den salvede Jesus ble oppreist forat han skulle være Davids Ætt for all tid. Ved dette guddommelige mirakel ble han tydelig identifisert som Ætten og den blivende arving til alt hva pakten innebar. Apostelen Paulus viser klart og greitt hva Gud tilkjennega ved å oppreise Jesus til himmelsk liv i ånden. Han skriver: «Om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.» (Rom. 1: 3, 4) Alt da Jesus ble salvet med ånden etter sin dåp i Jordan, ble det erklært at han var Guds Sønn, men ved sin oppstandelse fra de døde var han fullstendig avlet, født eller anerkjent som den åndelige Guds Sønn. Igjen er det Paulus som gjør kjent denne sannhet ved å si: «Og vi forkynner eder evangeliet om det løfte som ble gitt til fedrene, at dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, idet han oppreiste Jesus, således som det også er skrevet i den annen salme: Du er min Sønn; jeg har født deg i dag. Men at han har oppreist ham fra de døde, så han ikke mer skal vende tilbake til tilintetgjørelse, det har han sagt således: Jeg vil gi eder de hellige løfter til David, de trofaste. Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke overgi din hellige til å se tilintetgjørelse. For David sov inn, etterat han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han ble samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse; men den som Gud oppvakte, han så ikke tilintetgjørelse.» — Ap. gj. 13: 32—37.
LIK MELKISEDEK
19, 20. Hvordan ble Jesus Yppersteprest selv om han var av Davids linje?
19 Kristus Jesus er større enn David, selv om han har vært hans sønn i kjødet. Han er Davids Herre og Mester, og selve Davids framtidige liv er avhengig av Ham. Dette går fram av en annen kjensgjerning. Da David var konge på Sions berg, hadde han ingen prestelige gjøremål. Det var statssaker som var hans embetsplikter, og han ble ikke tillatt å bygge Jehovas tempel. De bokstavelige templer som Davids jordiske etterkommere Salomo og Serubabel bygde, hvor er de i dag? De er ødelagt, og på plassen der de sto før, står det i dag en muhammedansk moské! Men David profeterte at hans kongelige arving og Herre skulle være «prest evindelig etter Melkisedeks vis», og at Jehova hadde gitt sin uforanderlige ed på det. (Salme 110: 4) Følgelig skulle Messias være prest på sin himmelske trone. Jesus var født i samme stamme som David, Juda stamme, og han tilhørte ikke prestestammen noe mer enn David gjorde det. Jesus fikk derfor ikke sin stilling som Yppersteprest ved at han nedstammet fra Aron, Israels første yppersteprest. Nei, han ble tvert imot gjort til en kongelig Yppersteprest ved Guds ed, den ed som Gud ga profetisk i 110. salme. Dette bemyndiget Jesus til å ofre seg selv som offer, til å rense bort menneskenes nedarvede synd med sitt eget blod og til å skaffe dem evig liv ved at han ga avkall på sitt eget menneskeliv. Han ble gjort til en prest lik Melkisedek for evindelig da Gud den allmektige oppreiste ham fra de døde som en herlig ånd, ikledd udødelighet og uforgjengelighet og derfor med et evig livs kraft. Apostelen Peter talte om dette på pinsedagen da Kristus Jesus som Yppersteprest ved sin Faders høyre hånd utgjøt den hellige ånd over sine etterfølgere. Peter siterte fra 110. salme, som inneholder Guds ed, og sa:
20 «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etterat han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den hellige ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!» — Ap. gj. 2: 32—35.
21. Hvordan er han da høyere enn David, og den rette til å bygge templet?
21 Ved at Kristus Jesus ble opphøyd til den nest høyeste plass i universet, til Guds høyre hånd, ble han gjort til en meget større konge enn David. Det var med David Gud inngikk pakten om Riket, og det passet derfor godt at det ble han som profeterte om Jehovas ed. Ved denne eden skulle Kongen Kristus Jesus også bli gjort til en udødelig Yppersteprest. At Kristus Jesus på denne måten fikk et tilleggsembete, embetet som Yppersteprest, bidro også til å gjøre ham til en Guds tjener som var større enn David. På grunn av dette var han den rette til å bygge Guds virkelige tempel, som Davids sønn Salomos tempel bare var et praktfullt forbilde av. Jesus sa om seg selv at han var «mer enn Salomo», og han var Davids «Spire», den messianske ’Davids ætt’. — Matt. 12: 42; Åpb. 22: 16.
22. Hvorfor må det tempel han bygger, være høyere enn Salomos?
22 I Sakarias’ profeti, 6: 12, 13, ble det forutsagt at Jesus som preste-konge skulle bygge templet for Jehovas navn. Der står det: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Se, det skal komme en mann som heter Spire; han skal spire fram av sin rot, og han skal bygge [Jehovas] tempel. Ja, han skal bygge [Jehovas] tempel, og han skal vinne herlighet og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone.» Israels’ yppersteprest gikk inn i det aller-helligste i Salomos tempel for å framstille sonofferets blod for Gud. Jesus gikk derimot inn i selve himmelen og trådte fram i Guds virkelige nærvær for å tilby verdien av sitt menneskelige offer. Dette viser at det tempel han bygger, må være større og høyere enn det tempel Salomo bygde, akkurat som den himmel der Gud er nærværende, er høyere enn det aller-helligste i Salomos jordiske tempel. Det tempel den forhenværende tømmermann Kristus Jesus bygger, står på et høyere sted enn berget i Jerusalem hvor Salomos tempel sto. På samme måte er også det kongelige berg som Kongen Kristus Jesus regjerer fra, uendelig meget høyere enn det Sions berg som Davids slott sto på. Da derfor apostelen Johannes hadde sitt syn, og sa: «Jeg så, og se, Lammet sto på Sions berg, og med det hundre og fire og førti tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner», så må det gjelde det himmelske Sions berg, det himmelske sete for Kristi rike, som det jordiske Sions berg bare var et beskjedent forbilde av.
23. Hvordan beviser vi hva det tempel er som han bygger?
23 Det tempel han bygger, er hans menighet eller forsamling, og han bygger den på seg selv, «denne klippe». Etter som han er en levende klippegrunnvoll, er alle stenene i dette motbilledlige tempel «levende stener», hans 144 000 prøvede og trofaste etterfølgere. Apostelen Peter bruker slike bilder til å sammenligne med når han til Kristi etterfølgere sier: «Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygd som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme.» (1 Pet. 2: 4—6) Apostelen Paulus sier til de kristne i deres egenskap av «levende stener»: «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds ånd bor i eder? .... for Guds tempel er hellig, og det er I.» — 1 Kor. 3: 16, 17.
24. Hvordan er han den «førstefødte, høyere enn kongene på jorden»?
24 Som den blivende arving til pakten om Riket oppfyller Jesus en viktig bestemmelse i denne pakten når han bygger opp dette åndelige tempel av levende stener. For en yppersteprest og konge! Han er Jehovas førstefødte skapning. Ved at Jehova høyt opphøyde ham for hans enestående trofasthets skyld, oppfylte han den rike nåde som fulgte pakten med David, og som han hadde lovt i disse ord: «Men min trofasthet og min nåde skal være med ham, og i mitt navn skal hans horn opphøyes. Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud, og min frelses klippe. Jeg vil også gjøre ham til min førstefødte, høyere enn kongene på jorden. Min miskunnhet skal jeg bevare mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham.» (Salme 89: 25, 27—29, Aut. eng. overs.) Han er høyere enn alle og enhver av kongene på jorden, og derfor kan ingen av dem stå ham imot. Han skal slå dem sønder og sammen i Harmageddon-slaget. Om dette sier profetien: «Disse skal stride mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, fordi det er herrers herre og kongers konge, og de som er med det, de kalte og utvalgte og trofaste.» (Åpb. 17: 14) Gud vil være trofast mot sin pakt om Riket, og i Harmageddon kommer han til å gi sin høyt opphøyde førstefødte Sønn seier over forbundet av fiendekonger og deres forente nasjoner.