Spørsmål fra leserne
● Hvis en ikketroende ektemann prøver å oppnå skilsmisse fra sin kristne hustru på grunnlag av falske anklager, for eksempel ved å anklage henne for åndelig grusomhet eller hevde at hun har forlatt ham, skal hun da sette seg imot skilsmisse?
Det må hun selv avgjøre. Det finnes ikke to tilfelle som er helt like. Hustruen kan ta i betraktning slike faktorer som hvordan hennes mann har behandlet henne, hvordan han sannsynligvis kommer til å behandle henne eller sørge for henne i framtiden, hvilken anklage han retter mot henne, hvilke juridiske rettigheter hun har, hva en rettsak vil koste, og hva hennes samvittighet sier.
Mange ikketroende ektemenn innrømmer at deres hustru er blitt en bedre hustru etter at hun ble en sann kristen. (Se 1 Peter 3: 1—5.) Og med hensyn til en kristen kvinne som har en ikketroende mann som «samtykker i å bo hos henne», sier Bibelen: «Da skille hun seg ikke fra sin mann!» Det kan være at også han med tiden blir en kristen. — 1 Kor. 7: 13, 14.
Men det hender at mannen velger å oppløse ekteskapet. Han er kanskje fylt av et sterkt hat til den sanne kristendom og nekter derfor å bo sammen med sin hustru og gi henne den religionsfrihet som landets lov sier at hun har. Det kan også være at han velger å skille seg fra henne fordi hun ikke vil delta i perverse seksuelle handlinger, som Bibelen fordømmer. (Rom. 1: 26—32) Lignende problemer må ha gjort seg gjeldende i det første århundre, for apostelen Paulus sa: «Dersom den vantro skiller seg, da får han så gjøre; broren eller søsteren er ikke trellbundet i slike ting.» — 1 Kor. 7: 15.
En mann som befinner seg i en slik situasjon, har problemer med å finne en juridisk skilsmissegrunn. Hva kan han anklage sin hustru for? Hun bestreber seg på å holde det rent og ordentlig i hjemmet og være en god kamerat, en trofast seksualpartner og en eksemplarisk mor, hvis de har barn. Etter at han har forlatt familien, kan det være at han hevder at det er hun som har forlatt ham. Eller han kommer kanskje med en eller annen generell anklage som loven ikke krever noe særlig bevis for, for eksempel at hun har gjort seg skyldig i åndelig grusomhet. Han går kanskje med på å fortsette å sørge for henne og barna, noe han også er forpliktet til, men han er likevel fast besluttet på å få skilsmisse på grunnlag av sin falske anklage. Hva skal hun gjøre? Hun kan ikke tvinge ham til å bo sammen med henne. Og selv om hun vet at han lyver, er hun ikke forpliktet til å sette i gang kostbare juridiske tiltak for å holde på ham eller for å motbevise hver eneste løgn han kommer med om henne. Hun bestemmer seg kanskje derfor for at hun i stedet for å sette seg imot skilsmissen bare vil ignorere hans falske anklage og følge rådet: «Dersom den vantro skiller seg, da får han så gjøre.»
En kristen hustru kan imidlertid bli bekymret for at noen som får høre om skilsmissen, skal tro at hun var den skyldige, hvis hun ikke setter seg imot skilsmissen og legger fram de faktiske forhold. Hun er kanskje redd for at det kan bli ført vanære over henne eller den kristne menighet hvis ikke hun setter seg imot en skilsmisse som blir forlangt på et slikt grunnlag.
Det er en mulighet en ikke kan se bort fra. Men i de fleste tilfelle er det få som undersøker på hvilket grunnlag det ble oppnådd skilsmisse; det eneste de får vite, er at ektefellene er skilt. Og hvis noen får høre at det ble oppnådd skilsmisse på grunnlag av åndelig grusomhet eller noe lignende, er det nokså sannsynlig at de vil se på anklagen bare som en juridisk utvei. De vil sannsynligvis forstå at mannen bare fulgte den enkleste framgangsmåte for å oppnå skilsmisse, selv om den egentlige grunnen var at han ønsket å gifte seg med en annen kvinne eller å gjøre noe annet. Som oftest vil det derfor ikke være noen grunn til at det skal bli ført vanære over den trofaste hustruen eller menigheten.
Men hvis en hustru føler at den falske anklagen er så skandaløs at hun bør ta til gjenmæle, må hun avgjøre hvilke juridiske skritt hun skal ta. Det kan være at hun innenfor den tidsfrist loven gir, velger å sette seg imot skilsmissen hvis det ser ut til å være den eneste måten hun kan beskytte sine rettigheter på — sin rett til en del av familiens eiendom, hennes rettigheter i forbindelse med foreldremyndigheten, hennes rett til å få økonomisk hjelp for seg og barna og så videre. (Hvis det oppstår noen spørsmål i forbindelse med foreldremyndigheten eller økonomisk støtte, er det som oftest best å få slike ting avgjort før retten treffer sin avgjørelse, framfor å prøve å få i stand forandringer etterpå.) Hvordan hun best skal legge fram de faktiske forhold og forsvare sine rettigheter, avhenger av de juridiske muligheter der hvor hun bor.
Én mulighet er at hun straks sørger for å få juridisk bistand eller skaffer seg en advokat. Med mindre retten krever at mannen skal betale saksomkostningene, kan det naturligvis medføre store utgifter for henne. Noen steder er det mulig å få fri rettshjelp. Hvis hun ikke er i stand til å skaffe seg juridisk bistand, kan hun sette seg i forbindelse med en representant for den domstolen som tar hånd om familiesaker, for å få vite hvordan hun kan legge fram kjensgjerningene og komme med sine krav. Mange dommere har stor forståelse for personer som ikke har anledning til å skaffe seg advokat.
Det er virkelig synd at enkelte ektemenn vil tvinge slike problemer på sin hustru i stedet for å bli hos henne og dra nytte av den måten hun anvender guddommelige prinsipper på. Men det er ingen grunn til at hustruen skal føle at hun absolutt er forpliktet til å kjempe imot en skilsmisse. Det kan naturligvis være at en hustru i saker som gjelder eiendom, økonomisk støtte eller foreldremyndighet, kommer til at hun bør sette seg imot skilsmissen eller selv anlegge sak. Men når det gjelder spørsmålet om hvorvidt hun bør prøve å forhindre skilsmissen eller tvinge sin ikketroende mann til å bli hos familien, er det grunnleggende råd som Bibelen gir: «Dersom den vantro skiller seg, da får han så gjøre.» — 1 Kor. 7: 15.
De ovennevnte prinsipper gjelder naturligvis også i tilfelle da en ikketroende hustru søker skilsmisse fra en kristen ektemann på grunnlag av falske anklager.
● Hva mente Jesus da han sa til apostlene at noen av dem skulle få se ham komme i sitt rike før de døde?
Lengst nord på Golan-høydene ligger i dag landsbyen Baniyas. Her lå i gammel tid Cesarea Filippi, hvor Jesus oppholdt seg da han kom med en uttalelse som tydeligvis siktet til forklarelsen, som fant sted noen dager senere.
Jesus sa: «Sannelig sier jeg eder: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.» — Matt. 16: 28.
Oppfyllelsen av bibelske profetier i vår tid viser at Jesu nærvær som konge i Riket begynte i 1914 e. Kr. (Matt. 24: 3—14; 25: 31—33) Det Jesus sa i Matteus 16: 28, kunne ikke sikte til denne begivenheten, for Jesus talte der om noe som skulle finne sted før alle apostlene var døde. Hva kan det så ha vært?
De hebraiske skrifter hadde forutsagt at Messias skulle være en evig konge. (1 Mos. 49: 10; 2 Sam. 7: 12—16; Es. 9: 6, 7) Spesielt Daniels syn ga jødene grunn til å tro at Messias’ herredømme skulle være herlig, mektig og storslagent. (Dan. 2: 44; 7: 13, 14) Men hvem skulle være denne messianske konge? Skulle han herske fra en jordisk trone? Selv Jesu disipler, som godtok ham som Messias, ville ha gagn av å få en forsikring om at han skulle herske fra himmelen med makt og herlighet. — Matt. 16: 16—22; Ap. gj. 1: 6.
Mindre enn et år før sin død forklarte derfor Jesus at noen av apostlene skulle få se «Menneskesønnen komme i sitt rike» eller, som Markus uttrykte det, få se «at Guds rike er kommet med kraft». (Matt 16: 28; Mark. 9: 1) Når Jesus ikke lenger var blant disiplene, ville de bli styrket ved å tenke på at de hadde vært øyenvitner til hans framtidige himmelske nærvær som konge i Riket.
Men hvordan ble Jesu ord i Matteus 16: 28 oppfylt? Det framgår ofte av sammenhengen hva et skriftsted skal bety. I dette tilfelle kommer Jesu løfte om at noen av apostlene skulle få se ham i hans rike, i alle tre evangelieberetningene umiddelbart før beretningen om forklarelsen.
Cirka en uke etter at Jesus hadde sagt det som er gjengitt i Matteus 16: 28, tok han «noen av» apostlene (Peter, Jakob og Johannes) med seg opp på et høyt fjell, sannsynligvis Hermon. Der ble han forklaret og viste seg for dem i et syn sammen med Moses og Elias. Og Gud sa: «Dette er min Sønn, den utvalgte; ham skal I høre!» — Luk. 9: 28—35; Matt. 17: 1—5; Mark. 9: 2—6.
Forklarelsen var et syn av Jesus som konge i Riket i himmelsk herlighet, som Peter senere bekreftet. Peter sa med tanke på forklarelsen at de «hadde vært øyenvitner til hans storhet». Han tilføyde at Jesus i og med forklarelsen fikk «ære og herlighet av Gud Fader». (2 Pet. 1: 16—18) Det ser følgelig ut til at da Jesus sa at noen av apostlene skulle få se ham i hans rike før de døde, siktet han til forklarelsen, som noen av dem kort tid etterpå var vitne til.