Er det galt å skifte religion?

Er man nødt til å holde fast ved sine foreldres religion? Bør man ta det for gitt at den form for tilbedelse man praktiserer, er den rette?

DET er meget sannsynlig at du ikke selv har valgt den religionen du bekjenner deg til, men at du har fått den i arv fra dine foreldre. I virkeligheten er det forholdsvis få mennesker som selv velger sin form for tilbedelse. De fleste holder seg til den religionen de er blitt oppdratt i, og er svært ofte redd for å gå over til en annen selv om de er utilfreds med den de har. Dette er i særlig grad tilfelle i strøk hvor en bestemt religion er fremherskende. Hvis en som bor et slikt sted, går over til en annen religion, blir han kanskje gjenstand for den øvrige befolknings hat, og kanskje han til og med blir fratatt muligheten til å tjene til livets opphold der.

Men hva burde man gjøre når man blir overbevist om at den religionen man har fått i arv, er en feilaktig form for tilbedelse, at dens lære er usann og at dens ledere er blinde veiledere som fører en på en vei som Gud ikke har behag i? Ville det være galt av en å gå imot sine foreldres og naboers ønske ved å skifte religion? Eller ville det være galt ikke å gjøre det? Dette er en alvorlig sak, og man burde ikke la andres mening eller menneskelige følelser være bestemmende for den beslutning man treffer, for det er ens forhold til Gud det gjelder.

Det har langt større betydning å stå i et gunstig forhold til Gud enn å være velsett blant slektninger, venner og naboer. Hvis ens tilbedelse er feilaktig, er ens evige velferd i fare. Men hvordan kan man vite om ens tilbedelse er rett eller gal? Det kommer an på om den er i samsvar med Guds skrevne Ord. Man kan ikke bare rette seg etter det andre sier. Man må selv gå til Bibelen og studere det den sier. Ens form for tilbedelse blir ikke rett bare fordi religiøse ledere, foreldre og andre sier at den er det. Den må holde mål når den blir sammenlignet med Bibelens norm for sann tilbedelse. Gud har tilveiebrakt Bibelen som en målesnor for rett tro, og det er hans hensikt at vi skal benytte den som det. Ved å gjøre det, følger vi dette råd: «Forviss dere om alle ting; hold fast på det som er rett.» (1 Tess. 5: 21, NW) Hvis en form for tilbedelse ikke er rett, bør man slutte med å praktisere den.

Hva har andre gjort?

De menneskene i det første århundre som var født inn i jødedommen, gikk ut fra at de hadde den sanne religion. Det var ikke bare det at deres religiøse ledere og deres slektninger sa at de hadde det, men ut fra Bibelens historie lærte de at deres forfedre hadde tilbedt Gud på en antagelig måte. Men disse menneskene, på noen få nær, overså den omstendighet at deres forfedres sanne religion i tidens løp var blitt fordervet. Det betydde at deres religion, jødedommen, ikke var antagelig for Gud. Det var ikke lenger den samme ubesmittede tilbedelse som Moses, Samuel og David hadde utøvet.

Kristus og hans disipler forkynte for disse menneskene i den hensikt å forandre dem, å få dem til å vende tilbake til den sanne, ubesmittede tilbedelse av Jehova Gud. Dette var en vanskelig oppgave, for de snakket til mennesker som hadde like meget imot å skifte religion som mange mennesker i vår tid har. I dag kan vi kanskje lure på hvorfor ikke Kristus gikk til hedningene i stedet for å forkynne for dem som tilhørte jødedommen og tilba den sanne Gud. Jesus forklarte dette da han sa at han var utsendt til «de fortapte får av Israels hus». — Matt. 15: 24.

I likhet med får som har forvillet seg bort fra sin hyrde, hadde Israels folk forvillet seg bort fra den sanne tilbedelse av den store Hyrde, Jehova Gud. Deres religion var blitt forurenset av menneskelige livsanskuelser og overleveringer. Fordi de religiøse lederne var blitt lik blinde veiledere, sa Jesus: «De er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» (Matt. 15: 14) Disse religiøse lederne satt vel forskanset i sine høye stillinger, og de så ikke med blide øyne på Kristi bestrebelser for å forandre folkets religiøse tenkemåte. Men en forandring måtte til hvis disse menneskene skulle kunne vinne Guds gunst.

På pinsedagen gikk tre tusen av jødedommens tilhengere over til kristendommen, etterat Peter hadde overbevist dem om at det var den religion Gud godkjente. De lot ikke frykten for hva ergerlige slektninger og naboer kunne si eller gjøre, holde seg tilbake. I deres øyne var det mer ønskelig å bli godkjent av Gud enn av mennesker. Slik var det også med de to tusen som kort etter ble overbevist og gikk over til kristendommen. «Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen, og tallet på mennene ble omkring fem tusen.» — Ap. gj. 4: 4.

Det var ikke galt av disse menneskene å gå over fra jødedommen til kristendommen, for de vendte seg fra en uren form for tilbedelse og gikk over til den rene tilbedelse av den levende Gud. I stedet for å la tilbedelse og tanker bli ledet av menneskelig filosofi og tradisjoner, lot de seg lede av Guds skrevne Ord. De begynte å tilbe ham i ånd og sannhet. Var det andre enn Israels falske hyrder som kunne se noe galt i en slik forandring?

Ikke i motstrid med Moses’ påbud

Den forandring disse menneskene foretok med hensyn til sin religion, var ikke i motstrid med det påbud Moses ga på Moabs sletter. Da han sa: «I skal ikke følge andre guder, av de folks guder som bor rundt omkring eder,» advarte han dem mot å gå over til en urett form for tilbedelse. Kana’ans folk tilba ikke den levende Gud, Jehova, men de dyrket umælende avguder. Hvis Israels folk skulle vende seg fra den sanne Gud til Kana’ans uvirkelige guder, ville det få katastrofale følger for dem. Moses advarte dem om at det ville det. «Men dersom du glemmer [Jehova] din Gud og følger andre guder og dyrker dem og tilber dem, da vitner jeg mot eder i dag at I visselig skal omkomme.» — 5 Mos. 6: 14; 8: 19.

Etter hvert som tiden gikk, ble folket likegyldig overfor disse advarslene. De vendte seg til Kana’ans guder. «De blandet seg med hedningene og lærte deres gjerninger, og de tjente deres avguder, og disse ble dem til en snare.» (Sl. 106: 35, 36) Fordi de gikk bort fra den sanne religion, måtte de lide meget under hedningenes hårde styre. Men det at de gikk over til falsk religion, kan ikke sammenlignes med at de tilhengere av jødedommen som ble kristne i det første århundre, gikk over fra en religion til en annen. Ved å gå over til kristendommen vendte de seg ikke til en falsk tilbedelse, men de vendte tilbake til den sanne og rene tilbedelse av Jehova.

En som fortsetter å holde seg til en religion som er blitt uren i Guds øyne, og en som vender seg til falske guder og tilber dem, pådrar seg begge Guds mishag. En som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, må først og fremst ta avstand fra slik religion. Det var derfor med god grunn Kristus og hans apostler sa til jødedommens tilhengere at de måtte omvende seg. De som gjorde det, vendte seg bort fra og tok avstand fra den urene tilbedelse de hadde vært med på da de tilhørte jødedommen.

Hvorfor det er påkrevet å skifte religion i dag

Det skulle være innlysende at ikke alle de trosretninger som gir seg ut for å være kristne i vår tid, kan være den samme som den sanne religion folk vendte seg til i det første århundre. Det står skrevet at «Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud». (1 Kor. 14: 33) Men det er nettopp uorden som preger kristenheten, der hundrevis av forskjellige religionssamfunn påberoper seg å være kristne, mens de alle framholder motstridende læresetninger. Disse læresetningene som motsier hverandre innbyrdes, kan ikke alle gi uttrykk for Bibelens sannhet.

Kristenheten befinner seg i samme situasjon som Israels folk gjorde. Den tilbedelse som utøves av dem som kaller seg kristne, er blitt fordervet. Dette begynte for mange hundre år siden, da alle de som bekjente seg til kristendommen, fremdeles tilba Gud på en ren måte. Apostelen Paulus forutsa det frafall fra den sanne tilbedelse som ville finne sted, da han sa: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» — Ap. gj. 20: 29, 30.

Etter som tiden gikk, ble frafallet fra den rene tilbedelse større og større. Overleveringer, menneskelige livsanskuelser og læresetninger og skikker som ble hentet fra hedenske religioner, ble blandet sammen med Bibelens sannhet. Denne fordervede form for tilbedelse som ble utgitt for å være kristen, kunne ikke føre til Guds godkjennelse noe mer enn jødenes fordervede religionssystem på Jesu tid kunne det.

Hva bør så den gjøre som er født inn i en av kristenhetens urene trosretninger? Hvis vedkommende er av den oppfatning at det er galt å skifte religion, og mener at etter som han ble født inn i et spesielt religiøst samfunn, burde han holde seg der til sin død, er han da noe annerledes enn dem som tilhørte jødedommen, og som ikke ville høre på Kristus og gå over til den rene tilbedelse av Gud? Han kan ikke ta for gitt at hans religion er den sanne, den eneste som Gud godkjenner, noe mer enn de kunne det. Han må overbevise seg selv om det ved å studere Skriften.

De som ble kristne i det første århundre, og som fikk løfte om den Guds gave som består i evig liv, var mennesker som var villige til å lytte til det Kristus og hans etterfølgere hadde å si. De vendte ikke det døve øret til dem. I likhet med menneskene i Berøa tok de «imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». (Ap. gj. 17: 11) Det samme må gjøres i vår tid av alle som ønsker å oppnå Guds godkjennelse.

Enhver som setter pris på å stå i et godt forhold til den Høyeste, er villig til å skifte religion når han blir overbevist om at den religionen han tilhører, ikke holder mål med Skriftens krav. Det er bare ved å gjøre det han kan unngå å bli fordømt av Gud.

At det er rett å ta avstand fra kristenhetens urene former for gudsdyrkelse, framgår av følgende guddommelige påbud: «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!» (Åpb. 18: 4) Vend derfor ikke det døve øret til Jehovas vitner når de kommer på besøk til deg. Hør på det de har å si, og undersøk omhyggelig Bibelen for å se om det de forteller, er sant. Ditt evige ve og vel er avhengig av at du treffer en forstandig avgjørelse med hensyn til den måten du vil tilbe på.